Brücke, kunstnergruppe stiftet i 1905 i Dresden, forflyttet seg i 1911 til Berlin, oppløst i 1913. Regnes sammen med Der Blaue Reiter som den betydeligste grupperingen innen tysk ekspresjonisme. Gruppen ble dannet av Ernst Ludwig Kirchner, Fritz Bleyl, Erich Heckel og Karl Schmidt-Rottluff, men inkluderte senere også kunstnere som Max Pechstein, Emil Nolde og Otto Müller. Målet var et følelsesmessig slagkraftig og stilmessig radikalt maleri med sterke farger og effekter - Brücke-kunstens første fase betonet seg som en tysk parallell til den franske fauvisme, men etter hvert utviklet de et særegent tyskekspresjonistisk formspråk. Ved siden av maleriet var også grafikk, og spesielt tresnittet, et fremtredende medium for gruppen.

Brücke proklamerte i sitt manifest kunstnerisk frihet fra alle institusjonelle konvensjoner, og de fremhevet sin og andre ungdommers rolle som "bærere av fremtiden". Dette innebar også et opprør mot det rigide tyske keisersamfunnets etablerte normer og kristne moralverdier. Fokuset på frihet ble reflektert både i deres radikale stil, deres dristige temaer og motiver, og hele deres frilynte, bohemske livsførsel. De ønsket en revitalisering av kunst og liv gjennom forløsning av menneskets mest autentiske drifter. Gruppen forkynnet seksuell frigjøring og, inspirert av Nietzsche, hedret de instinktet som menneskets fremste kilde til vitalitet og selvrealisering. Deres hovedmotiver i Dresden-perioden var erotiserte studiobilder og nakenakter i naturen samt skildringer av sirkus- og vaudevilleforestillinger. I Berlin innlemmet de også storbygaten som en sentral motivgruppe.

Brücke-kunstnerne innrømmet generelt kun innflytelse fra eksotisk stammekunst (såkalt primitivisme) og tysk gotikk- og renessansekunst, men man ser også tydelige forbindelser til samtidig modernisme i deres verker. I starten fremsto van Gogh og Munch som forbilder for deres emosjonelt ladede formspråk, mens inspirasjon fra Matisse og fauvistene fremkom i gruppens modningsprosess 1908-10. Gruppens medlemmer hadde på denne tiden en enhetlig stil preget av sterke, unaturalistiske farger og flate former, men i Berlin (fra 1911) fikk de et mer individualistisk uttrykk hvor tysk gotikk samt nye stilretninger som fransk kubisme og italiensk futurisme overtok som foregangsmodeller. Disse innflytelsene ble så videreutviklet til en særegen stil karakterisert av angulære former, langstrakte figurer og forvridde perspektiver. Samtidig ble fargepaletten noe mørkere, og det tidligere todimensjonale preget vek til side til fordel for en mer romlig utforming med fastere struktur og klarere geometrisk arrangement av komposisjonen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.