Økonomi og næringsliv i Tyskland

Tysklands bruttonasjonalprodukt – BNP utgjorde ca. 3133 milliarder euro i 2016, og landet ligger dermed på fjerdeplass i verden (etter USA, Kina og Japan). Tyskland var på 2000-tallet verdens eksportnasjon nr. 1. I 2009 overtok Kina førsteplassen fra Tyskland. Biler, maskiner og produkter fra elektroteknisk og kjemisk industri er de viktigste eksportvarene. Yrkesbefolkningen fordelte seg i 2011 slik: jord- og skogbruk, fiske: 2 prosent; industri: 24 prosent; tjenesteytende næring: 74 prosent. 

Den politiske delingen av landet i perioden 1945–1990 har satt dype spor. Næringslivet var bygd opp etter to vidt forskjellige systemer: planøkonomi i Øst-Tyskland, markedsøkonomi i vest. Etter sammenslåingen av de to tyske statene skjedde innføringen av markedsøkonomi i de østlige områdene i høyt tempo.

Omstillingsproblemene var store og førte blant annet til svært høy arbeidsledighet. De økonomiske forskjellene var enorme; både lønnsnivå og levestandard var mye lavere i det tidligere Øst-Tyskland enn i Vest-Tyskland. Store deler av produksjonsapparatet i øst var nedslitt og krevde kolossale nyinvesteringer. Gjennom det statlige selskapet Treuhandanstalt ble de statseide bedriftene i det tidligere DDR privatisert. I årene 1990–1994 ble ca. 3500 av disse avviklet som ulønnsomme, mens de øvrige ca. 4500 ble delt opp i mindre enheter, over 50 000 i alt. De fleste av de nye eierne var fra Vest-Tyskland, men mange bedrifter er kommet på utenlandske hender, for eksempel det norske Aker Yards, som overtok skipsverftene i Wismar og Warnemünde.

Nedleggelsen av statsbedriftene førte til at 350 000 arbeidsplasser gikk tapt, men mange flere forsvant ved moderniseringen av de omstrukturerte bedriftene. Staten måtte overta et tap etter DDR-bedriftene på omkring 270 milliarder DM, noe som i begynnelsen av 1990-årene tilsvarte nesten 1200 milliarder norske kroner.

Et av Tysklands økonomiske problemer har vært den høye arbeidsledigheten, som i 1990-årene var på over 10 prosent. Ledigheten har vært ujevnt fordelt, størst i de østlige delstatene (opp til 17 prosent), og lavest i de to sørlige delstatene (6 prosent). I 2012 hadde arbeidsløsheten i Tyskland sunket til rundt 7–8 prosent.   

Den høye arbeidsløsheten skapte mye bitterhet i den østtyske befolkningen, fordi prosessen med å danne én stat etter deres mening i praksis fikk karakter mer av å innlemme det tidligere DDR i det vesttyske samfunn enn en sammenslåing av de to likestilte land.

Grunnlaget for den ulike utviklingen for de to tyske statene ble lagt i oppgjøret etter den annen verdenskrig. Etter krigsødeleggelsene ble den vesttyske økonomien raskt bygd opp igjen, blant annet ved hjelp av store arbeidskraftreserver, økonomisk hjelp, Marshall-hjelpen og dyktig organisering. Veksten skjedde i 1950–1960-årene i slik fart og omfang at epoken i ettertid har blitt betegnet som «Das Deutsche Wirtschaftswunder» – «det tyske økonomimirakelet».

Øst-Tyskland derimot ble skilt fra områdene i vest, som det økonomisk hadde vært sterkt knyttet til. Landet manglet mange viktige råstoffer og hadde en ugunstig industristruktur. Produksjonsforbud, demontering av fabrikkanlegg, skadeerstatning til Sovjetunionen og omstillingsvansker ved sosialiseringen av samfunnet virket sterkt hemmende på den økonomiske utviklingen frem til siste del av 1950-årene. Den store utvandringen til Vest-Tyskland tappet også Øst-Tyskland for verdifull arbeidskraft. 

Tysk jordbruk dekker ca. 90 prosent av landets forbruk. Nærmere 70 prosent av jordbruksarealet er åker, ca. 1 prosent brukes til frukt- og vindyrking, og resten er eng og beite. Jordbrukets andel av sysselsettingen har gått sterkt tilbake i hele perioden etter 1950. Det samme gjelder jordbrukets andel av bruttonasjonalproduktet (BNP). I 1989 stod primærnæringene til sammen for 1,7 prosent av BNP i Vest-Tyskland, og sysselsatte 3,8 prosent av den totale arbeidsstyrken. Samme år utgjorde primærnæringene 10 prosent av BNP i Øst-Tyskland, og sysselsatte 11 prosent av arbeidsstyrken. I 2011 var tallene for hele Tyskland henholdsvis 1 og 2 prosent.

Strukturen på gårdsdriften var svært ulik i de to delene av Tyskland. I den vestlige delen var og er jordbruket privatdrevet. I de senere år har fraflytting og sammenslåing redusert antallet av mindre bruk. Gårder med under 200 dekar jord utgjorde i 1993 over 60 prosent av samtlige bruk; 10 år senere er dette tallet redusert til 57,5 prosent av de i alt 420 000 gårdsbrukene i hele Tyskland. Samtidig er det blitt stadig flere av de største brukene, på 1000 dekar eller mer. Nesten halvparten av det totale jordbruksarealet hører til slike bruk. Gjennomsnittsstørrelsen på gårdsbrukene er litt over 400 dekar, men det er store forskjeller – de største gårdene finner vi i nordøst, de minste i sør. Dyrehold i små enheter blir etter hvert mindre utbredt; spesialiserte bedrifter, såkalte agrarfabrikker, overtar mer og mer. Samtidig blir stadig mer av jordbruket drevet etter økologiske prinsipper – 4 prosent av de tyske bøndene drev økologisk i 2005, omtrent en fordobling siden 1995.

I Øst-Tyskland ble 30 prosent av jordbruksarealet fordelt på småbønder og landarbeidere i 1945, og antallet småbruk steg sterkt. I perioden etter 1952 ble stadig mer jord samlet i store kollektivbruk (Landwirtschaftliche Produktionsgenossenschaften, LPG) og statsbruk (Volkseigene Güter, VEG). I 1989 var omkring 95 prosent av jordbruksarealet sosialisert og fordelt på 3855 kollektivbruk og 465 statsbruk. Etter 1990 ble landbruket i det tidligere Øst-Tyskland reprivatisert. 22 500 private bønder besluttet å drive gårdsbruk for egen regning. Samtidig ble 3/4 av de opprinnelige LPG-brukene omgjort til forskjellige former for kapitalselskaper. Husdyrholdet er størst i delstatene Bayern, Niedersachsen, Sachsen og Thüringen.

Det beste jordbrukslandet finnes i marskområdene langs Nordsjøen, løssområdene nord for Mittelgebirge og dalstrøkene i sørlige Tyskland. Områdene like sør for Magdeburg er kanskje det mest fruktbare området i hele Tyskland.

Åkerbruket er viktigst. Viktigste åkervekster er sukkerbeter, korn (især hvete og bygg), poteter, mais og raps. De vanligste grønnsak- og fruktsortene er som i Norge.

Tyskland er blant verdens største produsenter av humle, som benyttes til ølbrygging. I Tyskland har man dyrket vin siden romertiden. I dag kommer landet på 7. plass blant verdens vinproduserende land med en årlig produksjon som varierer mellom 9 og 10 millioner hektoliter. De viktigste distriktene ligger ved Rhinen og Mosel med sideelver, og i delstaten Rheinland-Pfalz produseres 2/3 av all tysk vin. Som i de andre europeiske vinlandene har produksjonsmengden gått tilbake, samtidig som man satser på høyere kvaliteter. Tradisjonelt har hvitvinen dominert sterkt, men det er ikke lenger tilfellet. I 1999 utgjorde rødvinen 25 prosent av den samlede produksjon, i 2005 var denne andelen steget til 41 prosent.

Fisket har år for år gått sterkt tilbake. I 1957 var fangsmengden 790 000 tonn, i 2002 bare 205 000 tonn. Det meste av fisket foregår i dag i Nordsjøen (især sild og sei) og i Østersjøen (brisling, sild og torsk). Makrellfisket er meget sterkt redusert. Alt fiske er internasjonalt regulert, og Tysklands kvoter for 2006 er totalt 80 000 tonn i Nordsjøen og 64 000 tonn i Østersjøen. Sild utgjør 52 prosent av dette. De største fiskehavnene er Bremerhaven, Cuxhaven, Hamburg, Kiel og Rostock.

Det totale skogarealet er 107 000 km2, og skogbruket er en viktig næring. Den årlige avvirkningen er ca. 35 millioner m3. Ca. 3/4 av skogbruket er statlig drevet. Det produktive skogarealet ble inntil slutten av 1900-tallet betraktelig redusert, men har senere igjen økt noe. I det tidligere Øst-Tyskland ble skogarealet mer enn halvert i perioden 1950–1965. Store skogarealer ble dessuten rammet av forurensning, se for øvrig skogdød. Bedre skogskjøtsel har ført til forbedringer. Av økologiske hensyn satses det mye på nyplanting av løvtrær.

De største skogsområdene ligger i sør, i Bayern og Baden-Württemberg, som til sammen står for over halvdelen av skogavvirkningen. Det tyske skogbruket drives for størstedelen i store enheter; det aller meste av trevirket går til tremasse, cellulose- og papirindustrien. Over 70 prosent er barskog (gran, furu).

I 2002 var elektrisiteten i Tyskland basert på kjernekraft (28,4 prosent), brunkull (27,4 prosent), steinkull (23,2 prosent), naturgass (9,3 prosent), vann- og vindkraft (7,3 prosent) og annet (4,4 prosent). Energiforbruket totalt var fordelt slik: olje 37,7 prosent, kull 26,2 prosent, naturgass 23,2 prosent, kjernekraft 11,2 prosent og annet 1,7 prosent. Gass og vindkraft er blitt stadig viktigere, mens brunkull som kraftråstoff har mistet noe av sin tidligere dominerende stilling. Utbygging av kjernekraftverk i Tyskland er stanset, og det er vedtatt at samtlige kjernekraftverk skal være nedlagt innen utløpet av 2021. Se også Kjernekraft i Tyskland.

Olje- og naturgassressursene er små, og Tyskland må importere praktisk talt all olje som brukes. 16 prosent av gassforbruket dekkes av egen produksjon i Emsland og Nordsjøen, resten kommer fra Russland (32 prosent), Norge (26 prosent), Nederland (23 prosent) og Danmark (3 prosent). Det aller meste transporteres gjennom rørledninger fra produksjons- eller lossehavner, for eksempel gass fra de norske nordsjøfeltene til Emden eller råolje fra italienske havnebyer til raffinerier i Ingolstadt nord for München.

Tyskland er verdens fjerde største industriland, etter USA, Kina og Japan. Etter gjenforeningen i 1989 ble markedsøkonomien innført i det tidligere DDR, og industrien ble fullstendig omstrukturert. De tidligere statseide bedrifter ble privatisert, og utenrikshandelen med de tidligere kommuniststatene i Øst-Europa ble sterkt redusert. Utvidelsen av EU østover har skapt både utfordringer og muligheter for industrien i Tyskland.

I 2004 sysselsatte industrien 30,8 prosent av arbeidsstokken (inkludert bygg- og anleggsvirksomhet) og bidrog med 29 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Kullforekomstene i landet er en viktig lokaliseringsfaktor. Dette gjelder for eksempel Ruhr-området, som utgjør landets største industrikonsentrasjon. Av tradisjonell industri finnes her en betydelig jern- og stål-, metallvare-, maskin-, kjemisk og petrokjemisk industri, tekstilindustri med mer. Mye av den tradisjonelle industrien har gått tilbake (markedssvikt, utenlandsk konkurranse), men nye grener har vokst frem – elektronikk, datamaskiner, presisjonsinstrumenter og kommunikasjonsutstyr. Bochum er blitt et senter for romforskning. Düsseldorf er Ruhr-områdets finans- og administrasjonssenter. Saarland i grenseområdene mot Frankrike, er også et gammelt industriområde, utviklet med kull som energikilde. Foruten en variert tungindustri, er området kjent for sin fremstilling av glass- og keramikkvarer.

Det sørlige Tyskland, som tidligere i hovedsak var et jordbruksland, har etter hvert trukket til seg stadig mer av dataindustrien. Dermed har tyngdepunktet i den såkalte «intelligensindustrien» blitt trukket sørover i Tyskland. De viktigste industriproduktene i det sørlige Tyskland er elektroteknisk utstyr, optiske artikler, motorkjøretøyer og maskiner og forbruksvarer av alle slag. München, Stuttgart og Nürnberg er de viktigste byene med en allsidig industri, Ludwigshafen og Mannheim på hver sin side av Rhinen danner en av landets største innlandshavner, mens Frankfurt am Main er en viktig finansby med hovedkontorer til en rekke banker og forsikringsselskaper, dessuten landets sentrum for forlagsvirksomhet og bokhandel.

I Tysklands nordlige områder ligger de store havnebyene Hamburg, Bremen, Kiel og Rostock, alle med betydelig verkstedindustri, særlig innen skipsbygging. Gjennom 1970-årene opplevde disse betydelig nedgang innen skipsbygging. Oppbygging av ny vekstindustri har imidlertid gitt nye arbeidsplasser i en region som fortsatt sliter med høy ledighet. Rostock – som andre byer i det tidligere DDR – mistet store deler av verftsindustrien etter 1990, men noe er bevart og har greid seg etter den smertefulle privatiseringsprosessen. Hamburg er landets viktigste havneby, med store petroleumsraffinerier, kjemiske fabrikker og metallurgisk industri. Dessuten er det utviklet omfattende elektronisk og finmekanisk industri. Bremen har metallurgisk industri, skipsverft, tekstil- og næringsmiddelindustri. Hannover, med store kjemiske og elektriske bedrifter, er årlig sete for Deutsche Industrimesse. Wolfsburg lenger øst er kjent for sin Volkswagen-fabrikk, turistbyen Lübeck blant annet for sine marsipanprodukter.

I Øst-Tyskland er elektronikkindustrien særlig lokalisert i Berlin, Dresden og Chemnitz, optisk industri (Zeiss) i Jena. Jern- og stålverk, basert vesentlig på importerte råvarer, er reist blant annet i Eisenhüttenstadt sørvest for Frankfurt an der Oder. I Rostock ligger flere skipsverft. Tekstilindustrien hører fra gammelt av hjemme i Sachsen, blant annet i Plauen, Chemnitz og Zwickau. Leipzig er fra gammelt av et betydelig forlagssentrum.

Tyskland har relativt begrensede mineralressurser, bortsett fra kull, som til gjengjeld har hatt en stor betydning som energiråstoff (og delvis som råstoff for den kjemiske industrien) for landets industrivekst.

Tyskland er verdens største produsent av brunkull, men produksjonen er noe avtagende. I 1995 ble det produsert 193 millioner tonn, i 2003 179 millioner tonn, og brunkull er ikke lenger viktigste energikilde. De største brunkulleiene ligger vest for Köln, i Lausitz sørvest for Berlin, og i et stort område omkring Halle. Produksjonen er størst i Köln-området, men er mer dominerende i det råstoffattige Øst-Tyskland, der DDR-myndighetene stimulerte til stor produksjon og til forskning som gjelder kullets kjemi og teknologi. De viktigste steinkulleiene finnes i Ruhrområdet og Saarland. Også produksjonen av kali (kaliumkarbonat) ved Magdeburg er betydelig. Det utvinnes også sink, bly, kobber, jernmalm og kvarts.

Tyskland ble besøkt av 35 millioner utenlandske turister i 2016. Ankomstene fra utlandet har vokst kraftig de siste årene. Tyskland ble i 2011 besøk av 28 millioner utenlandske turister. Den innenlandske turisttrafikken utgjorde 136 millioner turister. Ankomstene fra innlandet har økt fra 120 millioner i 2011. 

Bayern er turistland nr. 1, og Baden-Württemberg nr. 2. I de østlige delstatene har især Mecklenburg-Vorpommern og Berlin fått en vesentlig økning i turistnæringen. Skianleggene i Sør-Tyskland trekker svært mange turister. Ellers besøkes gjerne kjente attraksjoner som Rhindalen med sine slott og vinbyer, de mange romantiske bindingsverkbyene rundt om i landet, skog- og fjellområdene i Schwarzwald, Harz og Alpene samt det innsjørike landskapet i Mecklenburg. Også badestrendene langs østersjøkysten og på de frisiske øyene langs nordsjøkysten er populære turistmål. Dessuten trekker storbyer som Berlin, Hamburg og München mange turister årlig med sine rike kultur- og aktivitetstilbud, og byer som Dresden, Leipzig og Weimar med sin rike kulturhistoriske bakgrunn. Mye besøkt er også internasjonale varemesser i Düsseldorf, Frankfurt, Hannover, Köln og München.

De fleste turistene kommer fra Nederland, USA og Storbritannia. Turistbransjen gir direkte eller indirekte arbeid til nesten 3 mill. mennesker og bidrar med 8 prosent av Tysklands bruttonasjonalprodukt.

De tre mest produserende delstatene står for 54,7 prosent av det totale bruttonasjonalprodukt – BNP i Tyskland. Videre er tyngdepunktet av Tysklands næringsliv tydelig på det tidligere Vest-Tyskland, men også geografisk på det sørlige Tyskland.  

Nummer (rang)

Delstat (Bundesland)

Prosentandel av BNP

BNP i milliarder euro
(Totalt) (Tyskland) (100%) 3133
1 Nordrhein-Westfalen   21,4 %  670
2 Bayern  18,1 %  568
3 Baden-Württemberg   15,2%  477
4 Hessen   8,6 %  270
5 Niedersachsen   8,4 %  264
6 Rheinland-Pfalz    4,5 %  139
7 Berlin   4,1 %  129
8 Sachsen   3,8 %  118
9 Hamburg   3,5 %  111
10 Schleswig-Holstein   2,8 %   89
11 Brandenburg   2,1 %   69
12 Thüringen   1,9 %   61
13 Sachsen-Anhalt   1,9 %   59
14 Mecklenburg-Vorpommern   1,3 %   41
15 Saarland   1,1 %   35
16 Bremen   1,0 %   32

Tyskland har en betydelig utenrikshandel og har overskudd i handelsbalansen med utlandet. I løpet av 2000-tallet har overskuddet økt jevnt. I 2016 var eksportverdien 1204 milliarder euro. (I 2005 var eksportverdien 786 milliarder euro).Viktigste eksportvarer er maskiner og motorkjøretøyer, kjemiske produkter, halvfabrikata av metaller, elektrisk utstyr, elektroniske artikler, målenstrumenter og optisk ustyr.

I 2016 var importverdien 960 milliarder euro fordelt på et bredt varespekter. (I 2005 var importverdien 629 milliarder euro.) De viktigste innførselsvarene er kjemiske produkter, motorkjøretøyer, olje og gass, maskiner, elektroniske artikler, metalliske halvfabrikata, kontormaskiner og næringsmidler. Tyskland er medlem av EU og har stor samhandel med de andre medlemslandene, særlig Frankrike, Storbritannia, Italia, Nederland og Belgia. Dessuten er USA og Kina viktige handelspartnere.

I løpet av 2000-tallet har Kina blitt en viktig handelspartner av Tyskland. Frankrike var tidligere Tysklands største eksportmarked. Denne plassen har nå USA overtatt. 

Rang Land Prosentandel i milliarder euro
1 USA 8,9 % 107
2 Frankrike 8,4 % 101
3 Storbritannia 7,1 %  86
4 Nederland 6,5 %  78
5 Kina 6,3 %  76
6 Italia 5,1 %  61
7 Østerrike 5,0 %  60
8 Polen 4,6 %  55
9 Sveits 4,2 %  50
10 Belgia 3,5 %  42
29 Norge 0,7 %   9
Rang Land Prosentandel i milliarder euro
1 Kina 9,8 % 94
2 Nederland 8,6 % 83
3 Frankrike 6,8 % 66
4 USA 6,0 % 58
5 Italia 5,4 % 52
6 Polen 4,8 % 46
7 Sveits 4,6 % 44
8 Tsjekkia 4,4 % 42
9 Østerrike 4,1 % 39
10 Belgia 4,0 % 38
19 Norge 1,4 % 13
Rang Varegruppe Prosent av total i milliarder euro
1 Kjøretøyer og deler  19,0 % 227
2 Maskiner 14,2 % 170
3 Kjemiske produkter   9,0 % 108
4 Databehandlingsutstyr, elektriske og optiske produkter   8,2 %   98
5 Elektriske apparater   6,0 %   72
6 Farmasøytiske og lignende produkter   5,9 %   70
7 Andre kjøretøyer   4,9 %   58
8 Metaller   4,2 %   50
9 Næringsmidler og matvarer   4,1 %   49
10 Gummi og plastvarer   3,5 %   42
Rang Varegruppe Prosent av total i milliarder euro
1 Databehandlingsutstyr, elektriske og optiske produkter 10,9 % 103
2 Kjøretøyer og deler  10,3 %   98
3 Kjemiske produkter   8,1 %   77
4 Maskiner   7,8 %   74
5 Petroleum (Olje og naturgass)   6,4 %   61
6 Metaller   5,6 %   53
7 Farmasøytiske og lignende produkter   4,8 %   46
8 Næringsmidler og matvarer   4,5 %   43
9 Andre kjøretøyer   4,1 %   39
10 Konfeksjon (Klær)   3,3 %   31

På grunn av sin sentrale plassering i Europa er Tyskland et viktig transittland mellom nord, sør, øst og vest. Etter andre verdenskrig og frem til jernteppet falt var øst–vest-forbindelsen sterkt begrenset. Den 1381 km lange grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland ble strengt overvåket, bare fire veioverganger og fire jernbanelinjer førte over grensen. Alle andre var blokkert, delvis revet opp. Store krigsskader, demontasjer og svak økonomi hadde gjort det vanskelig å bygge ut transportapparatet i Øst-Tyskland. Derfor var både vei- og jernbanenettet ganske nedslitt ved gjenforeningen, og reparasjoner, modernisering og videre utbygging har vært omfattende siden.

Veinettet er godt utbygd, for forskjellen mellom vest og øst er blitt mindre. Totalt utgjør veinettet 230 000 km (2017), for det meste asfaltert. Motorveinettet måler 13 000 km (2017) og er blant Europas beste. I 2004 var det registrert ca. 54 mill. motorkjøretøyer, derav 45 mill. privatbiler. Trafikkavviklingen i pressområdene er ofte et problem, til tross for det godt utbygde veinettet.

Hamburg Hauptbahnhof er Tysklands mest trafikkerte jernbanestasjon.

av Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Også jernbanenettet er godt utbygd og er på ca. 39 000 km (2015) i alt, hvorav 33 000 er elektrifisert. Ca. 3000 km er privateid, resten drives av Deutsche Bahn AG, som ble opprettet i 1994 ved sammenslåing av det vesttyske og det østtyske jernbaneselskap. Hamburg og Hannover er viktige knutepunkter i nord, Frankfurt og Stuttgard i sørvest. Hovedlinjene går i retning nord–sør, men øst–vest-forbindelsene mellom Rhindalen og Ruhrområdet i vest og Berlin og Sachsen i øst har igjen blitt svært viktige strekninger. Det er gode forbindelser med alle naboland, med Skandinavia også via jernbaneferjer fra Sassnitz til Trelleborg i Sverige og Puttgarden til Rødby i Danmark. I togtrafikken skjelner man mellom IR-, IC- og ICE-tog (InterRegio, Intercity og Incercity-Express). IR er fjerntog som dekker et vidt forgrenet nett, mens ICE er superraske tog (opptil 280 km/t) på egne linjer.

I den sivile luftfarten ble det fløyet 201 millioner passasjerer i 2016. Det er en økning fra 121 millioner passasjerer i 2003. Utenlandstrafikken har i samme periode økt fra 100 millioner til 177 millioner passasjerer. Tyskland hadde i 2016 over 2,1 millioner flygninger (flybevegelser). Frankfurt am Main internasjonale lufthavn er den største med 61 millioner passasjerer og 457 000 flygninger (2016). Deretter følger München med 42 millioner passasjerer, Düsseldorf med 24 millioner passasjerer og Berlin-Tegel med 21 millioner passasjerer (2016). Videre har Berlin-Schönefeld har 12 millioner passasjerer. Andre store flyplasser i Tyskland er Hamburg, Köln/Bonn og Stuttgart.  

Flyselskapet Lufthansa  er Europas største og verdens fjerde største flyselskap med 117 millioner passasjerer (2016). Det er en kraftig økning fra 45 millioner passasjerer i 2004. Lufthansa har en flåte på 650 fly og flyr til 321 destinasjoner.

Berlin-Schönefeld bygges ut til en internasjonal storflyplass under navnet Flughafen Berlin Brandenburg «Willy Brandt». Flyplassen er planlagt åpnet i 2020 (tidligere planlagt åpning var 2014).

Tyskland har et tett nett av indre vannveier, totalt ca. 7500 km. Innenlandsflåten bestod i 2004 av 580 passasjerskip og 2350 lastefartøyer, som fraktet ca. 15 prosent av samlet godstransport. Viktigste vannvei er Rhinen, og største innlandshavn er Duisburg i Ruhr. Andre viktige elvehavner er Berlin, Dortmund, Frankfurt an der Oder, Magdeburg, Mannheim og Ludwigshafen. Transportene omfatter blant annet malmer, petroleum, kull, jern og stål. I 1992 ble Main–Donaukanalen åpnet. Den gir forbindelse mellom Nordsjøen og Svartehavet.

I 2004 omfattet Tysklands handelsflåte 508 skip med en samlet bruttotonnasje på over 50 millioner bruttotonn; hoveddelen er tørrlastskip. Viktigste havnebyer for havgående skip er Bremen, Hamburg, Rostock og Wilhelmshaven; Wilhelmshaven er viktig oljehavn. Rotterdam (Nederland) er imidlertid største importhavn for stykkgods.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.