Norge er et høyt utviklet industriland. Levestandarden og levealderen er blant de høyeste i verden, analfabetismen er ubetydelig og helsetilstanden, ernæringstilstanden og boligstandarden ligger høyt i internasjonale sammenhenger.

Årsakene til den høye materielle standard er ikke i utgangspunktet landets naturressurser, men at Norge i likhet med de andre land i Vest-Europa har gjennomgått den industrialiseringsprosessen som har pågått i 200 år.

Siden har landet fulgt med i de omstillinger som krevdes for økonomisk vekst. Gjennom et omfattende handelssamarbeid og annen kontakt med andre land mottok det norske samfunn og næringsliv impulser til ny, avansert økonomisk virksomhet.

Etter den økonomiske statistikk å dømme akselererte den økonomiske veksten på 1900-tallet. Gjennomsnittlig årlige stigning i nasjonalproduktet var 1,8 prosent fra 1865 til 1890, 2,5 prosent fra 1890 til 1915, 3,3 prosent fra 1920 til 1939, 4,6 prosent fra 1946 til 1984 og 2,5 prosent fra 1984 til 2011.

Denne veksten skyldes mange forhold, og det er vanskelig å isolere og tallfeste hver enkelt faktors bidrag. Det er imidlertid grunn til å regne med at høye investeringer i produksjonsutstyr, bedre og lengre utdannelse samt tekniske og organisatoriske fremskritt i næringsliv og offentlig administrasjon har betydd mye for veksten.

I likhet med de øvrige land i Vest-Europa har Norge stort sett bygd på privat eiendomsrett og privat virksomhet i utbyggingen av industrien og de fleste andre næringer. Landets økonomiske system har derfor et sterkt preg av markedsøkonomi.

Staten har imidlertid både ved sin egen næringsvirksomhet og ved reguleringen av den private virksomhet brakt inn elementer av en planøkonomi, slik at Norges økonomiske system best karakteriseres som en blandingsøkonomi.

Det karakteristiske er offentlige reguleringer av store deler av den private virksomhet. Dette har vært kombinert med statsdrift i enkelte nøkkelindustrier, men det statlige engasjementet er blitt nedtrappet i takt med deregulering og privatisering over hele den industrialiserte verden.

Av primærnæringene bygger så godt som hele jordbruket og fisket på privat virksomhet, mens staten eier omtrent 6 prosent av det produktive skogareal.

Industrien er i hovedsak i privat eie. Staten var eneeier av de militære bedriftene Kongsberg Våpenfabrikk, Raufoss Ammunisjonsfabrikker og Horten Verft, tidligere Marinens Hovedverft, og av Norsk Jernverk og Norsk Koksverk.

Fra 1980-årene er Horten Verft nedlagt, Kongsberg Våpenfabrikk oppløst i flere selskaper, Raufoss delprivatisert og Norsk Jernverk helt privatisert. Som ledd i krigserstatningsbetalingene etter andre verdenskrig mottok staten fra Tyskland store aksjeposter i blant annet. Norsk Hydro, slik at staten oppnådde eiermajoritet i disse selskaper.

De industriselskaper der staten har eierinteresser, drives stort sett som tilsvarende private selskaper. Enkelte av bedriftene har hatt perioder med til dels betydelige tap, og staten har nok stilt lavere krav til forrentning av aksjekapitalen enn det tilsvarende private bedrifter må gjøre.

Staten er en betydelig eier av vannkraft og elektrisitetsverk. Krigsoppgjøret førte også til at staten fikk betydelige interesser i bergverkene, og i forbindelse med en mer aktiv Svalbard-politikk overtok staten i 1975 hele kapitalen i Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

Den norske stats oljeselskap (Statoil) inntar en dominerende stilling i oljeutvinningen på kontinentalsokkelen, samt i petrokjemisk industri, oljeraffinering og -markedsføring. I 2001 ble Statoil delprivatisert og endret navn til Statoil ASA. I 2006 fusjonerte Statoil og olje- og gassdivisjonen i Norsk Hydro. I forbindelse med fusjonen foretok staten et oppkjøp og man eier nå 67 prosent av selskapet.

Innen de tjenesteytende næringer er staten enerådende når det gjelder jernbaner og post, men NSB og Posten har fått en friere stilling i forhold til staten. Teletjenestene har frem til 1990-årene vært et statlig monopol, og selv om det statlige aksjeselskapet Telenor fra 1998 er utsatt for konkurranse på alle områder, har de beholdt en dominerende posisjon i markedet.

Tendensen mot svakere tilknytning til staten viser seg også innen blant annet kringkasting. For øvrig har EØS-avtalen ført til at importmonopoletalkohol og medisiner har falt bort.

Innen bankvesenet finnes det statsbanker for de viktigste næringer som landbruk, fiske og industri, for kommunene, distriktsutbygging, boligformål og utdanning. Postbanken (med postgiro) vendte seg til allmennheten. Postbanken er nå tatt over av DNB.

Statens regulering av næringslivet gir seg ulike utslag. Forskjellige konsesjonsordninger begrenser omsetningen av næringseiendommer og den bruk det kan gjøres av disse. Reguleringer av arbeidsmiljø og forurensninger, produktkontroll, regnskapsbestemmelser og liknende setter grenser for utøvelsen av næringsvirksomhet.

Innføring av bedriftsdemokrati gir de ansatte rett til å ta del i avgjørelser som tidligere lå til eierne. Skatter, avgifter og subsidier påvirker også virksomhetenes lønnsomhet og driftsvilkår.

Statens eierinteresser er sterkt spredt, og bakgrunnen for statsengasjementet er svært forskjellig, som regel har statsdrift vært betraktet som et hensiktsmessig virkemiddel til å løse konkrete næringspolitiske eller sosialpolitiske problemer. Bare unntaksvis har prinsipielle sosialiseringssynspunkter spilt noen rolle.

Fra 1990-årene bærer det statlige eierskapet i næringslivet mer preg av rene finansielle investeringer.

Les om økonomisk politikk i Norge og offentlig økonomi i Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

25. november 2016 skrev Isabell Dahl

Hei,

Jeg synes at det er av stor bekymring av informasjonen som dere gir om norsk næringsliv er så politisk korrekt i språket. Det i en tid som landet trenger en planlagt og forsvarlig omstilling av næringslivet vel så av vår forståelse av oss selv om en oljeavhengig nasjon.

Jeg håper at dere erstatter de artiklene som omhandler statsvitenskap og som er skrevet av Preben Munthe med andre artikler som er mer faglig forsvarlige og som klarer å formidle ærlig og objektiv informasjon.

Vi trenger intellektuelle ledere som tar opp faktiske utfordringer som landet står ovenfor. Disse temaene har uteblitt altfor lenge fra politiske debattforaer.
Hvis dere ikke påtar dere denne oppgaven vil makteliten ikke ta det ansvaret på eget initiativ.

Tips: i tilfelle dere har gått glipp av denne rapporten så anbefaler jeg dere å gå gjennom den.
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/produktivitetskommisjonens-andre-rapport-omstilling-er-nodvendig/id2475081/

Gro baller for Guds skyld!
Med vennlig hilsen

Isabell Dahl

26. november 2016 svarte Anne Marit Godal

Hei! Takk for oppfordringa! Eg er heilt samd i at fagfolk som økonomar bør ta del i samfunnsdebatten. På den andre sida er eit leksikon kanskje ikkje i sin form den beste plassen å starte ein debatt. Jobben vår er å gjengje det fagfolk er samde om, eller evt. kva dei er usamde om. Om du meiner noko som står her er fagleg uforsvarleg, kan du føreslå konkrete endringar over.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.