Sild er en benfiskart i sildefamilien. Den har en langstrakt kropp som er sammentrykt fra sidene. Sidelinjen er utydelig, og halefinnen er stor og kløftet. Øynene er store, og munnen er underbitt. Størrelsen er opptil 49 centimeter, men sjelden over 40 cm og vanligvis 25–37 cm. Arten er utbredt fra Biscaya og Cape Cod i sør til Barentshavet, Jan Mayen, Island, Vestgrønland og Newfoundland i nord.

Silda er delt i fire underarter. Hovedtypen i Atlanterhavet og Norskehavet, Clupea harengus harengus, deles i mange stammer med forskjellig geografisk utbredelse, størrelse og vekstmåte, gytetid og biometrisk karakter, for eksempel virvler og finnestråler. Mange mindre havområder eller fjorder og poller har derfor sine lokale raser, som Kvitsjøen, Østersjøen, Lysefjorden, Beitstadfjorden og Borgepollen.

En nærstående art, Clupea pallasii, med lignende utbredelse i det nordlige Stillehavet som sildearten i det nordlige Atlanterhavet, er også gjenstand for omfattende fiske.

Man kan finne gytende sild i et eller annet farvann nesten året rundt, men de fleste er enten vår- eller høstgytere. Den norske vårgytende sildestammen var den største i nordeuropeiske farvann til 1960-årene. Den gyter i februar–mars, fra Siragrunnen i sør til Vesterålsbankeni i nord. Tidligere skjedde dette mest i det såkalte vårsilddistriktet, fra Kvitsøy til Marstein fyr, i senere år mest lenger nord. Silda gyter på 10–150 meters dyp, mest på 40–70 meter, over fjell-, stein- eller sandbunn, ved 4–6 grader celsius i vann med 33–34 promille saltholdighet.

Eggene har en diameter på cirka 1,5 millimeter. De kleber seg til bunnen, ofte i tykke lag, så de underste lagene går til grunne av oksygenmangel. Eggene klekkes etter rundt tre uker. De nyutklekkede ungene er 6,5–10,5 millimeter lange, langstrakte og forsynt med en plommesekk som strekker til for næring i 8–10 dager. Etter at innholdet er fortært, må ungene søke annen næring, mest små larver av planktonkreps. I de øvre vannlagene driver ungene nordover og spres langs hele kysten. 3–4 centimeter lange har de sildeform og begynner å samle seg i stimer. Den første sommeren blir de 6–12 centimeter lange, og kalles da mussa. Bladsild er to år og 13–19 cm og fetsild 2½–4½ år og 20–29 cm; tidligere fisket i store mengder utenfor Nord-Norge.

Når silda er 3–5 år gammel, avhengig av størrelsen, vandrer den til havs og tilbringer 1–2 år i et oseanisk modningsstadium, hvorpå de gir seg på gytevandring og kommer inn i vårsildstimene som førstegangsgytere. De er da om lag 27–30 centimeter lange. Der blandes de med eldre, kjønnsmodne sild og deltar med disse, etter at gytingen er over, i en næringsvandring som hos de eldste årsklassene strekker seg helt oppover til Spitsbergen, Jan Mayen og det nordøstlige Island.

Utover høsten trekker de sørover til farvannet nord og øst for Færøyene, hvor de etter hvert ved juletider trenges sammen ved Golfstrømmens vestside. I januar, mest i siste halvdel, bryter de gjennom Golfstrømmen og innover kystbankene utenfor Møre. Før den kjønnsmodne silda gyter, kalles den storsild. I begynnelsen er rogn og melke fast, men modnes etter hvert, blir løs og nærmer seg gytetilstanden. Samtidig blir silda mager, den går over til vårsild.

Bestanden av sild veksler sterkt fordi årsklassene varierer så sterkt i antall. Forskjellen mellom fattigste og rikeste årsklasse kan være som 1:100. Mange fattige årsklasser på rad må derfor gi liten fiskbar bestand. En teori går ut på at de store vekslingene avgjøres av tilgangen på næring når plommesekken er fortært: Hvis det er lite krepseplankton (se raudåte), vil de fleste sildeungene dø.

Sammenlignet med disse naturlige variasjonene betydde menneskets inngrep ved fiske tidligere lite. Men på grunn av den raske utviklingen i redskapsteknologien ble den norske vårgytende silda i 1950- og 1960-årene sterkt overbeskattet. Størst kvantum gjennom alle år ble oppfisket i 1956 med 12,3 millioner hektoliter. Overbeskatningen førte til en meget sterk reduksjon i bestandsstørrelsen i 1970- og 1980-årene. Samtidig opphørte en del av de tradisjonelle vandringene. I 1990-årene økte igjen bestanden betydelig i antall, og det gamle vandringsmønsteret var gjenopptatt. Bestandene eller stammene synes også naturlig å veksle mellom rike og fattige perioder over lengre tidsrom.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.