Weimarrepublikken

Friedrich Ebert ble Weimarrepublikkens første president fra 11. februar 1919 til sin død 25. februar 1925.
Bundesarchiv.
Lisens: CC BY ND 3.0

Weimarrepublikken er en betegnelse for den tyske republikken i perioden 1919–1933 som bygde på den demokratiske forfatningen vedtatt i Weimar i august 1919.

Faktaboks

uttale:
vˈai-

I november 1918, omtrent samtidig med Tysklands nederlag i første verdenskrig, ble det tyske keiserriket oppløst, og landet ble republikk. I februar 1919 trådte den nyvalgte nasjonalforsamlingen sammen i Weimar, og i august ble forfatningen vedtatt.

Weimarrepublikken endte med Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933.

Bakgrunn

I oktober 1918 hadde en revolusjonær stemning bredt seg i Tyskland. 5. november kom det til matrosoppstand i Kiel, og det ble opprettet arbeiderråd (tilsvarende de russiske sovjetene) blant arbeiderne og matrosene. 7. november ble det utropt en rådsrepublikk i München, og 9. november trådte prins Max tilbake til fordel for sosialdemokraten Friedrich Ebert. Sosialdemokraten Philipp Scheidemann utropte samme dag republikken i Berlin, og det ble dannet en regjering som representerte de to sosialdemokratiske fraksjonene. Keiseren flyktet til Nederland.

«Flertallssosialistene» ønsket et parlamentarisk demokrati bygd på alminnelig stemmerett, mens de uavhengige ville bygge på rådene som organer for proletariatets diktatur. Flertallssosialistene beholdt ledelsen av fagforeningene og flertallet innenfor rådene. I desember trådte de uavhengige ut av regjeringen.

Spartakusforbundet, som nå ble omdøpt til Tysklands kommunistiske parti, arbeidet for en ny revolusjon etter de russiske bolsjevikers eksempel. I januar 1919 forsøkte de, sammen med noen uavhengige, en oppstand, som ble slått ned, og Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble myrdet. Kommunistiske oppstander i Ruhr i mars 1919 og den bayerske rådsrepublikk i april 1919 ble også slått ned med makt. Regjeringen brukte i disse kampene reaksjonære troppeavdelinger og frikorps.

Weimarrepublikken opprettes

I februar 1919 trådte den nyvalgte nasjonalforsamlingen sammen i Weimar. Flertallssosialistene hadde den største gruppen – sammen med de mer radikale uavhengige 185 av 421 plasser. Friedrich Ebert ble rikspresident og Philipp Scheidemann statsminister i spissen for en koalisjon av flertallssosialistene, sentrum og demokratene. I august 1919 ble Weimarforfatningen vedtatt. Den skulle sikre de sosiale og de demokratiske menneskerettigheter. Rikspresidenten skulle velges av folket hvert sjuende år, og han skulle utnevnte regjeringen, som også måtte ha riksdagens tillit. Regjeringen stod under ledelse av en rikskansler. Presidenten hadde oppløsningsett, men ingen vetorett. Han kunne regjere med dekreter (nødsforordninger) hvis rikets sikkerhet var i fare.

Forfatningen åpnet adgang til å holde folkeavstemning, men dette fikk i praksis liten betydning. Den lovgivende makt lå hos riksdagen som var sammensatt ved forholdstallsvalg, og alle menn og kvinner over 20 år hadde stemmerett. Riksrådet avløste forbundsrådet, men fikk liten betydning. Også i rikets enkelte land, med Preussen i spissen, ble det innført demokratiske forfatninger. Delstatene beholdt kontrollen over rettsvesenet, politiet og undervisningsvesenet. Weimarforfatningen var på mange måter en demokratisk mønsterforfatning.

Revolusjonen hadde ført til keiserdømmets fall og opprettelsen av et parlamentarisk demokrati, men ikke til økonomiske og sosiale strukturendringer. Weimarrepublikken startet med det handikap at den ble forbundet med nederlaget. Under protest undertegnet regjeringen 28. juni 1919 Versaillestraktaten. Tyskland mistet om lag åtte millioner innbyggere samt verdifulle jordbruks- og industriområder. Særlig vakte den nye grensen mot Polen og bestemmelsen om Tysklands krigsskyld forargelse, og tyske nasjonalister startet en voldsom propaganda mot traktaten, og mot sosialdemokratene og det katolske sentrumsparti som hadde vært med på å undertegne den. Etter en rekke konferanser fastsatte de allierte på en konferanse i London i 1921 Tysklands skadeserstatning til 132 milliarder gullmark.

Nasjonalisme og økonomiske problemer

Tysklands videre politikk i perioden 1919–1923 var for en vesentlig del bestemt av inflasjonen. Statens inntekter falt, og regjeringen finansierte sin statsdrift ved seddeltrykking. Deler av næringslivet, særlig eksportindustrien, hadde økonomiske fordeler av den synkende pengeverdien. Arbeidernes reallønn sank, og det gikk særlig hardt ut over offentlige tjenestemenn, pensjonister og småsparere.

Unge nasjonalister, særlig tidligere offiserer, ble organisert i terrorgrupper, som blant annet myrdet Matthias Erzberger (1921) og Walther Rathenau (1922). Det oppstod flere fascistiske og antisemittiske grupper, blant dem det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti under østerrikeren Adolf Hitler i Bayern. På de uavhengige sosialdemokratenes kongress i Halle i 1920 besluttet flertallet å slutte seg til det kommunistiske parti, som derved for første gang fikk en massebasis i Tyskland.

Den franske regjeringen hevdet at tyskerne saboterte erstatningsleveransene, og i januar 1923 ble Ruhrdistriktet besatt av franske og belgiske tropper. Tyskerne svarte med passiv motstand, blant annet streiker, og regjeringen finansierte denne motstanden. Inflasjonen truet nå med å føre til fullstendig økonomisk kaos, og i november 1923 var én dollar verdt to og en halv billion mark. I august 1923 dannet folkepartiets leder Gustav Stresemann en koalisjonsregjering hvor også sosialdemokratene var med. Den passive motstanden ble oppgitt, og i november ble tyske mark stabilisert. Samtidig slo regjeringen ned et nazistisk opprørsforsøk i München.

I 1924 ble erstatningsspørsmålet foreløpig ordnet, under amerikansk medvirkning (Dawes-planen) ved at betalingene skjedde med lån fra USA; til gjengjeld måtte Tyskland finne seg i en viss kontroll over sine finanser. Den umiddelbare følgen av stabiliseringen var deflasjon og arbeidsløshet, men fra 1925 gikk det en jevn strøm av amerikansk og noe britisk kapital til Tyskland. Den tyske storindustrien, som langt på vei gjenvant en dominerende stilling, i hvert fall på europeiske markeder, ble rasjonalisert og enda mer konsentrert enn før. Arbeidernes levestandard steg, men i de forholdsvis gode tider i perioden 1925–1929 var det fortsatt en viss arbeidsløshet.

Utenrikspolitikk

I perioden 1924–1928 var Tyskland styrt av borgerlige regjeringer. Sosialdemokratene gikk frem ved valget i 1928, og det ble dannet en ny koalisjonsregjering med sosialdemokraten Hermann Müller som rikskansler. Sosiallovgivningen ble videre utbygd, men sosialdemokratenes stilling var svak; de var avhengig av støtte fra det tyske folkeparti.

I utenrikspolitikken ønsket enkelte kretser på høyresiden samarbeid med Sovjet-Russland. I 1922 sluttet Rathenau som utenriksminister Rapallo-traktaten med russerne. Det var en viss forbindelse mellom de militære ledelsene i de to landene, og en betydelig handel utviklet seg.

Avspenningspolitikken fra midten av 1920-årene ble ledet av Gustav Stresemann som var tysk utenriksminister fra 1923 til sin død høsten 1929. Han gjennomførte en avspenning i forholdet til Frankrike, sluttet Locarno-pakten i 1925 og brakte i 1926 Tyskland inn i Folkeforbundet. Samtidig sluttet han en ny vennskapsavtale med Sovjetunionen. I 1929 fikk han vedtatt Young-planen, som inneholdt bestemmelser om varig ordning av erstatningsspørsmålet, og som opphevet den utenlandske kontroll med Tysklands finanser.

Den økonomiske verdenskrisen

I 1930 ble Tyskland rammet av den økonomiske verdenskrisen. Kreditten fra utlandet stanset opp, og kortsiktige lån ble trukket tilbake. Utenrikshandelen sank i perioden 1930–1933 med rundt to tredjedeler. Et moratorium for erstatningene ble vedtatt i juli 1931 etter forslag fra USAs president, og et år senere etter et møte i Lausanne ble erstatningsutbetalingene innstilt. Det spilte imidlertid ingen avgjørende rolle. I 1931 brøt en rekke banker sammen. Prisfall og overproduksjon førte til innskrenkninger og redusert virksomhet i storindustrien, mens tallrike mindre bedrifter gikk konkurs. Ved utløpet av 1932 var det rundt seks millioner arbeidsløse. Fallet i prisene på landbruksvarer førte til tvangsauksjoner på landsbygda, og de korndyrkende godseiere i øst ble særlig hardt rammet.

Den økonomiske krisen ble ledsaget av en politisk krise. I mars 1930 trådte sosialdemokratene med Hermann Müller i spissen ut av regjeringen. Rikspresident Paul Hindenburg utnevnte Heinrich Brüning, som tilhørte sentrums høyre fløy, til rikskansler. Da hans budsjettforslag, som innebar sterke nedskjæringer i de offentlige utgifter, ble nedstemt, oppløste regjeringen riksdagen. Dermed opphørte det parlamentariske system å fungere, og regjeringen styrte ved nødsforordninger.

NSDAP kommer til makten

Valget i september 1930 ble et gjennombrudd for partiene på ytterfløyene, det nasjonalsosialistiske parti (NSDAP) og kommunistene. Heinrich Brüning søkte å møte krisen med en nedskjærings- og deflasjonspolitikk. Nazistene gikk i 1931 sammen med de tysknasjonale under Alfred Hugenberg til en samlet opposisjon. Det kom til stadige sammenstøt mellom de forskjellige partiers halvmilitære organisasjoner. Nazistene fikk 37,3 prosent av stemmene ved valget i juli 1932; sosialdemokratene 21,5 prosent og kommunistene 14,3 prosent. NSDAP, som tidligere hadde fått tilslutning fra tysknasjonale, hjemmesittere og ungdom, utraderte nå nesten de borgerlige mellompartiene.

Ved et nytt valg i november 1932 inntraff en viss avspenning, og nazistene gikk tilbake fra 230 til 196 mandater. Hitler var fremdeles leder for det største partiet, men hadde ikke flertall i riksdagen. Hindenburg ble stadig mer avhengig av reaksjonære, utenomparlamentariske krefter og av Riksvernet. Under krisen satte Riksvernet gjennom en av sine ledere, general von Schleicher, i gang en livlig politisk intrigevirksomhet. Disse kretsene ønsket en sterk, nasjonal og uavhengig regjering som hadde en viss massebasis. Flere kanslere avløste hverandre (Heinrich Brüning, Franz von Papen, Kurt von Schleicher).

Med Franz von Papen som mellommann sikret Adolf Hitler seg tilstrekkelig støtte fra storindustrien og godseierne, basert på et samarbeid med de tysknasjonale, og 30. januar 1933 utnevnte Hindenburg Hitler til rikskansler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg