Økonomi og næringsliv i Italia

Sitronlunder i Campanias fjellskråninger.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Italia er en av verdens største økonomier. Landets industrielle ekspansjon kom som en gjenoppbygging etter andre verdenskrig, godt hjulpet av finansiell støtte fra USA, og omformet Italia fra et jordbrukssamfunn til en moderne industristat.

I første halvdel av 1970-årene ble Italia rammet av en økonomisk krise med inflasjon, lønnsstrid innen industrien og politisk uro. Landet maktet i 1980-årene å redusere inflasjonstakten og de store underskuddene i utenriksøkonomien.

Ved slutten av 1980-årene rykket Italia opp på femteplass i G7-gruppen, men var i 2017 på syvendeplass. Målt etter bruttonasjonalprodukt var Italia i 2017 verdens åttende største økonomi, og den fjerde største i Europa etter Tyskland, Storbritannia og Frankrike.

Arbeidsledigheten var i 1990 på ni prosent, i 2000 på ti prosent, i 2010 på 8,5 prosent og i mars 2018 på 11 prosent. Ledigheten blant ungdom er høy (31 prosent i aldersgruppen 15–24 år i mars 2018), og betydelig høyere i Sør-Italia enn i Nord-Italia.

Italia baserer i stor grad sin økonomi på eksport, og fremveksten av nye betydningsfulle aktører på verdensmarkedet, som for eksempel Kina, øker konkurransen for Italia.

Italia har vært en pådriver for europeisk økonomisk og politisk integrasjon. Landet ble medlem av EUs økonomiske og monetære union i 1999.

Staten har hatt betydelig kontroll over økonomien, blant annet gjennom store statlige industriselskap innen nøkkelsektorer som jern og stål, skipsbygging, maskinindustri og petrokjemi. Etter 2000 har myndighetene privatisert en rekke statlige selskaper. Italia har en omfattende «svart økonomi» helt utenfor myndighetenes innsyn og kontroll.

Inntektsfordelingen i Italia er skjev sammenlignet med andre EU-land, med store forskjeller mellom så vel ulike inntektsgrupper som ulike landsdeler. Forskjellene er relativt store mellom Nord-Italia og Sør-Italia, da industrialiseringen tradisjonelt foregikk i større grad i nord enn i sør.

Jordbruk

Posletta har topografi, klima og transportforhold som er gunstige for jordbruksproduksjon, og er Italias beste jordbruksområde. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Italia er etter Frankrike og Tyskland den tredje største produsenten av jordbruksvarer i EU.

Jordbruket inkludert skogbruk og fiske står per 2017 for 2,3 prosent av bruttonasjonalproduktet og 3,8 prosent av sysselsettingen. Så sent som i 1951 var rundt 42 prosent av yrkesbefolkningen sysselsatt i jordbruket, mens andelen i 1970 var nede i 19 prosent. Denne drastiske reduksjonen i befolkningen på landsbygda har skjedd parallelt med Italias industrielle ekspansjon. Jordbruksnæringen utgjør fortsatt en betydelig del av landets eksport, men industrivarer har etter hvert blitt langt viktigere. Det har imidlertid ikke vært noen tilbakegang i jordbruksproduksjonen, tvert imot har en økende bruk av kunstgjødsel og andre tekniske fremskritt gitt stadig større avlinger.

Nærmere halve landarealet er klassifisert som jordbruksareal, men en stor del av dette er tungdrevne fjellskråninger, gjerne terrasserte, der mekanisering av driften er vanskelig. Store, sammenhengende flate områder finnes særlig på Posletta i Nord-Italia, langs kystene og i nedre del av Mellom-Italias dalfører. Jorden er de fleste steder fruktbar, selv om århundrers avskoging og påfølgende jorderosjon er et stort problem, særlig i fjellstrøkene. Omkring 1/4 av all dyrkbar mark trenger kunstig vanning.

Hvete (vinterhvete) er omtrent overalt det viktigste kornslaget. Hvete i form av pasta og mais i form av polenta hører til de viktigste basismatvarene, og både hvete og mais må importeres. På Posletta drives en intensiv risdyrking. Andre viktige kornslag er bygg og havre. Sukkerbeter dyrkes mest i Emilia-Romagna og i Veneto, og sukkerproduksjonen dekker mesteparten av landets forbruk.

Italia dyrker store mengder grønnsaker og frukt, dels for eksport. Appelsiner, kiwi, sitroner og mandariner dyrkes særlig på Sicilia. En stor del av fettforbruket dekkes ved oliven, som dyrkes i store mengder over det meste av landet, men særlig i Puglia, Calabria og på Sicilia.

Foruten disse typiske middelhavsvekstene dyrkes det store mengder epler, pærer, ferskener, kirsebær og plommer, som for en stor del eksporteres. Andre viktige produkter er tomater, bønner og erter, som har skapt grunnlag for en betydelig hermetikkindustri. Viktige dyrkingsområder er slettene ved Gaeta-, Napoli- og Salernobuktene. Italia stod for cirka 14 prosent av verdens tomatproduksjon i 2017. I tillegg dyrkes det også mye poteter.

Storfeavlen er særlig konsentrert til Nord-Italia, blant annet Posletta, hvor det er et betydelig kveghold basert på dyrking av fôrvekster med meieridrift. Området er blant annet kjent for ostene gorgonzola og parmesan. Likevel må Italia innføre store mengder husdyrprodukter for å dekke det innenlandske behovet. Dette gjelder både kjøtt, smør og ost. Også i Alpene drives jordbruket som storfeavl med høy- og fôrproduksjon. I visse alpestrøk drives fortsatt en slags seterdrift (transhumance), hvor husdyrene blir drevet opp på fjellbeite om sommeren.

Italiensk vin produseres over store deler av landet, delvis i blandingskultur med andre vekster som korn, oliven eller frukttrær. Italia er verdens største vinprodusent, foran Frankrike. Ifølge tall fra 2016 ble det produsert over 50 millioner hektoliter vin i landet; 27 millioner hektoliter rødvin og 23 millioner hektoliter hvitvin. Det er vinproduksjon i alle de italienske regionene, mest i Veneto, Emilia-Romagna, Puglia og Sicilia.

Vinproduksjon i ITALIA

År Millioner hektoliter
2017 39,3
2016 50,9
2015 50
2014 44,2
2013 54

Skogbruk

Skogen dekker i overkant av 1/5 av landets areal, men skogbrukets betydning er mindre enn arealet skulle tilsi. Skogen har gjennom 2000 år fått hard medfart ved overbeiting og overavvirkning, og erosjon har gjort store arealer til krattvegetasjon (macchia). Vidstrakte gran- og furuskoger finnes i Alpene, særlig i Trentino-Alto Adige. For øvrig har korkeik og pinje lokal betydning i kystområdene, og i de tørrere strøkene er det plantet eukalyptus.

Fiske

Bortsett fra den innerste delen av Adriaterhavet er farvannet rundt Italia fiskefattig, og fiskeriene kan ikke dekke det innenlandske konsumet. Det italienske fisket drives med små båter fra en rekke havner, og forsyner de lokale markedene. Blant de viktigste fiskehavnene er Chioggia, Livorno og Napoli, samt Palermo og Trapani på Sicilia.

Bergverk

Mineraler og energi.

Italia er forholdsvis fattig på mineralske råstoffer, spesielt brenselsstoffer, og bergverksdriften har aldri hatt noen større betydning. Det finnes små mengder jernmalmElba og bly og sinkSardinia, i Friuli, Karniske alper og Toscana. Italia har også forekomster av svovelkis og svovel. Svovelen finnes først og fremst på Sicilia, men også i Romagna, Marche og Campania. Bryting av bygningsstein har stor økonomisk betydning, spesielt marmor fra Carrara i Toscana. Alle kvikksølvgruvene i Toscana er stengt.

Energi

Italia er avhengig av å importere energi fra andre land. Det aller meste av forbruket av petroleum importeres fra utlandet. Naturgassen som konsumeres i Italia importeres i hovedsak fra Russland, Algerie og Libya.

Rundt 86 prosent av forbruket av elektrisk energi blir produsert i Italia, mens resten importeres fra nabolandene Frankrike, Sveits, Østerrike og Slovenia. Produksjonen av elektrisk energi kommer blant annet fra vannfallsenergi, solenergi, vindenergi og bioenergi. Det meste av vannkraften kommer fra Alpene, men en mindre del kommer også fra de sentrale Appenninene og Calabria.

I underkant av 80 prosent av det totale energiforbruket kommer fra ikke-fornybare energikilder og 20 prosent fra fornybare kilder. Per innbygger er både det totale energiforbruket og forbruket av elektrisk kraft forholdsvis lavt etter vesteuropeisk målestokk.

Det ble produsert kjernekraft i Italia i perioden 1963–1990. Det fantes fire kjernekraftverk i landet som ble stengt etter en folkeavstemning i 1987. Ved en ny folkeavstemning i 2011 ga et stort flertall av befolkningen (94 prosent av personene som avga stemme) uttrykk for at det ikke var ønskelig å konstruere nye kjernekraftverk i landet.

Industri

Industri

Av /Store norske leksikon ※.

Italiensk mote er kjent for sin høye kvalitet både når det gjelder design, materialer og søm. Her fra en motevisning i Roma 2005, hvor Giorgio Armani viser sin kolleksjon. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Industrien var tidligere hemmet av mangelen på innenlandske energikilder og råvarer, et begrenset hjemmemarked og manglende eksportmuligheter. Etter andre verdenskrig har det imidlertid vokst frem en betydelig industri, særlig i Nord-Italia. Sammenlignet med nivået før andre verdenskrig har industriproduksjonen økt mer enn i noe annet EU-land.

Denne industriekspansjonen, det såkalte «Italienske mirakel», skyldes mange faktorer: amerikansk finansiell hjelp, billig og rikelig arbeidskraft (fra Sør-Italia), teknisk og organisatorisk dyktighet og import av energiråstoffer. Også landets medlemskap i EU og det bedrede internasjonale økonomiske klimaet har vært viktige vekstfaktorer. Sør-Italia er fortsatt industrielt tilbakestående, men siden 1950 er det brukt betydelige midler på å utvikle basisindustrien, særlig stålverk og oljeraffinerier, som hjørnesteinsbedrifter i industrielle utbyggingsområder.

Industriens bidrag til bruttonasjonalproduktet (BNP) tilsvarer per 2016 cirka 19 prosent og andelen arbeidskraft i sektoren er cirka 26 prosent. Fordi Italia har relativt lite naturressurser har det først og fremst utviklet seg en industri som videreforedler importerte varer.

Stål

Tross mangelen på mineralressurser har stålindustrien vokst sterkt og vært ryggraden i industriutviklingen. Store mengder skrapjern blir importert til stålverkene, som omfatter anlegg i Taranto i Sør-Italia (et av verdens mest moderne stålverk) og Genova, og eldre verk i Milano, Torino, Piombino, Terni og Bagnoli utenfor Napoli.

Bilindustri

Bilindustrien har tradisjonelt vært viktig i Italia, men i de senere år har produksjonen blitt betydelig redusert. Opprinnelig var den konsentrert til Piemonte og Lombardia. Særlig i Torino var en stor andel av befolkningen sysselsatt i bilindustrien, og da først og fremst i Fiat-konsernet. I dag er mye av virksomheten flyttet utenlands, og Italia er ikke lenger blant de største bilprodusentene i verden. I 2000 ble det produsert 1 738 000 biler, mens tallet for 2017 var 1 140 000. De bilmerkene som produseres i landet er først og fremst Fiat, Alfa Romeo, Lancia, Maserati, Ferrari, Lamborghini og Jeep. Den største bilfabrikken ligger ved Melfi i Basilicata, hvor Fiat Chrysler Automobiles (FCA) produserer Fiat- og Jeep-modeller. Bilfabrikken i Val di Sangro i Abruzzo produserer varebiler for Fiat, Citroën og Peugeot. I tillegg finnes det store bilfabrikker for produksjon av Fiat- og Alfa Romeo-modeller i Pomigliano d'Arco utenfor Napoli og ved Cassino i Lazio. I den gamle bilhovedstaden Torino produseres det i dag noen Alfa Romeo- og Maserati-modeller.

Elektrisk utstyr

Nord-Italia har en stor produksjon av kjøleskap, komfyrer, vaskemaskiner og elektrisk utstyr. Olivetti, en av verdens største produsenter av kontormaskiner, ligger i Ivrea nordøst for Torino. Skipsbyggingen har siden 1970-årene vært rammet av krisen i den internasjonale verftsindustrien, og spiller i dag forholdsvis liten rolle. Genova, Trieste og Castellamare utenfor Napoli er de viktigste sentrene for skipsbygging, men det finnes også verft i Savona, La Spezia, Livorno, Ancona, Bari og Palermo.

Kjemisk industri

Den kjemiske industrien har ekspandert raskt. De største foretakene i sektoren er Enichem og Montedison. Lokale råvarer som svovel, svovelkis, kali, salt, boraks og fluss-spat danner grunnlaget for fremstilling av produkter som syrer, lutstoffer, glass, kunstgjødsel, maling og dynamitt. Produksjonen er konsentrert til de store havnebyene, særlig Savona, Genova, Livorno, Venezia og Napoli, samt aksen Milano–Torino.

Petrokjemisk industri

Beliggenheten forholdsvis nær oljefeltene i Nord-Afrika og Midtøsten har muliggjort oppbygging av oljeraffinerier og petrokjemisk industri, især i Sør-Italia. De største raffineriene ligger ved Augusta og Messina på Sicilia, utenfor CagliariSardinia, og ved Genova, Venezia og Milano. Den petrokjemiske industrien omfatter store anlegg i blant annet Ravenna (med Europas største fabrikk for syntetisk gummi), Mantova, Ferrara og fremfor alt Milano.

Tekstil og mote

Tekstil- og skotøyindustrien, tidligere landets viktigste industrigren, har siden middelalderen vært berømt for kvalitet og god utforming. Italia er i dag blant de førende innen moteverdenen, og Milano konkurrerer med Paris om å være verdens «motehovedstad».

Produksjonen av klesvarer og tekstiler er i stor grad konsentrert i nord. Lombardia (Legnano, Busto Arsizio og Varese) er førende innen produksjonen av bomullsstoffer og rayon, mens Biella og Bergamo-provinsen er kjent for sine ullstoffer. Strikkevarer blir fremstilt i Vicenza og andre byer i Veneto, mens Como er den fremste produsenten av natursilke.

Næringsmiddelindustri

Næringsmiddelindustrien er også betydelig. Den nasjonale produksjonen blir først og fremst solgt på det interne markedet, mens eksporten er relativt lav. Denne bransjen er i likhet med den øvrige industrien best utviklet i Nord-Italias byer, men er ellers vidt fordelt over hele landet. Det produseres blant annet en rekke hveteprodukter, deriblant tallrike pastasorter. Også hermetisk frukt og grønnsaker fremstilles i betydelige mengder. Italia er etter Spania og Hellas verdens tredje største produsent av olivenolje ifølge tall fra 2018.

Utenrikshandel

Italia har siden andre verdenskrig blitt en av verdens ledende handelsnasjoner. Maskiner, transportutstyr og tekstilprodukter er blant landets fremste eksportvarer. Importen omfatter råolje, maskiner og transportutstyr, kjemiske råvarer, malmer og metaller og matvarer.

Omkring halvparten av Italias handel foregår med landets partnere i Den europeiske union (EU). Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Spania og Nederland er de viktigste handelspartnerne.

Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land I 2017

Land Eksport Import
Tyskland 12,7 16,1
Frankrike 10,4 8,7
USA 8,9 3,8
Spania 5,2 5,3
Storbritannia 5,2 2,8
Sveits 4,4 2,9
Belgia 3,1 4,5
Kina 3,0 7,4
Polen 2,8 2,5
Nederland 2,3 5,4
Russland 1,8 3,1

Turisme

Turisme som næring har lenge vært en viktig del av italiensk økonomi. I de senere årene har antallet tilreisende økt, og i 2017 kom det over 60 millioner utenlandske turister til landet.

Inntektene fra turistsektoren var i 2016 på over 70 milliarder euro, noe som tilsvarer 4,2 prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Dersom man tar med underleverandører og virksomheter som er indirekte involvert i turismen, er inntektene 172 milliarder euro, noe som utgjør over ti prosent av bruttonasjonalproduktet. Rundt 2,7 millioner mennesker er ansatt i turistsektoren.

Samferdsel

Samferdselsnettet er godt utbygd, især i Nord- og Mellom-Italia, som har det tetteste jernbane- og veinettet.

Jernbanene

Jernbanenettet har en lengde på cirka 20 000 kilometer. Omkring halvparten er elektrifisert. Den viktigste linjen knytter sammen Milano, Bologna, Firenze, Roma og Napoli. Andre viktige linjer er strekningen mellom Milano og Venezia, kystbanen mellom Genova og Reggio di Calabria, strekningene mellom Messina og Palermo og linjen langs Atlanterhavet mellom Bologna og Lecce, samt jernbanene som forbinder Milano og Torino med havnebyen Genova. I tillegg er strekningene Napoli-Bari og Messina-Catania viktige jernbanestrekninger.

Flere høyhastighetslinjer har blitt anlagt i store deler av Italia i løpet av de siste tiårene. Mellom Milano og Salerno, en strekning på 700 kilometer, forbindes flere av de største byene i landet (Milano, Bologna, Firenze, Roma og Napoli) med hverandre. Det er også slike linjer andre steder, som mellom Torino og Milano, mens en ny linje mellom Milano og Venezia er under bygging. De nyeste linjene for høyhastighetstog er bygget for hastigheter på 300 kilometer i timen. Landet har til sammen 1437 kilometer med høyhastighetsjernbane (2018).

Det er metro i Milano, Roma, Napoli, Torino, Genova, Brescia og Catania. Det mest omfattende metronettverket finnes i Milano.

Veitransporten

Veitransporten står for den største delen av transportarbeidet i Italia. Landet har et godt utbygd nett av hovedveier.

Verdens første motorveistrekning, fra Milano til Varese, ble åpnet i 1924.

Det finnes totalt 6629 kilometer med motorvei (autostrada) (2018). Særlig kjent er Autostrada del Sole, som fører fra Milano til Reggio di Calabria med forbindelse over til Sicilia.

Luftfart

Det nasjonale flyselskapet Alitalia ble dannet i 1957 ved sammenslutning av Linee Aeree Italiane (LAI) og Alitalia. Selskapet hadde store økonomiske problemer på 2000-tallet, og ble privatisert i 2008. Fra 2015 har Etihad Airways hatt en eierandel på 49 prosent.

Det finnes 36 flyplasser med regulær trafikk, hvorav 25 internasjonale lufthavner. Viktigst er Roma (Fiumicino) og Milano (Malpensa og Linate).

Skipsfart

De italienske elvene betyr lite for skipstrafikken, derimot er kystfarten betydelig. De viktigste havnebyene er Genova, Taranto, Trieste, Venezia, Napoli og La Spezia.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg