sild

Sild
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk
Sild kan danne stimer som inneholder mange millioner individer.
Av /NTB Scanpix.

Sild er en fiskeart i sildefamilien. Den har en langstrakt kropp som er sammentrykt fra sidene. Kroppen er sølvblank, gjerne med en litt mørkere rygg. Sidelinjen er utydelig, og halefinnen er stor og kløftet. Øynene er store, og munnen er underbitt.

Faktaboks

Også kjent som
nordatlantisk sild
Clupea harengus

Silda kan nå en størrelsen på opptil 45 centimeter, men det er sjelden at man finner sild større enn 40 centimeter. Dette skyldes blant annet at silda er hardt beskattet, slik at det er lite sannsynlig at en sild skal kunne bli svært gammel. Arten er utbredt fra Biscaya og Cape Cod i sør til Barentshavet, Jan Mayen, Island, Vestgrønland og Newfoundland i nord.

Silda er delt i en rekke ulike bestander som har ulike gyteplass, gytetid og vandringsmønster. De viktigste bestandene for norske forhold er den norske vårgytende sild og Nordsjøsild. Mange mindre havområder eller fjorder og poller har også mer eller mindre adskilte lokale bestander. Dette gjelder for eksempel i Kvitsjøen, Østersjøen, Lysefjorden, Beitstadfjorden og Trondheimsfjorden.

Det finnes en annen sildeart i Norge. Den nærstående arten stillehavssild Clupea pallasii har sin hovedutbredelse i det nordlige Stillehavet. Det finnes imidlertid noen atskilte delbestander i Europa, blant annet en bestand i Balsfjorden og en i Kvitsjøen.

Livsløp

Man kan finne gytende sild i et eller annet farvann nesten året rundt, men de fleste er enten vår- eller høstgytere. Den norske vårgytende silda er den største bestanden som finnes i nordeuropeiske farvann. Den gyter i februar–mars, hovedsakelig langs kysten fra Møre til Nordland. Den andre store bestanden som er viktig for norske fiskerier, nordsjøsilda, gyter i perioden fra august til februar. Nordsjøsilda har en rekke gyteområder lands den britisk østkysten opp til Shetland.

Silda gyter vanligvis på 10–150 meters dyp, gjerne på fjell-, stein- eller sandbunn, Noen lokale bestander kan imidlertid gyte på relativt grunt vann. I gytetiden samles silda i store stimer på gyteområdene.

Eggene har en diameter på cirka 1,5 millimeter. De kleber seg til bunnen, ofte i tykke lag. Når gytebestanden er stor kan det bli så mye egg lokalt at de eggene som ender opp underst kan gå til grunne av oksygenmangel. Eggene klekkes etter rundt to-tre uker, avhengig av vanntemperaturen.

De nyutklekkede ungene er 6,5–10,5 millimeter lange, langstrakte og forsynt med en plommesekk som strekker til for næring i 8–10 dager. Etter at innholdet i plommesekken er oppbrukt må ungene søke annen næring. Hovednæringen er små stadier av planktonkreps. I de øvre vannlagene driver sildelarvene med strømmene. Yngelen til den norske vårgytende silda spres langs hele kysten og ender etter hvert opp i Barentshavet. Yngelen til nordsjøsilda ender opp i Nordsjøen. Når yngelen har nådd en lengde på 3–4 centimeter har de fått den vanlige sildeformen og begynner å samle seg i stimer.

Når den norske vårgytende silda er 3–5 år gammel, avhengig av størrelsen, vandrer den fra Barentshavet og sørover langs norskekysten. Der møter de store stimer av eldre sild som er ferdig med å gyte og er på næringsvandring ut i norskehavet. Her bruker de sommeren til å spise seg feite. Hovednæringen er raudåte (Calanus finmarchicus). På ettersommeren, når det polare vinteren nærmer seg, vandrer så sildestimene mot norskekysten for overvintring. Overvintringen skjer gjerne inne i en fjord, men det varierer svært mye fra år til år hvor overvintringen skjer. Når så våren nærmer seg vandrer silda videre til ulike gyteområder langs kysten.

Andre bestander av sild har andre vandringsmønster, overvintringsstrategier, gytetider og gyteplasser. Sildas biologi er svært variert.

Bestandsvariasjoner

Bestandene av sild veksler sterkt i antall over tid fordi årsklassene varierer så sterkt i antall. Forskjellen mellom sterke og svake årsklasse kan være som 1:100. Mange svake årsklasser på rad må derfor gi liten fiskbar bestand. En teori går ut på at de store vekslingene avgjøres av tilgangen på næring når plommesekken er fortært: Hvis det er lite krepseplankton tilgjengelig (se raudåte), vil de fleste sildeungene dø.

Sammenlignet med disse store naturlige variasjonene betydde menneskets inngrep ved fiske tidligere lite. Men på grunn av den raske utviklingen i redskapsteknologi ble den norske vårgytende silda i 1950- og 1960-årene sterkt overbeskattet. Størst kvantum gjennom alle år ble oppfisket i 1956 med 12,3 millioner hektoliter. Overbeskatningen førte til en meget sterk reduksjon i bestandsstørrelsen i 1970- og 1980-årene. Samtidig opphørte en del av de tradisjonelle vandringene. I 1990-årene økte igjen bestanden betydelig i antall, og det gamle vandringsmønsteret ble gjenopptatt. Nordsjøsilda ble på samme måte sterkt overbeskattet i en periode.

Både nordsjøsilda og den norske vårgytende sild synes i dag å være beskattet på en bærekraftig måte. Det internasjonale havforskningsrådet ICES gir råd om beskatning, og rådene for 2020 er at over 500 000 tonn norsk vårgytende sild og over 400 000 tonn nordsjøsild kan fiskes. Kvoterådene varierer mye fra år til år.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg