Det britiske punkebandet The Sex Pistols på klubben Pingvin i Oslo i 1977. Denne konserten regnes gjerne som startskuddet for punk i Norge. Fra venstre: Johnny Rotten, Steve Jones og Paul Cook (bak)
/Aftenposten/SCANPIX.

Viktige hendelser

1976

Punken oppstår i New York og London

1977

Sex Pistols gir ut sitt første og eneste studioalbum Never Mind the Bollocks, Here's The Sex Pistols

1977

Sex Pistols spiller konsert i Oslo og Trondheim, noe som markerer startskuddet for punken i Norge

1978

Dum Dum Boys dannes, og blir dermed et av de første store norske band med røtter i punken

1978-79

Punken splittes i undersjangre, inkludert hardcore, post-punk, new wave/nyveiv, pop-punk og Oi!

1981

UFFA opprettes i Trondheim

1982

Blitz opprettes i Oslo

1985

Queercore oppstår i USA, og markerer en ny bevissthet i punkmiljøene rundt spørsmål knyttet til kjønn og seksuelle minoriteter.

1991

Riot grrrl oppstår i USA som en protest mot mannsdominans og kvinnefiendtlige holdninger i punkmiljøet

1991

Punkfestivalen Kanalrock i Horten arrangeres for første gang.

1994

Green Day gir ut albumet Dookie, noe som markerer pop-punkens internasjonale gjennombrudd

1999

Bodø Hardcorefestival arrangeres for første gang, og holder det gående med årlige festivaler frem til 2013.

2017-

Punkmiljøene rundt blant annet UFFA, Blitz og Kanalrock er fremdeles aktive, og huser en rekke undergrunnsband og konserter.

Punk er en musikksjanger som oppstod i New York og London i 1976. Sjangeren har sitt utspring i garasjerock og kjennetegnes av korte, riffbaserte låter spilt i et høyt tempo – ofte med politiske, samfunnskritiske tekster. Punken har vært utgangspunkt for en rekke senere sjangre, inkludert nyveiv, emo, grunge og shoegaze.

Faktaboks

Etymologi
engelsk, ‘slyngel, grønnskolling, drittunge’
Også kjent som
pønk

Punken oppstod som en reaksjon mot det ekstravagante og kunstige ved andre rockesjangre, som for eksempel progrock. Punken var derfor fra starten av en mer minimalistisk form for rock – en form for rock som ønsket å finne tilbake til den «ekte» og «autentiske» rockekulturen. Dette førte videre til at punkkulturen adopterte en gjør-det-selv-ideologi, DIY-ideologien. DIY – eller «do it yourself» – er en ideologi som opphøyer å gjøre ting selv, uten hjelp fra betalte profesjonelle. For punkkulturen innebar dette å ta avstand fra den profesjonelle musikkbransjen og de store plateselskapene. I tillegg ble punkmiljøene raskt kjent for å ha en grunnleggende anti-autoritær, anti-konsumeristisk og anti-kommersialistisk holdning.

Musikalske kjennetegn

Patti Smith i 1978
.
Lisens: CC BY SA 3.0

På grunn av tilknytningen til DIY-ideologien var og er punkinnspillinger ofte amatørinnspillinger utgitt av privatpersoner eller små, uavhengige plateselskaper. En konsekvens av dette er at punkproduksjoner ofte har dårlig lydkvalitet og få tydelige tegn på å ha blitt manipulert eller fikset på i musikkstudioet. Man finner for eksempel sjelden bruk av lydeffekter som romklang og auto-tune.

DIY-ideologien gjenspeiles også i tidlige punklåter ved at de ofte var veldig enkle å spille. De inneholdt ofte kun tre til fire akkorder og fulgte en enkel vers-refreng-formel. Det er også sjelden man finner gitarsoloer, trommesoloer eller intrikat rytmikk. Dette betød at man kunne spille og komponere låter med minimalt med øving, noe som gjorde at terskelen for å starte band ble lavere. Fordi mange nye band ble startet, spredte punken seg raskt, og punken ble på denne måten en inngangsport til rocken for unge og uerfarne musikere.

Punksjangre som oppstod senere, som hardcore og skapunk, krever ofte større instrumentferdigheter. Allikevel er en enkel struktur, et høyt tempo, korte låter og en aggressiv, ofte hes eller ropende vokal kjennetegn som man finner i alle former for punk.

Punk og sosial klasse

Punken ble tidlig kalt et ungdoms- og arbeiderklassefenomen. En av årsakene til dette er at punken innen akademia ble oppfattet som en subkultur, og i teori om subkulturer, spesielt den utviklet av forskere ved Birmingham Centre for Contemporary Cultural Studies (BCCCS), er disse to elementene viktige. Dette har i ettertid vist seg å være noe upresist. Punken har ikke bare tilhengere blant ungdom, og den har heller ikke primært vært et arbeiderklassefenomen.

Helt fra begynnelsen hadde punken tilhengere fra ulike sosiale sjikt, og punkens røtter er like mye i middelklassens kunstverden som hos arbeiderklasseungdom. For eksempel var Patti Smith poet før hun ble kjent som punkmusiker, og The Sex Pistols ble i utgangspunktet dannet av manager Malcolm McLaren som et mediestunt for å promotere designer Vivienne Westwoods klesbutikk «Sex».

Uavhengig av hvor punkens røtter er, var imidlertid de sosiale forholdene som preget blant annet England på midten av 1970-tallet – økonomisk resesjon, arbeidsledighet og fattigdom i arbeiderklassen – en viktig årsak til at punken ble så populær som den ble. Innad i punkbevegelsen oppstod det tidlig uenigheter om punkens tilknytning til sosial klasse. For eksempel oppstod undersjangeren Oi! som et forsøk på å «ta tilbake» punken fra kunstakademiene og rendyrke dens tilknytning til arbeiderklassen.

Historikk

Inngangspartiet til klubben CBGB i New York fotografert i 1993

/AP.
Punkere i London på 1980-tallet
/Flickr.
Lisens: CC BY NC 2.0

Punken oppstod omtrent samtidig i New York og London. De første bandene som ble beskrevet som punk i New York, befant seg i miljøet rundt rockeklubben CBGB. Begrepet «punk» ble i begynnelsen brukt som en betegnelse på dette miljøet mer enn en spesiell musikalsk stil.

Bandene og artistene som startet sine musikalske karrierer her, som Ramones, Television, Blondie og Patti Smith – som også kalles «punkens gudmor» – høres derfor ganske ulike ut. For eksempel er Ramones sin musikk preget av korte, fengende låter, som best kan beskrives som pop-punk. Patti Smith laget på sin side mer komplekse låter med lange, poetiske tekster.

Punken i London var mer aggressiv mot samfunnet og det etablerte enn New York-punken, og ble ledet an av The Sex Pistols. Deres låt God Save The Queen, som var en protest mot arbeiderklassens dårlige kår, ble svartelistet av BBC fordi den ble oppfattet som et angrep på monarkiet. Andre band som også regnes som en del av den tidlige London-punken, inkluderer The Clash, X-Ray Spex, The Damned og Siouxie and the Banshees. Punkerne i London utviklet raskt en særegen klesstil som inkluderte skinnjakker, opprevne jeans, BDSM-effekter, fargerike hårfrisyrer og hanekam. Noen brukte også kontroversielle symboler, som for eksempel hakekors.

1980- til 2000-tallet: Splitting og undersjangre

På slutten av 1970-tallet var punken blitt et verdensomspennende fenomen og ble raskt splittet i en rekke undersjangre. Noen undersjangre beveget seg i en mer kommersiell retning, mens andre retninger holdt fast på DIY-ideologien og anti-kommersialisme.

Et eksempel på det siste er hardcore, som oppstod på slutten av 1970-tallet, med røtter i California og spesielt San Francisco. Denne retningen oppstod som et opprør mot de mer kommersielle delene av punken og var også et forsøk på å rendyrke DIY-idealet som allerede fantes i sjangeren. Hardcore er raskere og mer aggressiv i uttrykket enn tidligere punk. I mange hardcore-miljøer er det også et stort fokus på politisk aktivisme og livsstiler som vegetarianisme/veganisme.

Et eksempel på en mer kommersiell punksjanger er pop-punk. Pop-punk oppstod også på slutten av 1970-tallet og var i motsetning til hardcore mer melodisk, med et større fokus på fengende riff og refrenger. Selv om de fleste pop-punkband startet sin karriere på uavhengige plateselskaper, var det til slutt denne delen av punken som fikk størst kommersiell suksess. På begynnelsen av 1990-tallet fikk pop-punken sitt store kommersielle gjennombrudd, representert av pop- og ska-punkband som Green Day, Rancid, Blink-182, The Offspring, og No Doubt.

Fra begynnelsen av 2000-tallet har ikke punkband figurert like mye på hitlistene. Man finner allikevel spor av punkens lydbilde i flere band som har vært veldig populære, som for eksempel My Chemical Romance og Paramore. Punken som undergrunnskultur lever også fremdeles i beste velgående mange steder i verden, inkludert i Norge.

Punk i Norge

Raga Rockers i 1985. Fra venstre: Michael Krohn, Jan Kristiansen, Livio Aiello og Tore Berg
/VG.
Razika under Spellemannprisen i 2016
/NRK P3.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Allerede høsten 1976 begynte Adresseavisens London-korrespondent Stein Groven – også kjent som Casino Steel – å rapportere om «den nye rocken» som hadde tatt London med storm. Det var imidlertid ikke før sommeren 1977, da The Sex Pistols spilte konsert på klubben Pingvin i Oslo, at punken ble virkelig kjent. Denne konserten regnes derfor ofte som startskuddet for punken i Norge. De spilte også i Trondheim sommeren 1977, med personer til stede som siden dannet Wannskrækk (som ble til DumDum Boys).

I 1978 var den første punkbølgen allerede på hell i Europa og USA, mens det var først da den fikk fotfeste i Norge. Dette året ble Hard Rock Kafe opprettet i Trondheim. Dette var en konsertscene der amatørband kunne spille. En lignende klubb ble opprettet i Oslo det samme året, som fikk navnet Safety Pin Club.

I 1981 overtok UFFA som punkens hovedkvarter i Trondheim. Blitz i Oslo ble opprettet i 1982, og fikk samme rolle. Også i andre små og store byer ble det dannet punkband, og punkkulturen spredte seg etter hvert til ungdomsmiljøer over hele landet. Flere kjente norske band har sine røtter i det tidlige norske punkmiljøet, inkludert Raga Rockers og DumDum Boys (tidligere Wannskrækk). I nyere tid har det også dukket opp flere norske band på hitlistene med røtter i punken. Honningbarna, Razika, Kvelertak og Oslo Ess er eksempler på dette.

Punk fortsatte å være en viktig musikalsk subkultur i Norge gjennom 1980-, 1990- og 2000-tallet, med aktive miljøer i både store og små byer. UFFA og Blitz har fremdeles aktive punkmiljøer. Bodø Hardcorefestival, som ble startet i 1999, var et eksempel på en festival bygget på punkens DIY-ideologi. Det samme er Kanalrock i Horten, som ble arrangert for første gang i 1991. Mens Bodø Hardcorefestival ble arrangert for siste gang i 2013, lever Kanalrock fremdeles i beste velgående.

Punk, kjønn og seksualitet

No Doubt i 2009
/Flickr.
Lisens: CC BY SA 2.0
Punkere på Trafalgar Square i London i 1981
/Rights Managed.

Fordi punken var en inngangsport til rocken for alle som ikke hadde spilt i band før, ble den også en viktig arena for rekruttering av kvinner til rocken. Det er allikevel svært få kvinner som regnes som sentrale i punkens utforming. Historien om punk er derfor, som de fleste rockesjangre, i stor grad dominert av menn. Både kvinner og seksuelle minoriteter har allikevel brukt punken som verktøy for å protestere mot ulike former for diskriminering.

Riot grrrl

En side fra Riot grrrl-fanzinen fra 1992
/Flickr.
Lisens: CC BY 2.0

På begynnelsen av 1990-tallet oppstod en feministisk bevegelse i USA som fikk navnet riot grrrl. Riot grrrl hadde sitt utspring i punk- og alternativmiljøene i Olympia og Washington D.C og oppstod som en protest mot blant annet det som ble ansett som kvinnefiendtlige holdninger i hardcoremiljøene i disse byene. Bevegelsen ble frontet av band som Bikini Kill og Sleater Kinney. Et av riot grrrl-bevegelsens viktigste slagord var «girls to the front». Dette var en oppmuntring til jenter og kvinner om å stille seg rett foran scenen istedenfor i utkanten av konsertlokalet under konserter, til å kreve plass i punkmiljøene og til å starte egne band.

Riot grrrl-bevegelsen fikk stor oppmerksomhet i starten, men forsvant fra medias søkelys på midten av 1990-tallet. Det er imidlertid flere band som i ettertid har latt seg inspirere av punk-feminismen som riot grrrl representerer. I Norge er Lucky Malice et eksempel på et band som identifiserer seg som er riot grrrl-band.

Queercore

En annen retning innenfor punken som har rettet et kritisk blikk mot kjønns- og seksualitetsnormer, er queercore, også kalt homocore. Dette er en retning som oppstod på midten av 1980-tallet, og som har brukt punkens tradisjon for samfunnskritikk til å protestere mot diskriminering og marginalisering av lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT). Et eksempel på moderne norsk queercore er Oslo-bandet Intetskjønn.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Robert Dyrnes, Kjell Arne Sandvik og Tore Stemland (2014) Gleder meg til år 2000 – norsk pønk- og hardcorediskografi 1979-2014. Tromsø: Backbeat Bok
  • Engesbak, Reidar (2016) 'Queercore som slår', Blikk.
  • Marcus, Sara (2010) Girls to the Front: The True Story of the Rior Grrrl Revolution. New York: Harper Collins
  • Mathiesen, Trygve (2007) Tre grep og sannheten – Norsk punk 1977-1980. Oslo: Vega forlag
  • Mathiesen, Trygve (2010) Banned In The UK – Sex Pistols Exiled To Oslo 1977. Oslo: Melhus Communciations
  • Mathiesen, Trygve (2011) Sid’s Norwegian Romance – Sex Pistols Exiled To Trondheim 1977. Oslo: Melhus Communications
  • Plessis, Michael du og Chapman, Kathleen (1997) 'Queercore: The Distinct Identities of Subculture' i: College Literature Vol. 24, No. 1, Queer Utilities: Textual Studies, Theory, Pedagogy, Praxis, pp. 45-58
  • Robb, John & Fredriksen, Lars (2012). Punk Rock: An Oral History. Oakland: PM Press
  • Sabin, Roger (1999) 'Introduction'. I: Roger Sabin (red) Punk Rock: So What? The Cultural Legacy of Punk. London/New York: Routledge

Kommentarer (4)

skrev Frank Solemdal

Fra Orgasmatron (1986) var Motörhead en trio bestående av Lemmy, trommeslageren Pete Gill og gitaristene Wurzel og Phil "Wizzo" Campbell..... skriver du, en trio består ikke av 4 ;-)

svarte Frank Solemdal

Denne skulle selvsagt under Motorhead og ikke under punk...

skrev Mats Linder

Hei Agnete. Vanvittig bra artikkel. Nå ønsker jeg at du kan skrive en like bra om norsk punk. Hilsen Mats Linder.

svarte Agnete Eilertsen

Tusen takk for hyggelig tilbakemelding, Mats! Skal se hva jeg får til :) Hilsen Agnete

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg