Krigsskade, økonomisk skade på eiendom, interesse eller personskader som er en direkte følge av krig eller krigstilstand. Krigsskade som voldes av fienden kan gi grunnlag for krav på erstatning. Både før, under og etter andre verdenskrig ble det opprettet midlertidige trygdeinnretninger som krigspensjon for å dekke krigsskade i Norge.

Krigsskadeskipnaden er det administrative organ for den erstatningsordning som lov av 17. juli 1953 instituerer for krigsskade på eiendom og interesser i en mulig fremtidig krig som Norge kommer med i, uten hensyn til måten skaden er voldt på.

Hvis krigen eller krigstilstanden i ikke uvesentlig grad har medvirket til skaden, kan myndighetene bestemme at skaden helt eller delvis skal betraktes som krigsskade.

Ordningen omfatter all norsk eiendom, unntatt skip over 100 brutto registertonn, og varer under transport. Krigsskadeskipnaden skal opprette en alminnelig løsøretrygd og en alminnelig bygningstrygd, og for øvrig så mange andre trygder den finner behov for. Krigsskadeskipnaden ledes av Norges Krigsskaderåd.

Fremtidige krigsskadeerstatninger skal dels betales ved midler som Stortinget stiller til rådighet, dels av midler som skaffes til veie gjennom krigsskadetrygdene, ved premie eller utligning. Lov av 26. nov. 1954 inneholder regler om stønad ved krigsskade på personer i en mulig fremtidig krig. Den omfatter både militær- og sivilpersoner. Stønadsordningen skal finansieres av staten og administreres av Rikstrygdeverket.

Spørsmålet om det foreligger krigsskade, har hatt særlig betydning i sjøfartsforhold. Under første verdenskrig fastslo flere høyesterettsdommer at skader oppstått ved et samvirke mellom krigs- og sjøfarer skulle avgjøres etter hovedårsaksregelen. Valget stod mellom «alt eller intet».

Etter andre verdenskrig ble det avsagt en rekke dommer i tvister om det forelå krigsskade eller sjøskade. Sluttoppgjøret viste at ansvaret falt med 50 prosent på krigs- og 50 prosent på sjøassurandørene.

Etter Norsk Sjøforsikringsplan 1964 skal tap som er forårsaket av både krigsfare og sjøfare, ansees voldt av den fare som var dominerende. Hvis ingen fare dominerte, skal tapet fordeles likt på begge faregrupper.

I krigen 1940–45 falt mange skader utenfor de forskjellige krigsskadetrygder. Det ble derfor bestemt i midlertidig lov av 25. april 1947 at det kunne gis erstatning for skade på fast eiendom og løsøre, tap av kontante penger og fordringer, og inntektstap, når skaden eller tapet skyldtes fiendtlig eller nazistisk rekvisisjon, bruk eller ødeleggelse eller annet overgrep.

Loven åpnet dermed adgang for stønad til politiske fanger og andre som led velferdstap på grunn av patriotisk holdning. Det meste av disse erstatninger, omtrent 600 millioner kroner, dekket krigsskadeavgiften. Det samlede krigsskadeoppgjør ble 1946 beregnet til over 4 milliarder kroner, hvorav 1,5 milliarder kroner falt på Nortraship-oppgjøret for senkede skip.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.