Statens pensjonsfond utland

Statens pensjonsfond utland (SPU), populært kalt Oljefondet, ble opprettet i 1990 som et finanspolitisk instrument for å sikre langsiktige hensyn ved bruk av statens petroleumsinntekter. Midlene skal plasseres i utlandet.

Fondet har i 2018 er markedsverdi på drøye 8 000 milliarder kroner. Siden 2012 er det verdens største statseide fond.

SPU utgjør sammen med Statens pensjonsfond Norge (Folketrygdfondet) Statens pensjonsfond.

Fondet forvaltes av Norges Bank Investment Management (NBIM) på vegne av Finansdepartementet. Navnet «oljefondet» brukes av og til i aviser og debatt om forvaltningsorganisasjonen.

Fondets inntekter er statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og avkastningen av fondets formue. Fondets utgifter består av en årlig overføring til statskassen som tilsvarer bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet, det vil si dekning av det oljekorrigerte underskuddet.

Bruken av fondsmidlene over statsbudsjettet er siden 2001 regulert gjennom handlingsregelen.

Det ble tidlig et sentralt prinsipp i norsk petroleumspolitikk at inntekter fra olje- og gassvirksomheten skulle brukes i et forsiktig tempo for ikke å skape ubalanser i norsk økonomi. Sentrale embetsmenn så allerede i 1970-årene for seg at denne politikken i fremtiden kunne bety at deler av statens inntekter ble investert i utlandet.

Fra første halvdel av 1970-årene var myndighetenes foretrukne mekanisme for å regulere bruken av oljeinntekter en regulering av utbyggingstempoet på norsk sokkel.

Det såkalte Tempo-utvalget, under ledelse av visesentralbanksjef Hermod Skånland, foreslo i 1983 å overlate utbyggingstempoet til næringen og i stedet gå over til å fastsette langsiktige retningslinjer for bruk av petroleumsinntektene uavhengig av aktiviteten på sokkelen. For å få til dette, burde myndighetene, ifølge utvalget, opprette et «bufferfond" i Norges Bank. Det ville gjøre bruken av petroleumsinntekter, og dermed den generelle finanspolitikken, mindre sårbar for svingninger i oljeprisen.

Som en oppfølging av Tempo-utvalgets råd ble Statens petroleumsfond opprettet ved lov av 22. juni 1990.

I perioden 1990–1995 ble statsbudsjettene gjort opp med underskudd, og det ble derfor ikke opparbeidet kapital i fondet. De første avsetningene ble gjort 1996. Deretter vokste fondet kraftig. Etter 2009 har fondsavkastningen hvert år oversteget nettotilførselen av nye petroleumsinntekter.

I 2006 endret fondet navn fra Statens petroleumsfond til Statens pensjonsfond utland.

Formelt sett er petroleumsfondet en kronekonto i Norges Bank. Denne kronekontoen har sitt motstykke i at Norges Bank samtidig har plassert et tilsvarende beløp i bankens eget navn i utenlandske verdipapirer.

Fondets midler var de første årene hovedsakelig plassert som Norges Banks valutareserver, i utenlandske renteinstrumenter. I 1997, med oppjusterte forventninger til omfanget og varigheten av plasseringene, åpnet regjeringen for å plassere 40 prosent av midlene i utenlandske aksjer.

I 2007 ble aksjeandelen økt til 60 prosent og i 2017 videre til 70 prosent. I tillegg har fondet etter hvert fått anledning til å investere en mindre andel i fast eiendom.

Investeringsstrategien er i all hovedsak passiv, det vil si at aksjene kjøpes slik at porteføljen er i overensstemmelse med en bredt sammensatt markedsindeks. Med en slik investeringsstrategi vil avkastningen av fondet følge den generelle avkastningen i aksjemarkedet.

Forvaltningen tar også sikte på en viss meravkastning utover dette generelle avkastningsnivået gjennom såkalt aktiv forvaltning. Omfanget av denne typen forvaltning er begrenset gjennom retningslinjene.

SPU hadde i 2018 en markedsverdi på drøye 8 000 milliarder kroner, noe som gjør det til verdens største statlige fond. Det finnes likevel flere private fond som er større. I tillegg har flere land ulike fond som til sammen er større enn SPU.

Fondets størrelse har historisk vært sterkt påvirket av statens petroleumsinntekter, som igjen påvirkes kraftig av oljeprisen. Fra 2009 har avkastningen av fondet hvert år vært større enn nettotilførselen av petroleumsinntekter.

De etiske sidene ved SPUs investeringer og eierskap har vært gjenstand for betydelig offentlig og politisk oppmerksomhet siden 1997. Fra 2004 har fondet vært underlagt særskilte etiske retningslinjer fastsatt av Finansdepartementet. Disse utelukker fondet fra visse virksomhetsområder, blant annet tobakks- og visse typer våpenproduksjon. I tillegg er det etablert mekanismer for å utelukke enkeltselskaper dersom de, for eksempel, bryter menneskerettigheter, benytter barnearbeid eller står ansvarlig for store miljøødeleggelser.

Et eget uavhengig etikkråd ble etablert i 2004 for å gi råd til Finansdepartementet om selskaper som skulle utelukkes. Finansdepartementet skulle fatte vedtak. Denne myndigheten ble i 2015 overført til Norges Bank.

SPU har også stor betydning gjennom måten eierskapet i enkeltbedrifter praktiseres på, i hovedsak hvordan fondet bruker stemmeretten sin ved generalforsamlinger. NBIM har helt siden starten brukt stemmeretten til å motarbeide visse typer praksis.

Olje og gass utgjør en viktig del av Norges nasjonalformue. Petroleumsfondet kan betraktes som en formuesomplassering fra olje og gass til finansielle fordringer på utlandet.

SPU er en buffer som gir større handlefrihet i den økonomiske politikken hvis oljeprisen eller aktiviteten i fastlandsøkonomien går ned, samtidig som fondet er et viktig redskap for å håndtere fremtidige problemer knyttet til en aldrende befolkning og avtagende petroleumsinntekter.

Navneskiftet i 2006 avspeiler fondets forventede betydning når det gjelder å møte den framtidige veksten i folketrygdens pensjonsutbetalinger. Navnet innebærer imidlertid ikke at fondets avkastning er øremerket pensjoner eller noe annet spesifikt formål.

Stortinget vedtok i 2001 den såkalte handlingsregelen, som fastslår retningslinjer for bruken av fondets inntekter. Den sier at staten ikke skal bruke mer enn fondets avkastning for å dekke opp underskuddet på statsbudsjettet, og at netto kontantstrøm fra oljevirksomheten uavkortet skal tilføres fondet. Mer spesifikt innebærer regelen at staten som et gjennomsnitt over en konjunktursyklus kan bruke den forventede realavkastningen av fondet. I 2017 ble denne redusert fra fire til tre prosent.

I 2016 og 2017 har regjeringen tatt ut til sammen rundt 160 milliarder fra fondet. Uttaket begrunnes med fallende oljepriser, slik at regjeringen har brukt mer enn den har fått inn i olje- og gassinntekter. Fra 2018 forventes i stedet innskudd i oljefondet, slik som før 2017.

• Norges Bank Investment Management (NBIM)
• handlingsregelen
• statsbudsjett
• Norsk oljehistorie

• Norges Bank – Statens pensjonsfond utland
• NBIMs hjemmesider
• Regjeringen – forskjellige nøkkeldokumenter og retningslinjer
• Sovereign Wealth Fund Institute – rangering av statlige fond
• Etikkrådet – Statens pensjonsfond utland

• Lie, Einar, Jan Thomas Kobberrød, Gjermund Forfang Rongved og Eivind Thomassen (2016) Norges Bank 1816-2016. Fagbokforlaget.