Økonomi og næringsliv i Italia

Italia er en av verdens største økonomier. Landets industrielle ekspansjon kom som en gjenoppbygging etter andre verdenskrig, godt hjulpet av finansiell støtte fra USA, og omformet Italia fra et jordbrukssamfunn til en moderne industristat.

I første halvdel av 1970-årene ble Italia rammet av en økonomisk krise med inflasjon, lønnsstrid innen industrien og politisk uro. Landet maktet i 1980-årene å redusere inflasjonstakten og de store underskuddene i utenriksøkonomien.

Ved slutten av 1980-årene rykket Italia opp på femteplass i G7-gruppen, men var i 2017 på syvendeplass. Målt etter bruttonasjonalprodukt, var Italia i 2017 verdens åttende største økonomi, og den fjerde største i Europa (etter Tyskland, Storbritannia og Frankrike).

Arbeidsledigheten i Italia var i 1990 på ni prosent, i 2000 på ti prosent, i 2010 på 8,5 prosent og i mars 2018 på 11 prosent. Arbeidsledigheten blant ungdom er høy (31 prosent i aldersgruppen 15–24 år i mars 2018), og arbeidsledighetstallene er betydelig høyere i Sør-Italia enn i Nord-Italia.

Italia baserer i stor grad sin økonomi på eksport, og fremveksten av nye betydningsfulle aktører på verdensmarkedet, som for eksempel Kina, øker konkurransen for Italia.

Italia har vært en pådriver for europeisk økonomisk og politisk integrasjon. Landet ble medlem av EUs økonomiske og monetære union i 1999.

Staten har hatt betydelig kontroll over økonomien, blant annet gjennom store statlige industriselskap innen nøkkelsektorer som jern og stål, skipsbygging, maskinindustri og petrokjemi. Etter 2000 har myndighetene privatisert en rekke statlige selskaper. Italia har en omfattende «svart økonomi» helt utenfor myndighetenes innsyn og kontroll.

Inntektsfordelingen i Italia er skjev (sammenlignet med andre EU-land), med store inntektsforskjeller mellom så vel ulike inntektsgrupper som ulike landsdeler. Forskjellene er relativt store mellom Nord-Italia og Sør-Italia, der industrialiseringen tradisjonelt foregikk i større grad i nord enn i sør.

Italia er den tredje største produsenten av jordbruksvarer i EU (etter Frankrike og Tyskland).

Jordbruket (inkludert skogbruk og fiske) står for 2,3 prosent av bruttonasjonalproduktet (2017) og 3,8 prosent av sysselsettingen. Så sent som i 1951 var rundt 42 prosent av yrkesbefolkningen sysselsatt i jordbruket, mens andelen i 1970 var nede i 19 prosent. Denne drastiske reduksjonen i befolkningen på landsbygda har skjedd parallelt med Italias industrielle ekspansjon. Jordbruksnæringen utgjør fortsatt en betydelig del av landets eksport, men industrivarer har etter hvert blitt langt viktigere. Det har imidlertid ikke vært noen tilbakegang i jordbruksproduksjonen, tvert imot har en økende bruk av kunstgjødsel og andre tekniske fremskritt gitt stadig større avlinger.

Nærmere halve landarealet er klassifisert som jordbruksareal, men en stor del av dette er tungdrevne fjellskråninger, gjerne terrasserte, der mekanisering av driften er vanskelig. Store, sammenhengende flate områder finnes særlig i Nord-Italia (Posletta), langs kystene og i nedre del av Mellom-Italias dalfører. Jorden er de fleste steder fruktbar, selv om århundrers avskoging og påfølgende jorderosjon er et stort problem, særlig i fjellstrøkene. Omkring ¹/₄ av all dyrkbar mark trenger kunstig vanning.

Hvete (vinterhvete) er omtrent overalt det viktigste kornslaget. Hvete i form av pasta og mais i form av polenta hører til de viktigste basismatvarene, og både hvete og mais må importeres. På Posletta drives en intensiv risdyrking. Andre viktige kornslag er bygg og havre. Sukkerbeter dyrkes mest i Emilia-Romagna og i Veneto, og sukkerproduksjonen dekker mesteparten av landets forbruk.

Italia dyrker store mengder grønnsaker og frukt, dels for eksport. Appelsiner, kiwi, sitroner og mandariner dyrkes særlig på Sicilia. En stor del av fettforbruket dekkes ved oliven, som dyrkes i store mengder over det meste av landet, men særlig i Puglia, Calabria og på Sicilia.

Foruten disse typiske middelhavsvekstene dyrkes det store mengder epler, pærer, ferskenner, kirsebær og plommer, som for en stor del eksporteres. Andre viktige produkter er tomater, bønner og erter som har skapt grunnlag for en betydelig hermetikkindustri. Viktige dyrkingsområder er slettene ved Gaeta-, Napoli- og Salernobuktene. Italia stod for cirka 14 prosent av verdens tomatproduksjon i 2017. I tillegg dyrkes det også mye poteter i Italia.

Storfeavlen er særlig konsentrert til Nord-Italia, bl.a. Posletta, hvor det er et betydelig kveghold basert på dyrking av fôrvekster med meieridrift. Området er blant annet kjent for sine oster (gorgonzola, parmesan). Likevel må Italia innføre store mengder husdyrprodukter for å dekke det innenlandske behovet. Dette gjelder både kjøtt, smør og ost. Også i Alpene drives jordbruket som storfeavl med høy- og fôrproduksjon. I visse alpestrøk drives fortsatt en slags seterdrift (transhumance), hvor husdyrene blir drevet opp på fjellbeite om sommeren.

Italiensk vin produseres over store deler av landet, og delvis i blandingskultur med andre vekster som korn, oliven eller frukttrær. Italia er verdens største vinprodusent, foran Frankrike. Ifølge tall fra 2016 ble det produsert over 50 millioner hektoliter vin i landet, 27 millioner hektoliter rødvin og 23 millioner hektoliter hvitvin. Det er vinproduksjon i alle de italienske regionene, mest i Veneto, Emilia-Romagna, Puglia og Sicilia.

Skogen dekker i overkant av 1/5 av landets areal, men skogbrukets betydning er mindre enn arealet skulle tilsi. Skogen har gjennom 2000 år fått hard medfart ved overbeiting og overavvirkning, og erosjon har gjort store arealer til krattvegetasjon (macchia). Vidstrakte gran- og furuskoger finnes i Alpene, særlig i Trentino-Alto Adige. For øvrig har korkeik og pinje lokal betydning i kystområdene, og i de tørrere strøk er det plantet eukalyptus.

Bortsett fra den innerste delen av Adriaterhavet, er farvannet rundt Italia fiskefattig og fiskeriene kan ikke dekke det innenlandske konsum. Det italienske fisket drives med små båter fra en rekke havner, og forsyner de lokale markeder. Blant de viktigste fiskehavnene er Chioggia, Livorno og Napoli, samt Palermo og Trapani på Sicilia.

Italia er forholdsvis fattig på mineralske råstoffer, spesielt brenselsstoffer, og bergverksdriften har aldri hatt noen større betydning. Det finnes små mengder jernmalm på Elba og bly og sink på Sardinia, i Friuli, Karniske alper og Toscana. Italia har også forekomster av svovelkis og svovel. Svovelen finnes først og fremst på Sicilia, men også i Romagna, Marche og Campania. Bryting av bygningstein har stor økonomisk betydning, spesielt marmor fra Carrara i Toscana. Alle kvikksølvgruvene i Toscana er stengt.

Italia er avhengig av å importere energi fra andre land. Det aller meste av forbruket av petroleum importeres fra utlandet. Naturgassen som konsumeres i Italia importeres i hovedsak fra Russland, Algerie og Libya.

Rundt 86 % av forbruket av elektrisk energi blir produsert i Italia, mens resten importeres fra nabolandene Frankrike, Sveits, Østerrike og Slovenia. Produksjonen av elektrisk energi kommer blant annet fra vannfallsenergi, solenergi, vindenergi og bioenergi. Det meste av vannkraften kommer fra Alpene, men en mindre del kommer også fra de sentrale Appenninene og Calabria.

I underkant av 80 % av det totale energiforbruket kommer fra ikke-fornybare energikilder, mens omtrent 20 prosent kommer fra fornybare energikilder. Per innbygger er både det totale energiforbruk og forbruket av elektrisk kraft forholdsvis lavt etter vesteuropeisk målestokk.

Det ble produsert kjernekraft i Italia i perioden fra 1963 til 1990. Det fantes fire kjernekraftverk i landet som ble stengt etter en folkeavstemning i 1987. Ved en ny folkeavstemning i 2011 ga et stort flertall av befolkningen (94 prosent av personene som avga stemme) uttrykk for at det ikke var ønskelig å konstruere nye kjernekraftverk i landet.

Industrien var tidligere hemmet av mangelen på innenlandske energikilder og råvarer, et begrenset hjemmemarked og manglende eksportmuligheter. Etter den annen verdenskrig har det imidlertid vokst frem en betydelig industri, særlig i Nord-Italia. Sammenlignet med nivået før den annen verdenskrig har industriproduksjonen økt mer enn i noe annet EU-land.

Denne industriekspansjonen, det såkalte «Italienske mirakel», skyldes mange faktorer, amerikansk finansiell hjelp, billig og rikelig arbeidskraft (fra Sør-Italia), teknisk og organisatorisk dyktighet og import av energiråstoffer. Også landets medlemskap i EU og det bedrede internasjonale økonomiske klima har vært viktige vekstfaktorer. Sør-Italia er fortsatt industrielt tilbakestående, men siden 1950 er det brukt betydelige midler på å utvikle basisindustrien, særlig stålverk og oljeraffinerier, som hjørnesteinsbedrifter i industrielle utbyggingsområder.

Industriens bidrag til brutto nasjonalproduktet (BNP) tilsvarer cirka 19 prosent (2016) og andelen arbeidskraft i sektoren er cirka 26 prosent. Fordi Italia har relativt lite naturresurser har det først og fremst utviklet seg en industri som videreforedler importerte varer.

Italia er siden den annen verdenskrig blitt en av verdens ledende handelsnasjoner. Maskiner, transportutstyr og tekstilprodukter er blant landets fremste eksportvarer. Importen omfatter råolje, maskiner og transportutstyr, kjemiske råvarer, malmer og metaller og matvarer.

Omkring halvparten av Italias handel foregår med landets partnere i Den europeiske union (EU). Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Spania og Nederland er de viktigste handelspartnere.

Turisme som næring har lenge vært en viktig del av italiensk økonomi. I de senere årene har antallet turister økt, og i 2017 kom det over 60 millioner utenlandske turister til landet.

Inntektene fra turistsektoren var i 2016 på over 70 milliarder euro, noe som tilsvarer 4,2 prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Dersom man tar med underleverandører og virksomheter som er indirekte involvert i turismen, er inntektene 172 milliarder euro, noe som utgjør over ti prosent av bruttonasjonalproduktet. Rundt 2,7 millioner mennesker er ansatt i turistsektoren.

Samferdselsnettet er godt utbygd, især i Nord- og Mellom-Italia, som har det tetteste jernbane- og veinettet.

• Italia
• Turisme i Italia
• Italias geografi
• Italias historie
• Økonomi og næringsliv i Europa