Torsken er den viktigste av alle torskefiskene. Den har tre ryggfinner, to gattfinner, skjeggtråd, og er svakt overbitt. Fargen på rygg og sider veksler etter tilholdssted mellom grå, olivengrønn, brun eller rødbrun (f.eks. taretorsk) med mørkere marmorering, buken er lysere, nesten hvit. Den blir opptil 180 cm lang og 55 kg, mens kysttorsken blir betraktelig mindre.

Torsken finnes bare i det nordlige Atlanterhav mellom Biscaya i sør og Novaja Zemlja og Spitsbergen i nord, ved Island, Sør-Grønland, Newfoundlandog USAs østkyst til Cape Hatteras. Innenfor dette utbredelsesområdet holder den til i kystnære farvann i fjordene og utover bankene, i vannmasser med temperatur mellom 0 ° og ca. 10 °C.

Det finnes to hovedgrupper av torsk, havtorsk eller skrei, og kysttorsk. Skreien består av større bestander som vandrer mellom gyteområder og oppvekstområder som kan ligge langt unna. Den norsk-arktiske torsken (skrei) er den viktigste av disse. Den vokser opp i Barentshavet, og vandrer som kjønnsmoden til Lofoten og Møre for å gyte. Den islandske skreien vokser opp på bankene rundt Island og i Danmarkstredet og vandrer til sørkysten for å gyte. Bestanden ved Sør-Grønland gyter nå utenfor sørvestkysten, men vandret tidligere (i 1930-årene) i større mengder til gytefeltet ved Sør-Island. Skreien på Atlanterhavets vestside har tyngden av sin utbredelse ved Newfoundland. Mens det synes å være en viss avhengighet med varierende utveksling mellom de to bestandene ved Island og Vest-Grønland, er de andre skreibestandene stort sett helt uavhengige og atskilte.

Kysttorsken er mer eller mindre stedbunden innenfor snevre områder, og kan derfor atskilles i mange mindre, lokale stammer. Nyere studier indikerer at de fleste norske fjorder av en viss størrelse har egne bestander av kysttorsk. Mange fjorder er dannet gjennom isbreer skuring av bunnen. Slike fjorder har ofte en terskel ytterst. Denne terskelen fører ofte til at de dypere vannmassene i fjorden ikke byttes ut å ofte, noe som medfører at egg som gytes inne i fjorden har en tendens til å bli i fjorden. Slik kan en kysttorsk gjennomløpe hele livet sitt inne i fjorden.

Lofotskreien, den norsk-arktiske torsken, når kjønnsmoden alder for første gang ved 6 til15 år, de fleste når de er ca. 10 år gamle. Den modnende skreien vandrer i årets siste måneder vest- og sørover fra Barentshavet til gytebankene langs Norges kyst, særlig inn i Vestfjorden til Lofoten, hvor de første stimene kommer sist i januar.

Gytingen foregår mest i midten av mars, oftest på rundet 40 og 100 m dypt, i et overgangslag mellom det varmere bunnvannet og det kaldere overflatelaget hvor temperaturen er 4–6 °C. En stor hunn gyter ca. 4 millioner egg over mange dager. De befruktede eggene flyter opp i overflaten, hvor klekkingen foregår i løpet av 2–4 ukers tid. Den nyklekte ungen driver om sommeren rundt med planktonet, til dels langt til havs og langt nord, men om høsten finnes ungfisken, som nå er 8–10 cm lange, i dypet av våre nordligste fjorder og utover bankene i Barentshavet. Her vokser de opp i en stadig vandring på søken etter næring.

Til å begynne med lever ungtorsken mest av bunndyr, etter hvert blir de også mer utpregede fiskeetere (gjerne sild og lodd) og i stor utstrekning kannibaler. Veksten i disse nordlige farvannene er ca. 10 cm om året. Etter kjønnsmodningen avtar tilveksten. De forskjellige bestandene av torsk har alle en lignende livshistorie, men veksten er svært forskjellig. Fjordtorsk i Oslofjorden blir kjønnsmoden allerede som to- til treåring, og den er da 30–40 cm lang.

Nye studier (2011) ledet av forskere ved Universitetet i Oslo har vist at torskens immunsystem - forsvaret mot infeksjoner - har en spesiell oppbygning. Det har lenge vært antatt at alle vertebrater (dyr med ryggrad: fisk, amfibier, krypdyr, fugl og pattedyr) har samme type immunsystem, bestående av en medfødt del (medfødt immunitet) og en del som utvikles som følge av eksponering for sykdomsfremmende organismer (hovedsakelig bakterier og virus) (ervervet immunitet). Torsken mangler den delen av det ervervede immunsystemet som normalt benyttes for å bekjempe infeksjoner fra bakterier og parasitter. Hos pattedyr ville en slik situasjon raskt medført dødelige infeksjoner. Torsken har trolig løst dette med å videreutvikle andre deler av immunforsvaret for slik å kunne håndtere fremmede organismer som invaderer kroppen. Blant annet så har torsken svært mange varianter av andre proteiner både innen det ervervede immunsystemet og det medfødte immunsystemet – sammenlignet med for eksempel pattedyr. Disse proteinene kan tenkes å ha overtatt noe av funksjonen til den delen av det ervervede immunsystemet som mangler hos torsken.

Sykdommer, se fiskesykdommer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

17. mars 2013 skrev Christine Elgen

Hei Asbjørn. Jeg lurer på hvor du har funnet referansen/informasjonen om tidligere kjønnsmodning og gyting hos torsk i Oslofjorden?

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.