Arbeidsledighet, arbeidsløshet, det at arbeidsføre lønnsmottakere ikke kan skaffe seg arbeid på vanlige vilkår.

Man kan skjelne mellom fire hovedtyper av arbeidsledighet, som beskrives mer nedenfor:

  1. Friksjonsarbeidsledighet, som oppstår fordi det tar tid å gå fra en jobb til en annen.
  2. Sesongarbeidsledighet, fordi noe type arbeid kun foregår i enkelte årstider.
  3. Konjunkturarbeidsledighet, som oppstår når økonomien går inn i en dårlig periode.
  4. Strukturarbeidsledighet, for eksempel ved at arbeidstyrken ikke er tilpasset nye forhold i produksjonen eller konkurransen.

Utenfor arbeidsledighetsbegrepet faller de som er

  • uten arbeid på grunn av sykdom og invaliditet (arbeidsuføre),
  • de som er utenfor arbeidsstyrken fordi de ikke søker arbeid og
  • de som setter urimelige vilkår for å ta arbeid (arbeidsuvillige).

De som arbeider deltid og som søker mer arbeid betegnes undersysselsatte og måles separat.

Definert slik har arbeidsledighetsbegrepet den svakhet at det ikke gir fullt uttrykk for hvor mange i samfunnet som egentlig ønsker å arbeide, eller som kunne arbeidet under andre forutsetninger. Arbeidsledighetsnivået sier heller ingenting om andelen sysselsatte.

Friksjonsarbeidsledighet oppstår fordi arbeidstakerne ikke straks finner nytt arbeid når de skifter arbeid. Det viktigste botemiddelet er en effektiv arbeidsformidling.

Sesongarbeidsledighet har sin vesentlige årsak i årstidenes skifting, og har derfor vært betydningsfull i et land som Norge. Den er størst i vintermånedene, minst i sommermånedene.

Konkunjunkturarbeidsledighet er en av de viktigste og alvorligste formene for arbeidsledighet. Den opptrer i økonomiske nedgangstider.

Det er alminnelig erkjent av de fleste økonomer at det offentlige må innrette sin politikk på bekjempelse av konjunkturarbeidsledighet, for eksempel ved igangsettelse av offentlige arbeider, ved støtte til private foretak, ved penge- og finanspolitiske tiltak og så videre.

Strukturell arbeidsledighet skyldes tilpasningsvansker for arbeidskraften under endringer i produksjonsforholdene, for eksempel når nye produksjonsmetoder og materialer fortrenger gamle.

Strukturell arbeidsledighet vil også kunne oppstå ved betydelige endringer i markedsforholdene, for eksempel på grunn av konkurranse fra ny industri i utviklingsland.

De uheldige virkningene av arbeidsledighet som ikke blir bekjempet, kan delvis avbøtes ved arbeidsledighetstrygd.

Arbeidsledighet kan måles enten ved løpende oppgaver eller ved tellinger. I Norge begynte fagforbundene å registrere arbeidsledighet tidlig på 1900-tallet.

I 1948 startet arbeidskontorene å registrere arbeidsledighet, siden 1972 har også arbeidskraftundersøkelsene vært et viktig måleredskap.

Fagforbundenes registreringer viser at arbeidsledigheten blant fagforeningsmedlemmer holdt seg relativt lav fra århundreskiftet frem til 1920, men steg så kraftig, med en topp i 1933, da 33,4 prosent var uten arbeid.

Mot slutten av 1930-årene sank arbeidsledigheten igjen, til omtrent 20 prosent. Forskning viser at arbeidsledigheten for de ansatte i industri og bergverk samlet nok lå noe lavere enn for fagforeningsmedlemmer, spesielt gjelder det 1930-årene.

Etter andre verdenskrig var arbeidsledigheten igjen lav i mange år, og stort sett begrenset til en relativt beskjeden friksjons- og sesongarbeidsledighet. I årene 1965–76 lå årsgjennomsnittet for arbeidsledige mellom 0,6 og 1,4 prosent av arbeidsstyrken.

Fra slutten av 1970-årene steg arbeidsledigheten igjen kraftig i den vestlige verden, dels på grunn av en stram konjunkturpolitikk for å begrense inflasjonen, dels fordi høye oljepriser og konkurranse fra utviklingsland med rask industrivekst skapte store omstillingsbehov. I Vest-Europa steg den til over 10 prosent.

Øst-Europa opplevde til dels dramatiske utslag av strukturell arbeidsledighet i 1990-årene, i forbindelse med overgang fra en styrt planøkonomi til markedsøkonomi.

I Norge lå arbeidsledigheten lenge på mellom 3 og 4 prosent, men fra 1989 steg den markert også her. Etter en topp i første halvdel av 1990-årene gikk arbeidsledigheten igjen nedover, slik at den ved slutten av tiåret igjen lå på omtrent 3 prosent. I 2013 var arbeidsledigheten 2,6 prosent.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.