Rainer Werner Fassbinder, tysk filmregissør, teaterinstruktør og forfatter. Kom 1967 til Action-Theater i München som regissør og skuespiller; grunnstammen i skuespillerensemblet i hans senere filmer stammer herfra. Fra 1974 var han leder for Theater am Turm i Frankfurt.

Etter å ha eksperimentert med kortfilm fra 1966 debuterte han som filmregissør med Liebe ist kälter als der Tod (Kjærligheten er kaldere enn døden, 1969). Snart laget han 2–3 spillefilmer i året i tillegg til fjernsynsprogrammer og sceneoppsetninger – en selvutslettende produksjonstakt som han stort sett opprettholdt til sin død. Fassbinder ble et internasjonalt navn med kritiske beretninger fra samtidens tyske samfunn, mange av dem laget på lavt budsjett: Katzelmacher (1969; også hovedrolle), Die bitteren Tränen der Petra von Kant (Petra von Kants bitre tårer, 1972), Angst essen die Seele auf (Angsten eter sjelen, 1973; også rolle), Faustrecht der Freiheit (Frihetens knyttneve, 1975; også hovedrolle), Mutter Küsters Fahrt zum Himmel (Mor Küsters himmelfart, 1975).

Blant øvrige verker kan nevnes Fontane-filmatiseringen Effi Briest (1974), og fjernsynsserien Berlin Alexanderplatz (1979), etter Alfred Döblins roman, i 13 lange episoder. Etter hvert kom også mer påkostede produksjoner, bl.a. de to kinosuksessene med handling henlagt til den annen verdenskrig, Die Ehe der Maria Braun (Maria Brauns ekteskap, 1978) og Lili Marleen (1980), begge med Hanna Schygulla.

Fassbinder arbeidet med en tett krets av medarbeidere slik at filmproduksjonene kunne organiseres så enkelt som mulig. Mange av filmene er preget av lange monotone tagninger og en ekstrem enkelhet – et uttrykk for hans radikale kunstsyn, men også en konsekvens av den ekstreme produktiviteten. Han var påvirket av Godard og Straub så vel som av Hollywood-melodramatikere som Douglas Sirk; etter hvert ble filmene mer estetisk gjennomarbeidede, jfr. den kunstige lyssettingen i Lola (Nattens dronning, 1981) og stiliseringen i Genet-filmatiseringen Querelle (1982; hans siste film).

Fassbinders homofili, uvørne livsstil og rusmisbruk bidrog til hans distansering fra det etablerte tyske samfunn, og gav impulser til hans frie posisjon i forhold til ideologiene. Han var sentrum i den revitalisering av tysk film som er blitt kalt «den tyske bølgen», og som i noen år gav tysk film tilbake den internasjonale anseelse den hadde før 1933. Rusmisbruket førte til hans tidlige død 1982.

Petra von Kants bitre tårer ble spilt på Nationaltheatret (Amfiscenen) 1991 i Thea Stabells regi og med Anne Krigsvoll i hovedrollen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.