Økonomi og næringsliv i Frankrike

Vinmarker i Languedoc

Lars Mæhlum. begrenset

Frankrikes økonomi har de senere årene gjennomgått en gradvis privatisering. Mange tidligere statskontrollerte selskaper er privatiserte, men staten har fortsatt stor kontroll i selskaper som Air France, France Telecom, Renault og Thales. Statlig kontroll er også fremtredende i sektorer som kraftproduksjon, transport og forsvarsindustri.

En rekke reformplaner har blitt lansert for å opprettholde økonomisk vekst og for å få ned arbeidsledigheten som i 2004 var 9,7 %. Flere av reformforslagene har ført til protester og uroligheter i arbeidsmarkedet.

Det har tradisjonelt vært mange restriksjoner for utenlandsk engasjement i franske bedrifter, men i 1993 ble denne politikken endret, og adgangen til utenlandske investeringer har økt betraktelig. En viktig årsak til denne endringen er nettopp behovet for å skaffe arbeid til de mange arbeidsløse.

Av bruttonasjonalproduktet kommer 2,7 % fra primærnæringene (landbruk, fiske), 24,4 % fra sekundærnæringene (industri, bergverk, bygg og anlegg, kraftproduksjon) og 72,9 % fra de tjenesteytende næringer (2004). Tilsvarende tall for sysselsettingen er 4,1 % i primærnæringene, 24,4 % i sekundærnæringene og 71,5 % i tertiærnæringene.

Frankrike er et av Europas betydeligste landbruksland og en av verdens største eksportører av landbruksvarer. Frankrike er verdens største eksportør av vin, og blant de største med hensyn til hvete, bygg og sukkerbeter. Det er kun ca. 4 % av yrkesbefolkningen som er direkte sysselsatt i landbruk (inkl. fiske), men langt flere (anslagsvis drøye 25 %) har sitt levebrød i tilknytning til landbruksproduksjonen. Av landarealet brukes 35 % til åker og 20 % til beitemark. Som i de øvrige industrialiserte landene har antall bønder og gårdsbruk gått tilbake de senere år. Bruksenhetene er også blitt større, gjennomsnittsgårdene er 25–30 ha, likevel er fortsatt en fjerdedel av brukene under 5 ha.

EUs landbrukspolitikk har fremmet den eksportrettede delen av landbruket, men rammet den del av produksjonen som har vært rettet mot hjemmemarkedet; særlig gjelder dette frukt- og grønnsakdyrkingen i Midi og vestlige Frankrike. Disse er utsatt for økt konkurranse fra en rekke andre EU-land. Dette har i senere år ført til kraftige protester og aksjoner rettet mot importerte matvarer m.m.

Størstedelen av jorden drives av selveiere, men det er også et betydelig innslag av storgods og forpakterbruk, særlig i Maine, Anjou og Orléanais, henholdsvis sør og sørvest for Paris. Eiendommene er mange steder delt opp i småteiger, et resultat av grunnloven av 1803. Etter en lov av 1941 er det forbud mot ytterligere oppstykking. På grunn av bøndenes konservatisme har jordbruksorganisasjonene tradisjonelt vært dårlig utbygd, og det har vært liten søkning til landbruksskolene. Bruken av moderne teknologi har bare økt i moderat tempo. Etter hvert som lånemulighetene er blitt bedre, kombinert med at forholdene er lagt til rette for mer rasjonelle driftsenheter, har dette resultert i økt mekanisering og større avkastninger.

Frankrike er selvforsynt med de fleste landbruksprodukter, med unntak av tropiske vekster. Av særlig betydning er dyrking av korn, i første rekke hvete (og bygg), vindruer og sukkerbeter. Ellers er husdyrhold og produksjon av meierivarer og vin svært viktig.

Hvete dyrkes mest i nord og særlig i Paris-bassenget, som har god jord og ikke for høy nedbør. Maisproduksjon, som er av forholdsvis ny dato i Frankrike, foregår for det meste i sørvest og langs nedre del av Rhône. Ved Rhônes delta (Camargue) dyrkes noe ris. Dyrking av sukkerbeter og poteter foregår særlig i landets nordlige deler (regionene Nord-Pas-de-Calais, Picardie og Bretagne). Grønnsakproduksjonen foregår hovedsakelig i nærheten av de store befolkningskonsentrasjonene, men finnes ellers stort sett over hele landet. Tidliggrønnsaker er blitt en viktig eksportartikkel.

Vindruer dyrkes sør for en linje fra Loires munning til Ardennene. Produksjonen er størst målt i kvantum i Languedoc; de finere sortene dyrkes noe lenger nord, rundt Bordeaux, i Bourgogne og Champagne. I Poitou-Charente fremstilles konjakk, og i Gascogne armagnac. Nord for vindruens dyrkingsområde lages sider og calvados (henholdsvis vin og brennevin laget av frukt, fortrinnsvis epler).

Det holdes særlig storfe, svin, sau og geit, men også en del fjærkre (kyllinger, ender, kalkuner). Storfeholdet betyr mest i de vestlige deler av landet, særlig i Bretagne, Normandie og tilstøtende områder. Disse områdene har stor produksjon av meierivarer. Ellers er storfeholdet spredt utover landet, med unntak av middelhavskysten, der sommertørken umuliggjør en slik driftsform. I sør holdes mye sau i fjellområdene. Bretagne har en vesentlig del av svineholdet.

Frankrike er vanligvis ikke helt selvforsynt med kjøtt, men er en av verdens største eksportører av meieriprodukter som smør og ost.

tonn
Hvete 38 934 000
Sukkerbeter 33 450 000
Mais 16 440 000
Bygg 10 987 700
Druer 6 782 300
Poteter 6 877 400
Rapsfrø 3 317 000
Epler 2 477 800
Triticale (rughvete) 1 491 000
Solsikkefrø 1 497 000
Tomater 810 800
Havre 773 000

Skog dekker 27 % av arealet i Frankrike. Av dette er 56 % løvskog og 27 % barskog. Skogområdene finnes særlig i fjelldistriktene i øst og i sørvest, rundt Paris og i deler av Loiredalen og Provence. Omfattende arealer med plantet skog (furu) finner man i Les Landes i sørvest. En betydelig del av skogarealene er plantet ut siden midten av 1800-tallet. Det aller meste av nyplantingen er barskog og foregår på opprinnelige skogarealer. Avvirkningen i det franske skogbruket er ikke tilstrekkelig til å dekke landets forbruk av tømmer og skogbruksprodukter, og Frankrike importerer trelast, cellulose og papirvarer.

Det fiskes mest torsk og beslektede arter. Ellers betydelig avl av østers, blåskjell o.l. I tillegg fanges en del tunfisk, sild og sardiner, makrell og skalldyr.

Det aller meste av fangsten tas i Atlanterhavet og Nordsjøen. De viktigste fiskerihavnene ligger i Boulogne-sur-Mer og Cherbourg på kanalkysten og Le Guilvinec, Concarneau, Douarnenez og Lorient i Bretagne. Østersavl foregår bl.a. omkring La Rochelle, Île d'Oléron og Arcachon langs atlanterhavskysten. Frankrike har en betydelig fiskeforedlingsindustri. Konsumpsjonen av fisk er stor, og det importeres store mengder fisk og skalldyr.

Gruveindustrien bidrog med 0,4 % av BNP i 2004 og sysselsatte kun 0,3 % av yrkesbefolkningen (2004). Viktigste mineraler i Frankrike har tradisjonelt vært kull og jernmalm, men gruvedriften har vært i tilbakegang de senere år; både kull- og jernmalmutvinningen er redusert med drøye 3/4 siden 1960-årene.

De viktigste kullområdene er i regionen Nord-Pas-de-Calais og i Lorraine. I Lorraine finnes også et av Europas største jernmalmfelt med fosforholdig minettemalm. Tidligere gjorde disse forekomstene Frankrike til en av verdens største eksportører av jernmalm og stål. Utvinningen her har vært synkende siden begynnelsen av 1970-årene. Øvrige jernmalmforekomster kommer fra Normandie og Anjou–Bretagne. Malmen her har større jerninnhold, men forekomstene er mye mindre og har dårligere lokalisering i forhold til kullforekomstene.

Andre viktige mineralforekomster er bauxitt (langs middelhavskysten), koksalt (Les Vosges, Jura og Pyreneene) og pottaske i Alsace. Det er også forekomster av uranmalm (Limousin) og bly- og sinkmalm (Gard), men disse utvinnes kun i mindre utstrekning. Olje utvinnes primært i Paris-bassenget og naturgass i områdene omkring Lacq i sørvestlige Aquitaine.

Det foregår en stor eksport av jernmalm til jern- og stålindustrien i Belgia, Luxembourg og Saarland i Tyskland, og en tilsvarende import av kull herfra. Det tysk-belgiske kullfeltet når riktignok inn i nordlige Frankrike ved Lille–Valenciennes og i Lorraine, men produksjonen kan ikke dekke behovet til den franske jern- og stålindustrien. Steinkullproduksjonen i de øvrige deler av Frankrike (vesentlig i Massif central) har vært synkende gjennom lengre tid. Det brytes noe brunkull i Provence.

Knappheten på kull er blitt mindre følbar etter at det ble funnet store naturgassforekomster ved Lacq i nærheten av Pau i Gascogne og olje ved kysten i Les Landes og i Paris-bassenget. Gassen distribueres via et vidt forgrenet rørnett. Som et biprodukt av gassutvinningen produseres svovel.

Frankrike er ikke rik på egne energiressurser. Tradisjonelt har energiforsyningen vært sikret ved landets reserver av kull, olje og naturgass. I senere år er det også tatt i bruk nye energikilder som har fått økende betydning, bl.a. tidevannskraftverket ved Rance-estuaret i Bretagne, vannkraft i fjellområdene og kjernekraftverk. Frankrike har hatt en av Europas mest omfattende kjernekraftutbygginger, og i 2004 kom hele 77 % av landets totalproduksjon av elektrisk kraft fra 56 kjernekraftverk. 12,5 % av elektrisiteten kom fra vannkraft og 11 % fra varmekraftverk. Kjernekraftverkene er i stor grad lokalisert til landets utkantområder, kystområdene og nær grensen til nabolandene.

Frankrike er et av verdens største industriland og industriproduksjonen er svært variert. Etter vareverdi er nærings- og nytelsesmiddelindustrien samt produksjon av transportutstyr, ikke-elektriske og elektriske maskiner, metaller og metallvarer viktigst. Mindre viktige i økonomisk forstand, men velkjente er Frankrikes produksjon av luksusvarer som motevarer (haute couture), parfymer, glass- og porselensvarer.

Fransk industri er i stor grad en forbruksvareindustri basert på innenlandske råvarer, og er karakterisert ved relativt små bedrifter. Enkelte grener, som f.eks. jern- og stålindustrien, våpenindustrien og bil- og flyindustrien, domineres av noen få store konserner. Industrien er i særlig grad lokalisert til områdene rundt Paris og nordover til den belgiske grensen, Alsace, Lorraine, området Lyon–St. Étienne og rundt Marseille.

Tungindustrien har tradisjonelt vært knyttet til kull- og jernmalmforekomstene langs grensen til Belgia og i Lorraine. Et annet viktig område er de østlige deler av Massif central (omkring St. Étienne og Le Creusot). Siden 1960-årene har tungindustrien i økende grad vært basert på importert jernmalm, og lokalisert til importhavnene (Dunkerque og Fos-sur-Mer ved Marseille).

Bilindustrien ligger til størstedelen i Paris-området, ved Montbéliard og i Lyon-området. Etter den annen verdenskrig er ny bilindustri etablert vest for Paris-området, bl.a. i Le Mans og Rennes og langs Seine til Le Havre. I tilknytning til bilindustrien må sees den betydelige gummiindustrien i Clermont-Ferrand (Michelin). Skipsbyggingsindustrien er lokalisert til elvemunningene på atlanterhavskysten samt Marseille og Toulon. Denne industrien har som i resten av Vest-Europa gått sterkt tilbake fra siste halvdel av 1970-årene. Flyindustrien er særlig lokalisert til Paris-området og Toulouse.

Krafttilgangen i Alpene har gitt grunnlag for en betydelig aluminiumindustri og produksjon av nitrogenholdig kunstgjødsel. Både når det gjelder nitrogenholdig gjødsel og superfosfat, er Frankrike en betydelig produsent. Superfosfatproduksjonen er hovedsakelig lokalisert i Paris-området. Den kjemiske industrien er i økende grad basert på petroleum, og lokaliseringen er i stor grad forskjøvet fra kullområdene i nord og nordøst til importhavnene for petroleum (Le Havre, Dunkerque, Marseille-området). Kunstgjødsel dominerer de uorganiske produktene fra den kjemiske industrien.

Tekstilindustrien, som har utviklet seg til en moderne storindustri, er fra gammelt av særlig lokalisert til områdene helt i nord (bl.a. Lille, Roubaix, Tourcoing og Cambrai) og i Alsace. Lyon er kjent for sin silkeindustri, tidligere basert på silkeavl i Rhônedalen, først utkonkurrert av importerte råvarer og nå for størstedelen erstattet av kunstsilke og andre kunstfibere. Ellers finnes det lokale sentre for tekstilindustri flere steder i landet.

tonn
Råjern 12 870 000
Stål 20 000 000
Svovelsyre 2 051 000
Aluminium 459 800
Kobber 42 800
Sement 20 652 000
Tekstiler, garn (ull/bomull) 4 353 000*
Tekstiler (syntetiske) 178 000 000*
Hvetemel 6 225 000
Vin 5 538 000
stk.
Personbiler 3 182 200
Bildekk 63 790 000
Sigaretter 41 787 000 000

Frankrike er et betydelig turistland. Det er i første rekke Paris, Alpene, Rivieraen og Pyreneene som tiltrekker seg turisttrafikken. I særklasse mest besøkt av turistattraksjonene i Frankrike er Eiffeltårnet, kunstmuseet Louvre og slottet i Versailles, alle i Paris med omegn. Av nyere severdigheter kan nevnes familieparken Euro Disneyland, nord for Paris, som åpnet 1992. Vintersportssteder som Chamonix, Grenoble og Megève er også godt besøkt. Blant andre viktige turistattraksjoner er landets mange katedraler (bl.a. Chartres, Rouen, Notre Dame de Paris), slottene i Loiredalen og vindistriktene Bourgogne, Champagne og Bordeaux. I en spesiell stilling står de mange kurstedene med varme kilder, som stort sett ligger i Pyreneene, Alpene og Massif central.

Det eksporteres maskiner, biler, fly, jern og stål, korn, vin, våpen, råvarer og halvfabrikata, kjemikalier, næringsmidler og levende dyr. Viktigste importvarer er maskiner og transportutstyr, råvarer og halvfabrikata. Ellers utgjør energi, særlig petroleum, et vesentlig innslag av importen.

Viktigste samhandelsland er Tyskland, Spania, Italia, Belgia/Luxembourg, USA og Storbritannia.

Eksport Import
Tyskland 14,3 16,7
Storbritannia 9,8 7,5
Spania 9,6 6,8
Italia 8,8 8,9
USA 8,8 8,9
Belgia 7,1 6,6
Mat, drikkevarer og tobakk 10,3
herav drikkevarer 34,7
Basis fabrikkvarer. 14,0
herav jern og stål 22,8
Kjemikalier m.m. 14,2
herav farmasøytiske produkter 30,6
Maskiner og transportutstyr 44,8
herav kjøretøyer og deler 29,0
fly, flyutstyr og deler 13,3
kraftmaskiner, industrimaskiner og deler 18,3
telekommunikasjons- og lydutstyr 8,5
Mat og drikkevarer 6,7
Brenselstoffer 9,5
Kjemikalier m.m. 12,5
Basis fabrikkvarer 14,5
Maskiner og transportutstyr 38,5
herav kjøretøyer og deler 26,4
kraftmaskiner, industrimaskiner og deler 20,5
kontormaskiner 12,7
Konfeksjon m.m 4,0

Frankrikes samferdselsnett er godt utbygd og har generelt en høy standard.

Hovedveinettet er i vesentlig grad orientert mot Paris. Forbindelsene mellom hovedstaden og distriktene er godt utbygd, mens veiene på tvers av landsdelene er noe dårligere. Samlet veilengde er ca. 916 000 km. Av dette er over 90 % asfaltert og ca. 8000 km er motorvei.

Jernbaneutbyggingen startet i 1827. Jernbanene ble først drevet ved hjelp av hester, fra 1830 med damplokomotiver. De første linjene ble bygd ved St. Étienne og ved Lyon; den første linjen fra Paris ble fullført 1837 (til Saint-Germain like vest for byen). Jernbaneutbyggingen kom for alvor i gang etter 1842, og det radiære mønsteret ble som for veiene også fremherskende for jernbanenettet, noe som er tydelig også i dag. Jernbanenettet økte fra 1900 km i 1847 til 43 700 km i 1910. Etter den første verdenskrig stanset jernbanebyggingen nesten opp, bare mindre nyanlegg og moderniseringer ble gjennomført, og disse bestod stort sett i nye tunnelanlegg som forkortet hovedlinjene, samt i bedring i de internasjonale forbindelsene. Etter den annen verdenskrig ble det imidlertid satt i gang en betydelig modernisering så vel av linjer og vognmateriell som teknisk standard ellers. Særlig markert er overgangen til elektrisk drift og dieseldrift og den sterke økningen i togenes hastighet dette har resultert i. En ny linje Paris–Lyon ble satt i drift 1981 for hastigheter på nesten 300 km/h. Hurtigtog (TGV, train à grande vitesse) går nå mellom de fleste store byer. I 1994 kom tunnelforbindelsen under Engelske kanal (Eurotunnel) i full drift og gav raskere forbindelse til England.

Frankrike har en betydelig flytrafikk. Både Charles De Gaulle og Orly, begge utenfor Paris, er blant verdens aller travleste flyplasser. Andre større lufthavner er Bordeaux (Mérignac), Lille (Lesquin), Lyon (Saint Exupéry), Marseille, Strasbourg (Entzheim) og Toulouse (Blagnac).

Samferdselen har gjennom hele historien vært lettet av de mange seilbare elvene. Fra 1600-tallet er det bygd kanaler for å bedre den innenlandske sjøtransporten. Den første kanalen som sammenbandt to vassdrag, var Canal de Briare, mellom Seine og Loire, fullført 1643. Mest kjent er imidlertid Canal du Midi, fullført 1687. Denne knytter Garonne (med avløp til Atlanterhavet) sammen med Middelhavet. Kanalbyggingen hadde sin store periode først og midt på 1800-tallet, før jernbanenes gjennombrudd. Trass i den veldige utbyggingen av jernbanenettet i slutten av 1800-tallet holdt transportmengdene på elvene og kanalene seg forbausende godt oppe, og nådde en topp midt i 1970-årene (ca. 110 mill. tonn). Siden har transportmengden gått ned og var i 1992 omtrent på samme nivå som i 1930 (ca. 50–60 mill. tonn).

Det er ca. 8500 km navigerbare elver og kanaler i Frankrike, av dette er ca. 1650 km seilbare for fartøy over 3000 tonn. Størstedelen av kanalene ligger i de nordlige og østlige deler av landet, øst og nord for en linje fra Rhônes munning over Lyon og Orléans til Le Havre ved Seinens munning. De største transportmengdene finner man på elvene og kanalene rundt Paris og nordover til den belgiske grensen samt østover til Alsace–Lorraine og Rhinen. Det er videre mye trafikk til og fra utlandet. Største elvehavn er Paris, fulgt av Strasbourg og Rouen.

De viktigste havnene er Marseille, Le Havre og Dunkerque. Passasjertrafikken domineres av trafikken til og fra Storbritannia, først og fremst over Calais, men også over Boulogne-sur-Mer og andre havner ved kanalkysten. Den oversjøiske trafikken domineres av forbindelsene til Algerie og Tunisia fra Marseille; de viktigste forbindelsene til Korsika går fra Nice og Marseille.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.