Sveits er et høyt industrialisert land samtidig som det har en i internasjonal sammenheng meget betydelig servicesektor. Servicesektoren domineres av finans- og forsikringsvirksomhet med et meget godt utbygd bankapparat både hva gjelder organisasjon og utbredelse. Landets politiske stabilitet, den sterke sveitserfrancen og «Bankgeheimnis» (sveitsiske banker er bare i unntakstilfeller - ved mistanke om kriminelle aktiviteter som terrorisme, organiserte forbrytelser og skattesvindel - forpliktet til å gi opplysninger om sine kunder), har tilført bankene mye utenlandsk kapital. De to storbankene UBS (United Bank of Switzerland) og CS (Credit Suisse) hører til de ledende finanskonserner i verden. Innen servicesektoren har også turismen tradisjonelt vært viktig i Sveits, og den har de siste årene vært av økende betydning.

Landets begrensete areal, mangelen på råvarer og den geografiske beliggenheten sentralt i Europa har bidratt til at Sveits i høy grad er avhengig av utenrikshandel. Landets økonomi har ekspandert betydelig i det meste av etterkrigstiden, og med unntak for årene først på 1990-tallet og 2009 har den også de siste par tiårene vist realvekst til tross for svingningene i den internasjonale økonomien. I perioden 1990-2011 økte således Sveits' nasjonalprodukt med gjennomsnittlig 1,3 prosent årlig mot 0,8 prosent årlig i folketallet i samme periode. I 2011 var BNP per innbygger 79 035 USD, noe som var et av verdens aller høyeste.

Landbruket bidro i 2011 med noe over 1 prosent av BNP og sysselsatte 4 prosent av yrkesbefolkningen, industri (inkl. bergverk og bygge- og anleggsvirksomhet) med henholdsvis 26 prosent av BNP og 22 prosent av sysselsettingen, mens tjenesteytende næringer bidro med 71 prosent av BNP og 74 prosent av yrkesbefolkningen. Arbeidsledigheten i Sveits var 3,1 % i 2011 (årsgjennomsnitt). Landet har et betydelig innslag av utenlandsk arbeidskraft; vel 22 prosent av landets yrkesbefolkning var ved utgangen av 2011 utenlandske statsborgere.

Jordbruket er, som et resultat av landets topografi og høyde over havet, i vesentlig grad et husdyrbruk. Jordbruksarealet utgjør totalt 37 prosent av landets areal, men bare 24 prosent av totalarealet er dyrket jord i egentlig forstand, resten er fjellbeiter, vesentlig i alpeområdene. Brukene er gjennomgående små og middelstore; gjennomsnittsarealet per bruk i 2011 var 183 daa (dekar) jordbruksareal og 1/6 av brukene hadde et dyrket areal på mindre enn 50 daa.

Av bøndenes inntekter faller noe over halvparten på husdyrholdet og noe under på planteproduksjonen. Av jordbruksarealet utgjør åkerlandet 28 prosent, 13 prosent er kulturbeite og resten er natureng.  Noe over halvparten av åkerarealet benyttes til korndyrking, og vel halvparten av dette igjen til hvete. Grensen for hvetedyrking går ved ca. 1200 moh., bygg, havre og rug noen hundre meter høyere. Ellers dyrkes særlig fôrvekster, poteter, oljevekster, sukkerbeter, frukt, grønnsaker og vindruer. Frukt-, grønnsak- og vindyrking drives i de lavereliggende dalførene, særlig i Valais og Ticino. Vin produseres ellers ved Genèvesjøen og langs foten av Jurafjellene. Størstedelen av produksjonen av åkervekster er konsentrert til Mittelland.

Avkastningen i jordbruket er økt betydelig, men produksjonen dekker ikke mer enn vel halvparten av det innenlandske behovet. Landet er selvforsynt med melkeprodukter, kjøtt og hvete. Jordbruket nyter godt av subsidier, prisgarantier og importkontroll, og bøndene er garantert en inntekt tilsvarende industriarbeiderlønn. De viktigste landbrukspolitiske problemene er knyttet til liten gjennomsnittlig bruksstørrelse, stedvis meget sterk oppstykking av arealene og fraflytting av gårder i de mest avsidesliggende strøk. Jordbruket drives ofte i kombinasjon med utleie til turistformål, industriarbeid og dels også skogsarbeid.

Skogarealet utgjør noe under 1/3 av landets totalareal. Relativt mest skog har kantonene i Jurafjellene og i foralpene. Av den produktive skogen eies noe over 1/4 av private, 7/10 er offentlig eid, det meste av lokale forvaltninger; Staten eier bare en beskjeden andel av skogen.

Sveits er generelt fattig på malmer, metaller og fossilt brensel. Utenom steinbrudd og produksjon av sand og grus er bare salt- og sodautvinningen av betydning.

Sveits' eneste energikilde av betydning er vannkraften. Av landets samlede elektrisitetsproduksjon i 2011 på 62,9 TWh sto vannkraften for 54 prosent, kjernekraften for 41 prosent og konvensjonell varmekraft for 5 prosent. Sveits har vedtatt ambisiøse planer for en mer bærekraftig energiproduksjon. I denne sammenheng spiller en videre utbygging av vannkraften en betydelig rolle. Elektrisitetsproduksjonen ved vannkraft er planlagt økt med mellom 1,5 og 3,2 TWh årlig frem til 2050. Dette forutsettes å skje ved opprusting av eldre kraftverk og bygging av nye, større anlegg og ikke minst ved bygging av småkraftverk. Samtidig satses det på en vesentlig oppgradering av overføringsnettet.

Fra slutten av 1960-årene skjedde det en betydelig utbygging av kjernekraft- og større varmekraftverk i Sveits. Etter vedtak i Bundesrat 2011 er det imidlertid besluttet å ikke bygge flere kjernekraftverk frem mot 2050. Det er likeledes vedtatt at de som er i drift, ikke vil bli videreført når deres antatte levetid er over. Det vil heller ikke bli bygget varmekraftverk i denne perioden. Det er satsingen på vannkraft og andre fornybare energikilder som har muliggjort en slik gradvis utfasing av kjernekraft og konvensjonell varmekraft.  

Sveits må importere rundt 4/5 av energibehovet, primært i form av petroleumsprodukter. Landet er imidlertid i normalår nettoeksportør av elektrisitet.

På grunn av mangelen på innenlands råstoffer er industrien i meget stor grad innrettet mot høyt foredlede produkter. Bedriftene er gjennomgående små og mellomstore. Flere bedrifter er blant de fremste i verden på sine områder, og sveitsisk industri har etablert seg i en rekke land, dels ved datterselskaper og andre former for eierinteresser, dels ved salg av knowhow, lisenser oo lignende. I den sveitsiske industrien skiller tre næringer seg ut: verkstedindustri, kjemisk industri og nærings- og nytelsesmiddelindustri med henholdsvis 43, 27 og 13 prosent av industriens samlede omsetning (2009).

Verkstedindustrien består av bl.a. den fremstående sveitsiske  urindustrien som alene har mer enn 16 prosent av industriens omsetning (inkludert medisinsk-tekniske produkter), likeledes en betydelig produksjon av maskiner (blant annet kontormaskiner, maskinverktøy, generatorer og annet kraftverksutstyr, dieselmotorer, tekstilmaskiner, med videre), metallvarer og elektrisk utstyr. Sveits har også en ikke ubetydelig produksjon av transportmidler, blant annet jernbanemateriell og traktorer.

Sveits har de siste tiårene mistet noe av sin dominerende rolle i internasjonal urproduksjon, særlig på grunn av konkurranse fra Japan og andre land i Sørøst-Asia på rimelige elektroniske ur. Landet holder imidlertid fortsatt posisjonen som en av verdens ledende ureksportører, først og fremst av kvalitetsur. Urindustrien er lokalisert til Jurafjellene med hovedtyngde i La Chaux-de-Fonds, Biel, Grenchen og Le Locle, samt Genève. Denne beliggenheten må ses på bakgrunn av den betydelige innvandringen av franske hugenotter på 1600- og 1700-tallet, en gruppe med mange dyktige håndverkere som la grunnlaget for den senere verdenskjente, sveitsiske urindustrien.

Også den kjemiske industrien spiller en stor rolle internasjonalt; særlig gjelder dette farmasøytisk industri som alene har over 19 prosent av industriens omsetning (2009). Denne er i særlig grad lokalisert til Basel. Flere av verdens betydeligste farmasøytiske konsern har sete i Sveits (Novartis, Hoffmann-La Roche, med flere). Blant kjemisk industri ellers merkes produksjon av fargestoffer, landbrukskjemikalier, mv. For øvrig har utbyggingen av rørledninger for olje og gass gitt støtet til en økende innenlandsk raffinering av petroleum siden midten av 1960-årene.

Innen næringsmiddelindustrien merkes særlig den internasjonalt kjente produksjon av sjokolade, ost og spedbarnsmat (blan annet Nestlé). Næringsmiddelindustrien for øvrig er i stor grad rettet mot hjemmemarkedet. Sveits har ellers en viss vinproduksjon.

Tekstil- og bekledningsindustrien i Sveits har lange historiske tradisjoner, først og fremst i de østre deler av landet, fremfor alt i St. Gallen. De ulike distriktene har sine spesialiteter som bygger på lokale håndverkstradisjoner. Ettersom Sveits er et høykostland, har tekstil- og bekledningsindustrien gått tilbake i flere tiår, men fortsatt hadde den i 2009 en omsetning på 21 mrd. kroner.

Sveits er med sin storslåtte natur et av Europas fremste turistland. Turisttrafikken startet tidlig i landet, allerede tidlig på 1800-tallet kom de første turistene til områdene ved Genèvesjøen, noe senere til alpedalene lenger øst, og mot slutten av århundret hørte næringen til en av de viktigste inntektskildene i Sveits. I dag bidrar den til 8-9 prosent av Sveits' handelsbalanse, og næringen sysselsetter, direkte og indirekte, rundt 10 prosent av den totale sysselsettingen i landet. Turismen i Sveits har i atskillig grad dannet forbilde for utviklingen i turismen i mange andre land.

De viktigste turiststrøk finner man i høyalpene, i skogkantonene i de sentrale strøk av landet, og ved Genèvesjøen. Flere steder er turistnæringen en hovednæring. Hotellstandarden er høy; jernbaner, fjellbaner og skitrekk er bygd ut i sterkere grad enn kanskje noe annet sted i Europa. Turisttrafikken er meget stor til tross for at landet har et relativt høyt prisnivå; i 2008 anslo man tallet på utenlandske turister til ca 21,5 mill, og sveitsiske hoteller og andre overnattingssteder hadde dette året en samlet inntekt på rundt 97 mrd. norske kroner.

Sveits har stor utenrikshandel i forhold til folketallet, noe som har sammenheng med at landet mangler de fleste råvarer og fossilt brensel og i tillegg ikke er selvforsynt med matvarer. Eksporten består hovedsakelig av høyt foredlede industriprodukter.

Sveits har tradisjonelt hatt et betydelig importoverskudd; i 1960-årene lå vareimporten gjennomsnittlig ca. 20 % over vareeksporten. Fra midten av 1970-årene ble dette overskuddet sterkt redusert, og fra 1990-årene av har Sveits stort sett hatt eksportoverskudd. I 2010 lå vareeksporten 11 prosent over vareimporten.

Sveits har dessuten betydelige inntekter på kapital og en del tjenesteytende virksomhet, for eksempel ved renter på utenlandske lån, lisensinntekter, turisttrafikk, transitthandel, eksport av elektrisk kraft, med videre, noe som vanligvis gir store overskudd på betalingsbalansen. Dette har ført til en meget sterk stilling for sveitserfrancen og har regelmessig ført til en økt verdi av denne.

Nesten 3/4 av vareutførselen etter verdi bestod 2010 av kjemiske produkter, instrumenter/ur og maskiner/elektrotekniske produkter. Den farmasøytiske industrien alene stod dette året for rundt 30 prosent av landets vareutførsel. Også innførselen domineres av de samme tre varegruppene, men ikke i samme grad som for utførselen; til sammenligning utgjorde de tre nevnte varegruppene 43 prosent av vareinnførselen i 2010. Andre viktige varegrupper i innførselen er transportmidler, metaller, petroleumsprodukter og landbruksvarer.

Tyskland er klart viktigste handelspartner både med hensyn til eksport og import. I 2010 kom nesten 1/3 av Sveits' import fra Tyskland mens knapt 1/5 av landets eksport gikk til Tyskland. Andre viktige handelspartnere er Italia, Frankrike, USA og Storbritannia.

Sveits har et meget godt utbygd kommunikasjonsnett. Som følge av landets sentrale beliggenhet i Europa må vei- og jernbanenettet ta en stor del internasjonal gjennomgangstrafikk, noe som setter store krav til kapasitet. Det er et viktig trekk i Sveits' samferdselspolitikk å beholde denne trafikken, men på landets egne premisser hva gjelder miljøet. Målet er å få mest mulig av transporten over på tog. Dette skjer innen rammen av det såkalte NEAT-prosjektet (Neue Alpen-transversale; nye gjennomfartsårer gjennom Alpene) som tar sikte på å høyne transportkapasiteten samtidig som miljøet skjermes. NEAT-prosjektet, som er den største samferdselssatsingen i Sveits, åpner for en omfattende togtransport av tunge kjøretøy som både gir raskere trafikkavvikling og sikrere transport, samtidig som det gir et langt lavere forbruk av ikke-fornybar energi. Viktigste elementer i prosjektet er de nye såkalte basistunneler gjennom Lötschberg og St. Gotthard, dvs. nye tunneler som er mye lenger enn de gamle og derfor ikke behøver å gå opp i de høydene over havet som de gamle, kortere tunnelene krevde. Den nye Lötschberg-tunnelen åpnet 2007 (med ett av to de to løpene), og den nye St. Gotthardtunnelen vil stå ferdig i 2017.

Sveits ble tidlig et gjennomgangsland for trafikken mellom Italia og Mellom-Europa. På 1800-tallet kom utbyggingen av alpeovergangene til kjørbare veier for alvor i gang, og ved stadige forbedringer har de nådd en imponerende standard topografien tatt i betraktning. Det finnes tre helårsforbindelser gjennom Alpene, Store St. Bernhard, St. Gotthard og San Bernardino, alle med betydelige tunneler under fjellovergangene. I lavlandet er veinettet svært tett. Et hovedproblem på veisektoren er kapasiteten på gjennomgangsveiene. Et spesielt trekk i veitransporten i Sveits er de mange togtransportene av biler, ikke bare over fjellovergangene om vinteren. Vedrørende fjellovergangene, se Alpene og de enkelte pass.

Jernbanene var fra først av helt privat drevne. På begynnelsen av 1900-tallet ble de fleste større selskapene slått sammen til et statseid selskap, Schweizerische Bundesbahnen. De største «private» selskapene er drevet av enkeltkantoner i nært samarbeid med statsbanene. Spesielt for jernbanedriften i Sveits er at den er helt elektrifisert, også det smalsporede nettet. Vel 1/4 av linjenettet er smalsporet, vesentlig den private delen. På dette nettet finner man ved flere alpeoverganger en kombinasjon av vanlig fremdrift og tannhjulsdrift. For øvrig finnes en mengde lokale selskaper som driver rene fjellbaner, mest kjent er kanskje tannhjulsbanen til Jungfraujoch, den høyest beliggende jernbanen i Europa (toppstasjonen 3455 moh.). I de senere år er jernbanenettet i stor grad utbygd til dobbeltspor, til å tåle høyere hastigheter (200 km/h) og gjøre reisene mer bekvemme.

Basel er en betydelig elvehavn. Viktigste lufthavner er Zürich (Kloten), Genève (Cointrin) og Basel (St. Louis som ligger på fransk side av grensen), alle med internasjonal trafikk.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.