Økonomi og næringsliv i Kina

Kina: Industri.

Kina (Økonomisk kart: Industri) av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Varer produseres gjennomgående langt billigere i Kina enn i Vesten. Etter at det 1. januar 2005 ble innført frihandel med tekstiler, økte eksporten av klær fra Kina så kraftig at EU og USA tvang frem avtaler om nye, midlertidige kvoter. Bildet er fra en tekstilbutikk i Beijing i 2005. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Kina (Næringsliv) (stoff) av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Mineraler og energi

Kina (Økon. kart: Mineraler og energi) av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Systue i Guilin i Guangxi-regionen. Store deler av Kinas industri er fortsatt preget av lokal håndverksproduksjon. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Kina (Industri) (systue) av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

En jordbrukslandsby i Perleelvens deltaområde, sør for Guangzhou i Sør-Kina. Deltaområdet hører til landets mest fruktbare jordbruksområder. Klimaet muliggjør to risavlinger i året, ofte med en vinteravling av grønnsaker, og fiskeoppdrettet er høyt utviklet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Kina, jordbruk av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Landskap med rismarker ved Chang Jiang i provinsen Hunan. Sentralt i bildet står en pagode. Pagoder er ofte bygd i tilknytning til buddhistiske templer og klostre, men har også en uavhengig betydning i kinesisk geomantisk teori som lykkebringende elementer i landskapet.

av . Begrenset gjenbruk

Kina har hatt en av verdens høyeste vekstrater siden landet i 1978 vedtok å modernisere den sentralstyrte planleggingsøkonomien. Siden 1978 og fram til 2003 er BNP i sammenlignbare priser ifølge offisielle tall blitt seksdoblet. I samme periode har bruttonasjonalproduktet per innbygger i gjennomsnitt vokst med 8,2 prosent per år.

Med sin størrelse og raske vekst er Kina blitt en økonomisk maktfaktor i verden. Imidlertid må landet fortsatt regnes blant utviklingslandene. Selv om veksttallene har vært høye, preges den kinesiske økonomien av strukturelle problemer med ubalansert utvikling, store regionale forskjeller, forsyningsproblemer, inflasjonspress, korrupsjon, svakt rettsvern, kameraderi og lukkede politiske prosesser.

Kina førte etter opprettelsen av folkerepublikken en sentraldirigert planleggingsøkonomi etter sovjetisk stil. Under «Det store spranget» i 1958–1960 og Kulturrevolusjonen i 1966–1976 opplevde landet alvorlige tilbakeslag.

I 1978 startet en reformperiode hvor man introduserte markedsøkonomiske reformer, såkalt «sosialisme med kinesiske særtrekk». Samtidig ble kommunistpartiets strenge politiske kontroll opprettholdt. Reformene innebar «De fire moderniseringer» innen jordbruk, industri, vitenskap og forsvar. Fram til 1990 åpnet man gradvis for direkte utenlandsinvesteringer innen utvalgte næringer i spesielle økonomiske soner og i utvalgte byer. De fire første sonene ble opprettet på strategiske punkter: Shenzhen ved grensen mot Hongkong, Zhuhai ved grensen mot Macao, Shantou med kulturelle forbindelser til utenlandskineserne i Sørøst-Asia, og Xiamen med kulturelle forbindelser over Taiwanstredet.

Reformtiltakene førte umiddelbart til rask økonomisk vekst noen år fram til slutten av 1980-årene. Etter 1992 skjøt veksten ny fart etter at nye og langt mer dyptgripende reformtiltak ble iverksatt. Blant annet ble privateide foretak legitimert. Målet var en sterk privat sektor under makroøkonomisk kontroll, men hvor den politiske og sosiale utviklingen fremdeles skulle være under kommunistpartiets kontroll under formelen sosialistisk markedsøkonomi.

Etter hvert har det vokst fram tre regionale økonomiske maktsentre: Perleelvens (Zhu Jiangs) deltaområde fra 1980-årene, Chang Jiangs (Yangtsekiangs) deltaområde med Shanghai, det sørlige Jiangsu og det nordlige Zhejiang fra 1990-årene, og Bohaibukta med Beijing, Tianjin, Shandong og Liaoning fra cirka 2000. Statlige investeringer er hovedsakelig rettet mot bygging av infrastruktur og andre bygningskonstruksjoner.

I et forsøk på å kanalisere vekst fra kystprovinsene til de midtre og vestlige regionene, er det åpnet for investeringer i innlandet. Myndighetene har blant annet selv satt i gang byggingen av det enorme damanlegget San Xia (Tre kløfter-demningen), som vil medføre ringvirkninger for næringslivet i den øvre og midtre delen av Chang Jiang-dalen.

Blant de mest bemerkelsesverdige økonomiske utviklingstrekkene etter 1978 er veksten og utviklingen i tjenestenæringene. Fra tidligere å være nedprioritert, har utviklingen innen varehandel, bank-, forsikrings-, finans- og hotell- og restaurantnæringen vært en viktig faktor i utviklingen av Kina som et moderne land. Flere av disse tjenestenæringene var tidligere nærmest ikke-eksisterende, og de er fortsatt i en utviklingsprosess for å tilpasse seg internasjonale standarder og kvalitetskrav.

Jordbruk

Kina er tradisjonelt et utpreget jordbruksland. Jordbrukssektoren stod i 2003 for 15 prosent av BNP. Det totale oppdyrkede arealet omfatter cirka 16 prosent (152 millioner hektar) av Kinas areal, mens utnyttbar eng og beitemark omfatter 33 prosent.

Jordbruksproduksjonen er tilpasset de store variasjonene innen klima, vanntilgjengelighet, jordsmonn og topografi som finnes innenfor Kinas grenser. Blant annet er jordbruket tilpasset landets mange klimasoner; henholdsvis fra subtropisk i sør til subarktisk i nord, og fra fuktig og vannrikt i øst til tørt i vest.

I de subtropiske områdene i sør hvor det er mulig å dyrke jorden også om vinteren, er tre innhøstinger per år vanlig. I tempererte områder hvor jordbruk er umulig om vinteren, har man enten én innhøsting per år eller tre innhøstinger for hver toårsperiode. I de fuktige områdene er jordbruksproduksjonen relativt stabil. I de halvtørre områdene er jordbruket ustabilt, mens det i de tørre områdene kun er mulig med hjelp fra irrigasjonssystemer. I de vannrike subtropiske områdene i sørøst foregår dyrkingen mange steder så intensivt at det nærmest er snakk om hagebruk.

En stor del av landet omfatter vidstrakte fjellrike områder med bratte skråninger, tynt jordsmonn og store høydeforskjeller, og er kun anvendelig for skogbruk og husdyrhold. I de tørre og økologisk skjøre områdene i Nordvest-Kina og på det høytliggende og tørre tibetanske platået, som til sammen omfatter 55 prosent av Kinas areal, er jordbrukspotensialet svært lavt. Jordbruket blir dessuten hyppig rammet av naturkatastrofer som oversvømmelser, tyfoner, ekstremt kalde vinder (noen ganger med sandstormer eller snøstormer), varme fønvinder og haglstormer. Jordbruket begrenses også mange steder av tiltagende alkalisering av jordsmonnet.

Et hovedskille mellom det nordlige og sørlige Kina går langs Qinlingfjellene og Huaielva (Huai He). I motsetning til jordbruket nord for skillelinjen, preges jordbruket i sør av utstrakt våtrisdyrking. De viktigste jordbruksområdene er konsentrert til elvesletta langs nedre del av Chang Jiang og dets deltaområder, på den nordkinesiske slette (også kalt Huang-Huai-Haisletta etter elvene som krysser den) i Øst-Kina, og på Song-Nensletta og Liaohesletta (til sammen også kalt Den mandsjuriske slette) i Nordøst-Kina.

Andre viktige jordbruksområder i Nord-Kina er områder langs den midtre delen av Huangelva (Huang He) som Guanzhongsletta i Shaanxi, Hetaosletta i Indre Mongolia og Yinchuanplatået i Ningxia. Alle disse er til dels avhengig av kunstig vanning. Våtrisområdene finnes hovedsakelig på elveslettene langs de midtre og nedre delene av Chang Jiang inklusive Yunmengsletta nord for Dongtingsjøen, slettene rundt Poyangsjøen, Taisjøen (Tai Hu), Chaosjøen (Chao Hu), Chang Jiangs deltaområde, på Chengdusletta i Sichuanbassenget og langs elveslettene og i deltaområdene i Sørøst- og Sør-Kina.

Regionalt. Kina kan inndeles i ni landbruksregioner med hver sine særtrekk: Nordøst-Kina er først og fremst et rikt skogbruksområde, men i nyere tid har det foregått betydelig nydyrking for kornproduksjon. I Indre Mongolia og langs den kinesiske mur er miljøet sårbart. Her finnes imidlertid vidstrakte gressletter hvor det praktiseres både jordbruk og husdyravl. Husdyrholdet er betydelig over det meste av denne regionen.

Den nordkinesiske slette er et viktig korn- og bomullsproduserende område. Regionen plages imidlertid av hyppig flom og tørke samt stadig økende saltinnhold i de lavestliggende områdene. Løssplatået (Shanxi, Shaanxi og Gansu) preges av alvorlige erosjonsproblemer forårsaket av løst jordsmonn. Her dyrkes spesielle kornsorter, andre enn ris og hvete, som er mer motstandsdyktige mot tørke.

Det midtre Kina med områdene langs de midtre og nedre delene av Changelven (Chang Jiang) har svært gode forhold for jordbruk, skogbruk og fiske. Her dyrkes blant annet korn i intensivt jordbruk. Yunnan-Guizhou-platået i sørvest har svakt utviklet økonomi, men er et viktig tømmer- og kornproduserende område. Her dyrkes jorden i fjelldalene og på høytliggende sletter (bazi).

Sør-Kina med deler av Fujian, Guangdong, Guangxi, Yunnan og Hainan har overskudd av både vann og varme. Her dyrkes subtropiske og tropiske vekster. Landressursene er imidlertid knappe, og regionen er ikke selvforsynt med mat. Nordvest-Kina (Gansu, Xinjiang og det vestlige Indre Mongolia) har tørt klima, store ørkenområder og høye fjell. Dyrking av jorden her kan kun foregå med kunstig vanning fra oaser. Tradisjonsbundet gjeting av buskap er den dominerende aktiviteten i denne regionen.

Det tibetanske platå (Tibet, Qinghai og vestlige Sichuan) har høytliggende tundralandskap. Her foregår dyrking kun på små terrasser i elvedaler. Gjeting av buskap samt hogst er viktigste landbruksaktivitet.

Organisasjon og utvikling. Folketallet på landsbygda er per 2000 cirka 807 millioner, 64 prosent av den totale befolkningen. Arbeidskraften utgjør 488 millioner, hvorav 49 prosent er sysselsatt i jordbruket. Det er beregnet at jordbruket har en oversysselsetting på cirka 150 millioner, og Kina har med dette et betydelig potensielt arbeidsløshetsproblem.

Mange bønder har måttet finne alternative måter å skaffe seg inntekter på. Siden begynnelsen av 1990-årene har det foregått en betydelig migrasjon fra landsbygda og inn til byene for å søke arbeid. Størst utflytting er det fra Sichuan, Henan, Anhui, Hunan og Jiangxi, og de fleste reiser til kystprovinsene i øst og sør. I de fattigste jordbruksdistriktene, som hovedsakelig omfatter Yunnan, Guizhou, Ningxia og Gansu, er landsbygdbefolkningen mindre mobil.

For å søke å absorbere overskuddsbefolkningen på landsbygda har man intensivert utviklingen av såkalte «landsbyforetak»; kinesisk xiangzhen qiye, engelsk Township and Village Enterprises (TVE). I 2003 sysselsatte disse foretakene til sammen 136 millioner personer. De fleste TVE-er er kollektivt eide, og mange benytter enkel teknologi i ulike aktiviteter, som for eksempel bearbeiding av jordbruksprodukter og produksjon av forbruksartikler. Mest vellykket er disse foretakene i kystprovinsene i øst.

Før kommunistenes maktovertagelse i 1949 eide jordherrer og rike bønder, som utgjorde mindre enn 10 prosent av folket, mer enn 70 prosent av landområdene. Under første fase av jordreformene som tok til i 1950, ble bøndene først organisert i sammenslutninger for gjensidig hjelp, senere i jordbrukskooperativer. Jorden var fortsatt på private hender, men ble drevet på fellesbasis.

Under «Det store spranget» i 1958 ble bøndene organisert i omkring 24 000 folkekommuner, som hver omfattet 5000–10 000 familier bosatt i landsbyer. I 1961–1962 ble folkekommunene redusert i størrelse, og antallet økte til cirka 56 000. Ledelsen ble desentralisert ved å delegere mer ansvar nedover til underavdelingene, 710 000 produksjonsbrigader. Folkekommunene var selve hjørnesteinen i Kinas sosialisme, og denne kollektiviseringen av 600 millioner bønder er blitt kalt «historiens største sosiale eksperiment».

Som ledd i moderniseringsbestrebelsene innen jordbruket ble folkekommunene i 1984 omgjort til «landsbyforetak». Myndighetene introduserte et kvotesystem hvor bøndene fikk lov til å selge overskuddsproduksjonen på det frie markedet etter at kvotene var levert til staten. Bøndene ble også innvilget rettigheter til jorden gjennom bygslingskontrakter hvor det enkelte hushold har ansvaret for produksjon på egne områder. Produksjonen økte umiddelbart svært raskt, men myndighetene har senere måttet intervenere gjennom priskontroll, subsidiering og andre tiltak for å hindre inflasjon, sikre variert produksjon og hindre overproduksjon av visse produkter. Til tross for tiltakene har inntektsforskjellene mellom landsbygdbefolkningen og bybefolkningen økt.

Det er også store regionale forskjeller. Mens bøndene i områdene rundt storbyene Beijing, Shanghai og Guangzhou har kunnet øke sine inntekter gjennom dyrking av en lang rekke ulike produkter, har majoriteten av bøndene i andre deler av landet ikke hatt den samme muligheten.

Organiseringen av jordbruket er derfor fortsatt et kontroversielt politisk spørsmål. Kornproduksjonen er selve nøkkelfaktoren for at Kina skal kunne fø seg selv. Landet er likevel ikke helt selvforsynt med korn. Det ble i 1990-årene lenge fryktet at den internasjonale kornhandelen ville bryte sammen den dagen Kina måtte importere korn utenfra. Foreløpig har det imidlertid vist seg at myndighetene er i stand til å holde produksjonsnivået på et kontrollert nivå som verdensmarkedet er i stand til å håndtere.

Over 90 prosent av risarealene ligger sør for Qinlingfjellene, mens 60 prosent av hveten dyrkes mellom Qinlingfjellene og den kinesiske mur i nord. Det forekommer imidlertid en utstrakt blanding av de to hovedvekstene. Siden begynnelsen av 1980-årene har det vært en tendens til at jordbruksareal, først og fremst rismarker i Sør-Kina, blir omgjort til industriareal. Samtidig har produktivitetsveksten vært størst i nordlige Kina. De hveteproduserende nordområdene har derfor økt sin relative betydning framfor de risproduserende områdene i sør.

Jordbruket omfattes også av en strukturendring hvor mer lønnsomme driftsformer, som dyrking av oljevekster (22,5 millioner tonn) og kjøttproduksjon øker til fordel for den mindre lønnsomme korndyrkingen. Kina er verdens største produsent av ris med 21 prosent av verdensproduksjonen i 2000.

I motsetning til de andre kornslagene har risproduksjonen ikke økt nevneverdig siden begynnelsen av 1980-årene. Langs Changelva dyrkes risen om sommeren under monsunregnet, mens rismarkene om vinteren nyttes til fiskeoppdrett eller til dyrking av hvete, bygg eller belgfrukter. Risen dyrkes overalt ved hjelp av kunstig vanning. I Sichuan og andre fjellrike områder kan fjellskråningene være terrassert langt oppover.

Hvetedyrkingen har særlig betydning i det nordlige Kina, hvor den overtar risens rolle. På Den nordkinesiske slette, langs Huangelva, blir det ofte tatt tre avlinger på to år, idet vinterhvete dyrkes i sædskifte med en rekke forskjellige vekster som hirse, kaoliang (kjempehirse), mais, soyabønner, bomull, raps, jordnøtter og søtpoteter. Nord for den kinesiske mur tillater klimaet bare én avling i året, og i den nordlige delen av Mandsjuria (Nordøst-Kina) er hvete hovedavling. Mais dyrkes særlig i Sichuan, Hebei og Mandsjuria. Produksjonen var sterkt økende i 1980-årene.

Hirse er den viktigste kornsorten i Mandsjurias sørlige deler, men produksjonen er fallende. I nordvest dyrkes hirse, havre og sommerhvete, og bygg dyrkes opp til 4600 meter over havet i Tibet. Kina er verdens overlegent største produsent av tobakk med en gjennomsnittsproduksjon på over tre millioner tonn blader, og er sammen med India verdens største produsent av te. Om lag 65 prosent av teen blir dyrket i fjell- og dalstrøkene sør for Chang Jiang. Kina var tidligere verdens viktigste teprodusent, men gikk sterkt tilbake som følge av konkurransen fra India og Sri Lanka. Etter 1949 har produksjonen igjen økt som følge av nydyrking.

Kina er videre verdens største produsent av bomull. Avlingene kan variere betydelig fra år til år, siden bomullsprisene fremdeles blir fastsatt av myndighetene. Bomull dyrkes hovedsakelig på slettene i Øst-Kina nord for Chang Jiang samt i Xinjiang. Det dyrkes også hamp, lin, jute med mer.

I de subtropiske og tropiske delene i sørøst dyrkes sukkerrør, sitrusfrukter, gummi og sisalhamp. Sichuan er Kinas ledende produsent av tungolje, morbær og silke. Andre viktige områder for silkeavl er Perleelvens og Changelvas deltaområder. Her blir ofte morbær og sukkerrør dyrket i tilknytning til fiskeoppdrett. Man graver fiskedammer og planter morbærtrær, sukkerrør og frukttrær langs breddene.

Under reformperioden har fruktdyrking utviklet seg til å bli en svært viktig del av landbruket. Shandong, Guangdong og Hebei er de viktigste fruktdyrkingsområdene.

Husdyrholdet betydde tidligere mest i ytterområdene av Kina. Bestandene har imidlertid økt dramatisk under reformperioden fra 1980-årene. Mens kjøttproduksjonen (svin, storfe, sau) ble fordoblet mellom 1952 og 1978, ble den femdoblet i perioden 1978–1995.

Kina er nå verdens største produsent av kjøtt og egg. De viktigste kjøttproduserende områdene er Shandong, Jiangsu og Hunan samt Sichuan. Produksjonen av egg og kylling er konsentrert til Shandong, Jiangsu, Henan, Hebei, Hubei, Liaoning og Jilin.

Kina har cirka 40 prosent av verdens griser, størst bestand av fjærfe, hester og esler, samt betydelige bestander av sau, geit, storfe, muldyr og kameler. Som trekkdyr brukes hester og muldyr i nord og bøfler i sør. Husdyrholdet er svært viktig i etniske områder i Qinghai, Tibet, Xinjiang, Gansu og Indre Mongolia.

Jordbruksproduksjon

PRODUKSJON AV VIKTIGE VEKSTER I 2003 1)

tonn
ris 164 800 000
mais 114 000 000
søtpoteter 100 000 000
sukkerrør 90 510 000
hvete 86 100 000
kål 30 000 000
tomater 28 800 000
epler 20 000 000
soyabønner 16 500 000
jordnøtter (peanøtter) 13 370 000
raps 11 410 000
bomull 10 400 000
tobakk (blader) 2 300 000
te 780 000

1) Tallene inkluderer ikke Hongkong

Bergverk

Kina er en av verdens største produsenter av mineraler. I forhold til det store folketallet er likevel mineralressursene relativt små. Landet har verdens største forekomster av over 20 typer mineraler inklusive kull, titan, bly, sink, molybden, wolfram, tinn, litium, antimon, kvikksølv, niob, magnesitt, grafitt, flusspat, tungspat, ildfast leire og sjeldne jordmetaller. Landet har også større forekomster av, men er ikke selvforsynt med jern, mangan, bauxitt, kobber, sølv, olje og gass.

Kina står alene for 42 prosent av verdens kullproduksjon (2004). Samtidig står kull for 75 prosent av energiproduksjonen. Kullforekomstene er derfor strategisk viktige, selv om myndighetene av miljøhensyn ønsker å redusere kullforbruket. Reservene er svært store (334 milliarder tonn, 2003), men er ujevnt fordelt. Drøye 60 prosent er konsentrert til Shanxi, Shaanxi og Indre Mongolia, mens det resterende finnes i Heilongjiang, Hebei, Shandong, Anhui, Henan, Guizhou, Yunnan, Ningxia og Xinjiang. Det gir fordelingsmønsteret: «rikt i nord, fattig i sør» og «mye i vest, mindre i øst».

Frakt av kull fra det kullrike nord og vest til de industrialiserende provinsene langs kysten i øst og sør skaper store utfordringer for landets transportnett. Shanxi er både største produsent og overlegent største kulleksporterende provins. Kull fraktes med jernbane fra Shanxi gjennom Beijing til havnebyen Qinhuangdao, og derfra med båt til Chang Jiang-dalen og Sør-Kina. Kull eksporteres også til utlandet, og Kina er verdens tredje største kulleksportør (2004).

Selv om Kina på grunn av sin store folkemengde ikke er selvforsynt med olje, har landet relativt store oljeressurser. Landet er verdens sjette største oljeprodusent og står for 4,5 prosent av verdens totalproduksjon (2004). Produksjonen er på 3,4 millioner fat per dag (2003), mens reservene er beregnet til 18 milliarder fat (2004).

Foreløpig foregår det meste av oljeproduksjonen på land, men oljereservene langs øst- og sørkysten er muligens blant de største i verden. De viktigste oljefeltene er de relativt gamle feltene Daqing og Liaohe i Nordøst-Kina samt Karamay og Tahe i Xinjiang, Yumen i Gansu, Qaidam-bassenget i Qinghai, Shengli i Shandong og Sichuanbassenget. De relativt nyoppdagede feltene i Vest-Kina vil kreve store investeringer i infrastruktur for å få oljen transportert til industriområdene i øst og sør.

De mest interessante feltene til havs ligger i Bohaibukta og i den nordlige delen av Sør-Kina-havet. Siden 1980 har utenlandske oljeselskaper fått delta i oljeleting til havs, og fra 1985 også i den landbaserte letingen. Produksjonen av naturgass kom i gang langt senere enn oljeproduksjonen, og Kina står for bare 1,7 prosent av verdensproduksjonen. Reservene av naturgass synes ikke å være så betydelige som oljereservene.

Det viktigste produksjonsfeltet for naturgass er tradisjonelt Sichuanbassenget. Større nyoppdagede reserver av naturgass finnes i Tahe-feltet i det nordlige Tarimbassenget i Xinjiang og i et felt i Øst-Kina-havet som delvis ligger i et omstridt område mellom Kina og Japan. En gassrørledning fra Tarimbassenget til Shanghai ble ferdigstilt i 2004. Å erstatte kull med naturgass i husholdningen er et uttalt mål, og dette er kommet lengst i Shanghai og Guangdong.

Jernmalmforekomstene er beregnet til 21 milliarder tonn (2003), og er blant annet rikelige i antrasittfeltene i Shanxi, Hebei og Shandong. Malmen forekommer i forbindelse med kull, og den bearbeides av industrien i Nord-Kina. De betydelige forekomstene av tinn brytes primært i Guangxi og Yunnan. Noen av verdens største wolframgruver finnes i Hunan og Jiangxi.

I Hunan ligger verdens største antimongruve, mens en av verdens største kobbergruver ligger i Jiangxi. Bruken av gull har 3000 år gamle tradisjoner i Kina, og gull brytes i dag i flere provinser.

Kina har mer enn tilstrekkelig med forekomster av ulike ikke-metalliske mineraler som brukes i bygningsindustrien. Landet har også enorme forekomster av salt, som blant annet utvinnes i tørrlagte saltsjøer i Qinghai, Xinjiang, Tibet og Indre Mongolia. Marmor og granitt er kinesiske kvalitetsprodukter. Begge brytes flere steder i Øst-Kina og eksporteres blant annet til Vesten.

Energi

På grunn av sin størrelse har Kina under reformperioden utviklet seg til å bli en svært viktig aktør på verdens energimarked. I 2016 sto landet for 17,2 prosent av verdens produksjon av primærenergi og 21,6 prosent av forbruket. Landet er ikke selvforsynt med energi og er avhengig av å importere både olje og kull.

Kull er tradisjonelt den overlegent viktigste energikilden og sto for 62 prosent av energiforsyningen i 2016, mens olje sto for 19 prosent, naturgass 6 prosent og vannkraft 9 prosent. Tradisjonelle energikilder er også viktige, og på landsbygda står biomasse for rundt 75 prosent av husholdningenes energiforsyning.

Kina er verdens største produsent av elektrisk energi. I 2016 var elektrisitetsproduksjonen 6187 TWh, som utgjorde 24,8 prosent av samlet elproduksjon i verden. Produksjonen var fordelt på varmekraft med fossil energi (72 prosent), vannkraft (19,5 prosent) og kjernekraft (3,5 prosent). Bidraget fra vindkraftverk og solkraftverk var henholdsvis 237 TWh og 75 TWh.

I løpet av de senere årene har Kina utviklet seg til å bli verdens største produsent av både vannkraft, vindkraft og solkraft. I 2009 ble verdens største damanlegg ferdigstilt. Anlegget ligger ved Chang Jiang (Yangtsekiang) og omtales som San Xia (Tre kløfter-demningen). Kapasiteten i dammen er beregnet til 22 150 millioner m³ vann. Etter at alle aggregatene i det tilknyttede vannkraftverket ble satt i drift i 2012, var samlet installert ytelse på 22 500 megawatt. Kraftverket er ment å kanalisere økonomisk vekst fra de rikere kystprovinsene til den øvre delen av Chang Jiang-dalen. En rekke damanlegg med vannkraftverk er også bygd langs Huangelva. I Sør-Kina finnes mange vannkraftverk som utnytter regionens store overskudd på vann, men disse ligger hovedsakelig i utkantområder.

Kina har også utviklet en betydelig kjernekraftindustri. Industrien er basert på importert vestlig teknologi, men etter hvert har landet gjort seg uavhengig av den og utviklet egne kjernereaktorer for salg over hele verden. Kina er nå den tredje største kjernekraftprodusent i verden (etter USA og Frankrike).

Energiintensiteten i Kina er i 2016 beregnet til 12,6 MJ/USD mot 5,7 MJ/USD i verden som helhet. Justert for kjøpekraftsparitet er energiintensiteten 6,3. Den høye energiintensiteten skyldes i stor grad bruk av kull i eldre kraftverk med dårlig virkningsgrad. Kullovner, som er utbredt i husholdninger, har også en lav energieffektivitet. Dessuten har industrien høy energiintensitet, forårsaket av gammel teknologi. Lave priser har gjort at bedrifter har hatt liten nytte av å effektivisere sitt energiforbruk.

Veksten i energiproduksjonen har ikke holdt følge med veksten i industrien og i økonomien generelt. Samtidig vil energibehovet i framtida øke dramatisk i takt med industrialiseringen, urbaniseringen og det økte transportbehovet. Myndighetene har derfor igangsatt flere prosesser i forsøk på å sikre energitilførselen som grunnlag for fortsatt økonomisk vekst. Allerede i dag importerer Kina betydelige mengder med råolje (verdens sjette største oljeimportør i 2003), men importen vil måtte fortsette å øke kraftig i framtida. Myndighetene har derfor investert aktivt i Sentral-Asia, og andre steder for å sikre seg tilgang til utenlandske oljekilder. Blant annet er en oljerørledning fra Kasakhstan under bygging.

Høyt forbruk av kull har gjort at Kina står for verdens største utslipp av klimagassen CO 2. Kullkraftverk er også årsak til lokal forurensning og sur nedbør. Selv om kull vil være den viktigste energikilden i lang tid fremover, har myndighetene iverksatt flere tiltak for å gjøre energiforbruket mindre avhengig av fossil energi. I 2016 ble det lagt frem en ny femårsplan der tidligere annonserte prosjekter for bygging av kullkraftverk ble kansellert og det satset nå i større grad på å bygge ut kjernekraft, vindkraft og solenergi. Kinas avhengighet av kull vil imidlertid fortsette i lang tid framover, blant annet på grunn av at kull anses som billigere enn andre energikilder.

Industri

Mye av Kinas byggevirksomhet er basert på lavteknologisk manuelt arbeid. Her er et arbeidslag som bygger et palasslignende hotell med trapper, hager og fontener i byen Chongqing. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Kina, steinhuggere av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Industrisektoren har utviklet seg kraftig siden reformperioden startet i 1978. I dag er Kina blant verdens ledende tilvirkere av en lang rekke industriartikler, og da særlig lettere, arbeidsintensive produkter. For eksempel produserer Kina over halvparten av verdens leker, sykler og skotøy.

Etter kommunistenes maktovertagelse i 1949 ble industrien prioritert i landets økonomiske utbygging. I den første femårsplanen (1953–1957) ble det lagt særlig vekt på å bygge ut tungindustrien i form av store kapitalintensive industriprosjekter, delvis finansiert og støttet av Sovjetunionen. Under Det store spranget i 1958–1960 og delvis også under Kulturrevolusjonen i 1966–1976 ble det bestemt å satse på «bakgårdsindustri», men eksperimentet med små, lokale industribedrifter viste seg lite vellykket.

Utover i 1970-årene vokste erkjennelsen av at landet ikke kunne holde tritt med utviklingen i nabolandene uten å åpne seg mot omverdenen. En gradvis åpning av økonomien ble derfor igangsatt fra 1978.

Industrien kan inndeles i to sektorer: den statlige og den ikke-statlige. Til den siste hører kollektive foretak som er lokalisert både på landsbygda og i byene, private foretak og utenlandsfinansierte foretak. Mens disse forholder seg til markedsøkonomien, nyter de statlige foretakene langt på vei fri tilgang på subsidier i form av lån og kreditter uavhengig av økonomiske resultater.

De statlige foretakene ble bygd opp under den sentralstyrte planøkonomien. De har tradisjonelt hatt en viktig rolle i landets velferdspolitikk da de har finansiert sykehus, skoler, barnehager, gamlehjem og andre sosiale tiltak for de ansatte og deres familier.

Etter innføringen av de markedsøkonomiske reformene fikk de fleste statlige foretakene problemer, og de ble avhengig av fortsatt subsidiering fra myndighetene. En nedleggelse av disse er vanskelig uten at det fører til massearbeidsløshet med tilhørende sosiale problemer. Det er likevel et langsiktig mål for myndighetene å kvitte seg med alle de statseide foretakene med unntak av rundt 500 nøkkelbedrifter.

Den sørøstlige kystregionen (fra det sørlige Jiangsu og Shanghai til Hainan) var det første området som fikk profittere på den åpne industri- og handelspolitikken, og har vært det ledende vekstområdet for lettindustrien. Området kunne tidlig utnytte sine kulturelle forbindelser med det såkalte «Stor-Kina», som omfatter Hongkong, Taiwan og utenlandskinesere i Sørøst-Asia og i resten av verden.

Utviklingen av industrien er sårt avhengig av tilgang på utenlandsk teknologi. Som ledd i dette, har landet ønsket velkommen utenlandske partnere, enten i «joint ventures» eller som direkte utenlandsinvesteringer (DUI). En stor andel av DUI-ene er foretatt av landsmenn i Hongkong og Taiwan og av utenlandskinesere i Sørøst-Asia. Hongkong står alene for 35 prosent, mens Taiwan og resten av Asia står for ytterligere rundt 30 prosent. Hongkong-andelen inkluderer investeringer gjort av kinesere i Sørøst-Asia og Taiwan kanalisert gjennom Hongkong.

Vestlige investeringer begynte først å ankomme på midten av 1990-tallet. Mange av de vestlige investorene har, i likhet med de japanske, investert i bilindustrien og telekommunikasjonsindustrien. Selv om investeringene har medført overføring av ny teknologi og moderne bedriftsstyringssystemer til kinesiske bedrifter, forventes det likevel at Kina ikke vil kunne utvikle egne høyteknologiske produkter før en gang etter 2010.

En av drivkreftene i den industrielle veksten har vært det potensielt store hjemmemarkedet. Selv om en stor majoritet av befolkningen fortsatt må regnes som fattige – mange til dels svært fattige, har Kina likevel en stor og økende middelklasse som samlet sett har utviklet seg til å bli en av verdens mest kjøpekraftige. Det finnes derfor et stort hjemmemarked for all slags forbruksvarer fra elektriske husholdningsartikler til biler. Samtidig har stor tilgang på billig arbeidskraft gjort arbeidsintensive kinesiske produkter attraktive på verdensmarkedet.

Tilvirkningen av jern og stål utgjorde lenge en nøkkelfaktor i Kinas industri. Produksjonen er konsentrert til nøkkelforetak, derav elleve som er integrert med gruvedrift. De største stålverkene er i Anshan (Liaoning), Wuhan (Hubei), Baoshan (ved Shanghai), Ma'anshan (Anhui), Baotou (Indre Mongolia), Benxi (Liaoning) og Chongqing (Sichuan).

Moderniseringen av landet har ellers bidratt til en voldsom vekst i bygningsindustrien. Kina er blant annet en av verdens største sementprodusenter. Landet er også en av verdens ledende tilvirkere av papir selv om volumet per innbygger er lite sammenlignet med vestlige land.

Kjemisk industri er sterkt utbygd, med produksjon av blant annet gjødningsstoffer, plast og syntetiske fibrer. De store oljeforekomstene har dannet basis for oppbyggingen av en betydelig petrokjemisk industri med raffinerier i blant annet Lanzhou, Daqing, Dalian, Yanshan ved Beijing og Shanghai. Kina inklusive Hongkong er nest etter USA verdens største tilvirker av petroleumsprodukter. Den statskontrollerte petroleumsindustrien er omstrukturert til to konkurrerende statseide foretak. Kina begynte i 1960-årene å utnytte sine kullreserver i produksjon av ammoniakk, men metodene er senere søkt modernisert.

Mekanisk industri omfatter et bredt spekter av produkter, fra jernbaneutstyr, biler og sykler til kjøleskap og fjernsynsapparater. Denne industrien er lokalisert til et stort antall produksjonssteder over hele landet, med Shanghai, Beijing, Tianjin, Shenyang, Changchun og Guangdong-provinsen som de viktigste sentrene. Bilindustrien er i sterk vekst takket være import av utenlandsk teknologi og investeringer.

Den elektroniske industrien har, godt hjulpet av god tilgang på høyt kvalifisert personell, utviklet seg til å bli den raskest voksende industrigrenen. Kina er verdens fjerde største produsent av PC-er, men mange delkomponenter importeres fra USA via Hongkong. I 2001 hadde Kina mer enn 10 000 programvareselskaper med en samlet arbeidsstokk på rundt 400 000 arbeidere.

Tekstilindustrien er en annen viktig bransje. Kina er verdens største produsent av bomullsgarn og bomulls- og silketekstiler, samt en ledende produsent av ullgarn og ulltekstiler. Tekstilindustrien er spredt på et stort antall produksjonssteder hvorav mange er lokalisert til kystprovinsene, men også flere til Xinjiang.

Blant de aller mest vellykkede sektorene innen Kinas industrialisering har vært utviklingen av landsbygdforetakene, TVE-ene, i det sørlige Jiangsu og Changelvas deltaområde samt rundt Bohaibukta og i Guangdong. De fleste av disse er kollektivt eide eller rene familieforetak. Som eksempel kan nevnes en landsby på 920 familier med 300 tekstilfabrikker. Disse foretakene kan raskt tilpasse seg endringer i etterspørselen i markedet, og de kan øke og redusere produksjonen uten store følger for foretaket.

Industri og bergverk

PRODUKSJON AV EN DEL VIKTIGE VARER I 2002–2003 1)

Mineraler og metaller
kull 1 667 000 000 tonn
jernmalm 231 000 000 tonn
antimon 100 000 000 tonn
tinn 62 000 000 tonn
molybden 29 300 000 tonn
salt 36 020 000 tonn
fosforitt 23 200 000 tonn
wolfram 49 500 000 tonn
bauxitt 11 000 000 tonn
blymalm 641 000 tonn
nikkel 54 000 000 tonn
Industrivarer
sement 862 080 000 tonn
ulltekstiler 442 946 000 meter
råolje 169 600 000 tonn
silketekstiler 111 000 000 tonn
råjern 213 667 000 tonn
stål 222 336 000 tonn
gjødningsstoffer 37 926 000 tonn
papir og papirvarer 48 493 000 tonn
plastvarer 16 520 000 tonn
naturgass 35 050 000 000 kubikkmeter
sykler 54 517 000 stk.
mobiltelefoner 182 314 000 stk.
fjernsynsapparater 65 414 000 stk.
integrerte kretser 6 863 000 000 stk.

1) Tallene inkluderer ikke Hongkong

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg