Statens pensjonsfond utland

Statens pensjonsfond utland (populært kalt Oljefondet) er et fond opprettet ved lov av 22. juni 1990 som et finanspolitisk instrument for å sikre langsiktige hensyn ved bruk av statens petroleumsinntekter.

Fondets inntekter er statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og avkastningen av fondets formue. Fondets utgifter består av en årlig overføring til statskassen som tilsvarer bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet, det vil si dekning av det oljekorrigerte underskuddet.

Direktør fra 2008 er Yngve Slyngstad. 

I perioden 1990–1995 ble statsbudsjettene gjort opp med underskudd, og det ble derfor ikke opparbeidet kapital i fondet. De første avsetninger ble gjort 1996. Fondets midler var de første årene hovedsakelig plassert i utenlandske obligasjoner, men i 1998 ble det åpnet for å plassere deler av midlene i internasjonale aksjemarkeder. Investeringene omfatter i dag 60 prosent aksjer, 35 prosent rentepapirer og fem prosent eiendom i rundt 70 land. Fondet eier i gjennomsnitt mer enn én prosent av verdens børsnoterte selskaper og to prosent i europeiske aksjeselskaper (2014). I februar 2017 ble det besluttet at andelen av aksjer skal økes til 70 prosent.

Finansdepartementet er gitt i oppgave å forvalte petroleumsfondet. Norges Bank ivaretar den operative forvaltningen av fondet på vegne av Finansdepartementet. Ved opprettelsen av Statens petroleumsfond understreket Stortingets finanskomité at hoveddelen av fondet bør plasseres som finansinvesteringer i utlandet. Formelt sett er petroleumsfondet en kronekonto i Norges Bank. Denne kronekontoen har sitt motstykke i at Norges Bank samtidig har plassert et tilsvarende beløp i bankens eget navn i utenlandske verdipapirer.

Olje og gass utgjør en viktig del av Norges nasjonalformue. Petroleumsfondet kan betraktes som en formue omplassert fra olje og gass til finansielle fordringer på utlandet. Petroleumsfondet er en buffer som gir større handlefrihet i den økonomiske politikken hvis oljeprisen eller aktiviteten i fastlandsøkonomien går ned, samtidig som det er et viktig redskap for å håndtere fremtidige problemer knyttet til en aldrende befolkning og avtagende petroleumsinntekter. Navneskiftet i 2006 avspeiler fondets betydning når det gjelder å møte den framtidige veksten i folketrygdens pensjonsutbetalinger. Navnet innebærer imidlertid ikke at fondets avkastning er øremerket pensjoner eller noe annet spesifikt formål.

Fondets fremtidige størrelse er sterkt avhengig av hvordan oljeprisen utvikler seg og utviklingen på de internasjonale finans- og aksjemarkedene. Etter finanskrisen høsten 2008 og den påfølgende «aktive forvaltning» tapte fondet vel 23 prosent i 2008 (633 milliarder kroner). I 2009, da aksjemarkedene hentet seg inn etter finanskrisen, var avkastningen hele 25,6 prosent. I 2010 var fondets avkastning på 9,6 prosent, tilsvarende 264 milliarder kroner. Siden oppstarten av selve forvaltningen i 1998 har fondet gitt en årlig netto realavkastning, som er avkastningen fratrukket inflasjon og kostnader, på 3,7 prosent per 2015.

Stortinget vedtok i 2001 den såkalte handlingsregelen, som fastslår retningslinjer for bruken av fondets inntekter. Den sier at staten ikke skal bruke mer enn fondets avkastning for å dekke opp underskuddet på statsbudsjettet, og at netto kontantstrøm fra oljevirksomheten uavkortet skal tilføres fondet. Mer spesifikt innebærer regelen at staten som et gjennomsnitt over en konjunktursyklus kan bruke den forventede realavkastningen av fondet, som anslås til fire prosent årlig. Handlingsregelen har tilslutning fra alle partier på Stortinget med unntak av Fremskrittspartiet. I februar 2017 ble taket satt til tre prosent.

Fondets størrelse (markedsverdi) per 1. januar (milliarder kroner).

• Norges Bank - Statens pensjonsfond utland