bindingsverk

Rester etter bindingsverkshus fra romertiden er funnet ved Goldberg nær Nördlingen, og i nærheten av Köln i 1856. I Norge finnes et tidlig tilfelle uten utmuring i Søgne gamle kirke fra ca. 1640.

Den første kjente type bindingsverk i Norge var utmurt bindingsverk (fra 1500-tallet), hvor mellomrommene i stenderverket var utfylt med mur, vanligvis teglsteinsmur eller klinet leire. Fra middelalderen av ble bindingsverk den alminnelige byggeskikk over store deler av Mellom-Europa, ofte i kompliserte utgaver med sikte på den rent dekorative virkning, ikke bare konstruktivt. I Norge fikk det utmurte bindingsverk praktisk talt bare innpass i Oslo som en modifikasjon av Christian 4s krav om ildsikker bebyggelse, mens den for eksempel i Danmark og Tyskland preger mange av landets miljøer.

Men denne veggkonstruksjonen ga dårlig varmeisolasjon. Utover landet ble det etter hvert vanlig med tosidig panelt bindingsverk, hvor mellomrommene i stenderverket sto som hulrom i veggkonstruksjonen og bidro til varmeisolasjonen. En variant var utfylling av mellomrommene mellom stenderne med stående veggplank; dette var en tidlig utgave av reisverk, som så ble utviklet som egen veggtype, og som bindingsverk i upresis dagligtale ofte forveksles med. I bygningsloven av 1924 ble tosidig panelt bindingsverk godkjent i sin alminnelighet; vanligvis utført med 4”x4” stendere med 1 m stenderavstand og 4 lag panel og 4 lag papp, 2 lag på hver side. Denne konstruksjonen erstattet etter hvert plankelaft og reisverk.

En ny type bindingsverk, først kalt amerikansk bindingsverk eller balloon-frame, så lett bindingsverk, med 2”x4” stendere med 60 cm senteravstand, ble tillatt i Norge fra 1941, og er – i videreutviklet form med varmeisolasjon av mineralull – blitt den vanlige typen bindingsverk i dag. Denne veggtypen vant innpass i norsk byggevirksomhet etter at ingeniør Olav Selvaag i 1948 oppførte et prøvehus på Ekeberg i Oslo og senere gjennom utbyggingen av boligfeltene Bestum og Veitvet i Oslo. Ekeberghuset ble bygget som et provisorium, men står fortsatt i dag (2021) og må regnes som det første moderne trehuset i Norge.

• middelalderen
• konstruksjon
• ramverk

• Halvor Vreim: Søgne gamle kirke, Fortidsminneforeningens årbok 1958 ss. 15–32,
• Roar Hauglid: Norske stavkirker. Bygningshistorisk bakgrunn og utvikling, Oslo 1976, ss. 11, 23–24.
• Peder Nielsen: Vegger av bindingsverk, i: J. Holmgren, 0. Landmark, A. Vesterlid (red.): Husbygging, III, Oslo 1954, ss. 49–57, 64–74.
• i samme verks bind IV, Oslo 1956, står: A. Markestad: Bindingsverk av stål, ss. 91–93.
• Tore Drange, Hans Olaf Aanensen og Jon Brænne: Gamle trehus. Historikk, reparasjon og vedlikehold, Oslo 1992 ss. 120–25;
• Jon Bojer Godal, Steinar Moldal: Beresystem i eldre norske hus, Oslo 1994 ss. 47 ff.,
• Lars Roede: Grindbygg og bindingsverk, i: Helge Schjelderup og Ola Storsletten (red.): Grindbygde hus i Vest-Norge, Oslo 1999 ss. 113– 21;
• Helge Schjelderup: Bindingsverk i sjøhus på Sørvestlandet, samme publikasjon ss. 122–25.