Komposition 8. Av /Guggenheim. Falt i det fri (Public domain)

Bauhaus

Tel Aviv har over 4000 bygninger i Bauhaus-stil, mer enn noen annen by i verden.

Villa Stenersen i Oslo er et eksempel på Bauhaus-stil i Norge. Villaen ble tegnet av Arne Korsmo og bygd for Rolf Stenersen 1937. Annen etasje har vegger mot sør utført i glassbetong, noe som skulle gi lys til Stenersens Munch-samling (på bildet delvis skjult av markiser). Villaen ble etter Stenersens død skjenket til staten til bruk som statsministerbolig, men bare en statsminister, Odvar Nordli, har bodd i huset.

Av /Nasjonalmuseet.
Polyfoni av Paul Klee, 1932.

Artikkelstart

Bauhaus var en tysk skole for arkitektur, design og kunsthåndverk, opprettet av Walter Gropius (1883–1969). Bauhaus fikk stor betydning for industriell formgiving og for utvikling av funksjonalisme i arkitekturen.

Skolen var virksom i tiden 1919–1933 på tre steder: Weimar (1919–1924), Dessau (1926–1932) og Berlin (1932–1933). I 1933 ble den oppløst av nazistene. Skolens fulle navn var Staatliches bauhaus, «statlig byggehus», og navnet er utledet av ordet Hausbau, som betyr husbygging.

Mange kjente kunstnere, arkitekter og teoretikere har tilknytning til skolen, blant annet Vasilij Kandinskij, Paul Klee, Lázló Moholy-Nagy, Johannes Itten, Josef Albers, Marcel Breuer og Max Bill. Også arkitekter aktive i Norge er blitt utdannet ved Bauhaus, for eksempel Ivo Pannaggi og Ola Mørk Sandvik.

Bauhausskolens idéer, metode og undervisningsprogram har fått stor utbredelse og betydning i undervisningsinstitusjoner verden over, for eksempel ved École des Beaux-Arts og SHKS i Norge, nå en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Professor Arne KorsmoNTH la blant annet Bauhaus-prinsipper til grunn for sin undervisning ved arkitektavdelingen i årene 1956–1968.

Skolens målsetting

Bauhaus ble opprettet av arkitekt Walter Gropius. Den var basert på et intimt samarbeid mellom ingeniører, arkitekter og bildende kunstnere (hvoriblant Paul Klee og Vasilij Kandinskij), foruten representanter for andre kunstarter. Målet var å utvikle et dypere kjennskap til kunstneriske uttrykksmidler. Skolen var et eksperiment, typisk for tidens trang til nyorientering. Flere av dens lærere, blant annet Gropius selv, arbeidet senere videre etter de samme ideer i USA.

Bauhaus-skolen tok opp den moderne industrielle massefabrikasjons utfordringer til god, nyskapende industridesign, og anvendte læremetoder i henhold til dette. Gropius' mål var å samle alle kunstarter og håndverk under arkitekturens ledelse. Det ble undervist i håndverk, industridesign og kunstarter forbundet med arkitektur. Skolen ville bygge bro mellom håndverk, industri og kunst og skapte en ny pedagogisk metode og et nytt undervisningsprogram med dette for øyet, med en felles forskole for alle fag ved skolen. Skolen hadde verksteder og atelierer for glassmaleri, grafikk, keramikk, metall, scenografi, snekkerfag, typografi, veggmaleri og vev. Fra 1927 ble det også undervist i arkitektur. Man ville skape klare, rene formålstjenlige former og unngå etterligninger av historiske stilretninger.

Skolens historie

Bauhaus-bygningen i Dessau, tegnet av skolens grunnlegger Walter Gropius.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Opprinnelsen lå i to skoler i Weimar, begge opprettet i 1906: Großherzogliche Hochschule für Bildende Künste og Großherzogliche Kunstgewerbeschule. Walter Gropius tiltrådte i 1919 som rektor for sistnevnte skole og sørget for at de to skolene samme år ble slått sammen og gitt navnet Staatliches Bauhaus in Weimar, med kortbenevnelsen Bauhaus. Han publiserte samme år pamfletten: «Programm des Staatlichen Bauhauses in Weimar».

I begynnelsen var Arts-and-Crafts og håndverk viktige deler av fundamentet for Bauhaus’ program. Særlig viktig var Gunta Stölzl, etterfulgt av Anni Albers, som begge ledet skolens veveriavdeling og utviklet avdelingen fra å være basert på individuelle billedverk til moderne industriell design. Skolens program hadde dessuten et visst innslag av ekspresjonisme, med vekt blant annet på skapende intuisjon. Lærerne hadde tittelen Meister, noe som henspilte på mestere i håndverksfag. Men snart ble vekten lagt på industridesign, med påvirkning fra Deutscher Werkbund, og særlig etter foredrag på skolen 1922–1923 om bevegelsen De Stijl, holdt av dens leder Theo van Doesburg, og etter oppnevnelsen av László Moholy-Nagy som lærer i 1923. Resultatet av dette var et nytt memorandum som Gropius utga i 1924: «Kunst og teknologi – en ny enhet». Samme år oppløste imidlertid skolen seg selv, etter politisk press. Både Dessau og Frankfurt ville så ha skolen til seg, og Dessau ble valgt i 1925. Nye bygninger tegnet av Gropius, ble reist og tatt i bruk i 1926. Skolen ble samme år offentlig godkjent som formingshøyskole (Hochschule für Gestaltung), og lærerne fikk tittelen professor.

Hannes Meyer overtok etter Gropius som skolens leder i 1928. Meyer reiste imidlertid til Moskva i 1930, og Gropius sørget for at Ludwig Mies van der Rohe da ble ny leder. Bystyret i Dessau besluttet i 1932 oppløsning av skolen og opphør av dens offentlige bevilgning. Skolen fortsatte imidlertid som privat institutt finansiert av royaltyinntekter av designprodukter, inntekter som etter hvert var blitt betydelige. Mies van der Rohe flyttet samme år skolen til en tidligere telefonfabrikk i Berlin-Stieglitz, men måtte nedlegge i 1933 da dens ledelse ikke kunne gå med på nazi-myndighetenes betingelser.

Moholy-Nagy grunnla i 1937 en avlegger i Chicago: New Bauhaus, senere omdøpt til Institute of Design. Like etter andre verdenskrig gjorde professor Hubert Hoffmann, en tidligere Bauhaus-elev, et forsøk på å gjenopplive Bauhaus i DDR, men forsøket ble stoppet i 1948. En annen avlegger ble grunnlagt i Ulm i Tyskland med utgangspunkt i et legat etablert i 1950: Hochschule für Gestaltung.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Chr. Norberg-SchuIz: Bauhaus Dessau, Roma 1980 s. 5.
  • Staatliches bauhaus in weimar 1919– 1923, München 1923
  • Chr. Norberg-SchuIz: Giedion om Gropius, «Byggekunst» 1955, tillegget s. 14; og Eksperiment i Ulm, «Byggekunst» 1958, tillegget ss. 11-12;
  • Ivo Pannaggi: Bauhaus femti år, «Kunst og kultur» 1968 ss. 65–88;
  • Hans M. Wingler: The Bauhaus, Cambridge, Mass. 1976;
  • Frank Whitford: Bauhaus, London 1988;
  • Chr. Norberg-Schulz: Om formundervisningen, «Byggekunst» 1988 ss. 488–90.
  • Droste, M.: Bauhaus: 1919–1933, 1993
  • Whitford, F.: Bauhaus, 1984

Kommentarer (3)

skrev Arve Rød

Gunta Stölzl og Anni Albers bør vel kunne nevnes i en oversiktsartikkel om Bauhaus?

svarte Guro Djupvik

Takk for innspill! Jeg legger dette inn som en kvalitetsvurdering, men du må gjerne komme med et endringsforslag.

Vennlig hilsen Guro i redaksjonen

svarte Per Rygh

Takk for innspill!
Da er de 2 innarbeidet i artikkelen.
Mvh Per Rygh

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg