Thomaskirche i Leipzig.

Anon. Begrenset gjenbruk

Bach-monumentet foran Thomaskirche i Leipzig. Johan Sebastian Bach var kantor ved denne kirken fra 1723 til sin død i 1750.

Anon. Begrenset gjenbruk

Tysk musikk har en svært sentral rolle i europeisk musikkliv.  Særlig innen kunstmusikken har tysk musikk hatt avgjørende betydning for den klassiske musikkhistorien, med komponister som Johann Sebastian Bach, Ludwig Van Beethoven og Richard Wagner.

Røtter innenfor tysk språk- og kulturområde kan gjennom litterære kilder følges tilbake til middelalderen, og sangfragmenter er kjent fra 1300-tallets krøniker. Fra 1400-tallet mottok folketradisjonen impulser fra kirken (valfartsanger, prosesjonssanger, pasjonsspill) og fra byenes profesjonelle musikkliv, mens komponistene på sin side benyttet folkesangen i sin musikk (den protestantiske koral). En særpreget, tysk folkemusikkstil er først og fremst knyttet til det bayersk-østerrikske alpeområdet, med jodling og instrumentalmusikk fremført av små dansekapeller med fiolin eller klarinett, hakkebrett, siter og kontrabass.

Den gregorianske sang ble innført på 600-tallet og fikk fra 800-tallet viktige sentre ved klosteret Reichenau. På 1200-tallet fikk de franske trubadurene et tysk motstykke i minnesangerne (blant annet Walter von der Vogelwide), som var knyttet til fyrster og adelsmenn og fra 1300-tallet ble avløst av de borgerlige mestersangerne (blant annet Hans Sachs). Fra 1200-tallet til 1700-tallet spilte stadsmusikantene en sentral rolle i byenes profesjonelle musikkliv.

Polyfoni ble dyrket fra 1300-tallet (Locheimer og Glogauer Liederbuch fra ca. 1460). Nederlandsk vokalpolyfoni ble innført mot slutten av 1400-tallet og på 1500-tallet. Den ledende tyske komponisten var Ludwig Senfl. Foruten flerstemmig verdslig og kirkelig vokalmusikk ble det komponert for orgel, cembalo og lutt. Mens de reformerte avviste all kirkelig musikk utenom salmesang, gikk Luther selv foran i oppbyggingen av en protestantisk kirkemusikk ved å finne melodier (blant annet verdslige visetoner) til de nye koraler. Ved de lutherske kirkene ble det i tilknytning til latinskolene opprettet kantorier (kor), som utdannet korister til gudstjenesten og ble ledet av en kantor, som også var organist.

Nye impulser fra italiensk musikk kom med Hans Leo Hassler og Michael Praetorius, som er særlig kjent for sitt store teoretiske verk Syntagma musicum, med beskrivelser av datidens musikktyper og instrumenter. Heinrich Schütz dominerte tysk musikk på 1600-tallet og forente i sin vokalmusikk den gamle polyfoni med den nyere italienske ekspressivitet. En rik protestantisk kirkemusikk med basis i koralen (kantater, pasjoner) ble skapt av blant annet Johann Heinrich Schein, Franz Tunder og Dietrich Buxtehude. Spesiell betydning fikk orgelmusikken med mestre både i det protestantiske Mellom- og Nord-Tyskland (Samuel Scheidt, Buxtehude og Johann Pachelbel) og i det katolske Sør-Tyskland (Johann Jacob Froberger, Georg Muffat og Johann Caspar Ferdinand Fischer). Instrumentalmusikken var dels polyfon (fuge), dels i friere former (preludium, toccata og koralforspill), dels i nyere franske former som suite og ouverture.

Høybarokkens mestre Johann Sebastian Bach, Georg Friedrich Händel (som for det meste bodde i England) og Georg Philip Telemann markerer en glanstid i tysk musikk. Bach sammenfattet polyfoniens utvikling og Händel skapte en syntese av tyske, italienske og engelske elementer. Den italienske operaform ble representert av Johann Adolph Hasse i Dresden og Reinhard Keyser i Hamburg.

Rokokkoens nye, galante og følsomme stil slo igjennom med Bach-sønnene Wilhelm Friedemann, Carl Philipp Emanuel og Johan Christian. Barokkens polyfoni ble avløst av en mer homofon stil som pekte mot klassisismen og særlig utviklet seg i musikksentrene Mannheim, Berlin og Wien. Berlin var, ved siden av Hamburg, hovedsenteret for den nordtyske musikken. Her virket fløytisten og teoretikeren Johann Joachim Quantz og Carl Philipp Emanuel Bach, som fikk stor betydning for utviklingen av den følsomme klaverstil.

I Mannheim, med tsjekkeren Johann Stamitz som lederfigur, ble moderne orkesterteknikk og instrumentbesetning utviklet. Christoph Willibald Gluck gjennomførte i 1760-årene en operareform i Frankrike. Ludwig van Beethoven var en av wienerklassisismens mestere, og videreutviklet symfonien og den klassiske sonateform.

Carl Maria von Weber skapte den romantiske opera. Han ble fulgt av Louis Spohr, Heinrich A. Marschner og Albert Lortzing, som representerte et mer småborgerlig miljø. Carl Gottfried Loewe var mesteren i den romantiske ballade. To av romantikkens mestere var Felix Mendelssohn-Bartholdy og Robert Schumann, som ble retningskapende for hele Nord-Europa gjennom opprettelsen av konservatoriet i Leipzig; her utdannet man musikere i en solid klassisk-romantisk tradisjon med ærbødighet for Bach, som Mendelssohn hadde gjeninnført i tysk musikkliv ved sine oppførelser av Matteuspasjonen. Denne linjen ble fortsatt av Johannes Brahms.

Richard Wagner gav den tyske opera internasjonal betydning ved sine stort anlagte musikkdramaer. Han skapte strid i tysk musikkliv og en splittelse mellom den klassisk-romantiske tradisjon fra Leipzig og den «nytyske skole», som både i harmonisering og instrumentasjon setter seg langt ut over de klassiske regler. Max Reger forente barokkens polyfoni med klassiske former og progressiv harmoni.

Ved overgangen til 1900-tallet ble Wagner-Liszt-linjen ført videre av Richard Strauss (symfoniske dikt og operaer) og Hans Pfitzner. Nye retninger gjorde sitt inntog omkring 1910 med atonalisme, tolvtoneteknikk og nyklassisisme. Den yngre generasjon gikk til sterkt angrep på senromantikken, og ledende på dette området var Paul Hindemith, som søkte en motvekt i barokkens musisering (objektivitet, Die neue Sachlichkeit). 1920-årenes tyske komponister tok avstand fra følelsesutbrudd og søkte til en «motorisk» musikkstil; Kurt Weill (sammen med Bertolt Brecht) og østerrikeren Ernst Křenek skapte et samfunnskritisk musikkdrama; Hindemith søkte å bygge opp en moderne musikkundervisning.

Denne utviklingen ble stanset av nazistene, som så på den moderne musikken som «entartet». De politisk radikale og jødene emigrerte; Hitlers beundring for Wagner førte til forgudelse av Wagners verker, både de musikalske og de litterære. Det internasjonale selskapet for moderne musikk ble forbudt, en komponist som Hindemith ble brakt til taushet og forlot også landet. Det samme gjorde de fleste musikkforskere, som fortsatte sin virksomhet i Storbritannia og USA.

Etter å ha vært uten kontakt med moderne strømninger i andre land, var det etter krigen et behov for å ta igjen det forsømte. Hitler-regimet hadde understreket den nasjonale egenart, i reaksjon vendte tyskerne seg mot en internasjonal stil, for en stor del bygd på tolvtonemusikken og spesielt Anton Webern. For på ny å få kontakt med omverdenen ble det startet internasjonale musikkurser i Darmstadt (fra 1946), og her foreleste flere tolvtonespesialister. Weberns punktmusikk og den franske musique concrète ble introdusert, og ved konsertene her debuterte Karlheinz Stockhausen som komponist.

Eldre komponister som Werner Egk og den arkaiserende Carl Orff kom også i forgrunnen. Av betydning for utviklingen av den serielle og elektroniske musikken var teoretikeren Herbert Eimert i Köln, som sammen med Stockhausen gav ut tidsskriftet Die Reihe 1955–62. Köln ble et sentrum for avantgardistisk musikk med et avansert elektronisk studio og en komponistkooperasjon med eget forlag, og tallrike utlendinger slo seg ned her og i andre tyske byer som bød muligheter for den nye musikken.

De østtyske myndigheter førte en sosialistisk kulturpolitikk som var avvisende overfor avantgardismen. Etter den annen verdenskrig vendte flere emigrerte radikale tilbake, som Hanns Eisler (komponisten av DDRs nasjonalhymne) og Paul Dessau. Sammen med symfonikeren Max Butting, Rudolf Wagner-Régeny og andre gikk de aktivt inn for den nye statens politikk. Ledende komponister innenfor ulike retninger i vest var den eksperimenterende Bernd Alois Zimmermann og musikkdramatikerne Hans Werner Henze og Giselher Klebe. Fremst blant den yngre garde står M. Trojahn, W. Riehm og D. Müller-Siemens.

Tyskland har et mangfoldig jazzmiljø som spenner fra det meget tradisjonelle til det svært eksperimentelle, med sentrale utøvere som bassisten Eberhard Weber, (blant annet kjent fra langvarig samarbeid med Jan Garbarek) saksofonisten Peter Brötzmann, pianisten Alexander von Schlippenbach og trompetisten Axel Dörner.

Det tyske plateselskapet ECM med produsent Manfred Eicher har siden 70 tallet etablert seg som et av de mest betydningsfulle plateselskapet i internasjonal jazz, med flere av de viktigste utøverne innen den moderne jazzen som Keith Jarrett, Jan Garbarek, Chick Corea med fler

Populærmusikken har i ganske sterk grad vært preget av lett underholdningsmusikk fremført av store orkestre. Kjente orkesterledere er Bert Kaempfert og James Last. En annen internasjonalt berømt artist er Caterina Valente. Innen den moderne popmusikken har påvirkningen fra USA og Storbritannia vært mindre enn i Skandinavia, og på ett område har inspirasjonen i like stor grad gått den andre veien: grupper som Tangerine Dream og Kraftwerk har spilt en ledende rolle i utviklingen av elektronisk avantgarde-pop.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.