Økonomi og næringsliv i Italia

Italia er etter Frankrike og Tyskland den tredje største produsenten av jordbruksvarer i EU.

Jordbruket inkludert skogbruk og fiske står per 2017 for rundt 2 prosent av bruttonasjonalproduktet og rundt 4 prosent av sysselsettingen. Så sent som i 1951 var rundt 42 prosent av yrkesbefolkningen sysselsatt i jordbruket, mens andelen i 1970 var nede i 19 prosent. Denne drastiske reduksjonen i befolkningen på landsbygda har skjedd parallelt med Italias industrielle ekspansjon. Jordbruksnæringen utgjør fortsatt en betydelig del av landets eksport, men industrivarer har etter hvert blitt langt viktigere. Det har imidlertid ikke vært noen tilbakegang i jordbruksproduksjonen, tvert imot har en økende bruk av kunstgjødsel og andre tekniske fremskritt gitt stadig større avlinger.

Nærmere halve landarealet er klassifisert som jordbruksareal, men en stor del av dette er tungdrevne fjellskråninger, gjerne terrasserte, der mekanisering av driften er vanskelig. Store, sammenhengende flate områder finnes særlig på Posletta i Nord-Italia, langs kystene og i nedre del av Mellom-Italias dalfører. Jorden er de fleste steder fruktbar, selv om århundrers avskoging og påfølgende jorderosjon er et stort problem, særlig i fjellstrøkene. Omkring ¹/₄ av all dyrkbar mark trenger kunstig vanning.

Hvete (vinterhvete) er omtrent overalt det viktigste kornslaget. Hvete i form av pasta og mais i form av polenta hører til de viktigste basismatvarene, og både hvete og mais må importeres. På Posletta drives en intensiv risdyrking. Andre viktige kornslag er bygg og havre. Sukkerbeter dyrkes mest i Emilia-Romagna og i Veneto, og sukkerproduksjonen dekker mesteparten av landets forbruk.

Italia dyrker store mengder grønnsaker og frukt, dels for eksport. Appelsiner, kiwi, sitroner og mandariner dyrkes særlig på Sicilia. En stor del av fettforbruket dekkes ved oliven, som dyrkes i store mengder over det meste av landet, men særlig i Puglia, Calabria og på Sicilia.

Foruten disse typiske middelhavsvekstene dyrkes det store mengder epler, pærer, ferskener, kirsebær og plommer, som for en stor del eksporteres. Andre viktige produkter er bønner og erter, som har skapt grunnlag for en betydelig hermetikkindustri. Viktige dyrkingsområder er slettene ved Gaeta-, Napoli- og Salernobuktene. Italia konkurrerer med Spania om å være Europas største konkurrent av tomater. De senere årene har Italia vært blant de 6. til 8. største produsentlandene av tomater i verden. I tillegg dyrkes det også mye poteter i Italia.

Storfeavlen er særlig konsentrert til Nord-Italia, blant annet Posletta, hvor det er et betydelig kveghold basert på dyrking av fôrvekster med meieridrift. Området er blant annet kjent for ostene gorgonzola og parmesan. Likevel må Italia innføre store mengder husdyrprodukter for å dekke det innenlandske behovet. Dette gjelder både kjøtt, smør og ost. Også i Alpene drives jordbruket som storfeavl med høy- og fôrproduksjon. I visse alpestrøk drives fortsatt en slags seterdrift (transhumance), hvor husdyrene blir drevet opp på fjellbeite om sommeren.

Italiensk vin produseres over store deler av landet, delvis i blandingskultur med andre vekster som korn, oliven eller frukttrær. Italia er verdens største vinprodusent, foran Frankrike. Ifølge tall fra 2021 ble det produsert over 50 millioner hektoliter vin i landet; 27 millioner hektoliter rødvin og 23 millioner hektoliter hvitvin. Det er vinproduksjon i alle de italienske regionene, mest i Veneto, Emilia-Romagna, Puglia og Sicilia. Italia har mer enn 310 000 vingårder og bidrar til en sysselsetting av mer enn 1,3 millioner arbeidsplasser. 37 % av vinen blir eksportert (2018).

Skogen dekker i overkant av 1/5 av landets areal, men skogbrukets betydning er mindre enn arealet skulle tilsi. Skogen har gjennom 2000 år fått hard medfart ved overbeiting og overavvirkning, og erosjon har gjort store arealer til krattvegetasjon (macchia). Vidstrakte granskoger og furuskoger finnes i Alpene, særlig i Trentino-Alto Adige. For øvrig har korkeik og pinje lokal betydning i kystområdene, og i de tørrere strøkene er det plantet eukalyptus.

Bortsett fra den innerste delen av Adriaterhavet er farvannet rundt Italia fiskefattig, og fiskeriene kan ikke dekke det innenlandske konsumet. Det italienske fisket drives med små båter fra en rekke havner, og forsyner de lokale markedene. Blant de viktigste fiskehavnene er Chioggia, Livorno og Napoli, samt Palermo og Trapani på Sicilia.

Italia er forholdsvis fattig på mineralske råstoffer, spesielt brenselsstoffer, og bergverksdriften har aldri hatt noen større betydning. Det finnes små mengder jernmalm på Elba og bly og sink på Sardinia, i Friuli, Karniske alper og Toscana. Italia har også forekomster av svovelkis og svovel. Svovelen finnes først og fremst på Sicilia, men også i Romagna, Marche og Campania. Bryting av bygningsstein har stor økonomisk betydning, spesielt marmor fra Carrara i Toscana. Alle kvikksølvgruvene i Toscana er stengt.

Italia er avhengig av å importere energi fra andre land. Det aller meste av forbruket av petroleum importeres fra utlandet. Naturgassen som konsumeres i Italia importeres i hovedsak fra Russland, Algerie og Libya.

Rundt 86 prosent av forbruket av elektrisk energi blir produsert i Italia, mens resten importeres fra nabolandene Frankrike, Sveits, Østerrike og Slovenia. Rundt 50 prosent av produsert elektrisk energi er basert på bruk av naturgass, mens andelen fornybar energi utgjør i overkant av 40 prosent. Den viktigste fornybare energikilden er vannfallsenergi, som for det mest kommer fra Alpene, men en mindre del kommer også fra de sentrale Appenninene og Calabria. Andre fornybare energikilder er solenergi, vindenergi og bioenergi.

Etter 2005 har det totale forbruket av energi i Italia falt med cirka 2 prosent per i gjennomsnitt. I underkant av 80 prosent av energiforbruket kommer fra ikke-fornybare energikilder og 20 prosent fra fornybare kilder. Naturgass er den viktigste energikilden med en andel på mer enn 40 prosent. Per innbygger er både det totale energiforbruket og forbruket av elektrisk kraft forholdsvis lavt etter vesteuropeisk målestokk.

Det ble produsert kjernekraft i Italia i perioden 1963–1990. Det fantes fire kjernekraftverk i landet som ble stengt etter en folkeavstemning i 1987. Ved en ny folkeavstemning i 2011 ga et stort flertall av befolkningen (94 prosent av personene som avga stemme) uttrykk for at det ikke var ønskelig å anlegge nye kjernekraftverk i landet.

• Les mer om kjernekraft i Italia.

Industrien var tidligere hemmet av mangelen på innenlandske energikilder og råvarer, et begrenset hjemmemarked og manglende eksportmuligheter. Etter andre verdenskrig har det imidlertid vokst frem en betydelig industri, særlig i Nord-Italia. Sammenlignet med nivået før andre verdenskrig har industriproduksjonen økt mer enn i noe annet EU-land.

Denne industriekspansjonen, det såkalte «Italienske mirakel», skyldes mange faktorer: amerikansk finansiell hjelp, billig og rikelig arbeidskraft (fra Sør-Italia), teknisk og organisatorisk dyktighet og import av energiråstoffer. Også landets medlemskap i EU og det bedrede internasjonale økonomiske klimaet har vært viktige vekstfaktorer. Sør-Italia er fortsatt industrielt tilbakestående, men siden 1950 er det brukt betydelige midler på å utvikle basisindustrien, særlig stålverk og oljeraffinerier, som hjørnesteinsbedrifter i industrielle utbyggingsområder.

Industriens bidrag til bruttonasjonalproduktet (BNP) tilsvarer per 2016 cirka 19 prosent og andelen arbeidskraft i sektoren er cirka 26 prosent. Fordi Italia har relativt lite naturressurser har det først og fremst utviklet seg en industri som videreforedler importerte varer.

Italia har siden andre verdenskrig blitt en av verdens ledende handelsnasjoner. Maskiner, transportutstyr og tekstilprodukter er blant landets fremste eksportvarer. Importen omfatter råolje, maskiner og transportutstyr, kjemiske råvarer, malmer og metaller og matvarer.

Omkring halvparten av Italias handel foregår med landets partnere i Den europeiske union (EU). Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Spania og Nederland er de viktigste handelspartnerne.

Turisme som næring har lenge vært en viktig del av italiensk økonomi.

Den italienske turistnæringen sysselsetter 2,64 millioner mennesker, noe som er 8,8 av den totale arbeidsstyrken. Før koronapandemien var mer enn 218 000 bedrifter knyttet til turisme i Italia. Landet ble hardt rammet av reiserestriksjoner som følge av covid-19. Landet opplevde et fall i antall utenlandske turister fra mer enn 95 millioner til 38 millioner i 2020.

De direkte inntektene fra turistsektoren var før pandemien på rundt 100 milliarder euro, noe som tilsvarte rundt fem prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Dersom man tar med underleverandører og virksomheter som er indirekte involvert i turismen, var inntektene 200 milliarder euro, noe som utgjør rundt ti prosent av bruttonasjonalproduktet.

Italia opplevde en samlet vekst i bruttonasjonalproduktet i 2021 på 7 %, noe som også ble reflektert i turistnæringen. Veksten i bruttonasjonalproduktet økte videre i 2022 med 3,7 %.

Samferdselsnettet er godt utbygd, især i Nord- og Mellom-Italia, som har det tetteste jernbane- og veinettet.

• Italia
• Turisme i Italia
• italiensk vin
• Mynt, mål og vekt i Italia
• Italias geografi
• Italias historie
• Økonomi og næringsliv i Europa