Kraftwerk i 2003. Av /Reuers/NTB. Begrenset gjenbruk

Musikk i Tyskland

Johann Sebastian Bach var en tysk komponist i barokken som har påvirket både Tysklands musikkhistorie og hele den vestlige kunstmusikkhistorien.

Johann Sebastian Bach. Maleri fra 1746.
Av /※ Museum für Geschichte der Stadt Leipzig.

Artikkelstart

Tysk musikk har en svært sentral plass i europeisk musikkliv. Særlig innen kunstmusikken har tysk musikk hatt avgjørende betydning for den klassiske musikkens historie, med komponister som Johann Sebastian Bach (1685–1750) og Ludwig Van Beethoven (1770–1827). Tysk folkemusikk har hatt internasjonal betydning særlig gjennom trekkspillet, en tysk oppfinnelse, men også folkemusikken fra alpene er kjent internasjonalt. Innen populærmusikk er Tyskland kjent særlig for humoristisk og lettbeint underholdningsmusikk, men landet er også et viktig marked for heavy metal. I 1970-årene var tyske musikere pionerer innen elektronisk populærmusikk.

Folkemusikk

Trekkspillet ble utviklet i Tyskland og er et viktig instrument i tysk folkemusikk.

Tradisjonsmusikk innenfor det tyske språkområdet kan gjennom litterære kilder følges tilbake til middelalderen, og sangfragmenter er kjent fra 1300-tallets krøniker. Fra 1400-tallet mottok folketradisjonen impulser fra kirken (valfartsanger, prosesjonssanger, pasjonsspill) og fra byenes profesjonelle musikkliv, mens komponistene på sin side benyttet folkesangen i sin musikk (den protestantiske koralen).

En særpreget, tysk folkemusikkstil er først og fremst knyttet til det bayersk-østerrikske alpeområdet, med jodling og instrumentalmusikk fremført av små dansekapeller, det vil si orkestre, med fiolin eller klarinett, hakkebrett, siter og kontrabass.

Trekkspillet ble oppfunnet i Tyskland i 1822, og varianter av det har fått en stor utbredelse i ulike lands folketradisjoner, inkludert i Norge.

Kunstmusikk

Middelalderen

Gregoriansk sang ble innført på 600-tallet og fikk fra 800-tallet viktige sentre ved klosteret Reichenau. Hildegard fra Bingen (1098–1179) skrev i sen-gregoriansk stil og regnes som den første navngitte komponisten i Europa. På 1200-tallet fikk de franske trubadurene et tysk motstykke i minnesangerne (blant annet Walther von der Vogelweide, cirka 1170–1230), som var knyttet til fyrster og adelsmenn, og som fra 1300-tallet ble avløst av de borgerlige mestersangerne (blant annet Hans Sachs, 1494–1576). Fra 1200-tallet til 1700-tallet spilte stadsmusikantene en sentral rolle i byenes profesjonelle musikkliv.

Renessansen

Polyfoni ble dyrket fra 1300-tallet (Locheimer og Glogauer Liederbuch fra cirka 1460). Nederlandsk vokalpolyfoni ble innført mot slutten av 1400-tallet og på 1500-tallet. Den ledende tyske komponisten var Ludwig Senfl (cirka 1486–1543). Foruten flerstemmig verdslig og kirkelig vokalmusikk ble det komponert for orgel, cembalo og lutt. Mens de reformerte avviste all kirkelig musikk utenom salmesang, gikk Martin Luther (1483–1546) selv foran i oppbyggingen av en protestantisk kirkemusikk ved å finne melodier (blant annet verdslige visetoner) til de nye koralene. Ved de lutherske kirkene ble det i tilknytning til latinskolene opprettet kantorier (kor), som utdannet korister til gudstjenesten og ble ledet av en kantor, som også var organist.

Barokken

Nye impulser fra italiensk musikk kom med Hans Leo Hassler (1564–1612) og Michael Praetorius (1571–1621), som er særlig kjent for sitt store teoretiske verk Syntagma musicum, med beskrivelser av datidens musikktyper og instrumenter. Heinrich Schütz (1585–1672) dominerte tysk musikk på 1600-tallet og forente i sin vokalmusikk den gamle polyfonien med nyere italiensk ekspressivitet. En rik protestantisk kirkemusikk med basis i koralen (kantater, pasjoner) ble skapt av blant annet Johann Hermann Schein (1586–1630), Franz Tunder (1614–1667) og Dietrich Buxtehude (1637–1707). Spesiell betydning fikk orgelmusikken, med mestre både i det protestantiske Mellom- og Nord-Tyskland (Samuel Scheidt, 1587–1654; Buxtehude og Johann Pachelbel, 1653–1706) og i det katolske Sør-Tyskland (Johann Jacob Froberger, 1616–1667; Georg Muffat, 1645–1704; og Johann Caspar Ferdinand Fischer, 1670–1746). Instrumentalmusikken var dels polyfon (fuge), dels i friere former (preludium, toccata og koralforspill), dels i nyere franske former som suite og ouverture.

Høybarokkens mestre, Johann Sebastian Bach (1685–1750), Georg Friedrich Händel (1685–1759, som for det meste bodde i England) og Georg Philipp Telemann (1681–1767), markerer en glanstid i tysk musikk. Bach sammenfattet polyfoniens utvikling, og Händel skapte en syntese av tyske, italienske og engelske elementer. Den italienske operaformen ble representert av Johann Adolph Hasse (1699–1783) i Dresden og Reinhard Keyser (1674–1739) i Hamburg.

Rokokko og klassisismen

Rokokkoens nye stiler, den galante og den følsomme (empfindsamer stil), slo igjennom med Bach-sønnene Wilhelm Friedemann Bach (1710–1784), Carl Philipp Emanuel Bach (1714–1788) og Johan Christian Bach (1735–1782). Barokkens polyfoni ble avløst av en mer homofon stil som pekte mot klassisismen og særlig utviklet seg i musikksentrene Mannheim, Berlin og Wien. Berlin var, ved siden av Hamburg, hovedsenteret for den nordtyske musikken. Her virket fløytisten og teoretikeren Johann Joachim Quantz (1697–1773) og Carl Philipp Emanuel Bach, som fikk stor betydning for utviklingen av den følsomme klaverstilen.

I Mannheim, med tsjekkeren Johann Stamitz (1717–1757) som lederfigur, ble moderne orkesterteknikk og instrumentbesetning utviklet. Christoph Willibald Gluck (1714–1787) gjennomførte i 1760-årene en operareform i Frankrike. Ludwig van Beethoven (1770–1827) var en av wienerklassisismens mestere og videreutviklet symfonien og den klassiske sonateformen.

Romantikken

I likhet med i mange andre land tok det lang tid før kvinner slapp til i de fleste roller i tysk musikkliv. Mange kvinner ble allikevel dyktige utøvere, og noen komponerte også. Clara Schumann var kanskje den mest betydningsfulle kvinnelige komponisten i tysk romantikk. Hun var også en virtuos pianist, og hennes konserter ble avgjørende for å gjøre musikk av komponister som Ludvig van Beethoven og Franz Schubert kjent i Europa.

Carl Maria von Weber (1786–1826) skapte den romantiske operaen. Han ble fulgt av Louis Spohr (1784–1859), Heinrich A. Marschner (1795–1861) og Albert Lortzing (1801–1851), som representerte et mer småborgerlig miljø. Carl Gottfried Loewe (1796–1869) var mesteren i den romantiske balladen.

To av romantikkens mestere var Felix Mendelssohn-Bartholdy (1809–1847) og Robert Schumann (1810–1856), som ble retningskapende for hele Nord-Europa gjennom opprettelsen av konservatoriet i Leipzig. Her utdannet man musikere i en solid klassisk-romantisk tradisjon med ærbødighet for Bach, som Mendelssohn hadde gjeninnført i tysk musikkliv ved sine oppførelser av Matteuspasjonen.

Til denne klassisk-romantiske stilen hører også Felix Mendelssohn-Bartholdys søster Fanny Mendelssohn-Bartholdy og Robert Schumanns kone Clara Schumann. Samtidens kjønnsroller gjorde det umulig for dem å drive profesjonelt som komponister, så mange av deres verker var upublisert i deres levetid. Fanny Mendelssohn-Bartholdy publiserte en del under brorens navn. I tillegg til komposisjonsvirksomheten var Clara Schumann en av tidens ledende pianister. Hun populariserte komponister som Ludvig van Beethoven, Frédéric Chopin (1810–1849) og Franz Schubert (1797–1828) og var en forkjemper for en estetikk der verkets formmessige dybde og renhet skulle veie tyngre enn overfladisk virtuositet og effekter. Også i Clara Schumanns egne verker ser vi en dreining fra en virtuos tidlig stil mot en melankolsk og dypsindig sen stil. Ekteparet Schumann var viktige påvirkninger på denne klassisk-romantiske stilens fullender: Johannes Brahms (1833–1897).

Richard Wagner (1813–1883) ga tysk opera internasjonal betydning ved sine stort anlagte musikkdramaer. Han skapte strid i tysk musikkliv og en splittelse mellom den klassisk-romantiske tradisjonen fra Leipzig og den «nytyske skolen», som både i harmonisering og instrumentasjon setter seg langt ut over de klassiske reglene. Max Reger (1873–1916) forente barokkens polyfoni med klassiske former og progressiv harmoni.

Modernismen

Ved overgangen til 1900-tallet ble Wagner-Liszt-linjen ført videre av Richard Strauss (1864–1949, symfoniske dikt og operaer) og Hans Pfitzner (1869–1949). Nye retninger gjorde sitt inntog omkring 1910 med atonalisme, tolvtoneteknikk og nyklassisisme. Den yngre generasjonen gikk til sterkt angrep på senromantikken, og ledende på dette området var Paul Hindemith (1895–1963), som søkte en motvekt i barokkens musisering (objektivitet, Die neue Sachlichkeit). 1920-årenes tyske komponister tok avstand fra følelsesutbrudd og søkte til en «motorisk» musikkstil; Kurt Weill (1900–1950, sammen med Bertolt Brecht, 1898–1956) og østerrikeren Ernst Křenek (1900–1991) skapte et samfunnskritisk musikkdrama, og Hindemith søkte å bygge opp en moderne musikkundervisning.

Kunstmusikk under Nazismen

Under nazismen førte Adolf Hitlers (1889–1945) beundring for komponisten Richard Wagner til en forgudelse av Wagners verker, både de musikalske og de litterære.

Den modernistiske utviklingen ble stanset av nazistene, som så på denne musikken som «entartete kunst». De politisk radikale og jødene emigrerte, og Adolf Hitlers (1889–1945) beundring for Wagner førte til forgudelse av Wagners verker, både de musikalske og de litterære. Det internasjonale selskapet for moderne musikk ble forbudt; en komponist som Hindemith ble brakt til taushet og forlot også landet. Det samme gjorde de fleste musikkforskere, som fortsatte sin virksomhet i Storbritannia og USA.

Kunstmusikk i Vest-Tyskland

Etter å ha vært uten kontakt med moderne strømninger i andre land, var det etter krigen et behov for å ta igjen det forsømte. Hitler-regimet hadde understreket den nasjonale egenarten, og i reaksjon mot dette vendte tyskerne seg mot en internasjonal stil, for en stor del bygd på tolvtonemusikken og spesielt Anton Webern (1883–1945). For på ny å få kontakt med omverdenen ble det startet internasjonale musikkurser i Darmstadt (fra 1946), og her foreleste flere tolvtonespesialister. Weberns punktmusikk og den franske musique concrète ble introdusert, og ved konsertene her debuterte Karlheinz Stockhausen (1928–2007) som komponist.

Eldre komponister som Werner Egk (1901–1983) og den arkaiserende Carl Orff (1895–1982) kom også i forgrunnen. Av betydning for utviklingen av den serielle og elektroniske musikken var teoretikeren Herbert Eimert (1897–1972) i Köln, som sammen med Stockhausen ga ut tidsskriftet Die Reihe i 1955–1962. Köln ble et sentrum for avantgardistisk musikk med et avansert elektronisk studio og en komponistkooperasjon med eget forlag, og tallrike utlendinger slo seg ned her og i andre tyske byer som bød muligheter for den nye musikken.

Andre komponister fra denne perioden er den eksperimenterende Bernd Alois Zimmermann (1918–1970) og musikkdramatikerne Hans Werner Henze (1926–2012) og Giselher Klebe (1925–2009). Komponister født etter krigen er blant annet Manfred Trojahn (født i 1949), Wolfgang Rihm (født i 1952), Detlev Müller-Siemens (født i 1957) og Jörg Widmann (født i 1973)

Kunstmusikk i Øst-Tyskland

De østtyske myndighetene førte en sosialistisk kulturpolitikk som var avvisende overfor avantgardismen. Etter andre verdenskrig vendte flere emigrerte radikale tilbake, som Hanns Eisler (1898–1962, komponisten av DDRs nasjonalhymne) og Paul Dessau (1894–1979). Sammen med symfonikeren Max Butting (1888–1976), Rudolf Wagner-Régeny (1903–1969) og andre gikk de aktivt inn for den nye statens politikk.

Jazz

Tyskland har et mangfoldig jazzmiljø som spenner fra det meget tradisjonelle til det svært eksperimentelle, med sentrale utøvere som bassisten Eberhard Weber (født 1940, blant annet kjent fra langvarig samarbeid med norske Jan Garbarek, født 1947) saksofonisten Peter Brötzmann (født 1941), pianisten Alexander von Schlippenbach (født 1938) og trompetisten Axel Dörner (født 1964).

Det tyske plateselskapet ECM, med produsenten Manfred Eicher (født 1943), har siden 1970-tallet etablert seg som et av de mest betydningsfulle plateselskapene i internasjonal jazz. Selskapet har flere av de viktigste utøverne innen moderne jazz, som Keith Jarrett (født 1945), Jan Garbarek, Chick Corea (1941–2021) med flere.

Populærmusikk

Boney M-sangerne (fra venstre) Maizie Williams, Liz Mitchell og Marcia Barret i 2011.
Av /NTB Scanpix.

Tysk populærmusikk var lenge preget av lett underholdningsmusikk fremført av store orkestre. Kjente orkesterledere i denne stilen var Bert Kaempfert (1923–1980) og James Last (1929–2015). En annen internasjonalt berømt artist er Caterina Valente (født 1931).

Volksmusik betegner en popsjanger med visse folkemusikalske trekk, for eksempel jodling. Den har ofte sentimental eller ukomplisert lykkelig tekst, og enkel melodi. Overgangen fra volksmusik til schlager-musikken er glidende, og mange sangere har gjort suksess innen begge. Schlager-musikken var en betydelig påvirkning på norsk populærmusikk på 1950- og 1960-tallet, og blant annet norske Wenche Myhre (født 1947) og Kirsti Sparboe (født 1946) gjorde det bra i Tyskland som schlager-sangere.

Innen moderne popmusikk har påvirkningen fra USA og Storbritannia vært mindre enn i Skandinavia, og på ett område har inspirasjonen i like stor grad gått den andre veien: På 1970-tallet spilte grupper som Tangerine Dream og Kraftwerk en ledende rolle i utviklingen av elektronisk avantgarde-pop. Tyskland har også senere hatt en sterk tradisjon for elektronisk musikk og har særlig produsert humoristisk og lettfattelige sanger innen eurodisko og eurodance. Av slike artister kan nevnes:

  • Boney M
  • Scooter
  • Milli Vanilli
  • Haddaway
  • Cascada

Tyskland er Europas største marked for musikk og har vært spesielt viktig for hardrock- og metal-band, også norske. Rockefestivalen Rock am Ring er en av verdens største musikkfestivaler, og Scorpions og Rammstein er blant de mest kjente tyske hardrockbandene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Unni Solberg-Mortensen

Dere bør kanskje forklare hva et dansekapell er. Det er ikke så mange som har hørt det ordet før. Fint om dere kan legge inn en lenke som forklarer dette.

svarte Mari Paus

Takk for innspillet! Jeg er helt enig. Jeg har lagt til en lenke og en liten forklaring nå. Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg