Utvandring. Om bord på et emigrantskip omkring 1870. Tegning.

av Opphavsperson ukjent. Falt i det fri (Public domain)

Utvandring, emigrasjon, flytting over landegrenser til et nytt, varig hjemsted i et annet land. Den kan være tvungen (se flyktninger, folkeflytning), men utvandring betegner vanligvis frivillig flytting av enkeltpersoner, familier eller andre grupper. Grensen mellom frivillig og tvungen utvandring kan for øvrig være nokså flytende.

Utvandring brukes ofte om de store flyttinger på 1800- og tidlig på 1900-tallet, særlig til tynt befolkede oversjøiske land. Man regner at 59 millioner mennesker utvandret 1846–1932, derav 51 millioner fra Europa.

Utvandringen fra Norge begynte i 1825 (se Restauration, sluppefolkene) og ble en årviss foreteelse fra 1836. Den vokste forholdsvis langsomt til 1866, da masseutvandringen begynte. Alt i alt utvandret ca. 800 000 fra Norge. Man kan skjelne tre store bølger – den første fra 1866 til 1873, den andre og største fra 1879 til 1893 og den tredje i det første tiåret av 1900-tallet. I 1882 utvandret nesten 29 000 personer, og fra og med 1879 til og med 1893 utvandret nesten en kvart million mennesker fra Norge. En fjerde, men mindre bølge kom 1923–29. Utvandringen fra Norge gikk i det alt vesentlige til USA. Omkring 1/4 av dem som utvandret, vendte imidlertid før eller siden tilbake. Fra 1917 og ved flere lover i 1920-årene forsøkte myndighetene i USA å begrense innvandringen. I 1920-årene gikk norsk utvandring derfor i større utstrekning til Canada. Den økonomiske verdenskrisen stanset utvandringen og bidrog til tilbakevandringen. Utvandringen fra Norge er blant annet dokumentert ved Norsk Utvandrermuseum på Ottestad ved Hamar og ved Vestnorsk Utvandringssenter i Radøy kommune, Hordaland.

Etter den annen verdenskrig har utvandringen mange steder i verden hatt et omfang som i historisk perspektiv tilsvarer folkevandringer. Denne utvandringen har dels vært økonomisk bestemt, dels skyldes den forskjellige former for forfølgelse og dels har den vært en følge av politiske endringer. Etter grenseendringene i Øst-Europa i 1945 utvandret flere millioner tyskere vestover fra områder som ble russisk, polsk og tsjekkoslovakisk land. Flere revolusjoner og maktskifter i land i Asia, Afrika og Sør-Amerika har blant annet hatt som følge at mange har utvandret fra disse landene. I Europa har ikke minst de økonomiske forskjellene mellom nordlige og sørlige regioner, med hensyn til arbeidsmuligheter og levestandard, ført til en betydelig flytting av såkalte gjestearbeidere og deres familier som til dels har utvandret permanent.

Norge har fra siste haldvel av 1960-årene gjennomgående hatt et innvandringsoverskudd (flere innvandringer enn utvandringer), mens vi tidligere hadde et betydelig utvandringsoverskudd (flere utvandringer enn innvandringer). Utvandringen har økt ganske betydelig de siste tiårene, og de siste årene har utvandringen fra Norge sannsynligvis vært høyere enn under de store utvandringsbølgene på sent 1800- og tidlig 1900-tall (tallene er ikke helt sammenlignbare siden det tidligere bare var oversjøisk utvandring som ble ført i statistikken). I 2015 ble det registrert 37 500 utvandringer fra Norge, det er dobbelt så mange som 22 år tidligere. En viktig forskjell mellom den tidligere utvandringen fra Norge og dagens utvandring er at flertallet av de som utvandrer nå, er innvandrere som har kommet til Norge tidligere. Det er særlig innvandrere fra andre europeiske land, som har bodd kort i Norge, som utvandrer i høy grad. 

Innvandringen til Norge i 2015 var på 67 300. Når vi trekker fra antall utvandringer får vi en nettoinnvandring i 2015 på 29 800. Det er lavere enn i toppårene 2011 og 2012, da nettoinnvandringen lå på drøye 47 000. At nettoinnvandringen har gått ned siden da, skyldes både lavere innvandring og en klar økning i utvandringen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.