Landskap med rismarker ved Chang Jiang i provinsen Hunan. Sentralt i bildet står en pagode. Pagoder er ofte bygd i tilknytning til buddhistiske templer og klostre, men har også en uavhengig betydning i kinesisk geomantisk teori som lykkebringende elementer i landskapet.

SCODE. begrenset

Kina har hatt en av verdens høyeste vekstrater siden landet i 1978 vedtok å modernisere den gamle sentralstyrte planleggingsøkonomien. Siden 1978 og frem til 2003 er BNP i sammenlignbare priser ifølge offisielle tall blitt seksdoblet. I samme periode har bruttonasjonalproduktet per innbygger i gjennomsnitt vokst med 8,2 % per år. Med sin størrelse og raske vekst er Kina blitt en økonomisk maktfaktor i verden. Imidlertid må landet fortsatt regnes blant utviklingslandene. Selv om veksttallene har vært høye, preges den kinesiske økonomien av strukturelle problemer med ubalansert utvikling, store regionale forskjeller, forsyningsproblemer, inflasjonspress, korrupsjon, svakt rettsvern, kameraderi og lukkede politiske prosesser.

Kina førte etter opprettelsen av folkerepublikken en sentraldirigert planleggingsøkonomi etter sovjetisk stil. Under «det store spranget» (1958–60) og under Kulturrevolusjonen (1966–76) opplevde landet alvorlige tilbakeslag. I 1978 startet en reformperiode hvor man introduserte markedsøkonomiske reformer, såkalt «sosialisme med kinesiske særtrekk». Samtidig ble kommunistpartiets strenge politiske kontroll opprettholdt. Reformene innebar «De fire moderniseringer» (dvs. modernisering innen jordbruk, industri, vitenskap og forsvar). Frem til 1990 åpnet man gradvis for direkte utenlandsinvesteringer innen utvalgte næringer i spesielle økonomiske soner og i utvalgte byer. De fire første spesielle økonomiske sonene ble opprettet på strategiske punkter: Shenzhen ved grensen mot Hong Kong, Zhuhai ved grensen mot Macao, Shantou med kulturelle forbindelser til utenlandskineserne i Sørøst-Asia, og Xiamen med kulturelle forbindelser over Taiwanstredet. Reformtiltakene førte umiddelbart til rask økonomisk vekst noen år frem til slutten av 1980-årene. Etter 1992 skjøt veksten ny fart etter at nye og langt mer dyptgripende reformtiltak ble iverksatt. Blant annet ble privateide foretak legitimert. Målet var en sterk privat sektor under makroøkonomisk kontroll, men hvor den politiske og sosiale utviklingen fremdeles skulle være under kommunistpartiets kontroll under formelen sosialistisk markedsøkonomi.

Etter hvert har det vokst frem tre regionale økonomiske maktsentre: Perleelvens (Zhu Jiangs) deltaområde (fra 1980-årene), Chang Jiangs (Yangtsekiangs) deltaområde med Shanghai, det sørlige Jiangsu og det nordlige Zhejiang (fra 1990-årene), og Bohaibukta med Beijing, Tianjin, Shandong og Liaoning (fra ca år. 2000). Statlige investeringer er hovedsakelig rettet mot bygging av infrastruktur og andre bygningskonstruksjoner. I et forsøk på å kanalisere vekst fra kystprovinsene til de midtre og vestlige regionene, har myndighetene åpnet for investeringer i innlandet. Myndighetene har blant annet selv satt i gang byggingen av det enorme damanlegget, San Xia, 'trekløftdammen', som vil medføre ringvirkninger for næringslivet i den øvre og midtre delen av Chang Jiang-dalen.

Blant de mest bemerkelsesverdige utviklingstrekkene i kinesisk økonomi etter 1978 er veksten og utviklingen i tjenestenæringene. Fra å være nedprioritert tidligere, har utviklingen av varehandelen, bank-, forsikrings- og finansnæringene og hotell- og restaurantnæringene vært en viktig faktor i utviklingen av Kina som moderne land. Flere av disse tjenestenæringene var tidligere nærmet ikke-eksisterende, og de er fortsatt i en utviklingsprosses for å tilpasse seg internasjonale standarder og kvalitetskrav.

Kina er tradisjonelt et utpreget jordbruksland. Jordbrukssektoren stod 2003 for 15 % av BNP. Det totale oppdyrkede arealet omfatter ca. 16 % av Kinas areal (152 mill. hektar, 2003), mens utnyttbar eng og beitemark omfatter 33 %.

Jordbruksproduksjonen er tilpasset de store variasjonene innen klima, vanntilgjengelighet, jordsmonn og topografi som finnes innenfor Kinas grenser. Blant annet er jordbruket tilpasset landets mange klimasoner; henholdsvis fra subtropisk i sør til subarktisk i nord og fra fuktig og vannrikt i øst til tørt i vest. I de subtropiske områdene i sør hvor det er mulig å dyrke jorden også om vinteren, er tre innhøstinger per år vanlig. I tempererte områder hvor jordbruk er umulig om vinteren, har man enten én innhøsting per år eller tre innhøstinger for hver to-årsperiode. I de fuktige områdene er jordbruksproduksjonen relativ stabil. I de halvtørre områdene er jordbruket ustabilt, mens jordbruk i de tørre områdene kun er mulig med hjelp fra irrigasjonssystemer. I de vannrike subtropiske områdene i sørøst foregår dyrkingen mange steder så intensivt at det nærmest er snakk om hagebruk. En stor del landet omfatter vidstrakte fjellrike områder med bratte skråninger, tynt jordsmonn og store høydeforskjeller og er kun anvendelig for skogbruk og husdyrhold. I de tørre og økologisk skjøre områdene i Nordvest-Kina og på det høytliggende og tørre Tibetanske platå, som til sammen omfatter 55 % av Kinas areal, er jordbrukspotensialet svært lavt. Jordbruket blir dessuten hyppig rammet av naturkatastrofer som oversvømmelser, tyfoner, ekstremt kalde vinder (noen ganger med sandstormer eller snøstormer), varme fønvinder og haglstormer. Jordbruket begrenses også mange steder av tiltagende alkalisering av jordsmonnet.

Et hovedskille mellom det nordlige og sørlige Kina, går langs Qinlingfjellene og Huaielva (Huai He). I motsetning til jordbruket nord for skillelinjen, preges jordbruket i sør av utstrakt våtrisdyrking. De viktigste jordbruksområdene er konsentrert til elvesletta langs nedre del av Chang Jiang og dets deltaområder, på den Nord-kinesiske slette (også kalt Huang-Huai-Hai-sletta etter elvene som krysser den) i Øst-Kina, og på Song-Nen-sletta og Liaohe-sletta (til sammen også kalt Den mandsjuriske slette) i Nordøst-Kina. Andre viktige jordbruksområder i Nord-Kina er områder langs den midtre del av Huangelva (Huang He); som Guanzhongsletta i Shaanxi, Hetaosletta i Indre Mongolia og Yinchuanplatået i Ningxia som alle til dels er avhengig av kunstig vanning. Våtrisområdene finnes hovedsakelig på elveslettene langs de midtre og nedre delene av Chang Jiang inklusive Yunmengsletta nord for Dongtingsjøen, slettene rundt Poyangsjøen, Taisjøen (Tai Hu) Chaosjøen (Chao Hu), Chang Jiangs deltaområde, på Chengdusletta i Sichuanbassenget og langs elveslettene og i deltaområdene i Sørøst- og Sør-Kina.

Regionalt. Kina kan inndeles i 9 landbruksregioner med hver sine særtrekk: Nordøst-Kina er først og fremt et rikt skogbruksområde, men i nyere tid har det foregått betydelig nydyrking for kornproduksjon. I Indre Mongolia og langs den kinesiske mur er miljøet sårbart. Her finnes imidlertid vidstrakte gressletter hvor det praktiserer både jordbruk og husdyravl. Husdyrholdet er betydelig over det meste av denne regionen. Den nordkinesiske slette er et viktig korn- og bomullsproduserende område. Regionen plages imidlertid av hyppig flom og tørke samt stadig økende saltinnhold i de lavestliggende områdene. Løssplatået (Shanxi, Shaanxi og Gansu) preges av alvorlige erosjonsproblemer forårsaket av løst jordsmonn. Her dyrkes spesielle kornsorter, andre enn ris og hvete, som er mer motstandsdyktige mot tørke. Det midtre Kina med områdene langs de midtre og nedre delene av Changelven (Chang Jiang) har svært gode forhold for jordbruk, skogbruk og fiske. Her dyrkes blant annet korn i intensivt jordbruk. Yunnan-Guizhou-platået i sørvest har svakt utviklet økonomi, men er et viktig tømmer- og kornproduserende område. Her dyrkes jorden i fjelldalene og på høytliggende sletter (bazi). Sør-Kina med deler av Fujian, Guangdong, Guangxi, Yunnan og Hainan har overskudd av både vann og varme. Her dyrkes subtropiske og tropiske vekster. Landressursene er imidlertid knappe, og regionen er ikke selvforsynt med mat. Nordvest-Kina (Gansu, Xinjiang og det vestlige Indre Mongolia) har tørt klima, store ørkenområder og høye fjell. Dyrking av jorden her kan kun foregå med kunstig vanning fra oaser. Tradisjonsbundet gjeting av buskap er dominerende aktivitet i denne regionen. Tibetanske platå (Tibet, Qinghai, vestlige Sichuan) har høytliggende tundralandskap. Her foregår kun dyrking på små terrasser i elvedaler. Gjeting av buskap samt hogst er viktigste landbruksaktivitet.

Organisasjon og utvikling. Folketallet på landsbygda er ca. 807 mill. (2000), eller 64 % av Kinas befolkning. Arbeidskraften utgjør 488 mill., hvorav 365 mill. er sysselsatt i jordbruket, hvilket utgjør 49 % av landets totale arbeidskraft (2003). Det er beregnet at jordbruket har en oversysselsetting på ca. 150 mill., og Kina har med dette et betydelig potensielt arbeidsløshetsproblem. Mange bønder har måttet finne alternative måter å skaffe seg inntekter på. Siden begynnelsen av 1990-årene har det foregått en betydelig migrasjon fra landsbygda og inn til byene for å søke arbeid. Størst migrasjon er det fra Sichuan, Henan, Anhui, Hunan og Jiangxi, og de fleste reiser til kystprovinsene i øst og sør. I de fattigste jordbruksdistriktene, som hovedsakelig omfatter Yunnan, Guizhou, Ningxia og Gansu, er landsbygdbefolkningen mindre mobil. For å søke å absorbere overskuddsbefolkningen på landsbygda har man intensivert utviklingen av såkalte «landsbyforetak», kin. xiangzhen qiye; eng: Township and Village Enterprise (TVE). I 2003 sysselsatte disse foretakene til sammen 136 mill. De fleste er kollektivt eide og mange benytter enkel teknologi i ulike aktiviteter, som f.eks. bearbeiding av jordbruksprodukter og produksjon av forbruksartikler. Mest vellykkede er disse foretakene i kystprovinsene i øst.

Før kommunistenes maktovertakelse 1949 eide jordherrer og rike bønder, som utgjorde mindre enn 10 % av folket, mer enn 70 % av landområdene. Under første fase av jordreformene som tok til 1950, ble bøndene først organisert i sammenslutninger for gjensidig hjelp, senere i jordbrukskooperativer. Jorden var fortsatt på private hender, men ble drevet på fellesbasis. Under «det store spranget» 1958 ble bøndene organisert i ca. 24 000 folkekommuner, som hver omfattet 5000–10 000 familier, bosatt i landsbyer. I 1961–62 ble disse redusert i størrelse og antallet økte til ca. 56 000. Ledelsen ble desentralisert ved å delegere mer ansvar nedover til folkekommunenes underavdelinger, 710 000 produksjonsbrigader. Folkekommunene var selve hjørnesteinen i Kinas sosialisme, og denne kollektivisering av 600 mill. bønder er blitt kalt «historien største sosiale eksperiment». Som ledd i moderniseringsbestrebelsene innen jordbruket ble folkekommunene i 1984 omgjort til «landsbyforetak». Myndighetene introduserte et kvotesystem hvor bøndene fikk lov til å selge overskuddsproduksjonen på det frie markedet etter at kvotene var levert til staten. Bøndene ble også innvilget rettigheter til jorden gjennom bygslingskontrakter hvor det enkelte hushold har ansvaret for produksjon på egne områder. Produksjonen økte umiddelbart svært raskt, men myndighetene har senere måttet intervenere gjennom priskontroll, subsidiering og andre tiltak for å hindre inflasjon og å sikre variert produksjon samt å hindre overproduksjon av visse produkter. Til tross for tiltakene har inntektsforskjellene mellom landsbygdbefolkningen og bybefolkningen likevel økt. Det er også store regionale forskjeller. Mens bøndene i områdene rundt storbyene Beijing, Shanghai og Guangzhou har kunnet øke sine inntekter gjennom dyrking av en lang rekke ulike slags produkter, har majoriteten av bøndene i andre deler av landet ikke hatt den samme muligheten.

Organiseringen av jordbruket er derfor fortsatt et kontroversielt politisk spørsmål. Kornproduksjonen er selve nøkkelfaktoren for at Kina skal kunne fø seg selv. Landet er likevel ikke helt selvforsynt med korn. Det ble i 1990-årene lenge fryktet at den internasjonale kornhandelen ville bryte sammen den dagen Kina måtte importere korn utenfra. Foreløpig har det imidlertid vist seg at myndighetene er i stand til å holde produksjonsnivået på et kontrollert nivå som verdensmarkedet er i stand til å håndtere. Over 90 % av risarealene ligger sør for Qinlingfjellene, mens 60 % av hveten dyrkes mellom Qinlingfjellene og den kinesiske mur i nord. Det forekommer imidlertid en utstrakt blanding av de to hovedvekstene. Siden begynnelsen av 1980-årene har det vært en tendens til at jordbruksareal, først og fremst rismarker i Sør-Kina, blir omgjort til industriareal. Samtidig har produktivitetsveksten vært størst i nordlige Kina. De hveteproduserende nordområdene har derfor økt sin relative betydning fremfor de risproduserende områdene i sør. Jordbruket omfattes også av en strukturendring hvor mer lønnsomme driftsformer, som dyrking av oljevekster (22,5 mill. tonn) og kjøttproduksjon øker til fordel for den mindre lønnsomme korndyrkingen. Kina er verdens største produsent av ris med 21 % av verdensproduksjonen (2000). I motsetning til de andre kornslagene har risproduksjonen ikke økt nevneverdig siden begynnelsen av 1980-årene. Langs Changelva dyrkes risen om sommeren under monsunregnet, mens rismarkene om vinteren nyttes til fiskeoppdrett eller til dyrking av hvete, bygg eller belgfrukter. Risen dyrkes over alt ved hjelp av kunstig vanning; i Sichuan og andre fjellrike områder kan fjellskråningene være terrassert langt oppover.

Hvetedyrkingen har særlig betydning i det nordlige Kina, hvor den overtar risens rolle. På Den nordkinesiske slette, langs Huangelva, blir det ofte tatt tre avlinger på to år, idet vinterhvete dyrkes i sædskifte med en rekke forskjellige vekster som hirse, kaoliang (kjempehirse), mais, soyabønner, bomull, raps, jordnøtter og søtpoteter. Nord for den kinesiske mur tillater klimaet bare én avling i året, og i den nordlige delen av Mandsjuria (Nordøst-Kina) er hvete hovedavling. Mais dyrkes særlig i Sichuan, Hebei og Mandsjuria. Produksjonen har vært sterkt økende i 1980-årene. Hirse er den viktigste kornsort i Mandsjurias sørlige deler, men produksjonen er fallende. I nordvest dyrkes hirse, havre og sommerhvete, og bygg dyrkes opptil 4600 moh. i Tibet. Kina er verdens overlegent største produsent av tobakk, med en gjennomsnittsproduksjon på over 3 mill. tonn blader, og sammen med India verdens største produsent av te. 2/3 av Kinas te blir dyrket i fjell- og dalstrøkene sør for Chang Jiang. Kina var tidligere verdens viktigste teprodusent, men gikk sterkt tilbake som følge av konkurransen fra India og Sri Lanka. Etter 1949 har produksjonen igjen økt som følge av nydyrking. Kina er videre verdens største produsent av bomull; avlingene kan variere betydelig fra år til år, siden bomullsprisene fremdeles blir fastsatt av myndighetene. Bomull dyrkes hovedsakelig på slettene i Øst-Kina nord for Chang Jiang samt i Xinjiang. Det dyrkes også hamp, lin, jute m.m. I de subtropiske og tropiske delene i sørøst dyrkes sukkerrør, sitrusfrukter, gummi og sisalhamp. Sichuan er den ledende produsent av tungolje og morbær og silke. Andre viktige områder for silkeavl er både Perleelvens og Changelvas deltaområder. Her blir ofte morbær og sukkerrør dyrket i tilknytning til fiskeoppdrett; man graver fiskedammer og planter morbærtrær, sukkerrør og frukttrær langs breddene. Under reformperioden har fruktdyrkingen utviklet seg til å bli en svært viktig del av landbruket. Shandong, Guangdong og Hebei er de viktigste fruktdyrkingsområdene.

Husdyrholdet betydde tidligere mest i ytterområdene av Kina. Bestandene har imidlertid økt dramatisk under reformperioden fra 1980-årene. Mens kjøttproduksjonen (svin, storfe, sau) ble fordoblet i perioden 1952–78, ble den femdoblet i perioden 1978–95. Kina er nå verdens største produsent av kjøtt og egg. De viktigste kjøttproduserende områdene er Shandong, Jiangsu og Hunan samt Sichuan. Produksjonen av egg og kylling er konsentrert til Shandong, Jiangsu, Henan, Hebei, Hubei, Liaoning og Jilin. Kina har ca. 40 % av verdens griser, og størst bestand av fjærfe, hester og esler, samt betydelige bestander av sau, geit, storfe, muldyr og kameler. Som trekkdyr brukes hester og muldyr i nord og bøfler i sør. Husdyrholdet er svært viktig i etniske områder i Qinghai, Tibet, Xinjiang, Gansu og Indre Mongolia, men har minimal betydning for den.

PRODUKSJON AV VIKTIGE VEKSTER 20031

tonn
ris 164 800 000
mais 114 000 000
Søtpoteter 100 000 000
sukkerrør 90 510 000
hvete 86 100 000
kål 30 000 000
Tomater 28 800 000
epler 20 000 000
Soyabønner 16 500 000
Jordnøtter (peanøtter) 13 370 000
raps 11 410 000
bomull 10 400 000
tobakk (blader) 2 300 000
te 780 000

1)Tallene inkluderer ikke Hong Kong

Kina er en av verdens største produsenter av mineraler. I forhold til det store folketallet er likevel mineralressursene relativt små. Landet har verdens største forekomster av over 20 typer mineraler inklusive kull, titan, bly, sink, molybden, wolfram, tinn, litium, antimon, kvikksølv, niob, magnesitt, grafitt, flusspat, tungspat, ildfast leire og sjeldne jordmetaller. Kina har også større forekomster av, men er ikke selvforsynt med: jern, mangan, bauxitt, kobber, sølv, olje og gass.

Kina står alene for 42 % av verdens kullproduksjon (2004). Samtidig står kull for ¾ av Kinas energiproduksjon. Kullforekomstene er derfor strategisk viktige, selv om myndighetene av miljøhensyn ønsker å redusere kullforbruket. Reservene er svært store (334 milliarder tonn, 2003), men er ujevnt fordelt. Drøye 60 % av kullreservene er konsentrert til Shanxi, Shaanxi og Indre Mongolia mens det resterende finnes i Heilongjiang, Hebei, Shandong, Anhui, Henan, Guizhou, Yunnan, Ningxia og Xinjiang. Det gir fordelingsmønsteret: «rikt i nord, fattig i sør» og «mye i vest, mindre i øst». Frakt av kull fra det kullrike nord og vest til de industrialiserende provinsene langs kysten i øst og sør, skaper store utfordringer for landets transportnett. Shanxi er både største produsent og overlegent største kulleksporterende provins. Kull fraktes med jernbane fra Shanxi gjennom Beijing til havnebyen Qinhuangdao, og derfra med båt til Chang Jiang-dalen og Sør-Kina. Kull eksporteres også til utlandet, og Kina er verdens tredje største kulleksportør (2004). Selv om Kina på grunn av sin store folkemengde ikke er selvforsynt med olje, har landet relativt store oljeressurser. Kina er verdens 6. største oljeprodusent og står for 4,5 % av verdens totale oljeproduksjon (2004). Produksjonen er på 3,4 mill. fat per dag (2003) mens reservene er beregnet til 18 milliarder fat (2004). Foreløpig foregår det meste av oljeproduksjonen på land, men oljereservene langs øst- og sørkysten er muligens blant de største i verden. De viktigste oljefeltene er de relativt gamle feltene Daqing og Liaohe i Nordøst-Kina samt Karamay og Tahe i Xinjiang, Yumen i Gansu, Qaidam-bassenget i Qinghai, Shengli i Shandong og Sichuanbassenget. De relativt nyoppdagede feltene i Vest-Kina vil kreve store investeringer i infrastruktur for å få oljen transportert til industriområdene i øst og sør. De mest interessante feltene til havs ligger i Bohaibukta og i den nordlige del av Sør-Kina-havet. Siden 1980 har utenlandske oljeselskaper fått delta i oljeleting til havs, og fra 1985 også i den landbaserte letingen. Produksjonen av naturgass kom i gang langt senere enn oljeproduksjonen, og Kina produserer bare 1,7 % verdensproduksjonen. Reservene av naturgass synes ikke å være så betydelige som oljereservene. Viktigste produksjonsfelt for naturgass er tradisjonelt Sichuanbassenget. Større nyoppdagede reserver av naturgass finnes i Tahe-feltet i det nordlige Tarimbassenget i Xinjiang og i et felt i Øst-Kina-havet som delvis ligger i omstridt område mellom Kina og Japan. En gassrørledning fra Tarimbassenget til Shanghai ble ferdigstilt i 2004. Å erstatte kull med naturgass i husholdningen er et uttalt mål, og er kommet lengst i Shanghai og Guangdong.

Jernmalmforekomstene er beregnet til 21 milliarder tonn (2003) og er bl.a. rikelige i antrasittfeltene i Shanxi, Hebei og Shandong. Malmen forekommer i forbindelse med kull, og den bearbeides av industrien i Nord-Kina. Forekomstene av tinn er betydelige, som brytes primært i Guangxi og Yunnan. Noen av verdens største wolframgruver finnes i Hunan og Jiangxi. I Hunan finnes verdens største antimongruve, mens en av verdens største kobbergruver ligger i Jiangxi. Bruken av gull har 3000 år gamle tradisjoner i Kina, og brytes i dag i flere provinser.

Kina har mer enn tilstrekkelig med forekomster av ulike ikke-metalliske mineraler som brukes i bygningsindustrien. Landet har også enorme forekomster av salt som blant annet utvinnes i tørrlagte saltsjøer i Qinghai, Xinjiang, Tibet og Indre Mongolia. Marmor og granitt er kinesiske kvalitetsprodukter. Begge brytes flere steder i Øst-Kina og eksporteres blant annet til vesten.

På grunn av sin størrelse har Kina under reformperioden utviklet seg til å bli en svært viktig aktør på verdens energimarked. I 2003 står landet (inkl. Hong Kong) for 13,5 % av verdens energiproduksjon og 12 % av forbruket. Landet er imidlertid ikke selvforsynt med energi og er avhengig av å importere olje. Kull er tradisjonelt den overlegent viktigste energikilde og står for 74 % av energiforsyningen mens olje står for 15 %, naturgass for 3 % og vannkraft for 8 %. Tradisjonelle energikilder er også viktig, og på landsbygda står biomasse for rundt 75 % av husholdningenes energiforsyning. Kina er verdens fjerde største vannkraftprodusent med 10 % av verdens vannkraftproduksjon (2003). Ved Chang Jiang (Yangtsekiang) er det store damanlegget San Xia, 'tre kløfter', under bygging, og vil når det er ferdig 2009, romme verdens største vannmagasin med en beregnet kapasitet på 18 200 MW. Kraftverket er ment å kanalisere økonomisk vekst fra de rikere kystprovinsene til den øvre delen av Chang Jiang-dalen. Et annet storskala prosjekt er planlagt for Huang He. I Sør-Kina finnes mange vannkraftverk som utnytter det store overskuddet på vann i regionen, men disse ligger hovedsaklig i utkantområder områder. Det finnes kjernekraftverk i Zhejiang nær Shanghai og i Guangdong, men atomkraft er foreløpig ubetydelig i den totale sammenheng.

Energiutnyttelsen er lite effektiv, og det er beregnet at energiforbrukets andel av Kinas BNP er 10 ganger større enn tilsvarende andeler i de utviklede landene. En av grunnene til den lave energiutnyttelsen er den høye avhengigheten av kull. Mens det er beregnet at utnyttelsesgraden i kullkraftverkene ligger på mellom 50 % og 60 %, ligger utnyttelsesgraden i petroleumsbaserte kraftverk i de utviklede landene på mellom 80 % og 90 %. Tilsvarende ligger utnyttelsesgraden i husholdningenes kullovner på bare 20–25 % i Kina mot 55–60 % i moderne gassovner i de utviklede landene. En annen grunn til den lave energiutnyttelsen er industriens høye energiintensitet er forårsaket av gammel teknologi. Lave priser har gjort at bedrifter har hatt liten nytte av å effektivisere sitt energiforbruk.

Veksten i energiproduksjonen har ikke holdt følge med veksten i industrien og i økonomien generelt. Samtidig vil energibehovet i fremtiden øke dramatisk i takt med industrialiseringen, urbaniseringen og det økte transportbehovet. Myndighetene har derfor igangsatt flere prosesser i forsøk på å sikre energitilførselen som grunnlag for fortsatt økonomisk vekst. Allerede i dag importerer Kina med Hong Kong betydelige mengder med råolje (verdens 6. største oljeimportør i 2003), men importen vil måtte fortsette å øke kraftig i fremtiden. De kinesiske myndighetene har derfor investert aktivt i Sentral-Asia, Afrika og andre steder for å sikre seg tilgang til utenlandske oljekilder. Blant annet er en oljerørledning fra Kasakhstan under bygging. Kullkraftverkene skaper betydelige miljøproblemer med blant annet luftforurensning, CO2-utslipp og surt nedbør. Myndighetene ønsker derfor å redusere kullavhengigheten til fordel for andre energikilder. Kinas avhengighet av kull vil imidlertid fortsette i lang tid fremover, blant annet på grunn av at kull anses som billigere enn andre energikilder.

Industrisektoren har utviklet seg kraftig siden reformperioden startet 1978. I dag er Kina blant de ledende produsentland i verden på en lang rekke industriprodukter, og da særlig på de lettere arbeidsintensive produktene. For eksempel produserer Kina over halvparten av verdens leker, sykler og skotøy.

Etter kommunistenes maktovertagelse 1949 ble industrien gitt prioritet i landets økonomiske utbygging. I den første femårsplanen (1953–57) ble det lagt særlig vekt på å bygge ut tungindustrien i form av store kapitalintensive industriprosjekter, delvis finansiert og støttet av Sovjetunionen. Under det store spranget 1958-60 og delvis også under Kulturrevolusjonen 1966–76, ble det bestemt å satse på «bakgårdsindustri», men eksperimentet med små, lokale industribedrifter viste seg lite vellykket. Utover i 1970-årene vokste erkjennelsen av at landet ikke kunne holde tritt med utvikling i nabolandene, uten at landet åpnet seg mot omverdenen. En gradvis åpning av økonomien ble derfor igangsatt fra 1978. Industrisektoren kan inndeles i to sektorer; den statlige og den ikke-statlige sektor. Til de siste hører kollektive foretak som er lokalisert både på landsbygda og i byene, private foretak og utenlandsfinansierte foretak. Mens disse forholder seg til markedsøkonomien, nyter de statlige foretakene langt på vei fri tilgang på subsidier i form av lån og kreditter uavhengig deres økonomiske resultater. De statlige foretakene ble bygd opp under den sentralstyrte planøkonomien. De har tradisjonelt hatt en viktig rolle i landets velferdspolitikk da de har finansiert sykehus, skoler, barnehager, gamlehjem og andre sosiale tiltak for de ansatte og deres familier. Etter innføringen av de markedsøkonomiske reformene fikk de fleste av de statlige foretakene problemer, og de ble avhengig av fortsatt subsidiering fra myndighetene. En nedleggelse av disse er problematisk uten at det fører til massearbeidsløshet med tilhørende sosiale problemer. Det er likevel et langsiktig mål for myndighetene å kvitte seg med alle de statseide foretakene med unntak av rundt 500 nøkkelbedrifter.

Den sørøstlige kystregionen (fra det sørlige Jiangsu og Shanghai til Hainan) var det første området som fikk profittere på den åpne industri- og handelspolitikken og har vært det ledende vekstområde for lettindustrien. Området kunne tidlig utnytte sine kulturelle forbindelser med det såkalte «Stor-Kina» som omfatter Hong Kong, Taiwan og utenlandskinesere i Sørøst-Asia og i resten av verden.

Utviklingen av industrien er sårt avhengig av tilgang på utenlandsk teknologi. Som ledd i dette, har landet ønsket velkommen utenlandske partnere, enten i «joint ventures» eller som direkte utenlandsinvesteringer (DUI). En stor andel av de utenlandske investeringene er foretatt av landsmenn i Hong Kong og Taiwan og av utenlandskinesere i Sørøst-Asia. Hong Kong står alene for1/3 mens Taiwan og resten av Asia står for ytterligere nær 1/3 av de utenlandske investeringene (2003). Investeringene fra Hong Kong inkluderer investeringer gjort av kinesere i Sørøst-Asia og Taiwan kanalisert gjennom Hong Kong. Vestlige investeringer begynte først å ankomme på midten av 1990-tallet. Mange av de vestlige investorene har, i likhet med de japanske, investert i bilindustrien og i telekommunikasjonsindustrien. Selv om investeringene har medført overføringer av ny teknologi og moderne bedriftsstyringssystemer til kinesiske bedrifter, forventes det likevel at Kinas ikke vil kunne utvikle egne høyteknologiske produkter før en gang etter 2010. En av drivkreftene i veksten av industrien har vært det potensielt store hjemmemarkedet. Selv om en stor majoritet av befolkningen fortsatt må regnes som fattige, og mange til dels svært fattige, har landet likevel en stor og økende middelklasse som samlet sett har utviklet seg til å bli en av verdens mest kjøpekraftige. Det finnes derfor et stort hjemmemarked for alt av forbruksvarer fra elektriske husholdningsartikler til biler. Samtidig har en stor tilgang på billig arbeidskraft gjort arbeidsintensive kinesiske produkter attraktive på verdensmarkedet.

Produksjonen av jern- og stål utgjorde lenge en nøkkelfaktor i Kinas industri. Produksjonen er konsentrert til nøkkelforetak, hvorav 11 av dem er integrert med gruvedrift. De største stålverkene er i Anshan (Liaoning), Wuhan (Hubei), Baoshan (ved Shanghai), Ma'anshan (Anhui), Baotou (Indre Mongolia), Benxi (Liaoning) og Chongqing (Sichuan). Moderniseringen av landet har ellers bidratt til en voldsom vekst i bygningsindustrien. Kina er blant annet en av verdens største produsenter av sement. Landet er også en av verdens ledende produsenter av papir selv om produksjonen er liten per innbygger sammenlignet med vestlige land. Den kjemiske industrien er sterkt utbygd med produksjon av bl.a. gjødningsstoffer, plast og syntetiske fibrer. De store oljeforekomstene har dannet basis for oppbyggingen av en betydelig petrokjemisk industri med raffinerier i bl.a. Lanzhou, Daqing, Dalian, Yanshan ved Beijing og Shanghai. Kina inklusive Hong Kong er verdens nest største produsent av petroleumsprodukter etter USA. Den statskontrollerte petroleumsindustrien er omstrukturert til to konkurrerende statseide foretak. Kina begynte i 1960-årene å utnytte kullreservene i produksjon av ammoniakk, men senere er metodene søkt modernisert.

Mekanisk industri omfatter et bredt spekter av produkter, fra jernbaneutstyr, biler og sykler til kjøleskap og fjernsynsapparater. Denne industrien er lokalisert til et stort antall produksjonssteder over hele landet, med bl.a. Shanghai, Beijing, Tianjin, Shenyang, Changchun og Guangdong-provinsen som de viktigste sentrene. Bilindustrien er i sterk vekst takket være import av utenlandsk teknologi og investeringer. Den elektroniske industrien har utviklet seg til å bli den raskest voksende industrigrenen godt hjulpet at god tilgang på høyt kvalifisert personell. Kina er verden fjerde største produsent av PC-er, men mange delkomponenter importeres fra USA via Hong Kong. I 2001 hadde Kina mer enn 10 000 programvareselskaper med en samlet arbeidsstokk på rundt 400 000 arbeidere.

Tekstilindustrien er en annen viktig bransje. Kina er verdens største produsent av bomullsgarn, bomullstekstiler og silketekstiler, samt en ledende produsent av ullgarn og ulltekstiler. Tekstilindustrien er spredt på et stort antall produksjonssteder hvorav mange lokalisert til kystprovinsene men også flere til Xinjiang.

Blant de aller mest vellykkede sektorene innen Kinas industrialisering har vært utviklingen av landsbygdforetakene (eng: Township and Village Enterprise, TVE) i det sørlige Jiangsu og Changelvas deltaområde samt rundt Bohaibukta og i Guangdong. De fleste av disse er kollektivt eide eller rene familieforetak. Som eksempel kan nevnes en landsby med 920 familier med 300 tekstilfabrikker. Disse foretakene kan raskt tilpasse seg endringer i etterspørselen i markedet, og de kan øke og redusere produksjonen uten store følger for foretaket.

PRODUKSJON AV EN DEL VIKTIGE VARER 2002–20031

Mineraler og metaller
kull 1 667 000 000 t
jernmalm 231 000 000 t
antimon 100 000 000 t
tinn 62 000 000 t
molybden 29 300 000 t
salt 36 020 000 t
fosforitt 23 200 000 t
wolfram 49 500 000 t
bauxitt 11 000000 t
Blymalm 641 000 t
nikkel 54 000 000 t
Industrivarer
sement 862 080 000 t
Ulltekstiler 442 946 000 m
råolje 169 600 000 t
Silketekstiler 111 000 000 t
råjern 213 667 000 t
stål 222 336 000 t
Gjødningsstoffer 37 926 000 t
Papir og papirvarer 48 493 000 t
Plastvarer 16 520 000 t
naturgass 35 050 000 000 m3
Sykler 54 517 000 stk.
Mobiltelefoner 182 314 000 stk.
Fjernsynsapparater 65 414000 stk.
Integrerte kretser 6 863 000 000 stk.

1Tallene inkluderer ikke Hong Kong

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.