Ballett. Øverst: Ballett i Frankrike ca. 1590.

Anon. begrenset

– Nederst: Ballettspranget entrechat utført på scenen, Italia 1634.

Fri. fri

Ballett, scenedans som i hovedtrekkene er utgått fra barokkens hoffdanser og tablåer med dans, eller fra teknikken for denne dans slik den er utviklet fra prinsipper formulert ved Ludvig 14s danseakademi i 1660-årene. Ballett er også anvendt om scenedans i alminnelighet eller om et ensemble til dens fremførelse.

Balletti var navnet på danseopptrinn allerede på 1400-tallet, et navn som senere ble overført på de fyrstelige tablåer eller opptog med dans, musikk, sang og resitasjon, som i 1500-tallets Italia bl.a. tok sikte på å gjenskape de romerske triumftog, et uttrykk for tidens antikksvermeri. Ballettene illustrerte gjerne temaer fra antikk historie og klassisk mytologi for å feire samtidige politiske begivenheter, militære seirer eller gunstige ekteskapstraktater blant de mektige. Katarina av Medici brakte balletten til hoffet i Paris, og franske lærde og skjønnånder så kunstartenes møte i balletten som en etterlengtet gjenfødelse av den antikke tragediediktning. Viktige allkunstverk av denne typen ble Le Ballet des Polonais (1573) – med tekster av Pierre de Ronsard – og Le Ballet Comique de la Reine (1581), begge innstudert under ledelse av den italienske ballettmester Baldassarino di Belgioso. Han ble senere fransk: Balthazar de Beaujoyeux ble det første store navn innen balletten.

Hoffballetter fikk man også i Sverige og Danmark fra 1630. Denne sjanger kulminerte imidlertid i Frankrike med Ludvig 14 etter det kongelige danseakademiets opprettelse i 1661. Her ble prinsippene for ballett og ballett-trening formulert, og grunnlaget lagt for ballett eller den akademiske dans. Kongens ballettmester, Louis Beauchamps, underviste altså ikke. Sammen med de øvrige tolv ballettmestere som utgjorde det kongelige danseakademi, fastla Beauchamps den korrekte utførelse av trinnene slik de var blitt utviklet gjennom hoffets og aristokratiets selskapsdanser i den foregående periode. Selve grunnlaget for den klassiske ballettskole, nemlig føttenes fem – utadvendte – posisjoner, ble formulert der. For de enkelte bevegelser skaptes faguttrykk som anvendes i ballettundervisningen verden over til denne dag. Ludvig 14 var selv en ivrig danser og opptrådte i hoffets balletter, ikke bare sammen med adelsmennene i Versailles, men også med dramatikeren Molière og komponisten Lully. Begge kom til å bety mye for ballettens utvikling som scenekunst.

Det franske hoffet mistet interessen for selv å danse da kongen trakk seg tilbake som aktiv utøver i 1669. Samme år ble imidlertid et kongelig musikkakademi grunnlagt – det som senere ble operaen i Paris – hvor den egentlige ballettundervisning fant sted.

Da amatørene trådte tilbake, trådte de profesjonelle til. Og selv om balletten opprinnelig hadde vært en kunstart – og en form for kroppstrening – for menn (som også danset kvinneroller i de tidlige balletter), får kvinner innpass på scenen alt før 1700. En generasjon senere får vi de første store, internasjonale kvinnelige stjerner, Marie Sallé (debut 1726) og La Camargo (debut 1727). Da Sallé danset Pygmalion (egen koreografi) i 1734, var det første gang en danserinne la det tunge, konvensjonelle kostymet av og opptrådte i en musselinstunika av antydet gresk karakter. Heller ikke hadde hun oppsatt hår. Denne kostymereform slo først igjennom mye senere. La Camargo fikk derimot hevet skjørtet over ankelen og oppnådde en ny bevegelsesfrihet for danserinnen. Hun kunne inkorporere trinn og sprang, som tidligere hadde vært forbeholdt mannen, i sin teknikk. Etterhånden mottok balletten mange akrobatiske elementer fra markedsløyer, sirkus og andre folkelige underholdningsformer. Virtuositet – et element av oppvisning – inngikk i ballett. (Slik var det også i tidligere dans, f.eks. gaillarden, som var 1500-tallets fysisk krevende dans for den engelske overklasse, og som Elizabeth 1 dyrket; jfr. også vår egen halling.) Opposisjonen mot virtuositeten kom først og fremst gjennom den franske koreografen Jean Georges Noverre (1727–1810). I sin kjente bok Lettres sur la Dance, som i sine prinsipper fremdeles er anerkjent, tok han handlingsballetten og dansen som dramatisk kunstform i forsvar. Tidlig under innflytelse av Marie Sallé, offentliggjorde han så sent som i 1807 Les lettres sur les Arts Imitateurs. Noverre influerte på sin side sterkt Salvatore Vigano (1769–1821), som rundt 1800 brakte mye av den franske skolen tilbake til den italienske. Den italienske danser og koreograf Carlo Blasis sammenfattet i bøkene Traité élémentaire, théorétique et pratique de l'art de la danse (1820) og Code of Terpsichore (1847) ballettens tekniske utvikling opp til da. Som grunnlegger av og pedagog ved danseakademiet i Milano i 1837, kom Blasis til å trene den generasjon av italienske dansere som skulle bety meget i europeisk ballett og særlig for utviklingen av den keiserlige ballett i St. Petersburg.

Nå satte romantikken inn også i balletten. Rent teknisk betydde det utviklingen av «tåspisskoen» – en sko med stiv såle og forsterket tå som tillater danserinnen å holde seg stående på tå (menn bruker den aldri). Dette passet inn med epokens romantiske kvinnedyrkelse. Marie Taglioni lanserte det halvlange ballett-skjørtet med det ene lag tyll over det annet, og med balletten La Sylphide, koreografert av hennes far, Filippo Taglioni i 1832, åpnet hun den romantiske æra i dansen. Et av dens hovedverker ble Giselle (1841), som Théophile Gautier skrev libretto til, inspirert av Heine. Den ensidige kvinnedyrkelsen i romantisk ballett (som til og med kunne føre til at kvinner tok mannsroller) ble effektivt motvirket bare av koreografen og ballettsjefen i København, den dansk-franske Auguste Bournonville, som ledet Det kgl. Teaters ballett fra 1830 til 1877. Han var en stor venn av tidens diktere (bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson) og dyrket den litterære handlingsballett i Noverres ånd, samtidig som han var en god tekniker og pedagog, særlig for mannlige dansere. Hans svenske elev Chr. Johansson (1817–1903) ble solodanser i St. Petersburg, og Johansson var en ledende pedagogisk kraft under oppbyggingen av Marinskij-teatrets ballett til den plass den fikk i annen halvpart av 1800-tallet under ledelse av Marius Petipa. Fremfor noen ble Petipa den store divertissementsballetts mester med sine alderdomsverk Tornerose (1890) og Svanesjøen (1895 – sammen med Lev Ivanov). Forståelsen for Tsjajkovskijs musikk bidrog her til å bringe balletten ut av en periode da komponisten spilte en ganske underordnet rolle. Fremover mot den handlingsløse ballett som et musikalsk uttrykk, slik George Balanchine skulle komme til å dyrke den, peker Mikhail Fokines Sylfidene (også kalt Chopiniana) fra 1908.

I Fokines samarbeid med Igor Stravinskij i balletter som Ildfuglen (1910) og Petrusjka (1911), begynner ballett i moderne forstand. På mange måter ble den til ved at impresarioen Serge Djagilev i forbindelse med sine turneer fra St. Petersburg og vestover samlet toppsolister fra Marinskij-teatret (bl.a. Pavlova, Karsavina, Nijinska, Nijinskij) i balletter av Fokine med scenografi av Leon Bakst og Alexandre Benois, og presenterte dem i Paris og London, hvor det kunstinteresserte publikum var begynt å anse ballett for passé. Djagilevs første ballett-turné var i 1909, og brakt tilbake fra Russland ble balletten dermed en kilde til hele modernismens utvikling i vesteuropeisk kunst. I 1911 brøt Djagilev med Marinskij-teatret og Russland. Men den store italienske pedagog Enrico Cecchetti kom fra St. Petersburg for å opprettholde ballettens tekniske nivå. Året etter debuterte Nijinskij som koreograf med Faunens ettermiddag, og i 1913 laget han Jeux og Våroffer (musikk Stravinskij). Senere koreografer ble Bronislava Nijinska, Leonid Massine, George Balanchine og Serge Lifar. Som scenografer for Djagilev virket bl.a. Matisse, Derain og Picasso, og foruten Stravinskij ble moderne komponister som Poulenc, Satie og Auric trukket inn i ballettarbeidet. Ensemblet ble fornyet gjennom en rekruttering av vesterlandske dansere: Lydia Sokolova (egentlig Hilde Munnings), Ninette de Valois, Anton Dolin og Alicia Markova (Alice Marks).

Ved Djagilevs død kom mange av disse kunstnere til å fortsette ballettens utbredelse eller bidra til dens kunstneriske vekst i Vest-Europa og USA. De Valois organiserte Sadler's Wells-balletten, som ble Londons Royal Ballet, mens Balanchine skapte New York City Ballet og bidrog vesentlig til å gjøre USA til den viktigste ballettnasjon i vår tid. Hans samarbeid med Stravinskij har bl.a. resultert i moderne hovedverker innen balletten som Apollon Musagetes (1928), Orpheus (1948) og Agon (1957).

USAs betydning innen nyere ballett har vært formidabel. I 1975 regnet man der med et ballettpublikum på 15 millioner og iallfall hadde 25 større ensembler til delvis å tilfredsstille behovet. New York er et sentrum hvor ulike danseformer møtes og befrukter hverandre. Her har også den viktigste kraft innen moderne scenedansteknikk (contemporary dancing), Martha Graham, hatt sitt ensemble og sin skole. Her dannes og oppløses ulike eksperimentelle grupper. Noen av dem stiller spørsmål ved de fleste av ballettens – ja, scenedansens – grunnprinsipper, som f.eks. om det overhodet skal være et teater med en scene. Men mange benytter den klassiske teknikk utviklet og forvandlet i møtet med andre samtidige bevegelsesmønstre. Ved siden av Balanchine er Jerome Robbins en ledende skikkelse blant de eldre koreografene, og American Ballet Theatre supplerer New York City Ballet som nasjonalballett for USA. Alvin Ailey, Paul Taylor, Robert Joffrey, Eliot Feld og Twyla Tharp er viktige navn blant dem som har knyttet egne grupper til seg.

Amerikaneren Glen Tetley har betydd mer for moderne koreografi i Vest-Europa enn hjemme, og er en av de mange fra USA eller England som har betydd mye for ballettens fremvekst i Tyskland og Nederland, som er kommet frem som dansenasjoner for første gang. Tetley overtok ledelsen av Stuttgartballetten under en periode etter den engelske John Crankos død. Cranko hadde vært i Stuttgart siden 1961 og skapt det ledende tyske ballettensemble der – med sine store handlingsballetter, hvorav flere etter Shakespeare. Men også i Hamburg, Frankfurt, Düsseldorf, Köln og Berlin kan ballettinteressen konkurrere med interessen for opera. Det skyldes bl.a. amerikaneren John Neumeier (fra 1973 i Hamburg) og hans oppsiktsvekkende koreografi, som Dritte Sinfonie von Gustav Mahler (1975). Ut fra Théâtre de la Monnaie i Brussel har Maurice Béjart bygd opp et ensemble hvis nyskapende dans i Vårofferet var banebrytende i 1959, en hymne til ungdommen, den fysiske styrke og en seksualitet uten blygsel. Royal Ballet i London har siden den annen verdenskrig utviklet en høy kvalitet, men i et ganske konvensjonelt repertoar. I dagens Russland er det fremdeles det klassiske repertoar som dominerer, men de kjente kompanier som Bolsjoj-balletten og den tidligere Kirov-balletten mister stadig flere av sine dyktigste solister til vest-europeiske og amerikanske kompanier, mens den gamle ledelsen søker etter nytt fotfeste og ny inspirasjon.

I Norden har det viktigste vært at Birgit Cullberg, som helt siden 1950-årene har balansert et moderne formspråk mot klassisk teknikk, i 1967 kunne danne sitt eget ensemble hvor hun dels har fremført sine egne balletter.

Ballett i Norge, se Norge (dans).

Se også dans.

Uroppført Tittel Originaltittel Koreografi Musikk
1581 Ballet comique de la Reine Ballet comique de la Reine B. de Beaujoyeux L. de Beaulieu og J. Salmon
1653 Le Ballet Royal de la Nuit Le Ballet Royal de la Nuit J.-B. Lully, Mollier, Chancy, G. Torelli J. de Cambefort og J.-B. Boësset
1681 Le Triomphe de l'Amour Le Triomphe de l'Amour P. Beauchamp og L. Pécour J.-B. Lully
1717 The Loves of Mars and Venus The Loves of Mars and Venus J. Weaver Firbank og Symonds
1761 Don Juan Don Juan ou le Festin de Pierre G. Angiolini C. W. Gluck
1778 Les Petits Riens Les Petits Riens J.-G. Noverre W. A. Mozart
1786 Amors og Ballet-mesterens Luner Les Caprices du Cupidon et du Maître de Ballet V. Galeotti J. Lolle
1789 La Fille Mal Gardée La Fille Mal Gardée J. Dauberval F. Hérold
1836 Sylfiden La Sylphide A. Bournonville H. S. Løvenskiold
1841 Giselle Giselle, ou les Wilis J. Coralli og J. Perrot A. Adam
1842 Napoli Napoli A. Bournonville N. W. Gade, E. Helsted, H. S. Paulli og H. C. Lumbye
1869 Don Quijote Don Kikhot M. Petipa L. Minkus
1870 Coppélia Coppélia ou La Fille aux Yeux d'Email A. Saint-Léon L. Delibes
1877 Bajaderen La Bayadère M. Petipa L. Minkus
1890 Tornerose Spjasjtsjaja krasavitsa M. Petipa P. Tsjajkovskij
1892 Nøtteknekkeren Stsjelkuntsjik L. Ivanov P. Tsjajkovskij
1895 Svanesjøen Lebedinoje Osero M. Petipa og L. Ivanov P. Tsjajkovskij
1898 Raymonda Raymonda M. Petipa A. Glasunov
1909 Sylfidene Les Sylphides M. Fokin F. Chopin
1910 Ildfuglen L'Oiseau de Feu M. Fokin I. Stravinskij
1910 Scheherazade Schéhérazade M. Fokin N. Rimskij- Korsakov
1911 Rosens drøm Le Spectre de la Rose M. Fokin C. M. von Weber
1911 Petrusjka Petrusjka M. Fokin I. Stravinskij
1912 Faunens ettermiddag L'Aprés-midi-d'un Faune V. Nisjinskij C. Debussy
1913 Vårofferet Le Sacre du Printemps V. Nisjinskij I. Stravinskij
1917 Parade Parade L. Massine E. Satie
1919 Den tresnutete hatt Le Tricone L. Massine M. de Falla
1923 Bryllupet Les Noces B. Nisjinska I. Stravinskij
1928 Apollo Apollon Musagète G. Balanchine I. Stravinskij
1932 Det grønne bord Der Grüne Tisch K. Jooss F. Cohen
1934 Serenade Serenade G. Balanchine P. Tsjajkovskij
1935 The Rake's Progress The Rake's Progress N. de Valois G. Gordon
1937 Dark Elegies Dark Elegies A. Tudor G. Mahler
1938 Romeo og Julie Romeo i Dsjuljetta I. Psota S. Prokofjev
1940 Syrinhaven Lilac Garden A. Tudor E. Chausson
1944 Applachian Spring Applachian Spring M. Graham A. Copland
1945 Askepott Solusjka R. Sakharov S. Prokofjev
1946 Symphonic Variations Symphonic Variations F. Ashton C. Franck
1947 Night Journey Night Journey M. Graham W. Schuman
1950 Frøken Julie Fröken Julie B. Cullberg T. Rangström
1957 Månerenen Månerenen B. Cullberg K. Riisager
1957 Agon Agon G. Balanchine I. Stravinskij
1962 Pierrot Lunaire Pierrot Lunaire G. Tetley A. Schönberg
1965 Onegin Onegin J. Cranko P. Tsjajkovskij
1968 Spartacus Spartak L. Jacobson A. Khatsjaturjan
1968 Enigma Variations Enigma Variations F. Ashton E. Elgar
1969 Dances at a Gathering Dances at a Gathering J. Robbins F. Chopin
1974 Manon Manon K. MacMillan J. Massenet
1979 Stormen The Tempest G. Tetley A. Nordheim

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.