Kollektivbruk
Et viktig tiltak i forbindelse med endringen av det gamle russiske samfunnet var opphevelsen av den private eiendomsretten til produksjonsmidler og jord. Allerede i 1918 ble det slått fast at jorden tilhørte staten, men at bønder kunne ha bruksrett. Istedenfor private gårdsbruk ble det startet store kollektivbruk, såkalte kolkhoser. – Bildet viser kosakkarbeidere som spiser middag på en kolkhos i Krasnodardistriktet i 1939. I billedteksten som fulgte bildet fra TASS, heter det at i vognen i bakgrunnen kunne kosakkene lese bøker og aviser, «noe som hadde bidratt til å heve deres kulturelle bevissthet i betydelig grad»
Kollektivbruk
Av .
Kollektivbruk i Kasakhstan
Kollektivbruk på grensen mellom Kasakhstan og Sibir i 1956. Stalins kollektivisering av jordbruket i perioden 1929 til 1934 førte til hungersnød. Flere enn én million kasakher mistet livet.
Av /NTB Scanpix.

Kollektivbruk er en driftsform for jordbruk der et antall bønder har bruksrett til jorden og dyrker den i fellesskap. Kollektivbruk var en av organisasjonsformene for landbruksproduksjonen i det tidligere Sovjetunionen og i flere østeuropeiske land.

Faktaboks

Uttale
kollektˈivbruk
Også kjent som

russisk kollektivnoe khoziajstvo, forkortelse kolkhoz

kolkos; kolkhos

Formelt var kollektivbruket en frivillig sammenslutning av bønder i en landsby eller en gruppe landsbyer, et kooperativ. Bøndene slo seg sammen om å dyrke jorden i fellesskap under en valgt styringskomité med en valgt formann i spissen. De enkelte familiene beholdt et lite jordstykke rundt huset og noen få dyr. I realiteten foregikk kollektiviseringen ofte med tvang – tvangskollektivisering.

I 1991 var det rundt 29 000 kollektivbruk i Sovjetunionen. De nye republikkene som oppstod etter Sovjetunionens oppløsning har i ulik grad satt i verk privatisering av jorden. Kollektivbruk finnes for øvrig i Israel (kibbutz), Kina og i enkelte utviklingsland.

Kollektivbruk i Sovjetunionen

I 1918, etter at den russiske revolusjon var gjennomført, slo den kommunistiske regjeringen fast at all jord tilhørte staten, men den overlot bruksretten til bøndene. Et lite areal ble dyrket av statsbruk, bøndene ble også oppmuntret til å drive felles produksjonsvirksomhet av forskjellig slag, men de ulike formene av statlig og kooperativ drift omfattet i 1927 bare to prosent av bøndene.

For å kunne gjennomføre den første femårsplanen, som ble lansert i 1928, trengte Josef Stalin sikre matforsyninger til byene samt et overskudd av jordbruksvarer til å betale importerte maskiner til industrialiseringen. Videre var det behov for å flytte arbeidskraft fra landsbygda til fabrikkene i byene, noe som bare kunne oppnås ved at landbruket ble rasjonalisert.

Myndighetene ønsket også kontroll med bøndene for å unngå at bybefolkningen måtte betale full markedspris for privatproduserte jordbruksvarer. Da matvareforsyningene til byene sviktet allerede i 1928, satte regjeringen i gang med rekvirering av matvarer og gikk kort etter i gang med en storstilt kollektivisering.

I januar 1928 iverksatte Sovjetregimet en politikk som hadde som siktemål at alt kornoverskudd skulle beslaglegges av staten. 30 000 agenter ble sendt ut for å finne skjulte kornlagre på den sovjetiske landsbygda. Ettersom det lyktes dem å inndrive kornkvotene, ble den sovjetiske statsledelsen overbevist om bøndene kunne presses for enda mer korn. Resultatet var at bøndene slaktet husdyr for å få mat og skjulte kornet. Nærmere halvparten av husdyrene i de fleste kategorier gikk tapt.

Alle som gjorde aktiv motstand mot kollektiviseringen ble definert som storbønder – kulaker – som ikke fikk være med i kollektivene og som skulle «avskaffes som klasse». Store grupper ble deportert til Sentral-Asia eller Sibir, eller sendt i fangeleire. I 1930 måtte Stalin sette kollektiviseringstempoet noe ned, men de påfølgende år ble programmet nesten fullstendig gjennomført, og 1935 ble det vedtatt et mønsterstatutt for kollektivbrukene. Kollektiviseringen bidro, sammen med tørke, til en omfattende hungersnød i 1932–1933. Man regner med at flere millioner mennesker omkom.

I hvert distrikt opprettet staten en maskin- og traktorstasjon (MTS) som stilte maskiner med betjening til rådighet for kollektivbrukene mot betaling i penger eller varer. Hvert kollektivbruk måtte levere bestemte mengder jordbruksvarer til staten for videresalg. Medlemmene fikk ikke arbeidslønn, men andel i overskuddet beregnet etter den enkeltes arbeidsinnsats.

I 1936 var kollektiviseringen av landbruket i hovedsak gjennomført. Den sikret regjeringen politisk og økonomisk kontroll over landsbygda, sikret matforsyningen til en viss grad og frigjorde arbeidskraft til industri og anlegg. Den førte imidlertid ikke til økt produksjon per arealenhet. For å bøte på manglene ble kollektivbøndene gitt tillatelse til å selge produkter, særlig grønnsaker og frukt, fra sine små private jordlapper på mer eller mindre frie kolkhoz-markeder. Disse jordlappene viste seg å være svært produktive.

Økningen i kornproduksjonen kom i første rekke gjennom nydyrking, for eksempel i Kasakhstan. I 1950–1951 ble det gjennomført en sammenslåing av kollektivbruk som reduserte antallet bruk fra 252 000 til 89 000.

I tiden som fulgte gav regjeringen betydelige innrømmelser til kollektivbrukene for å stimulere til økt produksjon, blant annet ved å trekke kollektivbøndene inn i trygdesystemet. Ved sammenslåinger og en viss overgang til statsdrift ble antallet bruk ytterligere redusert. Statsbrukene (sovkhozene) disponerte i 1980-årene større arealer enn kollektivbrukene, og i nydyrkingsområdene i øst ble det opprettet statsbruk i stedet for kollektivbruk. MTS'ene ble siden 1959 etter hvert nedlagt og oppgavene overført til kollektivbrukene.

Kollektivbruk i Øst-Europa

I de østeuropeiske land ble kollektiviseringen gjennomført etter krigen etter sovjetisk mønster, med unntak for Polen og Jugoslavia, der jordbruket overveiende var privat. I de øst- og sentraleuropeiske landene er kollektivbrukene stort sett avviklet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg