Husdyr, fellesbetegnelse på de dyrearter som mennesket har temmet og tatt i sin tjeneste, og som under dets tilsyn forplanter seg regelmessig og er gjenstand for avlstiltak.

Antall husdyrarter er stort, men det er få arter som har stor betydning. De viktigste blant pattedyrartene er hest, esel, storfe, zebu, bøffel, jak, reinsdyr, kamel, sau, geit, lama, svin, hund, katt, kanin og forskjellige pelsdyr; av fugler: høns, gjess, ender, kalkuner, duer, perlehøns og påfugler; av insekter: honningbier og silkeorm.

Husdyrene nedstammer fra viltlevende og fortrinnsvis selskapelig anlagte arter som lever i flokker. Temmingen har trolig foregått ved at villdyrene er fanget som unger og vokst opp sammen med sine eiere. For dyr som lever i flokker, har mennesket ved hjelp av hunden tatt kontrollen over flokkene, som etter hvert er kommet i avhengighetsforhold til sine eiere, slik det fremdeles er med tamreinen.

Man kan gruppere husdyrene etter forholdene ved temmingen i tre grupper:

  1. Temmet før egentlig landbruk oppstod: hund, geit og sau.
  2. Temmet i tidlig fase av landbruket: storfe og svin.
  3. Temmet i senere fase av landbruket: blant annet hest, esel og tamhøns. Nøyaktig når og hvor temmingen har foregått, er ikke lett å si med sikkerhet.

Hunden er sannsynligvis det eldste av alle husdyr og ble temmet lenge før landbruk ble praktisert. Stamformen er antakelig en av de geografiske raser av ulv. Man har funnet 12 000–13 000 år gamle skjeletter som viser tegn på overgang fra ulv til hund.

De eldste sikre funn av tamhund i Eurasia er tidfestet til midtre steinalder og gjort på forskjellige plasser fra Palestina til Nord-Europa. Sannsynligvis er den enda eldre, men sikre beviser mangler. Eldste funn er gjort i nærheten av Frankfurt am Main og er med en viss usikkerhet tidfestet til 8000–7500 år f.Kr. Et funn fra Belthulen i Nord-Iran ved Kaspiske hav er foreløpig tidfestet til ca. 9500 år f.Kr.I Jeriko-funnene er tamhund påvist i yngre steinalder ca. 8000–7000 år f.Kr. På boplassen Starr Carr i England er det funnet et hundeskjelett som er datert til ca. 7500 f.Kr. Det eldste funn av hund i Norden er fra en Maglemose-boplass i Danmark.

Hunden har vært vakthund, gjeterhund og jakthund og har renset opp ved å spise avfall. Utviklingen av ulike hunderasegrupper har skjedd gjennom flere tusen år med ulven som stadig «bidragsyter».

Geita skal være den første helt domestiserte drøvtygger. Tamgeitas avstamning er forholdsvis klar. Den viktigste stamform er besoargeita, Capra hircus, som tidligere var meget utbredt i Vest-Asia og vestover til Kreta og enkelte andre greske øyer. De sikre bevisene for tamgeita kommer fra Jeriko.

I neolittiske lag C-14-datert til 7000–6000 f.Kr. er funnet rester av tamgeit. Det er mulig at tamgeit også fantes til samme tid ved Kaspiske hav.

Til Norden kom geita med de første bøndene for ca. 6000 år siden.

Sauen er trolig temmet om lag på samme tid som geita. Stamformen til mange tamsauraser blir vanligvis hevdet å være villsauen muflon, Ovis musimon, som i dag finnes spredt fra Korsika og Sardinia og østover med nærstående arter helt øst til Iran. Det er mulig den var oppblandet med sin nære slektning urial, Ovis orientalis vignei, som lever i fjellstrøkene fra Kaspiske hav og østover til Tibet og Panjab i India.

Eldste tamsaufunn ved siden av Jeriko-funnene er fra Belthulen, der de eldste lag med knokler av tamsau er datert til yngre del av midtre steinalder, noe eldre enn 6000 år f.Kr. Fra perioden senere enn 5000 år f.Kr. er gjort mange funn i Iran, Turkestan og Irak.

Mens villgeita holdt til i skogholt, elvedaler og bratt fjell-lende, utviklet villsauen seg på de åpne gress-slettene i grenselandet mellom Irak og Iran. Den spesielle ullpelsen hos sauen er trolig oppstått og tatt vare på i disse strøkene, der vinteren kan være meget kald. Sauer med fin ull og ullpels som ikke røyter om våren, er kommet langt senere.

Fra Vest-Asia har den finullede sauen spredt seg vestover til Nord-Afrika og Spania. Detaljer om denne vandringen er ikke kjent. Etter hvert ble ullen finere og gav mykere tråder, slik at ullklær fortrengte skinnklærne.

Storfeet har uroksen, Bos primigenius, som stamform. Denne var utbredt over Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia og døde ut i Europa på 1600-tallet. Et av de eldste funn av storfe er gjort i nærheten av Mosul ved det gamle Ninive i Nord-Irak, med en viss usikkerhet datert til 4500 år f.Kr.

Funn av rester av små kyr i Hellas er datert til å være 8000 år gamle. Flere funn viser at omkring 2500 år f.Kr. fantes mange vel definerte raser av tamfe, og temmingen må ha foregått langt tidligere. Temmet zebufe fantes i India og Mesopotamia på 3000-tallet f.Kr. ved siden av raser som stammet fra uroksen.

De eldste sikre funn i Europa er fra pælebygningene i Sveits fra tidlig del av yngre steinalder. Storfe ble temmet for bruk av kjøtt, melk og arbeidskraft. Ca. 3000 f.Kr. var de nyttet tresidig i Mesopotamia og sannsynligvis også i andre strøk. De eldste funn av storfe i Norden er fra Åmosen i Vest-Sjælland fra ca. 2600 f.Kr.

Tamsvinet har sitt opphav i villsvinet, Sus scrofa. Det er ikke grunn til å regne europeisk og asiatisk villsvin som to særlige arter. Temmingen er skjedd etter at systematisk landbruk var begynt. Det har vært mange forvekslinger med villsvin i tidligere undersøkelser.

Eldste sikre funn av tamsvin er en figur fra Mosul, datert til ca. 4000 f.Kr., men i Anatolia i Tyrkia er det funnet griseknokler som er mye mindre enn knokler fra villsvinet i samme området. Disse er fra ca. 7000 år f.Kr. Temmingen må ha foregått i keramikkperioden av yngre steinalder etter at korndyrking var begynt.

Svinehold fikk stort omfang i Egypt, men svinet ble senere erklært urent både av egyptere, jøder og tyrkere. I Europa hadde den neolittiske befolkning (pælebyggerne i Sveits) både svin og geit, sau og storfe 2700 år f.Kr. De eldste funn av tamsvin i Norden er fra mellomneolittisk tid.

Hesten ble temmet overveiende for transport og arbeid. Noen mener at stamformen for de europeiske hesteraser er tarpanen, Equus caballus gmelinii, som levde i europeisk Russland og østover til Aralsjøen og deler av Turkestan. De siste tarpanene døde ut på 1900-tallet. Primitive kinesiske hester skal stamme fra przewalskihesten, Equus caballus przewalskii, og er senere påvirket av tarpanen. Przewalskihesten finnes nå bare i dyrehager.

Mennesket må ha lært seg bruken av lastedyr og trekkdyr før de temmet hesten. Arkeologiske beviser som kaster lys over temmingen mangler. Det har vært mange forvekslinger med halvesler blant de funn som er gjort. Tegninger og figurer av hestelignende dyr med rytter er funnet flere steder fra tidsrommet etter 4000 år f.Kr., men det er alltid tvil om det er ekte hester eller halvesler. Temmingen har sannsynligvis skjedd i Turkestan 4000–3000 år f.Kr., der bruken av hest eller slektninger av hesten var utbredt, men hadde lite omfang. De første sikre tegn på at menneskene drev systematisk med tamhester har man fra Ukraina for 6000 år siden.

Ca. 1700 f.Kr. var hesten kjent i alle land i den vestlige del av Asia. Den ble brukt til å dra små kjerrer, men hadde liten økonomisk betydning. Et skrift om bruk av hest hos hettittene er fra ca. 1350 år f.Kr. I Mesopotamia ble først oksen brukt som trekkdyr, senere avløst av onager, som igjen ble avløst av hest. I Norden er det ikke gjort sikre skjelettfunn av hest før bronsealder.

Eselet ble først temmet i Nildalen og ble lenge regnet som et afrikansk dyr. Stamformen er trolig en alt tidlig utryddet nordafrikansk eselart, som sannsynligvis er identisk med eselarten i Palestina og Italia, Equus asinus hydruntinus. I Egypt er tamesel tidfestet til ca. 2650 f.Kr.

Eselet ble først brukt som lastedyr og arbeidsdyr, ridning kom senere. Halvesler som onager, Equus hemionis onager, har vært brukt til arbeid og som trekkdyr på samme måten som storfe. De er hurtigere enn hester, men har aldri vært temmet slik som hester og esler.

Tamhøns stammer antakelig fra bankivahøna, Gallus bankiva. Også noen nærbeslektede arter av slekten Gallus, som Gallus sonneratii, har sannsynligvis bidratt. Det var antakelig eggene som førte til utnyttelsen av høns som husdyr.

Full temming hadde funnet sted i India omkring 2000 f.Kr. Det tidligst kjente bildet av tamhøns i middelhavslandene er fra Hellas på 700-tallet f.Kr. Nord for Alpene kom tamhøns forholdsvis sent. Bortsett fra usikre funn er ett fra Alsace datert til 600–450 f.Kr.

Katten stammer fra flere villformer av katt. Tamkatten utviklet seg i tilknytning til de første bønder, dog uten noen bevisst temming. Det er funnet store mengder katteknokler i 6000–7000 år gamle jordbrukslag i Jeriko. Fra Egypt stammer sikre funn av tamkatt i 5000 år gamle graver, og 3500 år gamle bilder identifiserer katten som et tamdyr, høyt verdsatt som selskapsdyr og guddommelig symbol.

På det eurasiatiske kontinent tok det lang tid før katten vant innpass, og romerske soldater brakte katten med seg til rikets utposter i Vest-Europa. Vikingene spredte katten til Skandinavia.

I Norge kom husdyrene noe senere. Eldste husdyr er hund funnet i Vistehola ved Stavanger fra omkring 4000 f.Kr. Sannsynligvis eldste tegn på ku, svin, sau og et tvilsomt funn av geit er fra det kjente funnet på Ruskeneset ved Nordåsvatnet i Bergen. Eldste lag er antakelig fra 1500–1400 f.Kr., ved overgangen mellom yngre steinalder og bronsealder. Avtrykk av byggkorn ble også funnet.

Fra samme tid eller litt yngre er et funn av tamhest i Saltenhola på Leka, Nordland. Rester av høns er funnet i lag fra eldre jernalder.

Det er ikke sannsynlig at noen av disse husdyrene er blitt temmet i Norge. De er blitt innført fra sørligere land. Etter hvert som isen trakk seg tilbake nordover, er det rimelig at de mennesker som flyttet etter, tok med seg husdyr fra strøk der temmingen alt hadde foregått. Ville stamformer for storfe og hest er det funnet mange av i Sverige og Danmark, men ikke for sau og geit.

Om dagens husdyrhold og husdyrraser:

  • Børresen, Bergljot: Menneskenes verden sett med dyreøyne : folk og dyr i 20 000 år, 2006, isbn 82-529-2889-7, Finn boken
  • Gjefsen, Torger: Husdyrhold, 2003, isbn 82-529-2587-1, Finn boken
  • Gjefsen, Torger: Husdyrlære, 2007, isbn 978-82-13-02579-9, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.