De eldste innbyggerne var keltere. Under folkevandringene kom de germanske bajovarer til Bayern. Frankerne fikk snart makt over Bayern, og den siste stammehertugen ble avsatt av Karl den store (788). Mange grensekriger med madjarene fant sted i Bayern, som ble hertugdømme under de tysk-romerske keiserne, og Fredrik Barbarossa gav det i len til Otto av Wittelsbach. Denne slekten regjerte i Bayern til 1918. Wittelsbacherne hadde også Pfalz, og da den bayerske linjen døde ut (1777), kom Pfalz og Bayern under samme regent, som da også var kurfyrste (av Pfalz). Under lensoppløsningen i det tyskspråklige Europa spilte det store og folkerike Bayern en ledende politisk rolle blant de mange smårikene. Landet var også med i de europeiske krigene på 1700-tallet, men wittelsbachernes ærgjerrige drøm om å tilrive seg keiserkronen ble knust etter kortvarig intermesso (Karl 7. fra 1742 til 1745).
Under Napoleonskrigene allierte Bayern seg med Frankrike, og fikk blant annet Tirol som lønn. Bayern ble kongedømme (Maximilian 1., 1806) og stilte mange soldater til Napoleons hærer, men fant byrdene for tunge, brøt med Napoleon og kom derfor meget gunstig fra oppgjøret etter Napoleons nederlag.
Bayern var den første tyske staten som fikk en fri forfatning (1818) og hadde et forholdsvis liberalt styre under Ludvig 1. (1825–1848), til reaksjonen satte inn fra 1837 med førsteminister Karl von Abels strenge regime. Februarrevolusjonen og de politiske intrigene omkring kongens elskerinne, Lola Montez, førte til store omveltninger, og Ludvig 1. abdiserte. I tiden fram mot samlingen av Tyskland tok Bayern parti for Østerrike mot Preussen i 1866. Bayern ble slått, men fikk en mild fred, for Otto von Bismarck ville vinne bayrerne. I krigen mot Frankrike (1870) gikk Bayern helhjertet med og sluttet seg til Det tyske rike i 1871 (det samlede Tyskland) etter å ha oppnådd visse særrettigheter.
Under første verdenskrig ytet Bayern en viktig del av Tysklands krigsinnsats; men fredstanken og krigsmisnøyen ble tidlig sterk, og sosialdemokratene (SPD) hadde stor fremgang. 7. november 1918 tok den uavhengige sosialisten Kurt Eisner makten ved et kupp, og kongen (Ludvig 3.) abdiserte. Dermed begynte en dramatisk og omtumlet tid. Arbeider- og soldatråd ble organisert. Valget i januar 1919 gav borgerlig flertall; spartakister støttet Eisner, men flertallssosialistene holdt på Erhard Auer, leder for sosialdemokratene (SPD) i Bayern og innenriksminister i delstaten. Eisner ble myrdet, og Bayern gled ut i anarkistiske tilstander. Ved opprøret i München i april 1919 ble rådsrepublikken (Weimarrepublikken) proklamert tre ganger på en måned, men 1. mai fikk sosialdemokraten Johannes Hoffmann kontroll over byen og ble bayersk ministerpresident. Dødsdommer fulgte i borgerkrigens spor.
Fra det såkalte Kappkuppet (mars 1920, se Wolfgang Kapp) var Bayern et hovedsete for de uforsonlige konservative som motarbeidet Weimarrepublikken. Her fant også hitlerismen grobunn, og nazistpartiet NSDAP fikk hovedkontor i München. Det var også her Adolf Hitlers såkalte ølkjellerkupp fant sted i 1923. Det bayerske folkepartiet hevdet seg bedre overfor NSDAP enn tilsvarende partier i mange andre landsdeler og prøvde å holde seg ved makten selv etter nazistenes maktovertakelse i 1933.
Nasjonalsosialistene opphevet den gamle staten Bayern, men etter andre verdenskrig fikk den på ny egen regjering, og i 1946 fikk Bayern status som egen delstat i Forbundsrepublikken Tyskland. Bayern tok etter krigen imot ca. 2,5 millioner flyktninger. Delstaten har støttet en føderalisme med størst mulig selvstendighet for delstatene. Dette gir seg blant annet utslag i at Bayerns dominerende parti, den kristelig-sosiale union CSU, er – som søsterparti til CDU i det øvrige Tyskland – et rent bayersk parti.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.