Brexit

Boris Johnson, leder av kampanjen for å forlate EU, på pressekonferanse 24. juni.

Boris Johnson
Av /NTB scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Theresa May stod i hardt vær gjennom sine tre år som Storbritannias statsminister, ansvarlig for å gjennomføre Brexit. Tre ganger ble avtalen hun forhandlet frem med EU stemt ned i parlamentet, med historisk høye marginer.

En mann vifter med Storbritannias flagg (union Jack) og EU-flagget utenfor det britiske parlamentet i en protest mot Brexit 28. juli 2016. 2016. I en folkeavstemning 23. juli stemte britene for å melde Storbritannia ut av EU.
Brexit
Av /NTB scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Brexit (av «Britain» og «exit») er et populært navn på prosessen som forventes å føre til at Storbritannia forlater EU. Landet har vært medlem av EU siden 1973.

Faktaboks

Uttale

brˈeksit

Etymologi

engelsk Brexit, av British 'britisk' og exit 'sorti; utgang'; jevnfør grexit

23. juni 2016 avholdt Storbritannia folkeavstemningen over sitt medlemskap i EU. 51,9 prosent av britene stemte for at landet skal forlate EU mens 48,1 prosent stemte for å bli i unionen. Storbritannias regjering utløste EUs utmeldelsesartikkel (Artikkel 50) 29. mars 2017, som betydde at britene skulle være ute av EU 29. mars 2019. Uenighet i det britiske parlamentet rundt uttredelsesavtalen regjeringen fremforhandlet med EU førte til at partene ble enige om en utsettelse av denne. Storbritannia kan nå velge å tre ut av unionen når det måtte ønske frem til 31. oktober 2019.

Bakgrunn

Statsminister David Cameron fra Det konservative partiet annonserte allerede i 2013 at han før 2017 ville holde en folkeavstemning om Storbritannias EU-tilknytning dersom de konservative vant valget i 2015. Da de gikk seirende ut av valget fremforhandlet Cameron en ny politisk avtale med EU som det britiske folket kunne stemme over.

Ved folkeavstemningen i juni 2016 sto valget mellom å forlate EU eller å forbli i unionen på de nye betingelsene. Kampanjen som ville forlate EU gikk under navnet Leave eller Brexit, og ble frontet av Londons tidligere borgermester Boris Johnson. Kampanjen som ville forbli i EU gikk under navnet Remain eller Bremain, og ble frontet av statsminister Cameron.

I prinsippet var avstemningen rådgivende, men Cameron og hans «forbli»-kampanje hadde erklært avstemningen som politisk bindende slik at folkets dom over EU ville bli stående. På grunn av resultatet varslet Cameron samme dag at han vil trekke seg som partileder for det konservative partiet, og dermed som statsminister under partiets landsmøte i oktober 2016. Theresa May overtok 12. juli som partiets leder og Storbritannias statsminister.

Avstemningen juni 2016 var den andre i rekken siden britene gikk inn i det som da het EF i 1973. I en folkeavstemning i 1975 stemte 67 prosent for å bli værende i EF.

De eneste som tidligere har forlatt EF/EU er Grønland. De meldte seg ut i 1986 etter å ha avholdt en folkeavstemning om spørsmålet i 1982. Fordi Grønland er en del av det danske riket, opprettholdt de delvis adgang til det indre markedet, og har dermed fortsatt en viss tilknytning til EU.

EU-spørsmålet og den britiske unionen

EF/EU-spørsmålet har dominert og polarisert britisk politikk siden 1960-tallet, altså omtrent ti år før landet ble fullverdig medlem i 1973. Saken har preget regjeringstiden for flere statsministere: Harold Wilson, James Callaghan, Margaret Thatcher og John Major erfarte alle at spørsmålet var splittende både for deres egne partier og for det britiske folk. Folkeavstemningen i 2016 kan ses som Camerons forsøk på å hindre at EU-spørsmålet skulle dominere hans andre regjeringsperiode, slik det hadde gjort for flere av hans forgjengere, og han passet på å legge avstemningen tidlig i denne regjeringsperioden. Det gikk heller dårlig, både for partiet og landet.

I Storbritannia er EU like mye et innenriksspørsmål som det er en utenrikssak. For Cameron var avstemningen i 2016 like mye motivert av forholdene i hans eget parti som av landets politiske forhold til EU. Storbritannia har opplevd en voksende EU-skepsis, og Cameron har sett et betydelig antall velgere flykte fra hans eget parti til det EU-skeptiske partiet UKIP.

EU-skepsisen har alltid vært størst i England, mens skottene har vært de største tilhengerne av EU. I Wales og Nord-Irland har ikke motstanden vært betydelig i noen retning. Det har vært flere grunner til den voksende EU-skepsisen. Immigrasjon, økonomi, frykt for tap av arbeidsplasser og økt skepsis mot EUS overnasjonalitet.

Sosialt er det en stor del av den tradisjonelle arbeiderklassen som føler de er «glemt» og ikke er blitt med på den økonomiske veksten EU-landene har vært gjennom. Disse folkegruppene stemte i stor grad for brexit i 2016.

Valgkampen

Storbritannias statsminister David Cameron på vei til møte i Det euorpeiske råd i Brussel 28. juni 2016. Cameron ledet kampanjen som ville forbli i EU i forkant av folkeavstemningen, og varslet sin avgang etter nederlaget 23. juni.
David Cameron
Av /NTB scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Etter hvert som valgkampen skred fram våren 2016, ble tonen mellom de to kampanjene – Leave (forlate) og Remain (forbli) – til tider skarp og fiendtlig. Spørsmålene i den opphissede debatten dreide seg først og fremst om immigrasjon, økonomi og suverenitet.

Remain-kampanjen argumenterte med at en utmeldelse av EU ville få store økonomiske konsekvenser for landet og også for folk flest. Leave-kampanjen hevdet at EU-medlemskap førte til at immigranter strømmet inn over britiske grenser uten at britene selv kunne kontrollere antallet.

Boris Johnson, som frontet Leave-kampanjen, hevdet det var på tide å ta tilbake kontroll over egne grenser, eget land og egen lovgivning. Ifølge Johnson var det å forlate EU den eneste måten å ta tilbake denne kontrollen på. Leave-kampanjen hevdet videre at britene har en lang historie som viser at de på alle måter er rustet til å stå utenfor EU.

David Cameron, som på sin side frontet Remain-kampanjen, hevdet at britiske interesser var bedre ivaretatt som fullverdig EU-medlem. Remain-kampanjen argumenterte videre med at utmeldelse kunne føre til økonomisk usikkerhet og ville være sikkerhetspolitisk destabiliserende. Kampanjen innrømmet at immigrasjon var en utfordring, men at en utmeldelse ikke nødvendigvis ville begrense antallet. Remain mente at landet i usikre tider på alle måter var bedre tjent med å forbli medlem framfor å risikere en usikker framtid utenfor.

Den til tider opphetede debatten og hatske stemningen i valgkampen fikk et tragisk utfall da Labours parlamentsmedlem Jo Cox i Birstall, Yorkshire ble drept en uke før selve avstemningen. Cox var en sterk tilhenger av fortsatt EU-medlemskap for Storbritannia og drapsmannen ga i sitt første rettsmøte tydelig uttrykk for at gjerningen var politisk motivert. Etter drapet ble retorikken i debatten dempet, og både folket og politikere var sterkt preget av den tragiske hendelsen.

På selve valgdagen ble britene bedt om å ta stilling til spørsmålet Should The United Kingdom remain a member of the European Union or leave the European Union – og krysse av i enten Leave- eller Remain-boksen.

Valgdeltakelse var et viktig tema i valgkampen og begge kampanjene prøvde å mobilisere velgere til å stemme. Det ble spesielt jobbet med å få den unge generasjonen til stemmeurnene. Velgernes alder ble antatt å kunne ha betydning for utfallet, ettersom de yngre er regnet for å være mer positive til EU. Det finnes ingen offisiell statistikk over hva ulike grupper stemte i folkeavstemningen, men målinger foretatt på valgdagen tydet på at Storbritannias eldste innbyggere var for en britisk EU-exit, mens yngre velgere mellom 18 og 24 år var for å bli gjenværende i unionen.

Resultatet og etterspillet

Da opptellingen var klar viste resultatet at det var flertall for å forlate EU. 51,9 prosent stemte for utmeldelse mens 48,1 prosent stemte for å forbli. Resultatet var overraskende, blant annet fordi det avvek fra målingene som hadde kommet dagen før, og målingen på selve valgdagen hvor tendensen viste et lite flertall for å forbli i EU.

Utmeldingstrangen var størst i England og i Wales, mens både Nord-Irland og særlig Skottland stemte for fortsatt medlemskap. Fremmøtet var på 72,2 prosent, noe som er omtrent ti prosent høyere enn ved parlamentsvalg.

David Cameron, som kjempet for at Storbritannia skulle bli i EU, varslet sin avgang som statsminister dagen etter. Theresa May ble valgt til det konservative partiets nye leder, og ble dermed landets statsminister.

Forhandlingene med EU

Britene var ikke forberedt på Brexit, og hadde dermed ingen plan for gjennomføring av utgangen fra EU. Dette skapte et vanskelig utgangspunkt for forhandlingene om avtalen som skulle ta for seg både uttredelsesprosessen og Storbritannias forhold til EU etter Brexit.

Da forhandlingene startet høsten 2016, ville britene begynne å diskutere fremtidig handel med unionen. EU, som var godt forberedt til forhandlinger, ønsket først å diskutere andre forhold. EU dikterte progresjonen i forhandlingene og britene kunne ikke annet enn å følge EUs plan.

EU prioriterte disse tre områdene i første runde av forhandlingene:

  • Skilsmisseoppgjøret
  • EU-borgeres rettigheter i Storbritannia etter Brexit
  • Grensespørsmålet på den irske øya mellom britiske Nord-Irland og Republikken Irland som EU-medlem

Forhandlingene gikk dårlig for britene, og EU oppfordret Storbritannia til å utløse artikkel 50 for å sette i gang reelle forhandlinger. Artikkel 50 i EUs Lisboatraktat fører til en gradvis utmeldelse medlemslandet over en toårsperiode. May utløste artikkel 50 29. mars 2017. Det betydde at britene skulle være ute av EU 29. mars 2019.

EUs forhandlingsteam, ledet av franskmannen Michel Barnier, var tydelige på hva EU kunne tilby britene. EU ønsket i utgangspunktet at Storbritannia forble EU-medlemmer, men tilbød i løpet av forhandlingene flere mulige tilknytningspunkter. Gjennom forhandlingene sto EU-landene sammen, mens det i Storbritannia var mange uenigheter.

Nytt valg og nye problemer

Brexit-prosessen har også mobilisert den siden som tapte folkeavstemningen i 2016. Her er er forside fra avisa The Observer dagen etter at 700 000 EU-tilhengere demonstrerte i London for en ny folkeavstemning 20. oktober 2018.

Av .
Lisens: CC BY 2.0

May mente hun trengte et eget valgmandat for å bedre å snakke britenes sak i Brexit-forhandlingene med EU. 18. april 2017 annonserte hun oppløsning av parlamentet og at nyvalg skulle finne sted 8. juni. Valget som skulle sikre May mer forhandlingskraft endte helt galt for den ferske statsministeren. Det konservative partiet mistet 13 mandater i Underhuset mens Labour fikk 30 nye. Det betydde at det konservative regjeringspartiet mistet flertall i Underhuset som Cameron hadde sikret dem i 2015.

Dermed ble May avhengig av Det demokratiske unionistpartiet fra Nord-Irland for å styre et flertall i Underhuset. Istedenfor å styrke stillingen sin i forhandlingene med EU ble den svekket. Det konservative partiet var mer splittet i spørsmålet enn på lenge.

Brexit-avtale og utsettelse

Vanskelighetene for May og regjeringen fortsatte i brexit-forhandlingene gjennom vinteren 2017/2018. Det skyldtes i hovedsak problemene i London snarere enn i Brussel. Flere statsråder i Mays regjering trakk seg og det var generell uro i både regjeringen og i det konservative partiet. Da avtaleteksten med EU var nær klar sommeren 2018 trakk både utenriksminister Boris Johnson og Brexit-minister David Davis seg i protest. De hevdet de ikke kunne stille seg bak Mays kompromisser og at hennes tilnærming ikke ville levere den brexiten folket hadde stemt på i 2016.

Brexit-avtalen Mays regjering hadde fremforhandlet med EU var en kompromissavtale. Den viste hvor langt EU kunne strekke seg for at britene kunne forlate EU med en avtale som skulle regulere forholdet etter britenes utgang.

Men flere punkter i avtalen var problematiske for det britiske parlamentet. Spesielt gjaldt dette grensespørsmålet på den irske øya og spørsmålet om britene skulle være med i en tollunion for å sikre fri flyt at varer og tjenester.

Det var et ønske fra begge parter at grensen mellom Irland og Nord-Irland skal være åpen. Men ved en 'hard' brexit, at britene forlot EU uten en avtale, ville ikke dette være mulig. Derfor åpnet avtalen for den mye omtalte 'backstopen'. Dette er en reserveløsning som skulle inntre ved brexit uten avtale for å sikre en åpen og sømløs grense. Storbritannia skulle da være medlem av en tollunion for å sikre den åpne grensen. Men brexit-avtalen spesifiserte ingen utgangsdato for tollunionen. Det tolket et flertall av de britiske politikerne som at Storbritannia var 'fanget' i en tollunion de selv ikke kunne bestemme når de kunne gå ut av.

I løpet av vinteren og våren 2019 ble denne avtalen nedstemt av Underhuset i London hele tre ganger. I løpet av disse månedene ble presset på May sterkere og sterkere med krav om at hun måtte trekke seg. May hadde bedt EU om utsettelse av artikkel 50 for å danne nok flertall for å få avtalen gjennom Underhuset.

Etter bilaterale samtaler med opposisjonspartiet Labour, ønsket May å stemme over avtalen en fjerde gang. Hun ville komme Labour i møte på en del punkter, i et forsøk på å danne et politisk forlik som kunne sikre at avtalen flertall. Labour-leder Jeremy Corbyn avviste tilnærmingen.

Mays ønske var å levere Brexit på en ryddig og god måte, og med en avtale som reflekterte folkets ønske i folkeavstemningen fra 2016. Men slik skulle det ikke gå for May.

Theresa Mays avgang

24. mai 2019 annonserte May sin avgang. Presset internt i partiet ble for stort samt at regjeringens avtale hadde blitt nedstemt tre ganger. May går av som partileder og statsminister 7. juni og forblir leder og statsminister frem til det konservative partiet har valgt en ny.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg