Tysklands historie

Det tysk-romerske riket ble opprettet 962, da Otto den store ble kronet til keiser i Roma. Dette er keiserkronen som ble laget i Reichenau.

Av /KF-arkiv ※.
Den tysk-romerske keiseren Otto 3 på tronen, omgitt av verdslige og geistlige rangspersoner fra forskjellige deler av riket. Fra det såkalte Otto 3s evangelarium, slutten av 900-tallet.
Otto 3
Av .

Den tyske bosetningsekspansjonen i Øst-Europa i middelalderen.

Av /Store norske leksikon ※.

Tysklands historie regnes gjerne fra kroningen av Otto I til tysk-romersk keiser i 962, selv om Tyskland ikke ble en nasjonalstat før samlingen i 1871.

Kroningen av Otto 1 ble starten på Det tysk-romerske riket. Dette bestod av flere suverene fyrstedømmer og ble formelt oppløst i 1806. Etter oppløsningen begynte prosessen som førte til samlingen av Det tyske keiserriket i 1871. Dette gikk i oppløsning etter første verdenskrig og ble avløst av Weimar-republikken i 1919. Utnevnelsen av Adolf Hitler til rikskansler i 1933 skapte Det tredje rike, som ble oppløst i 1945. Etter andre verdenskrig ble Tyskland delt i fire soner. De tre vestlige sonene ble til Vest-Tyskland og den østlige til Øst-Tyskland (DDR). I 1990 ble landet gjenforent og består nå av 16 stater.

Middelalder 500–1500

En av Tyske ordens borger, Marienburg ved elven Nogat, i den nåværende polske byen Malbork, sør for Gdańsk. Borgen var fra 1309 sete for Mariariddernes høymester.

Av /Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Frankerne under Chlodvig og hans etterkommere la på 500-tallet evt. under seg Gallia og innledet en ekspansjon østover som fortsatte under karolingerne. Alle germanske stammer øst for Rhinen ble lagt inn under frankisk velde. Delingen av karolingernes frankiske rike som ble innledet ved forliket i Verdun i 843, utviklet seg i de følgende 40 år til en permanent deling i et østlig og et vestlig rike. Det første skulle gi opphavet til Tyskland, det andre til Frankrike.

Helt frem til Fredrik 2s død i 1250 var Tyskland for det meste samlet under én hersker, og monarkiet var den sentrale politiske faktor i riket. Deretter gikk Tyskland inn i en politisk oppløsningsprosess, og selv om det fra 1273 igjen ble valgt tyske keisere, var det territorialfyrstene som dominerte i de følgende århundrer.

Det økonomiske grunnlaget for den nye tyske staten var imidlertid dårlig. Administrasjonen var enkel; det fantes ingen hovedstad, og kongen var stadig på flyttefot. Samarbeidet med kirken ble derfor en grunnpilar i det politiske og administrative system fra Otto 1s tid (936–973). Biskopene som var bundet til kongen ved troskapsed og av ham ble utstyrt med embeter og len, utgjorde det viktigste bindemiddel i riket. I denne forbindelse tales det gjerne om det ottonske system. Forholdet til kirken kom fra 1070-årene inn i en kritisk fase fordi det vokste frem en europeisk kirke som krevde uavhengighet fra verdslige makthavere. Konflikten kalles investiturstriden, og innebar det slutten på det ottonske system.

Fra 1100-tallet ble Tyskland føydalisert. Keiser Fredrik Barbarossa (1152–1190) og hans etterfølgere forsøkte i likhet med kongene i England og Frankrike å tufte monarkiet på føydale lover og institusjoner. Imidlertid skulle de desentraliserende kreftene vise seg å være sterkere i Tyskland enn i de vestlige naborikene. Heller ikke kom en av de viktigste begivenheter i tysk middelalderhistorie, vandringen østover på slavisk område, den såkalte «Drang nach Osten» (suget mot Østen), til å favorisere kongemakten. Tvert imot kom denne veldige utvidelsen av det tyske bosetningsområdet sammen med den økonomiske veksten og urbaniseringen til å tjene territorialfyrstenes interesser.

Omkring år 1400 stoppet den tyske øst-ekspansjonen opp, og i senmiddelalderen ble det tyske riksområdet mindre, dels gjennom fransk ekspansjon østover i retning av Rhinen, dels gjennom fremveksten av sterke stater i øst (Polen, Litauen) og dels ved at mindre områder som de sveitsiske kantonene i sør og de nederlandske provinsene i nordvest, gjorde seg uavhengige.

Tidlig moderne tid 1500–1800

Trettiårskrigen gikk hardt ut over Tyskland. Mesteparten av krigshandlingene foregikk på tysk område. Bildet viser Münchens borgere som overrekker svenskekongen Gustav Adolf byens nøkler i 1632. Samtidig stikk.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I perioden fra rundt 1500 til midten av 1800-tallet fulgte den politiske utviklingen i Tyskland et annet løp enn i resten av Europa. Ellers i Europa ble sentralmakten styrket og som oftest kontrollert av en konge, og lokaladministrasjonen ble kraftig styrket. De lavere trinn i det gamle, føydale makthierarkiet mistet etter hvert makten.

I Tyskland gikk det annerledes. Keiseren fikk aldri en tilsvarende stilling som for eksempel kongen i Frankrike. Det neste leddet i hierarkiet ble suverenitetsbærende, de såkalte riksumiddelbare områdene, som også i praksis var selvstendige. Det ble fyrstene i disse områdene som etter hvert fikk den samme maktstilling som kongene i resten av Europa; flere av dem fikk til og med kongetittel.

Det er flere grunner til at Tyskland ikke fikk et sterkt keiserdømme. Keiseren hadde bare minimale inntekter fra riket, og han ble valgt av et fast kollegium som bestod av de største verdslige og geistlige fyrstene. Viktigere er det imidlertid at Tysklands sentrale beliggenhet gjorde at nabostatene så med stor uro på forsøk på å etablere en sterk, sentralisert stat i hjertet av Europa.

På 1500-tallet ble det tyske territoriet dominert av to rivaliserende herskerslekter; Habsburgerne i det nåværende Østerrike og Hohenzollerne fra Preussen. Keiser Karl 5 (1519–1556) beseiret de protestantiske fyrstene under religionskrigene, men ble stoppet av Frankrike i forsøket på å etablere en eneveldig stat i Tyskland. På 1600-tallet ble en tilsvarende drøm knust av franske og svenske våpen under Trettiårskrigen. Etter dette øvde keiseren bare minimal kontroll over fyrstene, og de fikk anledning til å etablere sine små eneveldige stater. Et nytt maktsentrum vokste frem: kurfyrstedømmet Brandenburg som i 1701 ble kongedømmet Preussen, som under Fredrik 2 den store (1740–1786) ble en stormakt som rivaliserte med Østerrike om hegemoniet i Tyskland.

Årene 1800 til 1918

Napoleonskrigene og begynnende nasjonal enhet

På 1800-tallet fortsatte rivaliseringen mellom Østerrike og Preussen. Begge statene kjempet mot de franske revolusjonshærene under revolusjonskrigene, og senere mot Napoleon i napoleonskrigene. Det tysk-romerske rikes formelle eksistens opphørte da Frans 2 i 1806 måtte gi avkall på tittelen tysk keiser; fra da av kalte han seg keiser av Østerrike.

I disse årene vokste det frem en sterkere og mer bevisst nasjonalfølelse, og særlig den prøyssiske stat forberedte en frihetskamp ved blant annet å innføre reformer som opphevelsen av livegenskapet. Etter Wienkongressen i 1815 ble de tyske stater forent i et meget løst statsforbund (Deutscher Bund), som på det meste hadde 39 medlemmer, med Østerrike som leder og med en felles forbundsdag i Frankfurt am Main. Mellom 1812 og 1842 lyktes det Preussen å forene alle tyske stater unntatt Østerrike i det tyske tollforbund (Zollverein).

Revolusjonen i 1848

Den liberale bevegelsen vokste i 1820-årene, og ble stimulert av julirevolusjonen i Frankrike i 1830. I mars 1848 utbrøt det under en økonomisk krise, og påvirket av februarrevolusjonen i Frankrike, en revolusjon i Tyskland. Den var ledet av borgerskapet, særlig den akademiske middelstand, og programmet var et samlet Tyskland med en liberal forfatning.

I begynnelsen av mars 1848 ble det innført liberale forfatninger i de tyske småstatene og i mars brøt revolusjonen ut i Wien og Berlin. Både keiseren av Østerrike og kongen av Preussen ble tvunget til å ta liberale regjeringer og love frie forfatninger. I mai ble det valgt en tysk nasjonalforsamling, som trådte sammen i Frankfurt (Frankfurtparlamentet), delt mellom «stortyskere» som stod under ledelse av sørtyske liberale og ville ha Østerrike som ledende makt, og «lilletyskere» som ble ledet av de prøyssiske liberale, som ønsket et Tyskland uten Østerrike. I mars 1849 vedtok nasjonalforsamlingen en grunnlov for Tyskland og valgte kongen av Preussen til keiser av et «lilletysk» rike.

Kongen nektet imidlertid å motta tilbudet, og den radikale fløyen i nasjonalforsamlingen forsøkte å sette i gang en ny revolusjon, men ble slått ned av prøyssiske tropper. Året etter ble forbundsavtalen fra 1815 satt i kraft igjen, og utpreget konservative krefter fikk makten i de enkelte statene. Preussen beholdt imidlertid en landdag som var valgt etter et «treklassesystem», som sikret de øvre sosiale lag flertall.

Samlingen av Tyskland

Otto von Bismarck blir regnet som mannen bak Tysklands samling i 1871. Han satte i gang tre kriger som han vant: først mot Danmark i 1864, deretter mot Østerrike i 1866 og til slutt mot Frankrike i årene 1870–1871. Før den fransk-tyske krig hadde han samlet de tyske småstatene, og etter at Frankrike var slått, ble kongen av Preussen utropt til tysk keiser i Versailles. Med dette ble den tyske staten dannet. Fotografi fra 1889.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Fra 1862 var den preussiske junkeren Otto von Bismarck ministerpresident, og han regjerte mot landdagens flertall. Bismarck forstod at samlingen var uunngåelig, men han ville gjennomføre den med den prøyssiske hær under ledelse av huset Hohenzollern og derved sikre at de prøyssiske junkere beholdt den politiske makt i et samlet Tyskland. I 1864 erobret Preussen og Østerrike Schleswig og Holstein fra Danmark.

I 1866 tok Bismarck den avgjørende kampen med Østerrike om herredømmet i Tyskland (Den tysk-østerrikske krig). Ved freden ble Østerrike tvunget til å trekke seg ut av Tyskland. I 1867 ble Det nordtyske forbund (Norddeutscher Bund) opprettet under Preussens ledelse. I 1871 vant Tyskland den tysk-franske krig, og Frankrike måtte avstå Elsass-Lothringen (Alsace-Lorraine) til Tyskland.

Det andre keiserrike 1871–1918

Keiser Vilhelm 2 med generaler. Bildet er manipulert.

Av /Library of Congress.

Vilhelm av Preussen utropes til tysk keiser i speilsalen i Versailles, 1871. På tronpodiet står keiseren og kronprins Fredrik (til venstre), foran tronpodiet Otto von Bismarck (i hvit uniform) og Helmuth von Moltke. Etter maleri av Anton von Werner.

.
Lisens: fri

Den 18. januar 1871 hadde de tyske fyrstene i Versailles utropt kong Vilhelm av Preussen til tysk keiser. Keiserrikets forfatning bygde på den nordtyske av 1867. Det tyske riket ble en forbundsstat av 26 stater, men i realiteten ble Preussen den førende stat. Den utøvende makt lå hos keiseren, som også var konge av Preussen. Den lovgivende og bevilgende myndighet lå hos en riksdag valgt ved alminnelig stemmerett for menn, men etter en valgordning som begunstiget landdistriktene, og et forbundsråd av representanter for regjeringene i de enkelte land. Rikskansleren, som i regelen også var statsminister i Preussen, var direkte ansvarlig overfor keiseren, det var ingen parlamentarisme. Riksdagen hadde ingen reell innflytelse over utenrikspolitikk og militærvesen.

I denne tiden foregikk den såkalte andre industrielle revolusjon, en rask industrialisering som gjorde Tyskland til Europas ledende industriland. Den tyske industrien kom til å kontrollere viktige patenter og spilte en stadig større rolle på verdensmarkedet. Mot slutten av hundreåret fant det sted en stor utvandring til USA, men innbyggertallet i riket steg likevel fra 41 millioner i 1870 til 68 millioner i 1914, en økning som bidro til å skape et stort hjemmemarked for tysk industri.

Bismarck hadde ledelsen over Tysklands innenrikspolitikk også etter 1871. Godseierne beholdt imidlertid sin sosiale posisjon og sin innflytelse i hæren og byråkratiet. Bismarck førte en forsiktig utenrikspolitikk etter 1870. Målet var å bevare det tyske riket. Et middel var å opprettholde vennskapet med Østerrike og Russland mot Frankrike. I 1872 ble det under en konferanse i Wien inngått et trekeiserforbund mellom den tyske og den østerrikske keiser og den russiske tsaren.

Striden på Balkanhalvøya, Balkankrigene, førte imidlertid til skjerpet motsetning mellom Østerrike-Ungarn og Russland. På Berlinkongressen i 1878 ville Bismarck opptre som den «ærlige megler», men russerne mente at han hadde tatt Østerrike-Ungarns parti. Det oppstod et spent forhold mellom Tyskland og Russland, og i 1879 inngikk Tyskland en forsvarsallianse med Østerrike-Ungarn. I 1882 ble den utvidet til en trippelallianse, idet Italia kom med.

Da Vilhelm 2 ble keiser i 1888, utviklet seg et motsetningsforhold mellom den unge, ærgjerrige keiseren og Bismarck, og i mars 1890 fikk Bismarck avskjed. De senere rikskanslere var mindre uavhengige overfor keiseren.

På venstresiden gikk sosialdemokratene frem og fikk 4,5 millioner stemmer ved valget i 1912. Sosialdemokratene bygde på et marxistisk program, men førte i praksis en reformistisk politikk. Partiet var i opposisjon til regimet, som igjen betraktet det som en trussel.

Den tyske regjeringen forsøkte under inntrykk av Tysklands sterke økonomiske vekst å gjøre riket til en ledende makt både til lands og til sjøs. Storbritannia gikk i 1904 i allianse med Frankrike, og i 1907 med Russland. De allierte betraktet Tysklands utenrikspolitikk som aggressiv, mens Tyskland på sin side følte seg «innsirklet» av fiendtlige stater.

Tyskland under første verdenskrig 1914–1918

31. juli 1914 sendte Tyskland advarsel til Russland om å stanse sin mobilisering. Samme dag ble det i Tyskland proklamert fare for krig (Kriegsgefahr). Bildet viser oberstløyntnat Max von Viebahn som leser opp erklæringen foran en folkemengde på Unter den Linden i Berlin 31. juli 1914.

Etter mordet i Sarajevo i juni 1914 støttet keiser Vilhelm Østerrike-Ungarns krigspolitikk. Ved utbruddet av første verdenskrig gikk det en nasjonalistisk stemningsbølge over det tyske folk, og det ble sluttet politisk borgfred. Etter som krigen trakk i langdrag og Tyskland ble utsatt for en streng blokade, måtte landet gjennomføre en streng krigsøkonomi, sette industrien under statskontroll og innføre rasjonering av råstoffer og matvarer.

I januar 1916 dannet Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg en illegal revolusjonær organisasjon, der Spartakusbund, som var mot krigen og borgfreden og gikk inn for en sosialistisk revolusjon. Våren 1917 ble det stiftet et eget «uavhengig» sosialdemokratisk parti som gikk inn for fred uten skadeserstatning og anneksjoner.

I slutten av september 1918 gikk Bulgaria ut av krigen, og det ble klart at Østerrike-Ungarn var i ferd med å bryte sammen. Generalstaben krevde nå at det ble dannet en parlamentarisk regjering som kunne slutte våpenhvile. Den 2. oktober dannet den liberale prins Max av Baden en ny regjering, hvor også sosialdemokratene var med. Den vendte seg til USAs president Woodrow Wilson for å oppnå våpenhvile på grunnlag av dennes «14 punkter». Etter en noteveksling ble våpenhvileavtalen undertegnet ved Compiègne nord for Paris 11. november 1918.

Revolusjonen og Weimarrepublikken 1918–1933

Friedrich Ebert ble Weimarrepublikkens første president fra 11. februar 1919 til sin død 25. februar 1925.
Bundesarchiv.
Lisens: CC BY ND 3.0

I oktober 1918 hadde en revolusjonær stemning bredt seg, og 9. november trådte prins Max tilbake til fordel for sosialdemokraten Friedrich Ebert. Sosialdemokraten Philipp Scheidemann utropte samme dag republikken i Berlin, og det ble dannet en regjering som representerte de to sosialdemokratiske fraksjonene. Keiseren abdiserte og flyktet til Nederland. I februar 1919 trådte den nyvalgte nasjonalforsamlingen sammen i Weimar. Friedrich Ebert ble rikspresident og Philipp Scheidemann statsminister i spissen for en koalisjon av flertallssosialistene, sentrum og demokratene. I august 1919 ble Weimarforfatningen vedtatt.

Revolusjonen hadde ført til keiserdømmets fall og opprettelsen av et parlamentarisk demokrati, men ikke til økonomiske og sosiale strukturendringer. Weimarrepublikken startet med det handikap at den ble forbundet med nederlaget i krigen. Under protest undertegnet regjeringen 28. juni 1919 Versaillestraktaten. Tyske nasjonalister startet en voldsom propaganda mot traktaten, og mot sosialdemokratene og det katolske sentrumsparti som hadde vært med på å undertegne den. Det oppstod flere fascistiske og antisemittiske grupper, blant dem det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti under østerrikeren Adolf Hitler i Bayern.

Den franske regjeringen hevdet at tyskerne saboterte krigserstatningsleveransene, og i januar 1923 ble Ruhrdistriktet besatt av franske og belgiske tropper. Tyskerne svarte med passiv motstand, og regjeringen finansierte denne motstanden. Tysklands videre politikk i perioden 1919–1923 var for en vesentlig del bestemt av inflasjonen. Statens inntekter falt, og regjeringen finansierte sin statsdrift ved seddeltrykking. I november 1923 var én dollar verdt to og en halv billion mark. I august 1923 dannet folkepartiets leder Gustav Stresemann en koalisjonsregjering hvor også sosialdemokratene var med. Den passive motstanden ble oppgitt, og i november ble tyske mark stabilisert. I 1924 ble erstatningsspørsmålet foreløpig ordnet, under amerikansk medvirkning (Dawes-planen) ved at betalingene skjedde med lån fra USA.

I utenrikspolitikken ønsket enkelte kretser på høyresiden samarbeid med Sovjet-Russland. I 1922 sluttet Rathenau som utenriksminister Rapallo-traktaten med russerne. Avspenningspolitikken fra midten av 1920-årene ble ledet av Stresemann, som var utenriksminister fra 1923 til sin død høsten 1929. Han gjennomførte en avspenning i forholdet til Frankrike, sluttet Locarno-pakten i 1925 og brakte i 1926 Tyskland inn i Folkeforbundet. Samtidig sluttet han en ny vennskapsavtale med Sovjetunionen. I 1929 fikk han vedtatt Young-planen, som inneholdt bestemmelser om varig ordning av erstatningsspørsmålet, og som opphevet den utenlandske kontroll med Tysklands finanser.

Politisk og økonomisk krise

I 1930 ble Tyskland rammet av den økonomiske verdenskrisen, som ble ledsaget av en politisk krise. I mars 1930 trådte sosialdemokratene med Hermann Müller i spissen ut av regjeringen. Rikspresident Paul Hindenburg utnevnte Heinrich Brüning, som tilhørte sentrums høyre fløy, til rikskansler. Da hans budsjettforslag, som innebar sterke nedskjæringer i de offentlige utgifter, ble nedstemt, oppløste regjeringen riksdagen. Dermed opphørte det parlamentariske system å fungere, og regjeringen styrte ved nødsforordninger.

NSDAP og Hitler kommer til makten

NSDAP-medlemmer bærer flagg med hakekors inn i kongresshallen i Nürnberg, dagen før partiets årsmøte i 1935.
Av /NTB scanpix.
Hitler taler i Krolloperaen i Berlin i forbindelse med innmarsjen i Polen 1. september 1939.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Valget i september 1930 ble et gjennombrudd for partiene på ytterfløyene, det nasjonalsosialistiske parti (NSDAP) og kommunistene. Heinrich Brüning søkte å møte krisen med en nedskjærings- og deflasjonspolitikk. Nazistene gikk i 1931 sammen med de tysknasjonale under Alfred Hugenberg til en samlet opposisjon. Nazistene fikk 37,3 prosent av stemmene ved valget i juli 1932; sosialdemokratene 21,5 prosent og kommunistene 14,3 prosent. NSDAP, som tidligere hadde fått tilslutning fra tysknasjonale, hjemmesittere og ungdom, utraderte nå nesten de borgerlige mellompartiene. Flere kanslere avløste hverandre (Heinrich Brüning, Franz von Papen, Kurt von Schleicher).

Med Franz von Papen som mellommann sikret Adolf Hitler seg tilstrekkelig støtte fra storindustrien og godseierne, og 30. januar 1933 utnevnte Hindenburg Hitler til rikskansler. Hermann Göring og Wilhelm Frick ble medlemmer av regjeringen, men de øvrige var konservative eller partiløse, og von Papen var visekansler. Riksdagen ble oppløst. Ved valget 5. mars fikk nazistene 44 prosent av stemmene og de tysknasjonale åtte prosent.

23. mars 1933 fikk Hitler ubegrensede fullmakter gjennom fullmaktsloven, som gav den legale basis for diktaturet. Alle som kunne mistenkes for å være politiske motstandere, risikerte å bli sendt i konsentrasjonsleir uten lov og dom, og ofte utsatt for brutal mishandling. Særlig jødene ble hard rammet av forfølgelsene. Ved Nürnberglovene i 1935 ble de berøvet sine statsborgerlige rettigheter og alminnelig rettsbeskyttelse.

I 1933 var Tyskland utenrikspolitisk isolert og underlagt Versaillesfredens bestemmelser. I løpet av få år lyktes det Hitler å få bort de militære klausuler som var pålagt Tyskland, og komme ut av den utenrikspolitiske isolasjon. Fra 1938 begynte Hitler å realisere andre deler av sitt program: revisjon av de territoriale tap under første verdenskrig og oppfyllelse av andre nasjonale aspirasjoner. I 1938 ble Østerrike annektert («Anschluss») og de sudettyske områder i Tsjekkoslovakia innlemmet i riket etter Münchenforliket. Anneksjonen av «rest-Tsjekkoslovakia» i mars 1939 og det tyske press på Polen førte imidlertid til en omlegging av vestmaktenes politikk.

Foran det store krigsoppgjøret som måtte komme, valgte Tyskland og Sovjetunionen en foreløpig forståelse gjennom en ikke-angrepspakt; 23. august ble det sluttet en avtale hvor Tyskland gikk med på en deling av Polen og på å overlate de baltiske land til russerne. 1. september 1939 rykket tyske tropper over grensen til Polen, og 3. september erklærte Storbritannia og Frankrike Tyskland krig.

Andre verdenskrig

Tyske genereler under andre verdenskrig. Fritz Todt (nummer fire fra venstre, i sivile klær) sammen med (fra venstre) Rudolf Hess, Heinrich Himmler, Philipp Bouhler, Reinhard Heydrich og Konrad Meyer på et møte om Generalplan øst (en plan om germanisering og tysk okkupasjon av store deler av Sentral- og Øst-Europa) 20. mars 1941.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Under andre verdenskrig lå den øverste militære og politiske ledelse hele tiden hos Hitler. Det ble drevet en systematisk utplyndring av de okkuperte land, og for å avhjelpe mangelen på arbeidskraft brukte tyskerne krigsfanger og arbeidere fra okkuperte land. Jødeforfølgelsene, som hadde foregått siden nazistenes maktovertakelse, fortsatte med økt styrke. I perioden 1938–1945 ble mer enn seks millioner jøder drept over hele Europa, kjent som Holocaust. Både jøder og krigsfanger var blant gruppene som ble plassert i konsentrasjonsleirene. I enkelte offiserskretser var det en viss opposisjon mot krigspolitikken, og det oppstod også mindre sivile opposisjonsgrupper som reagerte mot naziregimets forbrytelser, som etter hvert nådde et uhørt omfang.

Etter tyskernes nederlag ved Stalingrad i 1943 ble opposisjonen mer aktiv. Attentatet mot Hitler i hovedkvarteret i Øst-Preussen 20. juli 1944, etter den vestallierte invasjon i Normandie, var et ledd i en større sammensvergelse som ville sette nazistene ut av spill og innsette en foreløpig regjering. Heinrich Himmler og hans SS trådte stadig sterkere i forgrunnen. 30. april 1945, etter at sovjetiske tropper hadde rykket inn i Berlin, begikk Hitler selvmord. Overkommandoen undertegnet 7.–8. mai kapitulasjonsbetingelsene, og 5. juni utstedte seierherrene en erklæring om at de overtok den politiske makten i Tyskland.

Okkupasjon og deling 1945–1949

Fra 1949 til 1990 var Tyskland delt i to. Den østlige delen hørte til Østblokka og var med i Warszawapakta. Sovjetisk frimerke fra 1975 med flagga til Warszawapakt-landa: på venstre side Bulgaria, Ungarn og Aust-Tyskland, på høgre side Tsjekkoslovakia, Sovjetunionen og Romania, lengst nede Polen.

De allierte var på Jaltakonferansen i februar 1945 blitt enige om prinsippene for okkupasjonen, og bestemmelsene ble nærmere utformet på Potsdamkonferansen i juli–august samme år. Tyskland ble delt i fire soner; en sovjetisk, som foruten landet øst for Elben omfattet Sachsen og Thüringen, mens Vest-Tyskland ble delt mellom Storbritannia, USA og Frankrike. Det ble opprettet et alliert kontrollråd som bestod av fire generalguvernører. Også Berlin ble delt i soner, men her ble det opprettet en felles kommendantura, som skulle lede byens administrasjon.

Sovjetunionen og de vestlige allierte hadde svært ulike målsetninger også når det gjaldt den tyske økonomien. Mens de første ville ta ut så store verdier som mulig, ønsket særlig amerikanske myndigheter en velfungerende økonomi midt i Europa. Uenigheten førte til en svært ulik politikk i den sovjetokkuperte østsonen og vestsonene.

Uenigheten om hvilken utvikling som var ønskelig i Tyskland hang uløselig sammen med «den kalde krigen» som i slutten av 1940-årene brøt ut mellom de allierte fra krigens dager. En gradvis «sovjetisering» av Øst-Europa («østblokken») i 1946–1947 ble møtt med proklamasjonen av den amerikanske Truman-doktrinen i mars 1947 og fremleggelsen av Marshallplanen noen måneder senere.

Våren og sommeren 1948 inntraff en krise i forholdet mellom Sovjetunionen og vestmaktene i Tyskland. Sovjetunionen oppløste ensidig det allierte kontrollrådet for Tyskland, mens vestmaktene innkalte en tysk lovgivende forsamling og gjennomførte en radikal pengereform i vestsonene. Da vestmaktene innførte den nye valutaen, D-mark, også i Vest-Berlin, ble det i østsonen gjennomført en blokade av byen. Det fikk vestmaktene til å organisere en luftbro med forsyninger til byens innbyggere, noe som gav dem en klar propagandaseier.

Det østtyske partiet SED forberedte da opprettelsen av en egen stat i den sovjetisk-okkuperte delen av Tyskland. Da Berlin-blokaden ble hevet i mai 1949, var delingen av Tyskland en realitet, selv om DDR (Tyske demokratiske republikk) formelt ble opprettet først i oktober samme år.

Vest-Tyskland

Vestmaktene forberedte opprettelsen av en egen vesttysk stat fra 1947. Et parlamentsråd møtte i Bonn i september 1948. Etter mange vanskeligheter ble en ny forfatning vedtatt og godkjent av vestmaktene i mai 1949. Okkupasjonsmaktenes myndighet ble fastslått i et «okkupasjonsstatutt», som vesentlig gav dem en kontrollerende myndighet, mens selve administrasjonen ble overlatt til tyskerne selv. Den militære kommisjonen som representerte okkupasjonsmaktene ble avløst av en sivil.

I september 1949 ble lederen for de frie demokrater, Theodor Heuss, valgt til Forbundsrepublikkens president, og CDUs leder, Konrad Adenauer, til forbundskansler. Han dannet en samlingsregjering av CDU, FDP og det konservative, protestantiske «tyske parti». Adenauer oppnådde lettelser i okkupasjonsstatuttet, og på utenriksministermøtet i London i mai 1950 ble vestmaktene i prinsippet enige om at Forbundsrepublikken skulle få større selvbestemmelsesrett. I september godkjente de opprettelsen av et eget vesttysk militært forsvar i samarbeid med vestmaktene.

Utviklingen i den nye staten var fra opprettelsen i 1949 preget av sterk økonomisk fremgang. I 1951 overtok Adenauer det nye embetet som utenriksminister og undertegnet avtalen om Det europeiske kull- og stålfellesskap. Vest-Tyskland kom med i Europarådet, og i 1955 i NATO. Under Adenauers myndige ledelse styrket landet samarbeidet med de vestlige land på flere områder og spilte en aktiv rolle ved opprettelsen av EF.

I begynnelsen av 1970-årene kom det i stand en rekke avtaler med øststatene som la grunnlaget for avspenning mellom Vest- og Øst-Tyskland. Forhandlinger i 1972 mellom de to tyske stater ledet til en normalisering av forholdet gjennom den såkalte grunnavtalen som trådte i kraft i juni 1973. Samme år ble de to tyske statene medlemmer av FN.

Øst-Tyskland – Den tyske demokratiske republikk

Palast der Republik – «Republikkens palass» i Øst-Berlin, 1977. Bygningen tilhørte DDRs parlament Volkskammer (folkekammeret).

7. oktober 1949 ble Den tyske demokratiske republikk (DDR) erklært for opprettet. Wilhelm Pieck ble president og Otto Grotewohl statsminister. DDR ble medlem av Comecon i 1950, og regjeringen godtok Oder–Neisse-linjen som grense til Polen. Den første femårsplanen ble offentliggjort i 1950 og tok sikte på i planperioden å nå samme levestandard som før krigen. DDR fikk i 1952 egne forsvarsstyrker og var med i Warszawapakten fra opprettelsen i 1955.

Grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland var strengt avsperret, særlig mange forlot landet ved å krysse sektorgrensene i Berlin. I august 1961 bygde østtyske styrker Berlinmuren, som isolerte Vest-Berlin, og stanset dermed flyktningestrømmen.

I mars 1970 møttes den vesttyske forbundskansler Willy Brandt og DDRs statsminister (fra 1964) Willi Stoph i den østtyske byen Erfurt og i vesttyske Kassel for å drøfte mulighetene for en normalisering av forholdet mellom de to tyske statene. Avspenningspolitikken som fulgte i de nærmeste årene fikk store konsekvenser for DDR, som nå ble anerkjent diplomatisk av en rekke land i Vest-Europa.

Innenfor rammen av en sosialistisk planøkonomi opplevde DDR fra 1960-årene anselig økonomisk fremgang. Boligsituasjonen og lønnsforholdene bedret seg, levestandarden steg og ble den høyeste i Comecon. Den økonomiske fremgangen gjorde det mulig å bygge ut et omfattende offentlig velferdssystem i 1960- og 1970-årene, men økonomien stagnerte 1980-årene.

Veien til tysk samling

Berlinmuren, en del av jernteppet mellom øst og vest, ble åpnet i november 1989 og etterhvert revet. Bildet viser en folkemengde foran Berlinmuren, med Brandenburger Tor i bakgrunnen, 1. desember 1989.
Av .
Lisens: Public domain
Helmut Kohl var en tysk politiker (CDU) og forbundskansler i Tyskland fra 1982 til 1998. Han blir særlig husket for å ha spilt en førende rolle for europeisk integrasjon gjennom EU og for sin innsats for å sikre tysk gjenforening etter at DDR brøt sammen i 1989.
Helmut Kohl, 1989
Av /Konrad Adenauer Stiftung.
Lisens: CC BY SA 3.0

Hull i jernteppet

Slik forhold utenfor Tyskland var avgjørende ved delingen av landet i 1949, ble det også forhold utenfor som skapte forutsetningene for en gjenforening 40 år senere. I mai 1989 startet ungarske soldater å demontere piggtrådgjerdet mellom Ungarn og Østerrike. Dette ble det første hullet i jernteppet siden Berlinmuren ble reist – og det var særlig østtyskere som skulle komme til å benytte seg av det.

De sovjetiske myndighetene under reformatoren Mikhail Gorbatsjov hadde gjort det klart at de ikke ville gripe inn i de østeuropeiske statenes indre forhold. Reformprosessen var sommeren 1989 kommet lengst i Polen og Ungarn, der det var utsikter til reelt flerpartisystem. Etter sommerferien ble tusener av østtyskere igjen i Ungarn. Tidlig i september gav ungarske myndigheter etter og grensene ble åpnet. Kilometerlange bilkolonner med østtyskere passerte grensen på vei til Vest-Tyskland. Fluktbølgen forplantet seg raskt til Vest-Tysklands ambassader i Praha og Warszawa, og i oktober fikk 20 000 flyktninger fra disse ambassadene utreisetillatelse til vest.

Samtidig med fluktbølgen var det økende oppslutning om store demonstrasjoner i Øst-Tyskland, særlig i Leipzig, der demonstrasjonene hver mandag etter hvert samlet flere hundre tusen mennesker. 14. oktober ble DDR-statens 40-årsjubileum feiret med blant andre Mikhail Gorbatsjov som gjest. Feiringen kom i skyggen av fluktbølgen og massedemonstrasjonene, som på jubileumsdagen ble slått ned med harde midler. Fire dager etter gikk Erich Honecker av som stats- og partisjef. Han ble erstattet av sin «kronprins», Egon Krenz.

Berlinmurens fall

Krenz viste vilje til reformer og la sin politikk nærmere opp mot Gorbatsjovs perestrojka, men det stoppet verken demonstrasjonene eller fluktbølgen. I begynnelsen av november gikk både regjeringen og politbyrået av, og 9. november 1989 skjedde det som er blitt stående som symbolet på den østtyske revolusjonen: som en følge av nye reisebestemmelser ble grensene mot Vest-Berlin og det øvrige Vest-Tyskland åpnet. Millioner av østtyskere benyttet anledningen til å besøke vest de første ukene. Etter «Berlinmurens fall» var det ingen vei tilbake. Den liberale kommunistlederen fra Dresden, Hans Modrow, ble statsminister, kommunistpartiets særrettigheter ble opphevet og Egon Krenz gikk av som statssjef og ble midlertidig erstattet av Manfred Gerlach fra det liberale parti.

I november kom den vesttyske forbundskansler Helmut Kohl med en tipunktsplan for Tyskland. Planens endelige mål var tysk gjenforening, noe som fortsatt ble regnet for uaktuelt både av østtyske politikere og av store deler av det internasjonale samfunn. Andre deler av planen, blant annet et nærmere samarbeid mellom de tyske statene mot en økonomisk union, ble tatt godt imot.

Frie valg

I desember 1989 startet en rundebordskonferanse i Øst-Tyskland. SED, som etter hvert ble omdøpt til PDS (Partiet for demokratisk sosialisme), møtte sammen med sine tidligere koalisjonspartnere, CDU og det liberale parti. Det nystartede sosialdemokratiske parti var representert; det samme var ulike aksjonsgrupper og borgerinitiativer som hadde stått bak massedemonstrasjonene. Konferansen kom raskt til enighet om å utskrive frie valg til folkekammeret. Etter dette brøt de gamle statsstrukturene delvis sammen utover vinteren, og Modrows regjering måtte fremskynde valget. 18. mars 1990 ble så det første – og siste – frie valg til DDRs folkekammer avholdt.

Vesttyske politikere engasjerte seg sterkt i den østtyske valgkampen. Forbundskansler Kohls valgløfte om at østtyske mark skulle kunne veksles inn i forholdet 1:1 i den kommende økonomiske unionen hadde trolig stor innvirkning på CDUs valgresultat. Partiet alene fikk over 40 prosent av stemmene (med alliansepartnere 48 prosent). Sosialdemokratene, som få måneder tidligere var spådd et meget godt valg, fikk bare 22 prosent, mens PDS (restene av det tidligere kommunistpartiet) fikk 16 prosent. Valgets store tapere var de gruppene som ikke ble støttet av vestlige partier, deriblant opposisjonsgruppene og borgerinitiativene fra høstens demonstrasjoner.

CDUs Lothar de Maizière dannet en samlingsregjering, som raskt fikk karakter av en overgangsregjering frem til den tyske gjenforening som de fleste etter hvert så måtte komme. Men mens de to tyske statene alene kunne forhandle frem den økonomiske og sosiale union som trådte i kraft 1. juli 1990, måtte den politiske samlingen forhandles frem i samarbeid med flere andre stater.

Foreningen av Tyskland

Etter først å ha markert motstand, gav Sovjetunionen sommeren 1990 sitt samtykke til at et gjenforent Tyskland selv kunne velge militær blokktilhørighet, det vil si NATO-medlemskap. En viktig hindring for gjenforeningen var da fjernet, og endringene kom i rask rekkefølge. En monetær, økonomisk og sosial union mellom de to statene trådte i kraft i juli 1990. I august 1990 ble de to tyske stater enige om en statsavtale som fastla det juridiske grunnlaget for gjenforeningen, som så skjedde 3. oktober 1990. 2. desember ble de første fellestyske forbundsdagsvalg siden 1932 avholdt. Helmut Kohl ble etter valget leder for en høyre-sentrum-regjering bestående av CDU/CSU og FDP.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Terje Andersen

Hei.Har akkurat foreslått en endring av ordet "sentrifugale" i setningen; "Imidlertid skulle de sentrifugale kreftene vise seg å være sterkere i Tyskland enn i de vestlige naborikene", med "desentraliserende". Den sentrifugale kraft virker innover mot senteret og blir da misvisende.

svarte Astrid Sverresdotter Dypvik

Hei, og takk for eit godt innspel. Beklagar at eg ikkje har svara før. Eg har vore sjuk. Skal få retta opp i det. Beste helsingAstrid, fagansvarleg

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg