Sild kan opptre i enorme stimer, på opptil 500 mill. individer.

BON. Begrenset gjenbruk

Sild, benfiskart i sildefamilien. Den har langstrakt kropp, sammentrykt fra sidene. Sidelinjen er utydelig, og halefinnen er stor og kløftet. Øynene er store, og munnen er underbitt. Størrelse opptil 49 cm, men sjelden over 40 cm og vanligvis 25–37 cm. Utbredt fra Biscaya og Cape Cod i sør til Barentshavet, Jan Mayen, Island, Vestgrønland, Newfoundland i nord.

Silda er delt i fire underarter. Hovedtypen i Atlanterhavet og Norskehavet, Clupea harengus harengus, deles i mange stammer med forskjellig geografisk utbredelse, størrelse og vekstmåte, gytetid og biometrisk karakter, f.eks. antall virvler og finnestråler. Mange mindre havområder eller fjorder og poller har derfor sine lokale raser (f.eks. Kvitsjøen, Østersjøen, Lysefjorden, Beitstadfjorden, Borgepollen).

En nærstående art, Clupea pallasii, med lignende utbredelse i det nordlige Stillehav som sildearten i det nordlige Atlanterhav, er også gjenstand for omfattende fiske.

Man kan finne gytende sild i et eller annet farvann nesten året rundt, men de fleste er enten vår- eller høstgytere. Den største stammen i nordeuropeiske farvann var til 1960-årene den norske vårgytende sildestammen. Den gyter i februar–mars, fra Siragrunnen i sør til Vesterålsbankene i nord, tidligere mest i det såkalte vårsilddistriktet, fra Kvitsøy til Marstein fyr, i senere år mest lenger nord. Silda gyter på 10–150 meters dyp, mest på 40–70 meter, over fjell-, stein- eller sandbunn, ved 4–6 °C, 33–34 ‰ saltholdighet. Eggene har en diameter ca. 1,5 mm. De kleber seg til bunnen, ofte i tykke lag, så de underste lagene går til grunne av oksygenmangel; de klekkes etter ca. 3 uker. De nyutklekkede ungene er 6,5–10,5 mm, langstrakte og forsynt med plommesekk som strekker til for næring i 8–10 dager. Etter at innholdet er fortært, må ungene søke annen næring, mest små larver av planktonkreps. I de øvre vannlagene driver ungene nordover og spres langs hele kysten. 3–4 cm lange har de sildeform og begynner å samle seg i stimer. Første sommer blir de 6–12 cm (mussa). Bladsild er to år og 13–19 cm; fetsild 2½–4½ år og 20–29 cm, tidligere fisket i store mengder utenfor Nord-Norge.

Når silda er 3–5 år gammel, avhengig av størrelsen, vandrer den til havs og tilbringer 1–2 år i et oseanisk modningsstadium, hvorpå de gir seg på gytevandring og kommer inn i vårsildstimene som førstegangsgytere. De er da ca. 27–30 cm lange. Der blandes de med eldre, kjønnsmodne sild og deltar med disse, etter at gytingen er over, i en næringsvandring som hos de eldste årsklassene strekker seg helt oppover til Spitsbergen, Jan Mayen og det nordøstlige Island. Utover høsten trekker de sørover til farvannet nord og øst for Færøyene, hvor de etter hvert ved juletider trenges sammen ved Golfstrømmens vestside. I januar, mest i siste halvdel, bryter de gjennom Golfstrømmen og innover kystbankene utenfor Møre. Før den kjønnsmodne silda gyter, kalles den storsild. I begynnelsen er rogn og melke fast, men modnes etter hvert, blir løs og nærmer seg gytetilstanden. Samtidig blir silda mager, den går over til vårsild.

Bestanden av sild veksler sterkt, fordi årsklassene veksler så sterkt i antall. Forskjellen mellom fattigste og rikeste årsklasse kan være som 1:100. Mange fattige årsklasser på rad må derfor gi liten fiskbar bestand. En teori går ut på at de store vekslingene avgjøres av tilgangen på næring når plommesekken er fortært; hvis det er lite krepseplankton (se raudåte), vil de fleste sildeungene dø.

Sammenlignet med disse naturlige vekslingene betydde menneskets inngrep ved fiske tidligere lite. Men på grunn av den raske utviklingen i redskapsteknologien ble den norske vårgytende silda i 1950- og 1960-årene sterkt overbeskattet. Størst kvantum gjennom alle år ble oppfisket i 1956 med 12,3 mill. hl. Overbeskatningen førte til en meget sterk reduksjon i bestandsstørrelsen i 1970- og 1980-årene. Samtidig opphørte en del av de tradisjonelle vandringene. I 1990-årene har igjen bestanden økt betydelig i antall, og det gamle vandringsmønsteret er gjenopptatt. Bestandene eller stammene synes også naturlig å veksle mellom rike og fattige perioder over lengre tidsrom.

Sykdommer, se fiskesykdommer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.