Veit Stoss var en tysk billedhugger, maler og kobberstikker og den viktigste kunstneren innenfor sengotisk stil i slutten av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet. Han regnes sammen med Tilman Riemenschneider for å være periodens fremste treskjærer. Verkene til Veit Stoss har et sterkt følelsesmessig uttrykk med en dramatisk realisme og ofte voldsomme gester og flagrende gevanter. Han flyttet til Nürnberg i 1473, men det er ingen dokumentasjon om hans kunstneriske virksomhet før han reiste til Krakow i Polen i 1477. Der bodde han fram til 1496 og utførte noen av sine viktigste verk med Maria-alteret til Mariakatedralen i Krakow som det mest kjente. I de senere årene, da Veit Stoss var tilbake i Nürnberg, var verkene hans påvirket av Dürer og fikk et noe enklere og strammere uttrykk, preget av renessansens stil.

Veit Stoss laget den femdelte altertavlen til Mariakatedralen i Krakow, et såkalt polyptyk, mellom 1477 og 1484. Det er hans mest kjente verk og er den største bevarte altertavlen i sitt slag fra sengotikken. Altertavlen har to fløydører, eller sidepaneler, på hver side av midtfeltet, og er 13 m høyt og 11 m bredt. De innerste fløydørene har hengsler slik at de kan åpnes og lukkes. I midtfeltet skildres Jomfru Marias død og Himmelfart som på en teaterscene, med levende og realistisk skulpturerte figurer, de største er 2,7 m høye. Det religiøse dramaet starter nederst og viser Maria, knelende i bønn, omgitt av de 12 apostlene. Ansiktsuttrykk og gester viser at de er sterkt beveget og hver av dem er gjengitt som portrett av en individuell karakter. I scenen over føres Maria gjennom Himmelporten av sin sønn Jesus, fulgt av fire flyvende engler. På toppen av alteret, utenfor hovedrammen, ses Marias kroning, flankert av St. Stanislaus og St. Adalbert av Praha. De hengslete sidepanelene viser når de er åpne, seks scener med Marias gleder. Når de er lukket danner de sammen med de ytterste og faste panelene en billedserie på 12 scener fra Marias og Kristi liv. Yttersiden av fløyene er skåret i lavrelieff, innsiden i høyrelieff, mens midtdelen har nesten frittstående figurer. På samme måte er det en tredeling i fargebruken, fra sterke farger ytterst til en større vekt på forgylling mot midten av alteret, etter middelalderens oppfatning av gull som den edleste fargen. Hovedfigurene er skåret i lindetre, andre deler i eik mens bakgrunnen er konstruert av lerk.

Under andre verdenskrig, ble alteret demontert og i 1941 transportert til Det Tredje rike. Etter krigen ble verket gjenfunnet i kjelleren til Nürnberg Slott og ført tilbake til Polen i 1946. Etter omfattende restaurering kom alteret på plass i Mariakatedralen i Krakow i 1957.

Veit Stoss utførte også gravmælet til Kong Casimir IV Jagiellon i 1492, katedralen i Krakow og gravmælet til Erkebiskop Zbigniew Olesnicki, katedralen i Gniezno, begge i rød i marmor.

Veit Stoss flyttet tilbake til Nürnberg i 1496 der han hadde verksted med en omfattende produksjon av store og små arbeider. I tillegg drev Stoss forretningsvirksomhet og gikk konkurs i 1503. I desperasjon forfalsket han et dokument og ble arrestert for handlingen. Han fortsatte imidlertid sin kunstneriske virksomhet. I 1504 dro han til Münnerstadt der han malte og forgylte en altertavle skåret av Riemenschneider. I Nürnberg laget han flere verk for byens kirker, blant annet de utskårne skulpturene Tobias og engelen Rafael (1516), nå i Germanisches Nationalmuseum, Nürnberg og Bebudelsen (1518) i St. Lorenz Kirche. Hans siste altertavle er det såkalte Bambergalteret (1520-23), et triptyk opprinnelig laget for St. Salvatore i Nürnberg, som ble innkjøpt til katedralen i Bamberg i 1524. Istedenfor bruk av sterke farger har Veit utnyttet den varme gløden i treet til å skape et levende uttrykk.

Veit Stoss laget også en mengde småskulpturer for både private og offentlige oppdragsgivere, men bare noen få av dem, som sikkert kan attribueres til Veit, er bevart.

Veit Stoss fikk flere oppdrag i Italia, noe som bekrefter hans ry som en stor kunstner. Han laget treskulpturen St. Rochus (1510) til SS. Annunziata, Firenze. Verket fikk stor anerkjennelse, ikke minst av Giorgio Vasari, som kalte det «et mirakel i tre.»

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.