Starten på den tyske statshistorien regnes gjerne fra kroningen av Otto I til tysk-romersk keiser i 962. Dette ble starten på Det tysk-romerske riket, som ble formelt oppløst i 1806. 

Frankerne under Chlodvig og hans etterkommere la på 500-tallet under seg Gallia og innledet en ekspansjon østover som fortsatte under karolingerne. Alle germanske stammer øst for Rhinen ble lagt inn under frankisk velde. Den deling av karolingernes frankiske rike som ble innledet ved forliket i Verdun i 843, utviklet seg i de følgende 40 år til en permanent deling i et østlig og et vestlig rike. Det første skulle gi opphavet til Tyskland, det andre til Frankrike.

I 911 døde den karolingiske linjen ut i Øst-Frankerriket, og Tysklands politiske historie regnes vanligvis fra de tyske stammehertugenes valg av Henrik av Sachsen (Henrik Fuglefanger) til konge i 919. Trusselen fra madjarene i øst skal ha vært den viktigste grunnen til stammehertugenes kongevalg.

Det saksiske dynasti ble sittende med makten til 1024, da kongeverdigheten gikk over til det saliske dynasti, som igjen ble etterfulgt av hohenstauferne i 1138. Helt frem til Fredrik 2s død i 1250 var Tyskland for det meste samlet under én hersker, og monarkiet var den sentrale politiske faktor i riket.

Deretter gikk Tyskland inn i en politisk oppløsningsprosess, og selv om det fra 1273 igjen ble valgt tyske keisere, var det territorialfyrstene som dominerte i de følgende århundrer. Det var i egenskap av territorialfyrster enkelte keisere ennå kom til å gjøre seg politisk gjeldende i senmiddelalderen, samtidig som keiserverdigheten igjen ble brukt til å fremme territorielle interesser fremfor rikspolitiske mål.

Tyskland fikk således i løpet av 1200-tallet et stadig sterkere føderativt preg, som også ble konstitusjonelt anerkjent gjennom Den gylne bulle i 1356. I det samme tidsrommet skiftet også det politiske tyngdepunktet fra vest til øst. Saksiske og saliske keisere hadde funnet økonomisk fundament for sin politikk i Rhin-området, hohenstauferne i stor grad også i Italia, særlig Sør-Italia. De senere luxemburgere og habsburgere bygde primært på inntektene fra Böhmen, Tirol, Kärnten og Østerrike.

Men selv om Tyskland i hele perioden fra begynnelsen av 900-tallet til midten av 1200-tallet for det meste var samlet under en keiser, og monarkiet i dette tidsrommet var den dominerende faktor i tysk politikk, innebar perioden store befolkningsmessige og økonomiske endringer, som også virket avgjørende inn på utformingen av det politiske system. Til forskjell fra Vest-Frankerriket, som i løpet av 800-tallet gjennomgikk en føydal oppløsningsprosess (se føydalisme), var østriket preget av et jevnere bondesamfunn under ledelse av stammehertugene.

Det har antagelig vært et sterkere sosialt grunnlag for en stabil statsdannelse her enn i vest. Etter at madjarene var blitt slått i 955, var dessuten Tyskland langt mindre utsatt for ytre fiender enn Frankrike.

Det økonomiske grunnlaget for den nye tyske staten var imidlertid dårlig. Naturaløkonomien rådde, og under de saksiske og til dels saliske keiserne var inntektene fra kongens husmaktområder de viktigste. Administrasjonen var enkel; det fantes ingen hovedstad, og kongen var stadig på flyttefot. Samarbeidet med kirken ble derfor en grunnpilar i det politiske og administrative system fra Otto 1s tid (936–973).

Biskopene som var bundet til kongen ved troskapsed og av ham ble utstyrt med embeter og len, utgjorde det viktigste bindemiddel i riket. I denne forbindelse tales det gjerne om det ottonske system.

Gradvis ble imidlertid også Tyskland føydalisert, og på 1100-tallet nærmet situasjonen i enkelte deler av riket, særlig de vestlige, seg til Frankrikes på 900-tallet. Keiserne fra Fredrik Barbarossa av (1152–90) forsøkte derfor i likhet med kongene i England og Frankrike å tufte monarkiet på føydale lover og institusjoner. Imidlertid skulle de desentraliserende kreftene vise seg å være sterkere i Tyskland enn i de vestlige naborikene. Viktig var det at den økonomiske ekspansjonen i høymiddelalderen – handelsekspansjonen og urbaniseringen – ikke inntraff i det tyske monarki på samme måte som i England og Frankrike.

Heller ikke kom en av de viktigste begivenheter i tysk middelalderhistorie, vandringen østover på slavisk område, den såkalte «Drang nach Osten», til å favorisere kongemakten. Tvert imot kom denne veldige utvidelsen av det tyske bosetningsområdet sammen med den økonomiske veksten og urbaniseringen til å tjene territorialfyrstenes interesser. Se også hansa, Brandenburg, Preussen.

Forholdet til kirken, som hadde vært av vital betydning for de første keiserne, kom fra 1070-årene inn i en kritisk fase fordi det vokste frem en europeisk kirke som krevde uavhengighet av verdslige makthavere. Denne bevegelsen ble fanget opp av pavemakten, som fra Gregor 7s tid ble keiserens argeste motstander (se investitur). I første omgang oppstod en konflikt mellom keiser og pave om hvem som skulle ha kontrollen over biskopene i Tyskland og Italia. Selv om man foreløpig kom frem til et slags kompromiss i 1122, innebar det slutten på det ottonske system.

Men forholdet til paven kom til å bli langt mer enn et spørsmål om kirkelig autonomi og kontroll over bispeembeter. Under hohenstauferne ble det først og fremst et spørsmål om makt i Italia; dessuten var det hele tiden et spørsmål om ideologi og prestisje. I 962 hadde Otto 1 oppnådd keisertittelen under et krigstog til Italia. Arven fra Karl den store var fra da av overtatt av de tyske kongene.

Men noen virkelig tysk imperialisme ble ikke utviklet under de to første keiserdynastiene; for dem var keiserverdigheten i første rekke et middel til å styrke makten hjemme, ikke minst over kirken, inklusive pavestolen. Fredrik Barbarossa satte seg imidlertid som mål å bygge opp en virkelig keisermakt i Italia. Med sine militære styrker forsøkte han å undertrykke Nord- og Midt-Italia, men mislyktes.

Fredriks viktigste gevinst ble ekteskapet mellom sønnen Henrik og arvingen til normannerriket i Sør-Italia og på Sicilia. Fra dette utgangspunktet forsøkte Fredrik å skape et keiserrike i Italia. Hohenstaufernes imperialistiske politikk ble av paven oppfattet som en livsfarlig trussel. Fredrik 2 (1212–50) måtte gi vidtrekkende konsesjoner til de tyske fyrstene for å få støtte til sin Italia-politikk, som imidlertid skulle ende med nederlag.

Omkring år 1400 stoppet den tyske øst-ekspansjonen opp, og i senmiddelalderen ble det tyske riksområdet mindre, dels gjennom fransk ekspansjon østover i retning av Rhinen – en bevegelse som skulle fortsette i flere hundre år – mot Burgund og Provence, dels gjennom fremveksten av sterke stater i øst (Polen, Litauen) og dels ved at mindre områder som de sveitsiske kantonene i sør og de nederlandske provinsene i nordvest, gjorde seg uavhengige.

Trettiårskrigen gikk hardt ut over Tyskland. Mesteparten av krigshandlingene foregikk på tysk område. Bildet viser Münchens borgere som overrekker Gustav Adolf byens nøkler i 1632. Samtidig stikk.

KF-bok. Begrenset gjenbruk

I perioden fra rundt 1500 til midten av 1800-tallet fulgte den politiske utviklingen i Tyskland et annet løp enn i resten av Europa, hvor sentralmakten ble styrket og som oftest kontrollert av en konge. Også lokaladministrasjonen ble kraftig styrket. Det samme gjaldt hæren, som oftest bestod av leiesoldater. De lavere trinn i det gamle, føydale makthierarkiet mistet etter hvert makten.

I Tyskland gikk det annerledes. Keiseren fikk aldri en tilsvarende stilling som for eksempel kongen i Frankrike. Inntektene som keiser tillot ham aldri å bygge opp en hær. Administrasjonen var uhyre liten. Lovverket var ikke fellestysk. Det fantes ikke tysk mynt.

I Tyskland ble det neste ledd i hierarkiet suverenitetsbærende: etter Trettiårskrigen 1648 fantes det i Tyskland ca. 300 suverene fyrstedømmer og ca. 1500 såkalte riksumiddelbare områder, som også i praksis var selvstendige. Det ble fyrstene i disse områdene som etter hvert fikk den samme maktstilling som kongene i resten av Europa, flere av dem fikk til og med kongetittel.

Det er flere grunner til at Tyskland ikke fikk et sterkt keiserdømme. Keiseren hadde bare minimale inntekter fra riket, og han ble valgt av et fast valgkollegium som bestod av de største verdslige og geistlige fyrstene. Disse kunne ved nyvalg slå ned på forsøk på keiserlig maktøkning, som gjerne måtte skje over flere generasjoner. Viktigere er det imidlertid at Tysklands sentrale beliggenhet gjorde at nabostatene så med stor uro på forsøk på å etablere en sterk, sentralisert stat i hjertet av Europa.

Keiser Karl 5 (1519–56) løste de finansielle problemene ved inntekter fra sine ikke-tyske områder. Han beseiret de protestantiske fyrstene, men ble stoppet av Frankrike i forsøket på å etablere en eneveldig stat i Tyskland. På 1600-tallet ble en tilsvarende drøm knust av franske og svenske våpen i Trettiårskrigen. Etter dette øvde keiseren bare minimal kontroll over fyrstene, og de fikk anledning til å etablere sine små eneveldige stater. Et nytt maktsentrum vokste frem: kurfyrstedømmet Brandenburg som 1701 ble kongedømmet Preussen.

Under Fredrik 2 den store (1740–86) ble Preussen en stormakt som rivaliserte med Østerrike om hegemoniet i Tyskland.

Rundt år 1500 stod Tyskland svært sentralt i Europas økonomiske liv. I Nord- og Vest-Europa spilte hansakjøpmennene en dominerende rolle i all handel. De sørtyske byene kontrollerte en stor del av varebyttet mellom middelhavsområdet og Nord- og Vest-Europa. Dette forandret seg i de neste århundrene. Handelsveiene begynte å gå utenom Tyskland, og handelen ble drevet av andre. Mer typiske kystland tok over, særlig England og Nederland. En grunn til dette var at mer voluminøse varer, som korn, salt og tømmer, utgjorde en stadig større del av handelsvolumet, og disse kunne vanskeligere fraktes over land og på elver.

Men det betydde kanskje like mye at tyske kjøpmenn manglet en sterk stat i ryggen, noe som blant annet førte til uforholdsmessig mange tollstasjoner langs tyske elver og landeveier. Dette fordyret varene, og bevirket at tyske kjøpmenn ble holdt borte fra oversjøisk handel.

Jorden ble i hele Tyskland kontrollert av adelige og geistlige godseiere. Men driften av jorden utviklet seg i to forskjellige retninger. Vest for Elben kan systemet kalles Grundherrschaft: godsene var stykket opp i mindre deler som ble leid ut til bøndene. Godseierne levde av jordleie. Denne var oftest fastsatt i penger, men kunne bli betalt i naturalier. Den fallende pengeverdien i perioden førte til synkende inntekter for godseierne i vest.

Øst for Elben dominerte et system som gjerne kalles Gutherrschaft: godseierne drev mesteparten av jorden selv; bøndene ble jordløse arbeidere. Godseierne hadde fordelen av stigende priser på jordbruksvarer, særlig korn. For å få best mulig utbytte var de avhengig av nok og billig arbeidskraft. Dette fikk dem til å få gjennomført lovregler som bandt bøndene til det godset de var født på; bøndene ble livegne. Dette er en utvikling som gikk særlig raskt i perioder med stagnasjon eller nedgang i folketallet, som for eksempel under og etter Trettiårskrigen.

På 1800-tallet fortsatte rivaliseringen mellom Østerrike og Preussen. Begge stater kjempet mot de franske revolusjonshærene, og senere mot Napoleon. I 1803 ble 103 tyske stater strøket av kartet og ca. 130 000 km2 landområde delt på nytt etter Napoleons ordre. Russland, Storbritannia og Østerrike dannet 1805 «den tredje koalisjon», mens Preussen holdt seg passiv.

Etter Napoleons seier over Østerrike samme år ble Württemberg og Bayern, som hadde støttet Napoleon, opphøyet til kongeriker og dannet kjernen i Rhinforbundet, som Napoleon kontrollerte. Det tysk-romerske rikes formelle eksistens opphørte da Frans 2 1806 måtte gi avkall på tittelen tysk keiser; fra da av kalte han seg keiser av Østerrike.

I 1807 kom også Preussen i strid med Napoleon, men ble slått. Ved freden i Tilsit 1807 mistet Preussen halvparten av sine provinser, som ble omgjort til kongedømmet Westfalen for Napoleons bror, Jérôme, og til hertugdømmet Warszawa for kongen av Sachsen. Hele nordsjøkysten og en del av østersjøkysten ble innlemmet i Frankrike av hensyn til kontinentalsperringen.

I disse årene vokste det frem en sterkere og mer bevisst nasjonalfølelse, og særlig den prøyssiske stat forberedte en frihetskamp ved bla annet å innføre reformer som opphevelsen av livegenskapet. Napoleon tvang Preussen til å ta del i invasjonen av Russland (1812), men Napoleons motgang ble signalet til Preussens «frihetskrig» 1813–15, som ble støttet av Storbritannia, Russland og Østerrike. Napoleon tapte «folkeslaget» ved Leipzig (1813) og trakk seg tilbake til Frankrike.

Etter Wienkongressen 1815 ble de tyske stater forent i et meget løst statsforbund (Deutscher Bund), som på det meste hadde 39 medlemmer, med Østerrike som leder og med en felles forbundsdag i Frankfurt am Main. Mellom 1812 og 1842 lyktes det Preussen å forene alle tyske stater unntatt Østerrike i det tyske tollforbund (Zollverein).

Den liberale bevegelsen vokste i 1820-årene, og ble stimulert av julirevolusjonen i Frankrike (1830). I mars 1848 utbrøt det under en økonomisk krise, og påvirket av februarrevolusjonen i Frankrike, en revolusjon i Tyskland. Den var ledet av borgerskapet, særlig den akademiske middelstand, og programmet var et samlet Tyskland med en liberal forfatning.

I begynnelsen av mars 1848 ble det innført liberale forfatninger i de tyske småstatene og i mars brøt revolusjonen ut i Wien og Berlin. Både keiseren av Østerrike og kongen av Preussen ble tvunget til å ta liberale regjeringer og love frie forfatninger. I mai ble det valgt en tysk nasjonalforsamling, som trådte sammen i Frankfurt (Frankfurt-parlamentet). Den ble delt mellom «stortyskere» som stod under ledelse av sørtyske liberale og ville ha Østerrike som ledende makt, og «lilletyskere» som ble ledet av de prøyssiske liberale, som ønsket et Tyskland uten Østerrike.

Nasjonalforsamlingen valgte en østerriksk erkehertug til riksforstander. Opprørskrigen mot Danmark i Schleswig-Holstein 1848–50 ble støttet av Preussen, men da både den russiske og den britiske regjering støttet Danmark, trakk Preussen seg ut av kampen. Høsten 1848 seiret reaksjonen både i Østerrike og i Preussen. I mars 1849 vedtok nasjonalforsamlingen en grunnlov for Tyskland og valgte kongen av Preussen til keiser av et «lilletysk» rike.

Kongen nektet imidlertid å motta tilbudet, og den radikale fløyen i nasjonalforsamlingen forsøkte å sette i gang en ny revolusjon. Den ble slått ned av prøyssiske tropper. Etter at Østerrike hadde slått Sardinia og med russisk hjelp også knust opprøret i Ungarn, ble maktbalansen i Tyskland mellom Østerrike og Preussen gjenopprettet ved avtalen i Olmütz 1850. Året etter ble forbundsavtalen fra 1815 satt i kraft igjen, og utpreget konservative krefter fikk makten i de enkelte statene.

Preussen beholdt imidlertid en landdag som var valgt etter et «treklassesystem», som sikret de øvre sosiale lag flertall.

1850-årene var en politisk reaksjonstid, men det var stor fremgang for industrien, og utbyggingen av et effektivt jernbanenett skjøt fart. Preussen kom til å gå i spissen for arbeidet med en samling av Tyskland, og kunne i dette arbeidet bygge på økonomiske realiteter, nemlig tollunionen fra 1834, der Østerrike ikke var med.

I Preussen var imidlertid fortsatt den adelige godseierklassen, «junkerne», sosialt og politisk førende. De hadde stilt seg skeptisk til den liberale og nasjonale bevegelses krav om Tysklands samling. I slutten av 1850-årene ble denne bevegelsen på ny aktiv, delvis på grunn av Italias samling.

Fra 1862 var junkeren Otto von Bismarck ministerpresident, og han regjerte mot landdagens flertall. Bismarck forstod at samlingen var uunngåelig, men han ville gjennomføre den med den prøyssiske hær under ledelse av huset Hohenzollern og derved sikre at de prøyssiske junkere beholdt den politiske makt i et samlet Tyskland. I 1863 støttet Bismarck Russland under opprøret i Polen, og oppnådde at Russland holdt seg utenfor da Preussen og Østerrike 1864 sammen erobret Schleswig og Holstein fra Danmark.

Etter å ha sikret seg Russlands og Frankrikes nøytralitet og sluttet en allianse med Italia, tok Bismarck 1866 den avgjørende kampen med Østerrike om herredømmet i Tyskland (se Den tysk-østerrikske krig). Ved freden ble Østerrike tvunget til å trekke seg ut av Tyskland, og avstå Venezia til Italia. Preussen annekterte flere tyske småstater, blant annet Hannover, og overtok Schleswig-Holstein.

I 1867 ble Det nordtyske forbund (Norddeutscher Bund) opprettet under Preussens ledelse. De nasjonalliberale oppgav sin opposisjon og gikk over til å støtte Bismarck i håp om tysk samling og en sterk og liberal stat.

Etter seieren over Østerrike begynte Bismarck å forberede oppgjøret med Frankrike. Krigen brøt ut juli 1870, den skapte en sterk nasjonal stemning i Tyskland, og den tyske hær vant store seire. Ved freden i Frankfurt mai 1871 måtte Frankrike avstå Elsass-Lothringen (Alsace-Lorraine) og betale 5 milliarder francs i skadeserstatning.

Den 18. januar 1871 hadde de tyske fyrstene i Versailles utropt kong Vilhelm av Preussen til tysk keiser. Keiserrikets forfatning bygde på den nordtyske av 1867. Det tyske rike ble en forbundsstat av 26 stater, men i realiteten ble Preussen den førende stat. Den utøvende makt lå hos keiseren, som også var konge av Preussen. Den lovgivende og bevilgende myndighet lå hos en riksdag valgt ved alminnelig stemmerett for menn, men etter en valgordning som begunstiget landdistriktene, og et forbundsråd av representanter for regjeringene i de enkelte land. Rikskansleren, som i regelen også var statsminister i Preussen, var direkte ansvarlig overfor keiseren, det var ingen parlamentarisme. Riksdagen hadde ingen reell innflytelse over utenrikspolitikk og militærvesen.

Det foregikk i denne tiden, den såkalte andre industrielle revolusjon, en rask industrialisering som gjorde Tyskland til Europas ledende industriland. Dette var særlig tydelig i tungindustrien og spesielt i Ruhrdistriktet (Krupp, Thyssen). Tyskland ble førende innenfor tidens nye industrier, den kjemiske og den elektrotekniske (for eksempel Badische Anilin (BASF), AEG, Siemens-Schuckert).

Den tyske industrien kom til å kontrollere viktige patenter og spilte en stadig større rolle på verdensmarkedet. Handelsflåten vokste til den nest største i verden. De tyske høyskolene, som tilførte næringslivet kompetente ingeniører og administratorer, var ledende i Europa. Mot slutten av hundreåret fant det sted en stor utvandring til USA, men innbyggertallet i riket steg likevel fra 41 mill. i 1870 til 68 mill. i 1914, en økning som bidrog til å skape et stort hjemmemarked for tysk industri.

Bismarck hadde ledelsen over Tysklands innenrikspolitikk også etter 1871. Godseierne beholdt imidlertid sin sosiale posisjon og sin innflytelse i hæren og byråkratiet. I riksdagen støttet Bismarck seg først til de nasjonalliberale og de frikonservative mot sentrumspartiet som forsvarte enkeltstatenes rettigheter og den katolske kirke. I årene etter 1871 stod den såkalte kulturkampen mot den katolske kirke i forgrunnen. Bismarck forsøkte å få herredømme over bispeutnevnelsene og skolevesenet. Men i slutten av 1870-årene trengte Bismarck sentrums politiske hjelp for å få drevet igjennom en proteksjonistisk politikk som blant annet skulle sikre en høy korntoll.

Han oppgav kulturkampen og vendte seg isteden mot sosialdemokratene. De to sosialdemokratiske partier hadde sluttet seg sammen på kongressen i Gotha 1875, og fikk ved valget 1877 nesten ½ mill. stemmer. I 1878 ble keiseren utsatt for to attentater som ikke skyldtes sosialdemokratene, men som gav Bismarck påskudd til å få vedtatt en lov som forbød det sosialistiske parti og dets presse. Forbudet ble ikke effektivt. I Bismarcks tid kom flere sosiale trygdelover, blant annet med sikte på å forebygge fortsatt fremgang for sosialistene. Tyskland ble et foregangsland i sosiallovgivning, men dette fikk ikke store politiske virkninger.

Bismarck førte en forsiktig utenrikspolitikk etter 1870. Målet var å bevare det tyske riket. Et middel var å opprettholde vennskapet med Østerrike og Russland mot Frankrike. Bismarck mente at Frankrike ville forsøke å ta revansj, og hans utenrikspolitikk gikk ut på å isolere Frankrike. I 1872 ble det på en konferanse i Wien inngått et trekeiserforbund mellom den tyske og den østerrikske keiser og den russiske tsar.

Striden på Balkanhalvøya førte imidlertid til skjerpet motsetning mellom Østerrike-Ungarn og Russland. På Berlinkongressen 1878 ville Bismarck opptre som den «ærlige megler», men russerne mente at han hadde tatt Østerrike-Ungarns parti. Det oppstod et spent forhold mellom Tyskland og Russland, og 1879 inngikk Tyskland en forsvarsallianse med Østerrike-Ungarn. I 1882 ble den utvidet til en trippelallianse, idet Italia kom med. I 1887 fryktet Bismarck en fransk revansjekrig og sluttet en hemmelig «reassuransetraktat» med Russland. Den var i strid med den tysk-østerrikske avtalen, og Bismarcks forsøk på å balansere mellom Russland og Østerrike var dømt til å mislykkes.

I 1880-årene satte Tyskland seg fast i Tysk Vest-Afrika (nå Namibia), Kamerun, Togo, Tysk Øst-Afrika (nå Tanzania), på en del av Ny Guinea og på Bismarckøyene. Senere kom en del andre øygrupper i Stillehavet til. Ingen av disse koloniene hadde stor økonomisk betydning. I 1888 døde Vilhelm 1 og ble etterfulgt av sin sønn Fredrik, som ble regnet som liberal. Han døde etter tre måneder og ble etterfulgt av Vilhelm 2, hans unge sønn som ikke hadde arvet farens liberale anskuelser. Det utviklet seg et motsetningsforhold mellom den unge, ærgjerrige keiseren og Bismarck, og mars 1890 fikk Bismarck avskjed. De senere rikskanslere var mindre uavhengige overfor keiseren.

De viktigste innenrikspolitiske spørsmål var rustningspolitikken og skattepolitikken. I 1897 ble admiral von Tirpitz marineminister, 1898 fikk han vedtatt sin første «flåtelov», og senere steg utgiftene til flåten stadig. Flåtepolitikken ble en belastning i forholdet til Storbritannia. I tiden fra 1890 til 1914 spilte forskjellige nasjonalistiske sammenslutninger en stor rolle, særlig i middelstanden.

På venstresiden gikk sosialdemokratene frem og fikk ved valgene i 1912 4½ mill. stemmer, mer enn 1/3 av stemmetallet, og ble riksdagens største parti med 110 av 397 mandater. Partiet bygde teoretisk på et marxistisk program, men førte i praksis en reformistisk politikk. Partiet var imidlertid i opposisjon til regimet, som igjen betraktet det som en trussel. Utenrikspolitikken fikk en ekspansiv karakter. Bismarcks moderate politikk, konsentrert om Europa, ble avløst av «Weltpolitik». Tysk kapital fikk konsesjon på Bagdadbanen, og Tyskland overtok Storbritannias rolle som Tyrkias beskytter. Samtidig viste Tyskland stor interesse for Afrika, og tyske «geopolitikere» planla opprettelsen av et Tysk Sentral-Afrika.

Den tyske regjering forsøkte under inntrykk av Tysklands sterke økonomiske vekst å gjøre riket til en ledende makt både til lands og til sjøs. Storbritannia gikk 1904 i allianse med Frankrike, og 1907 med Russland. De allierte betraktet Tysklands utenrikspolitikk som aggressiv, mens Tyskland på sin side følte seg «innsirklet» av fientlige stater.

Etter mordet i Sarajevo juni 1914 støttet keiser Vilhelm Østerrike-Ungarns krigspolitikk, først i de siste dager av juli gjorde han et svakt og mislykket forsøk på å avverge katastrofen. Ved utdbruddet av første verdenskrig gikk det en nasjonalistisk stemningsbølge over det tyske folk, og det ble sluttet politisk borgfred. Etter som krigen trakk i langdrag og Tyskland ble utsatt for en streng blokade, måtte landet gjennomføre en streng krigsøkonomi, sette industrien under statskontroll, innføre rasjonering av råstoffer og matvarer m.m.

Krigsøkonomien stod i de første krigsår under ledelse av industrimannen Walther Rathenau. Den politiske makt gikk mer og mer over til generalstaben, særlig etter at generalfeltmarskalk Paul von Beneckendorff Hindenburg og general Ludendorff i august 1916 hadde fått den militære ledelse. Vinteren 1916–17 var meget hard, og det oppstod uro i landet. USAs inntreden i krigen svekket troen på seier.

I januar 1916 dannet Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg en illegal revolusjonær organisasjon, Spartakus-Bund, som var mot krigen og borgfreden og gikk inn for en sosialistisk revolusjon. Og våren 1917 ble det stiftet et eget «uavhengig» sosialdemokratisk parti som gikk inn for fred uten skadeserstatning og anneksjoner. I juli 1917 vedtok et flertall av riksdagen, etter forslag fra sentrumspolitikeren Matthias Erzberger, en resolusjon om fred uten anneksjoner. Rikskansler Bethmann-Hollweg gikk av, men begge de følgende kanslerne var avhengige av generalstaben, og denne fastholdt sine krigsmål: kontroll over Belgia, anneksjon av industridistriktene i Lorraine og opprettelse av vasallstater i Polen, de baltiske land og Ukraina. Det russiske sammenbruddet høsten 1917 åpnet nye perspektiver, og opposisjonen trådte i bakgrunnen. En streikebevegelse januar 1918 ble slått ned av Ludendorff.

I slutten av september 1918 gikk Bulgaria ut av krigen, og det ble klart at Østerrike-Ungarn var i ferd med å bryte sammen. Generalstaben krevde nå at det ble dannet en parlamentarisk regjering som kunne slutte våpenhvile. Den 2. oktober dannet den liberale prins Max av Baden en ny regjering, hvor også sosialdemokratene var med. Den vendte seg til USAs president Woodrow Wilson for å oppnå våpenhvile på grunnlag av dennes «14 punkter». Etter en noteveksling ble våpenhvileavtalen undertegnet ved Compiègne nord for Paris 11. november.

I oktober 1918 hadde en revolusjonær stemning bredt seg; 5. november kom det til matrosoppstand i Kiel, og det ble opprettet råd (tilsvarende de russiske sovjetene) blant arbeiderne og matrosene; 7. november ble det utropt en rådsrepublikk i München, og 9. november trådte prins Max tilbake til fordel for sosialdemokraten Friedrich Ebert. Sosialdemokraten Philip Scheidemann utropte samme dag republikken i Berlin, og det ble dannet en regjering som representerte de to sosialdemokratiske fraksjonene. Keiseren flyktet til Nederland.

«Flertallssosialistene» ønsket et parlamentarisk demokrati bygd på alminnelig stemmerett, mens de uavhengige ville bygge på rådene som organer for proletariatets diktatur. Flertallssosialistene beholdt ledelsen av fagforeningene og flertallet innenfor rådene. I desember trådte de uavhengige ut av regjeringen. Spartakus-forbundet, som nå ble omdøpt til Tysklands kommunistiske parti, arbeidet for en ny revolusjon etter de russiske bolsjevikers eksempel. I januar 1919 forsøkte de, sammen med noen uavhengige, en oppstand, som ble slått ned, og Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble myrdet. Kommunistiske oppstander i Ruhr (mars 1919) og den bayerske rådsrepublikk (april 1919) ble også slått ned med makt. Regjeringen brukte i disse kampene reaksjonære troppeavdelinger og frikorps.

I februar 1919 trådte den nyvalgte nasjonalforsamlingen sammen i Weimar. Flertallssosialistene hadde den største gruppen – sammen med de mer radikale uavhengige 185 av 421 plasser. Friedrich Ebert ble rikspresident, Philipp Scheidemann statsminister i spissen for en koalisjon av flertallssosialistene, sentrum og demokratene. I august 1919 ble Weimarforfatningen vedtatt. Den skulle sikre de sosiale og de demokratiske menneskerettigheter. Rikspresidenten skulle velges av folket hvert sjuende år, og han utnevnte regjeringen, som også måtte ha riksdagens tillit. Regjeringen stod under ledelse av en rikskansler. Presidenten hadde ingen vetorett, men oppløsningsrett. Han kunne regjere med dekreter (nødsforordninger) hvis rikets sikkerhet var i fare.

Forfatningen åpnet adgang til å holde folkeavstemning, men dette fikk liten betydning i praksis. Den lovgivende makt lå hos riksdagen som var sammensatt ved forholdstallsvalg, og alle menn og kvinner over 20 år hadde stemmerett. Riksrådet avløste forbundsrådet, men fikk liten betydning. Også i rikets enkelte land, med Preussen i spissen, ble det innført demokratiske forfatninger. Delstatene beholdt kontrollen over rettsvesenet, politiet og undervisningsvesenet. Weimarforfatningen var på mange måter en demokratisk mønsterforfatning.

Revolusjonen hadde ført til keiserdømmets fall og opprettelsen av et parlamentarisk demokrati, men ikke til økonomiske og sosiale strukturendringer. Weimarrepublikken startet med det handikap at den ble forbundet med nederlaget. Under protest undertegnet regjeringen 28. juni 1919 Versailles-traktaten. Tyskland mistet ca. 8 mill. innbyggere og verdifulle jordbruks- og industriområder. Særlig vakte den nye grensen mot Polen og bestemmelsen om Tysklands krigsskyld forargelse, og tyske nasjonalister startet en voldsom propaganda mot traktaten, og mot sosialdemokratene og det katolske sentrumsparti som hadde vært med på å undertegne den. Etter en rekke konferanser fastsatte de allierte på en konferanse i London 1921 Tysklands skadeserstatning til 132 milliarder gullmark.

Tysklands videre politikk 1919–23 var for en vesentlig del bestemt av inflasjonen. Statens inntekter falt, og regjeringen finansierte sin statsdrift ved seddeltrykking. Deler av næringslivet, særlig eksportindustrien, hadde økonomisk fordel av den synkende pengeverdien. Arbeidernes reallønn sank, og det gikk særlig hardt ut over offentlige tjenestemenn, pensjonister og småsparere. Unge nasjonalister, særlig tidligere offiserer, ble organisert i terrorgrupper, som blant annet myrdet Matthias Erzberger (1921) og Walther Rathenau (1922). Det oppstod flere fascistiske og antisemittiske grupper, blant dem det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti under østerrikeren Adolf Hitler i Bayern. På de uavhengige sosialdemokratenes kongress i Halle 1920 besluttet flertallet å slutte seg til det kommunistiske parti, som derved for første gang fikk en massebasis i Tyskland.

Den franske regjeringen hevdet at tyskerne saboterte erstatningsleveransene, og januar 1923 ble Ruhrdistriktet besatt av franske og belgiske tropper. Tyskerne svarte med passiv motstand, blant annet streiker, og regjeringen finansierte denne motstanden. Inflasjonen truet nå med å føre til fullstendig økonomisk kaos, og november 1923 var 1 dollar verd 2½ billion mark. I august 1923 dannet folkepartiets leder Gustav Stresemann en koalisjonsregjering hvor også sosialdemokratene var med, den passive motstand ble oppgitt, og i november ble marken stabilisert. Samtidig slo regjeringen ned et nazistisk opprørsforsøk i München.

I 1924 ble erstatningsspørsmålet foreløpig ordnet, under amerikansk medvirkning (Dawes-planen) ved at betalingene skjedde med lån fra USA; til gjengjeld måtte Tyskland finne seg i en viss kontroll over sine finanser. Den umiddelbare følgen av stabiliseringen var deflasjon og arbeidsløshet, men fra 1925 gikk det en jevn strøm av amerikansk og noe britisk kapital til Tyskland. Den tyske storindustrien, som langt på vei gjenvant en dominerende stilling, i hvert fall på europeiske markeder, ble rasjonalisert og enda mer konsentrert enn før. Arbeidernes levestandard steg, men i de forholdsvis gode tider 1925–29 var det fortsatt en viss arbeidsløshet.

1924–28 var Tyskland styrt av borgerlige regjeringer. Sosialdemokratene gikk frem ved valget 1928, og det ble dannet en ny koalisjonsregjering med sosialdemokraten Hermann Müller som rikskansler. Sosiallovgivningen ble videre utbygd, men sosialdemokratenes stilling var svak, de var avhengig av støtte fra det tyske folkeparti.

I utenrikspolitikken ønsket enkelte kretser på høyresiden samarbeid med Sovjet-Russland. I 1922 sluttet Rathenau som utenriksminister Rapallo-traktaten med russerne. Det var en viss forbindelse mellom den militære ledelse i de to landene, og en betydelig handel utviklet seg. Avspenningspolitikken fra midten av 1920-årene ble ledet av Gustav Stresemann, som var tysk utenriksminister fra 1923 til sin død høsten 1929. Han gjennomførte en avspenning i forholdet til Frankrike, sluttet Locarno-pakten 1925 og brakte 1926 Tyskland inn i Folkeforbundet. Samtidig sluttet han en ny vennskapsavtale med Sovjetunionen. I 1929 fikk han vedtatt Young-planen, som inneholdt bestemmelser om varig ordning av erstatningsspørsmålet, og som opphevet den utenlandske kontroll med Tysklands finanser.

I 1930 ble Tyskland rammet av den økonomiske verdenskrisen. Kreditten fra utlandet stanset opp, og kortsiktige lån ble trukket tilbake. Utenrikshandelen sank 1930–33 med ca. 2/3. Et moratorium for erstatningene ble vedtatt juli 1931 etter forslag fra USAs president, og et år senere etter et møte i Lausanne ble erstatningsbetalingene innstilt. Det spilte imidlertid ingen avgjørende rolle. I 1931 brøt en rekke banker sammen. Prisfallet og overproduksjonen førte til innskrenkninger og redusert virksomhet i storindustrien, mens tallrike mindre bedrifter gikk konkurs. Ved utløpet av 1932 var det ca. 6 mill. arbeidsløse. Fallet i prisene på landbruksvarer førte til tvangsauksjoner på landsbygda, og de korndyrkende godseiere i øst ble særlig hardt rammet.

Den økonomiske krisen ble ledsaget av en politisk. I mars 1930 trådte sosialdemokratene med Hermann Müller i spissen ut av regjeringen. Rikspresident Hindenburg utnevnte Heinrich Brüning, som tilhørte sentrums høyre fløy, til rikskansler. Da hans budsjettforslag, som innebar sterke nedskjæringer i de offentlige utgifter, ble nedstemt, oppløste regjeringen riksdagen. Dermed opphørte det parlamentariske system å fungere, og regjeringen styrte ved nødsforordninger.

Valgene september 1930 ble et gjennombrudd for partiene på ytterfløyene, det nasjonalsosialistiske parti (NSDAP) og kommunistene. Heinrich Brüning søkte å møte krisen med en nedskjærings- og deflasjonspolitikk. Nazistene gikk 1931 sammen med de tysknasjonale under Alfred Hugenberg til en samlet opposisjon. Det kom til stadige sammenstøt mellom de forskjellige partiers halvmilitære organisasjoner. Nazistene fikk ved valget juli 1932 37,3 % av stemmene, sosialdemokratene 21,5 % og kommunistene 14,3 %. NSDAP, som tidligere hadde fått tilslutning fra tysknasjonale, hjemmesittere og ungdom, utraderte nå nesten de borgerlige mellompartiene.

Ved et nytt valg november 1932 inntraff en viss avspenning. Nazistene gikk tilbake i mandattall fra 230 til 196. Hitler var fremdeles leder for det største partiet, men hadde ikke flertall i riksdagen. Hindenburg ble stadig mer avhengig av reaksjonære, utenomparlamentariske krefter og av Riksvernet. Under krisen satte Riksvernet gjennom en av sine ledere, general von Schleicher, i gang en livlig politisk intrigevirksomhet. Disse kretsene ønsket en sterk, nasjonal og uavhengig regjering som hadde en viss massebasis. Flere kanslere avløste hverandre (Brüning, Franz von Papen, von Schleicher).

Med Franz von Papen som mellommann sikret Adolf Hitler seg tilstrekkelig støtte fra storindustrien og godseierne, basert på et samarbeid med de tysknasjonale, og 30. januar 1933 utnevnte Hindenburg Hitler til rikskansler. Hermann Göring og Wilhelm Frick ble medlemmer av regjeringen, men de øvrige var konservative eller partiløse, og von Papen var visekansler. De konservative politikerne og Riksvernet hadde håpet på å få kontroll over nazismen, men det viste seg snart at avgjørelsen lå hos Hitler, og de ikke-nazistiske ministrene ble trengt helt i bakgrunnen. Riksdagen ble oppløst, valgkampen stod i terrorens tegn, særlig etter riksdagsbrannen 27. februar, og ved valget 5. mars fikk nazistene 44 % av stemmene og de tysknasjonale 8 %.

De kommunister som var valgt, ble arrestert eller gikk i dekning; 23. mars fikk Hitler mot de tilstedeværende sosialdemokraters stemmer ubegrensede fullmakter. Den såkalte fullmaktsloven gav den legale basis for diktaturet. Så fulgte utraderingen av en rekke institusjoner med makt, og et systemskifte: den «nasjonale revolusjon». Fagforeningene ble oppløst, og i løpet av juni var alle partier utenom det nazistiske forbudt. Presse og kulturliv ble ensrettet under propagandaminister Joseph Goebbels. Alle som kunne mistenkes for å være politiske motstandere, risikerte å bli sendt i konsentrasjonsleir uten lov og dom, men ofte utsatt for brutal mishandling.

Særlig hardt rammet forfølgelsene jødene. De ble særlig ved Nürnberglovene 1935 berøvet sine statsborgerlige rettigheter og alminnelig rettsbeskyttelse. Det nazistiske partiapparat fikk kontroll over hele den offentlige administrasjon. Hitler utskrev flere folkeavstemninger som gav ham overveldende flertall, og det ble holdt riksdagsvalg med bare én liste, den nazistiske. I 1934 døde Hindenburg, og Hitler etterfulgte ham, idet han som «fører og rikskansler» overtok rikspresidentens funksjoner. Ledelsen av den økonomiske politikken lå til 1939 hos direktøren for riksbanken, Hjalmar Schacht. Målet var at Tyskland skulle bli mest mulig selvhjulpet. Arbeidsløsheten ble avskaffet, særlig ved store offentlige arbeider og militær opprustning.

I 1933 var Tyskland utenrikspolitisk isolert og underlagt Versaillesfredens bestemmelser. I løpet av få år lyktes det Hitler å få bort de militære klausuler som var pålagt Tyskland og komme ut av den utenrikspolitiske isolasjon. Allmenn verneplikt ble innført 1935, og året etter marsjerte tyske tropper inn i det demilitariserte Rhinland. Vestmaktene forholdt seg passive. Etiopia-konflikten 1935–36 og den spanske borgerkrig 1936–39 førte til en tilnærming mellom Tyskland og Italia.

Fra 1938 begynte Hitler å realisere andre deler av sitt program: revisjon av de territoriale tap under første verdenskrig og oppfyllelse av andre nasjonale aspirasjoner. I 1938 ble Østerrike annektert («Anschluss») og de sudettyske områder i Tsjekkoslovakia innlemmet i riket etter Münchenforliket. Anneksjonen av «rest-Tsjekkoslovakia» i mars 1939 og det tyske press på Polen førte imidlertid til en omlegging av vestmaktenes politikk.

Foran det store krigsoppgjøret som måtte komme, valgte Tyskland og Sovjetunionen en foreløpig forståelse gjennom en ikke-angrepspakt; 23. august ble det sluttet en avtale hvor Tyskland gikk med på en deling av Polen og på å overlate de baltiske land til russerne. 1. september 1939 rykket tyske tropper over grensen til Polen, og 3. september erklærte Storbritannia og Frankrike Tyskland krig.

Hitler taler i Krolloperaen i Berlin i forbindelse med innmarsjen i Polen 1. september 1939.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Om forløpet av krigen 1939–45, se annen verdenskrig.

Det ble gjennomført en streng krigsøkonomi, men til tross for mange vanskeligheter var ernæringssituasjonen lettere enn under den første verdenskrig. Det ble drevet en systematisk utplyndring av de okkuperte land. For å avhjelpe mangelen på arbeidskraft brukte tyskerne krigsfanger og arbeidere fra de okkuperte land. Den øverste militære og politiske ledelse lå hele tiden hos Hitler. I enkelte offiserskretser var det en viss opposisjon mot krigspolitikken og det oppstod også mindre sivile opposisjonsgrupper som reagerte mot naziregimets forbrytelser, som hadde nådd et uhørt omfang.

Etter tyskernes nederlag ved Stalingrad 1943 ble opposisjonen mer aktiv. Attentatet mot Hitler i hovedkvarteret i Øst-Preussen 20. juli 1944, etter den vestallierte invasjon i Normandie, var et ledd i en større sammensvergelse som ville sette nazistene ut av spill og innsette en foreløpig regjering. Aksjonen ble slått ned samme dag, og den følgende terror rettet seg for en stor del mot aristokratiet og offiserskorpset. Heinrich Himmler og hans SS trådte stadig sterkere i forgrunnen. 30. april 1945, etter at sovjetiske tropper hadde rykket inn i Berlin, begikk Hitler og Goebbels selvmord. Storadmiral Karl Dönitz dannet en regjering i Flensburg.

Overkommandoen undertegnet 7.–8. mai kapitulasjonsbetingelsene; 5. juni utstedte seierherrene en erklæring om at de overtok den politiske makt i Tyskland.

De allierte var på Jaltakonferansen februar 1945 blitt enige om prinsippene for okkupasjonen, og bestemmelsene ble nærmere utformet på Potsdamkonferansen i juli–august.

Tyskland ble delt i fire soner, en sovjetisk, som foruten landet øst for Elben omfattet Sachsen og Thüringen, mens Vest-Tyskland ble delt mellom Storbritannia, USA og Frankrike. Det ble opprettet et alliert kontrollråd som bestod av fire generalguvernører. Hver av dem hadde den utøvende makt i sin sone, og kontrollrådet fikk lite å si. Også Berlin ble delt i soner, men her ble det opprettet en felles Kommendantura, som skulle lede byens administrasjon.

Polen fikk inntil fredsslutningen rett til å overta de tyske landskaper øst for Oder–Neisse-linjen, det vil si Pommern, en stor del av Brandenburg og hele Schlesien, med en tysktalende befolkning på 5–6 mill. Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Saarområdet fikk 1946 politisk selvstyre, samtidig som det økonomisk ble knyttet til Frankrike. Det ble opprettet en interalliert domstol i Nürnberg, som oktober 1946 dømte en rekke ledende nazister og militære til døden eller lange fengselsstraffer. I de forskjellige soner ble krigsforbrytere dømt, og administrasjonen «denazifisert».

Tyskland hadde mistet ca. 3,3 mill. mann ved frontene og ca. ½ mill. sivile ved luftangrep m.m. Mer enn 1,5 mill. mennesker forsvant under flukt fra områdene i øst på vei mot Tyskland. Ca. 800 000 ble tvangssendt til Sovjetunionen. Mer enn 2 mill. tyskere fikk varige fysiske skader under krigen. Dertil kom over 100 000 krigsfanger som ble holdt igjen i Sovjetunionen etter krigen. Over 300 000 tyskere var blitt drept av nazistene 1933–45. Industriens kapasitet hadde sunket med 25 prosent, og 8 mill. mennesker var uten bolig da krigen var over.

Med denne situasjonen oppstod det snart strid mellom de allierte om fortolkningen av beslutningene i Potsdam, særlig om Tysklands erstatningsbetalinger og om landets politiske styreform. Okkupasjonsmaktene søkte i samsvar med Potsdamavtalen å avskaffe den tyske krigsindustrien og redusere den tyske stålindustrien. Demonteringen av tyske fabrikker var meget upopulær og ble stadig mer innskrenket, først i de vestlige sonene, til den stanset høsten 1949.

Sovjetunionen og de vestlige allierte hadde svært ulike målsetninger også når det gjaldt den tyske økonomien: mens de første ville ta ut så store verdier som mulig, ønsket særlig amerikanske myndigheter en velfungerende økonomi midt i Europa. Uenigheten førte til en svært ulik politikk i den sovjetokkuperte østsonen og vestsonene.

I øst ble det bygd opp en sentralistisk administrasjon fullstendig dominert av okkupasjonsmakten. Jordbruket gjennomgikk reformer, og industrien ble sosialisert. I den første tiden ble mange fabrikker demontert, og produksjonsutstyret sendt til Sovjetunionen – mye av det uten noen sinne å bli tatt i bruk der. Senere valgte man å holde de østtyske fabrikkene i virksomhet, for heller å legge beslag på deler av produksjonen. Politisk og kulturelt ble østsonen ensrettet etter «folkedemokratisk» mønster. I april 1946 fremtvang kommunistene med sovjetisk støtte en samling av det sosialdemokratiske parti og kommunistpartiet i Det tyske sosialistiske enhetsparti (SED).

Størstedelen av den tyske industrien lå i vestsonene. I henhold til avtalene inngått i Potsdam, skulle en andel av de fabrikkanlegg som ble demontert der tilfalle Sovjetunionen som krigsskadeerstatning. Til gjengjeld skulle østsonen levere en rekke råvarer til vestsonene. Da disse råvareleveransene ikke skjedde som forutsatt, stoppet amerikanerne leveranser østover i mai 1946, og ved årsskiftet ble den britiske og den amerikanske okkupasjonssonen slått sammen, bl.a. for å fremme tysk økonomisk gjenreisning. Det gikk mot en varig skille mellom øst og vest, i Tyskland, som i Europa som helhet.

Uenigheten om hvilken utvikling som var ønskelig i Tyskland hang uløselig sammen med «den kalde krigen» som i slutten av 1940-årene brøt ut mellom de allierte fra krigens dager. En gradvis sovjetisering av Øst-Europa i 1946–47 ble møtt med proklamasjonen av den amerikanske Truman-doktrinen mars 1947 og fremleggelsen av Marshallplanen noen måneder senere.

Våren og sommeren 1948 inntraff en krise i forholdet mellom Sovjetunionen og vestmaktene i Tyskland. Sovjetunionen oppløste ensidig det allierte kontrollrådet for Tyskland, mens vestmaktene innkalte en tysk lovgivende forsamling og gjennomførte en radikal pengereform i vestsonene. Da vestmaktene innførte den nye valutaen, D-mark, også i Vest-Berlin, ble det i østsonen gjennomført en blokade av byen. Det fikk vestmaktene til å organisere en luftbro med forsyninger til byens innbyggere, noe som gav dem en klar propagandaseier.

Men SED forberedte da opprettelsen av en egen stat i den sovjetisk-okkuperte delen av Tyskland. Da Berlin-blokaden ble hevet i mai 1949, var delingen av Tyskland en realitet, selv om opprettelsen av DDR (Tyske demokratiske republikk) formelt først skjedde i oktober samme år.

Vestmaktene forberedte opprettelsen av en egen vesttysk stat fra 1947. Et parlamentsråd møtte i Bonn september 1948. Etter mange vanskeligheter ble en ny forfatning vedtatt og godkjent av vestmaktene mai 1949. Okkupasjonsmaktenes myndighet ble fastslått i et «okkupasjonsstatutt», som vesentlig gav dem en kontrollerende myndighet, mens selve administrasjonen ble overlatt til tyskerne selv. Den militære kommisjon som representerte okkupasjonsmaktene, ble avløst av en sivil.

I august 1949 var det valg til Forbundsdagen. Kristelig-demokratene og den bayerske kristelig-sosiale union(CDU/CSU), som var klerikalt, føderalistisk og liberalistisk i økonomisk politikk, fikk 30,2 %, sosialdemokratene (SPD) 28,5 % av stemmene. De frie demokrater (FDP), som var liberale i kulturpolitikken og liberalistiske i den økonomiske politikk, fikk 11,5 %. Ytterliggående partier hadde liten tilslutning.

I september ble lederen for de frie demokrater, Theodor Heuss, valgt til Forbundsrepublikkens president, og CDUs leder, Konrad Adenauer, til forbundskansler. Han dannet en samlingsregjering av CDU, FDP og det konservative, protestantiske «tyske parti». Adenauer oppnådde lettelser i okkupasjonsstatuttet, og på utenriksministermøtet i London mai 1950 ble vestmaktene i prinsippet enige om at Forbundsrepublikken skulle få større selvbestemmelsesrett. I september godkjente de opprettelsen av et eget vesttysk militært forsvar i samarbeid med vestmaktene.

I 1951 overtok Adenauer det nye embete som utenriksminister og undertegnet avtalen om Det europeiske kull- og stålfellesskap. Vest-Tyskland kom med i Europarådet, og Storbritannia og Frankrike erklærte krigstilstanden med Tyskland for avsluttet. I 1952 undertegnet man en «hovedavtale» som avløste okkupasjonsstatuttet. Den nye avtalen knyttet Vest-Tyskland til det vestlige forsvarssamarbeid, og sikret landet nesten full selvstendighet. Etter at prosjektet om Europahæren hadde strandet, fulgte isteden Parisavtalen av oktober 1954. Den gav full suverenitet for Forbundsrepublikken fra 5. mai 1955; de alliertes okkupasjon ble formelt avsluttet og landet ble medlem av NATO.

Under Adenauers myndige ledelse styrket landet samarbeidet med de vestlige land på flere områder og spilte en aktiv rolle ved opprettelsen av EF. Adenauer gikk av 1963 og ble etterfulgt av Ludwig Erhard.

Utviklingen i den nye staten var fra opprettelsen i 1949 preget av sterk økonomisk fremgang. Industriproduksjonen ble mer enn fordoblet fra 1950 til 1960. Kapital fra Vest-Tyskland fant veien til alle deler av verden. Men inntektsfordelingen var svært ujevn, og iblant oppstod streiker. På den andre siden fant det sted en rask utbygging på det sosiale området. Et av hovedproblemene i de første årene var innpassingen av store grupper fordrevne og landflyktige i det tyske samfunnsliv. Gode konjunkturer lettet oppgaven slik at man da klarte å opprettholde full sysselsetting.

CDU/CSU satt med makten frem til 1969, oftest i koalisjoner med andre borgerlige partier, bl.a. FDP, men 1966–69 også sammen med SPD, i «den store koalisjon», under Kurt Georg Kiesinger. Etter valget 1969 overtok sosialdemokraten Willy Brandt, som dannet regjering sammen med FDP. Walter Scheel, FDPs leder, ble utenriksminister og visekansler. Regjeringen hadde meget knapp majoritet i Forbundsdagen, men styrket sin stilling ved valget 1972.

Adenauers regjering hadde lagt grunnlaget for et nært samarbeid med vestmaktene. Etter en regjeringserklæring 1955 (Hallsteindoktrinen) var Forbundsrepublikken den eneste legitimerte representant for hele det tyske folk, og den skulle ikke ha diplomatisk forbindelse med noen stat som anerkjente DDR. Et unntak dannet Sovjetunionen, etter forhandlinger i Moskva samme år. Langsomt skjedde imidlertid en viss oppmyking i forholdet til statene i øst. Fra midten av 1960-årene ble dette mer markert, og Brandts regjeringserklæring trakk opp et program som bygde på avspenning mellom øst og vest.

I begynnelsen av 1970-årene kom det i stand en rekke avtaler med øststatene som la grunnlaget for avspenning. Forbundsrepublikken anerkjente Oder–Neisse-linjen som polsk vestgrense. Firemaktssamtalene om Berlin 1971 førte til en avtale som sikret transittrafikken mellom Vest-Berlin og Forbundsrepublikken, og vestberlinernes adgang til å besøke DDR. Forhandlinger i 1972 mellom de to tyske stater ledet til en normalisering av forholdet gjennom den såkalte grunnavtalen som trådte i kraft juni 1973. Samme år ble de to tyske statene medlemmer av FN.

En avtale med Tsjekkoslovakia ryddet av veien problemer knyttet til München-avtalen 1938, og det ble opprettet diplomatiske forbindelser også med Ungarn og Bulgaria.

Også Vest-Tyskland ble rammet av den økonomiske krisen fra 1973/74 som førte til fall i eksporten og investeringene, innskrenket produksjonskapasitet og høy arbeidsløshet. Under ledelse av Helmut Schmidt, som overtok som forbundskansler etter Brandt mai 1974, taklet Vest-Tyskland problemene bedre enn de fleste land. Det lyktes å opprettholde posisjonen som Europas ledende økonomiske makt med stabil valuta og moderat prisstigning. Ved valget 1976 måtte imidlertid regjeringskoalisjonen SPD/FDP tåle et tydelig tilbakeslag. Regjeringen møtte også motstand hos utenomparlamentariske grupper som bl.a. gikk imot programmet for utbygging av kjernekraftverk. I kampen mot den venstreradikale terrorisme, som var rettet mot fremstående personer, hadde myndighetene fremgang.

Ved forbundsdagsvalget høsten 1980 styrket regjeringskoalisjonen SPD/FDP sin stilling, idet særlig FDP gikk frem. Motsetningene mellom partnerne i koalisjonen om den økonomiske politikk for å møte krisen, ble imidlertid etter hvert åpenbare. I september 1982 sprakk koalisjonen; Helmut Schmidt mistet sitt flertall og ble avløst av CDU-formannen Helmut Kohl som dannet en regjering av CDU/CSU og FDP. Ved valget i mars 1983 gikk CDU/CSU sterkt frem og oppnådde 48,8 % av stemmene, mens SPD, nå ledet av Hans-Jochen Vogel, gikk tilbake til 38,2 %. Miljøpartiet, «Die Grünen», kom inn i Forbundsdagen med 5,6 % av stemmene. I 1983–84 stod regjeringen overfor en viss innenriks uro. Utplasseringen av amerikanske missiler førte til voldsom konfrontasjon med kjernevåpenmotstanderne. En lang streik for krav om kortere arbeidstid lammet metall- og verkstedindustrien, bl.a. bilfabrikkene, i flere uker. Etter valgene januar 1987 kom den borgerlige koalisjonen tilbake med redusert majoritet. De grønne økte sin andel til 8,3 %.

Den vesttyske økonomien var i 1980-årene meget sterk. Bruttonasjonalproduktet vokste 1973–85 med gjennomsnittlig 2 % per år, og landet eksporterte langt mer enn det importerte. En arbeidsløshet på ca. 10 % av arbeidsstyrken bet seg likevel fast. Antallet utlendinger i Vest-Tyskland, innvandrere og flyktninger, steg i 1970- og 80-årene til 4,5 mill. (1986), hvorav den største gruppen, 1,4 mill., var tyrkiske statsborgere.

Et østtysk folkeråd la mars 1949 frem forslag til forfatning, og det ble utskrevet valg til en folkekongress. Valget var samtidig en folkeavstemning over forslaget til forfatning. Ved valget i mai 1949 stemte vel 7,9 mill. for og ca. 4 mill. mot. Det nye folkerådet trådte sammen oktober 1949 og erklærte da formelt Den tyske demokratiske republikk (DDR) for opprettet. Wilhelm Pieck ble president og Otto Grotewohl statsminister. Fra 1950 var Walter Ulbricht generalsekretær i SED, fra 1954 førstesekretær etter en endring i partivedtektene, og statens sterke leder.

DDR ble medlem av Comecon 1950, og regjeringen godtok Oder–Neisse-linjen som grense til Polen. Den førstefemårsplan ble offentliggjort 1950 og tok sikte på i planperioden å nå samme levestandard som før krigen. DDR fikk 1952 egne forsvarsstyrker, i første omgang hentet fra folkepolitiet, og var med i Warszawapakten fra opprettelsen i 1955, etter at russerne hadde erklært at det var sluttet fred med DDR.

Misnøye med regimet førte juni 1953 til uroligheter, og 17. juni ble et stort demonstrasjonstog i Berlin stanset med sovjetisk våpenmakt. I august kom det i stand en avtale med Sovjetunionen om stans i erstatningsleveransene, men DDR måtte betale 5 % av statsinntektene som bidrag til stasjoneringen av sovjetiske styrker. I 1957 ble det inngått en avtale som formelt tillot nærværet av sovjetstyrkene.

Wilhelm Pieck var president til sin død 1960. Statsledelsen ble da reorganisert. Et statsråd ble opprettet med Walter Ulbricht som formann (statssjef).

Industrien var nasjonalisert, og kollektiviseringen av jordbruket ble gjennomført hardhendt. Skoleundervisningen var omlagt etter partiets retningslinjer, og myndighetene grep inn overfor opposisjonelle innen kulturlivet. Flere millioner østtyskere flyktet vestover, og folketallet sank. En stor del av flyktningene representerte kvalifisert arbeidskraft som vanskelig kunne erstattes. Grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland var strengt avsperret, særlig mange forlot landet ved å krysse sektorgrensene i Berlin. I august 1961 bygde østtyske styrker en mur som isolerte Vest-Berlin, og stanset dermed flyktningestrømmen.

Østtyske styrker deltok 1968 i Warszawapaktlandenes innmarsj i Tsjekkoslovakia. Samme år fikk DDR en ny forfatning som definerte landet som «den sosialistiske stat av den tyske nasjon» og slo fast at Berlin var hovedstad. I mars 1970 møttes den vesttyske forbundskansler Willy Brandtog DDRs statsminister (fra 1964) Willi Stoph i den østtyske byen Erfurt og i vesttyske Kassel for å drøfte mulighetene for en normalisering av forholdet mellom de to tyske statene. Avspenningspolitikken som fulgte i de nærmeste årene fikk store konsekvenser for DDR, som nå ble anerkjent diplomatisk av en rekke land i Vest-Europa, og 1973, samtidig med Forbundsrepublikken, medlem av FN.

I 1971 ble Erich Honecker generalsekretær i SED (tittelen endret igjen); Willi Stoph ble 1973 statssjef etter Ulbrichts død, og hadde denne stillingen til Honecker i 1976 også overtok denne. Stoph ble da igjen statsminister. I sin utenriks- og sikkerhetspolitikkk samt ideologisk, holdt DDR-lederne seg lojale til Sovjetunionen.

Innenfor rammen av en sosialistisk planøkonomi opplevde DDR fra 1960-årene anselig økonomisk fremgang. Boligsituasjonen og lønnsforholdene bedret seg, levestandarden steg og ble den høyeste i Comecon. DDR utviklet seg til et ledende industriland, ikke bare i Øst-Europa, der landet inntok annenplass etter Sovjetunionen, men i hele verden. Utenrikshandelen økte betraktelig 1980–85. 66,1 % av utenrikshandelen gikk til sosialistiske land; den største handelspartner var Sovjetunionen med 38,8 %, men deretter fulgte Forbundsrepublikken med 8,3 %. DDR var helt avhengig av olje fra Sovjetunionen, tilførsel gjennom rørledning dekket omtrent 90 % av landets behov.

Den økonomiske fremgangen gjorde det mulig å bygge ut et omfattende offentlig velferdssystem i 1960- og 1970-årene; østtyskerne fikk relativt høy utdanning og var sikret tilgang til bl.a. helsetjenester og barnehageplasser. På den annen side førte industriutbyggingen til svært omfattende miljøproblemer. I 1980-årene ble det også tydelig at den østtyske økonomien stagnerte. Som i Sovjetunionen slet industrien med lavproduktivitet, og det manglet mekanismer som kunne stimulere utvikling av nye produkter i tråd med folks ønsker og behov.

Slik forhold utenfor Tyskland selv var avgjørende ved delingen av landet i 1949, ble det også forhold utenfor som skapte forutsetningene for en gjenforening førti år senere. I mai 1989 startet ungarske soldater å demontere piggtrådgjerdet mellom Ungarn og Østerrike. Det ble det første hullet i jernteppet siden Berlinmuren ble reist – og det var særlig østtyskere som skulle komme til å benytte seg av det.

De sovjetiske myndighetene under reformatoren Mikhail Gorbatsjov hadde gjort det klart at de ikke ville gripe inn i de østeuropeiske statenes indre forhold. Reformprosessen var sommeren 1989 kommet lengst i Polen og Ungarn, der det var utsikter til reelt flerpartisystem. Etter sommerferien ble tusener av østtyskere igjen i Ungarn. Tidlig i september gav ungarske myndigheter etter og grensene ble åpnet. Kilometerlange bilkolonner med østtyskere passerte grensen på vei til Vest-Tyskland. Fluktbølgen forplantet seg raskt til Vest-Tysklands ambassader i Praha og Warszawa, og i oktober fikk 20 000 flyktninger fra disse ambassadene utreisetillatelse til vest.

Samtidig med fluktbølgen var det økende oppslutning om store demonstrasjoner i Øst-Tyskland, særlig i Leipzig, der demonstrasjonene hver mandag etter hvert samlet flere hundre tusen mennesker. 14. oktober ble DDR-statens 40-års jubileum feiret med bl.a. Gorbatsjov som gjest. Feiringen kom i skyggen av fluktbølgen og massedemonstrasjonene, som på jubileumsdagen ble slått ned med harde midler. Fire dager etter gikk Erich Honecker av som stats- og partisjef. Han ble erstattet av sin «kronprins», Egon Krenz.

Krenz viste vilje til reformer og la sin politikk nærmere opp mot Gorbatsjovs perestrojka, men det stoppet verken demonstrasjonene eller fluktbølgen. I begynnelsen av november gikk både regjeringen og politbyrået av, og 9. november 1989 skjedde det som er blitt stående som symbolet på den østtyske revolusjonen: som en følge av nye reisebestemmelser ble grensene mot Vest-Berlin og det øvrige Vest-Tyskland åpnet. Millioner av østtyskere benyttet anledningen til å besøke vest de første ukene. Etter «Berlinmurens fall» var det ingen vei tilbake. Den liberale kommunistlederen fra Dresden, Hans Modrow, ble statsminister, kommunistpartiets særrettigheter ble opphevet og Egon Krenz gikk av som statssjef og ble midlertidig erstattet av Manfred Gerlach fra det liberale parti.

I november kom den vesttyske forbundskansler Helmut Kohl med en tipunktsplan for Tyskland. Planens endelige mål var tysk gjenforening, noe som fortsatt ble regnet for uaktuelt både av østtyske politikere og av store deler av det internasjonale samfunn. Andre deler av planen, bl.a. et nærmere samarbeid mellom de tyske statene mot en økonomisk union, ble tatt godt imot.

I desember startet en rundebordskonferanse i Øst-Tyskland. SED, som etter hvert ble omdøpt til PDS (Partiet for demokratisk sosialisme), møtte sammen med sine tidligere koalisjonspartnere, CDU og det liberale parti. Det nystartede sosialdemokratiske parti var representert, det samme var ulike aksjonsgrupper og borgerinitiativer som hadde stått bak massedemonstrasjonene. Konferansen kom raskt til enighet om å utskrive frie valg til folkekammeret. Etter dette brøt de gamle statstrukturene delvis sammen utover vinteren, og Modrows regjering måtte fremskynde valget. 18. mars 1990 ble så det første – og siste – frie valg til DDRs folkekammer avholdt.

Vesttyske politikere engasjerte seg sterkt i den østtyske valgkampen. Forbundskansler Kohls valgløfte om at østtyske mark skulle kunne veksles inn i forholdet 1 : 1 i den kommende økonomiske unionen hadde trolig stor innvirkning på CDUs valgresultat. Partiet alene fikk over 40 % av stemmene (med alliansepartnere 48 %). Sosialdemokratene, som få måneder tidligere var spådd et meget godt valg, fikk bare 22 %, mens PDS (restene av det tidligere kommunistpartiet) fikk 16 %. Valgets store tapere var de gruppene som ikke ble støttet av vestlige partier, deriblant opposisjonsgruppene og borgerinitiativene fra høstens demonstrasjoner.

CDUs Lothar de Maiziere dannet en samlingsregjering, som raskt fikk karakter av en overgangsregjering frem til den tyske gjenforening som de fleste etter hvert så måtte komme. Men mens de to tyske statene alene kunne forhandle frem den økonomiske og sosiale union som trådte i kraft 1. juli 1990, måtte den politiske samlingen forhandles frem i samarbeid med flere andre stater.

Etter først å ha markert motstand, gav Sovjetunionen sommeren 1990 sitt samtykke til at et gjenforent Tyskland selv kunne velge militær blokktilhørighet, dvs. NATO-medlemskap. En viktig hindring for gjenforeningen var da fjernet, og endringene kom i rask rekkefølge. En monetær, økonomisk og sosial union mellom de to statene trådte i kraft i juli 1990. I august 1990 ble de to tyske stater enige om en statsavtale som fastla det juridiske grunnlaget for gjenforeningen, som så skjedde 3. oktober 1990. 2. desember ble de første fellestyske forbundsdagsvalg siden 1932 avholdt. Helmut Kohl ble etter valget leder for en høyre-sentrum-regjering bestående av CDU/CSU og FDP.

Det var stor begeistring og festivitas rundt den tyske gjenforeningen, både i Tyskland og utenfor. Men etter feiringen ventet utfordringer knyttet til administrativ samordning, sammensmeltningen av to svært ulike økonomier, miljøproblemer, samt flere millioner menneskers mentale og sosiale tilpasning til en ny virkelighet.

I 1991 vedtok Forbundsdagen at det samlede Tysklands regjeringsby skal være Berlin, og en omfattende flytteprosess ble igangsatt fra Bonn. I 1999 var den gamle riksdagsbygningen ferdig ombygd, og Forbundsdagen holdt sine første møter i hovedstaden. Samme år åpnet nye regjeringsbygninger, og flyttingen var fullført da Forbundskanslerens nye hus ble innviet 2001. Et endelig punktum for avviklingen av etterkrigstiden for Tysklands vedkommende ble satt 31. august 1994 ved en seremoni med forbundskansler Helmut Kohl og Russlands president Boris Jeltsin til stede, hvor de siste russiske troppenes utmarsj fra tyske områder ble markert.

Da forholdene i eks-DDR ble kjent etter samlingen, kom dette som et sjokk på mange. Særlig rystende var avsløringene av en rekke groteske forhold omkring kommuniststatens overvåkning av sine innbyggere. Det hemmelige statspolitiet, Stasi, hadde hele 100 000 fast ansatte, og skal på det meste ha hatt 500 000 angivere i en befolkning på vel 16 millioner. En viktig oppgave etter samlingen var derfor å få kontroll med Stasis arkiv, som inneholder detaljerte opplysninger om over 6 millioner østtyskere. I 1991 vedtok Forbundsdagen en egen lov om Stasi-arkivet og det offentliges adgang til opplysningene. Arkivmappene fra Stasi-arkivet ble endelig frigitt i 2003.

Det ble reist straffesaker mot flere tidligere DDR-topper, bl.a. partisjef Erich Honecker, etterretningssjefen Markus Wolf, Stasi-sjef Erich Mielke og statsminister Willi Stoph. Honecker søkte i mars 1991 tilflukt hos kommunistvenner i Moskva, men ble utlevert til Tyskland juli 1992. Saken mot ham ble frafalt pga. skrantende helse, og i januar 1993 drog han i eksil til Chile hvor han døde i 1994. Flere av de øvrige ble dømt, noen også for drap, men som følge av de tiltaltes høye alder og sviktende helse unngikk de langvarige fengselsopphold.

Det ble også reist tiltale mot seks tidligere medlemmer av Det sosialistiske enhetsparti (SED), blant dem tidligere partisjef Egon Krenz, for drap på til sammen 47 mennesker som forsøkte å flykte over Berlinmuren. I 1997 ble Krenz dømt til seks års fengsel for drap begått av grensevakter ved den tidligere sektorgrensen. Han ble løslatt 2003. Et minnesmerke over alle dem som mistet livet i forsøket på å krysse Berlinmuren, ble åpnet 2004.

Innlemmelsen av Øst-Tyskland i det vesttyske samfunnssystem ble en langt vanskeligere og tyngre oppgave enn mange hadde forutsett, ikke bare økonomisk, men også sosialt og menneskelig. I tiden etter samlingen fikk mange østtyskere følelsen av å være annenrangs borgere og sine brødre i vest underlegne. Begeistringen over gjenforeningen ble raskt dempet, og strømmen av økonomiske flyktninger fra Øst-Tyskland og fra utlandet satte både økonomien og den sosiale stabiliteten på alvorlige prøver.

Arbeidsledigheten og den sosiale nøden og usikkerheten i øst førte til sterk oppblomstring av nynazistiske og høyreekstremistiske grupper. Øst-Tyskland hadde et stort innslag av innvandrere fra tidligere kommunistland i Asia og Afrika, og fremmedhatet rettet seg i første rekke mot disse. Det var også flere rasistisk motiverte mordbranner rettet mot tyrkere. Det har også forekommet angrep på jødiske eiendommer og skjending av jødiske gravplasser og minnesmerker. I et forsøk på å demme opp for den fremvoksende nynazismen har myndighetene økt strafferammene for rasistisk motiverte forbrytelser og forbudt flere nynazistiske partier. Et minnesmerke over ofrene for jødeutryddelsene ble åpnet i Berlin 2005.

Etter gjenforeningen ble det også foretatt innstramminger i Tysklands liberale asylpolitikk. I 1992 var antallet asylsøkere 438 000, av disse kom 122 000 fra det tidligere Jugoslavia. Etter innstrammingene sank antallet med hele 60 % fra 1994.

Den store gruppen av kurdiske flyktninger har skapt problemer ved en rekke voldelige anslag mot tyrkiske eiendommer i Tyskland. Mer enn to millioner etniske tyskere fra Sovjetunionen og andre østeuropeiske land har etter gjenforeningen vendt tilbake til Tyskland. Disse ble til å begynne med ønsket velkommen og fikk solid hjelp fra den tyske stat til å etablere seg, men de økende økonomiske problemene etter gjenforeningen førte til innstramninger i hjelpeprogrammet.

Øst-Tyskland, som var blitt fremstilt som det økonomiske underet i Øst-Europa, viste seg å ha en industri med nedslitt maskineri og lite effektiv organisasjonsstruktur. Det var knapt stilt miljøkrav til industri, energiproduksjon og kommunikasjoner, og flere rystende forurensningsskandaler ble avslørt. Store deler av den østtyske industrien kollapset da markedsøkonomien ble innført, og arbeidsledigheten steg dramatisk. Dette gjaldt ikke minst når kjernevirksomheter la ned i noen av Øst-Tysklands ensidige industribyer.

(Vest)tyske myndigheter hadde åpenbart undervurdert kostnadene ved gjenforeningen. Kohl lovet under den første felles valgkamp at skattene for befolkningen i vest ikke skulle økes, men de tunge økonomiske byrder som gjenforeningen medførte, tvang likevel frem skatteøkninger. I 1993 klarte forbundskansleren å få i stand en såkalt solidaritetspakt mellom regjeringen, opposisjonen, delstatsregjeringene og partene i arbeidslivet. En «solidaritetsskatt» på 7,5 % av inntekten ble iverksatt fra 1995.

Flere sektorer innen næringslivet slet hardt i slutten av 1990-årene, og den nye regjeringen under Gerhard Schröder (fra 1998) gikk inn for økt statlig sparing for å redde Tyskland ut av en vanskelig økonomisk situasjon. Målet med reformene var å skape ny vekst og flere arbeidsplasser.

I begynnelsen av det nye hundreåret nådde arbeidsledigheten opp i 12 %, mens det nærmet seg nullvekst i økonomien. Også et økende fødselsunderskudd vakte bekymring. Fire år på rad ble statsbudsjettet gjort opp med underskudd som oversteg 3 %-grensen i EUs såkalte vekst- og stabilitetspakt; bare en oppmyking av regelen gjorde at man slapp unna økonomiske straffetiltak. I følge en regjeringsrapport lå en vesentlig del av årsaken i feilgrep knyttet til gjenforeningen; 10 000 milliarder kroner ble overført til det tidligere DDR i årene 1989–2004. For å snu stagnasjonen ble det fremmet flere reform- og omstillingsplaner, med Schröder-regjeringens Agenda 2010 som tyngdepunkt. Tiltakene omfattet både trygdekutt, økning av egenandeler og pensjonsalder, oppmyking av regelverket i arbeidslivet, lettelser for bedriftene og utvidet arbeidstid uten lønnskompensasjon. I sum handler det om å tilpasse et sjenerøst velferdssystem til en situasjon der tysk industri møter økt konkurranse fra lavkostland. «Pakkene» møtte til dels kraftig motstand fra fagbevegelsen og utløst massedemonstrasjoner, og har i flere tilfeller måttet modereres for å kunne vedtas.

Valget 1994 sikret CDU/CSU og FDP regjeringsmakten under Helmut Kohls ledelse for fjerde gang siden 1982. Men han ble valgt med knappest mulig margin: bare én stemmes overvekt i Forbundsdagen. FDP ble valgets store taper. Katastrofale deltstatsvalg førte til indre strid i FDP, og utenriksminister Klaus Kinkel gikk av som partileder sommeren 1995. De grønne hadde derimot stor fremgang ved 1994-valget og fikk 49 plasser i Forbundsdagen.

De høyreekstreme partiene og andre småpartier som hadde forsøkt å utfordre det politiske etablissement, delvis med hell i enkelte delstatsvalg, kom til kort i forbundsdagsvalget. De høyreekstreme Republikanerne fikk bare 2 % oppslutning og dermed ingen plasser i Forbundsdagen.

DDR-kommunistenes arvtager PDS fikk 4,4 % oppslutning ved forbundsdagsvalget, noe som var en fordobling siden valget i 1990. Mer oppsiktsvekkende var partiets resultater ved delstatsvalgene i det tidligere Øst-Tyskland, hvor oppslutningen enkelte steder var rundt 20 %.

SPD under ledelse av Rudolf Scharping gikk frem ved valget 1994, men maktet ikke å overta regjeringsmakten. Samtidig ble Kohl-regjeringen svekket, bl.a. som følge av bred folkelig skepsis til politikken for enda tettere pengepolitisk integrasjon i Den europeiske union (EU), en politikk Kohl selv var en sterk talsmann for. Ved forbundsdagsvalget i 1998 fikk SPD med kanslerkandidat Gerhard Schröder over 40 % av stemmene, og Kohl måtte gå av etter 16 år som regjeringssjef. Schröder ble ny forbundskansler i koalisjonsregjeringen mellom SPD og De grønne. CDU gjorde sitt dårligste valg i etterkrigstiden med 35 % oppslutning.

I 1999 ble Johannes Rau valgt til ny president i Tyskland etter Roman Herzog, og ble dermed den første sosialdemokratiske presidenten i Tyskland på 25 år. Ved innsettelsen av Rau som president ble det samtidig tatt avskjed med Bonn som regjeringshovedstad. I september åpnet den nye Riksdagsbygningen i Berlin. Rau ble 2004 avløst som president av den partiløse (men støttet av CDU) Horst Köhler.

Schröder-regjeringens hardhendte sparepolitikk ble av de fleste oppfattet som nødvendig, men den rammet også trygdede, pensjonister og arbeidsløse. Næringslivet var i stor grad enig i reformene, men SPD-velgerne var kritiske. Også innad i det sosialdemokratiske partiet var det motstand, og enkelte betegnet Schröders økonomiske kurs for «ny-liberalistisk». Den politiske motbøren for Schröder kom klart til uttrykk ved delstatsvalgene, der SPD gjorde det til dels oppsiktsvekkende dårlig. Nederlagene medførte at opposisjonen fikk flertall i nasjonalforsamlingens annetkammer, Forbundsrådet. Til tross for at regjeringens sparepolitikk medførte en markant nedgang i SPD og De Grønnes popularitet, valgte Schröders regjering å fastholde denne politiske kursen.

Økonomiske omstillingstiltak, og en økende arbeidsledighet, var hovedtemaer også ved de første valgene i det nye hundreåret. Gerhard Schröders rødgrønne koalisjonsregjering ble kritisert både for omfanget i innstramningsplanene og for at de i for stor grad rammet vanlige mennesker. De sosialdemokratiske skansene falt i tur og orden, og i 2005 satt SPD med makten i bare fem av Tysklands 16 delstater. Både forbundsdagsvalget i 2002 og det fremskyndede valget i 2005 gav dødt løp mellom de store partiene; i 2002 oppnådde begge 38,5 % av stemmene, og det ble koalisjonspartneren De grønnes fremgang samt valgordningen som berget Schröder-regjeringen.

Valget i 2005 ble fremskyndet fra 2006 etter et omstridt, men ikke grunnlovsstridig grep fra Schröders side. Han fremprovoserte et mistillitsforslag i Forbundsdagen der flere rødgrønne representanter stemte blankt, og presidenten oppløste deretter Forbundsdagen. Med dette hadde Tyskland i praksis innført oppløsningsrett.

Valget 2005 ble like jevnt som i 2002. CDU/CSU fikk 35,2 % og SPD 34,3 %, dvs. tilbakegang for begge – og det var doseringen av innstramningstiltak mer enn politisk kurs som skilte valgprogrammene. Det ble Fridemokratene med et program til høyre for de to store og den nye samlingen til venstre i partiet Linke/PDS som hadde størst fremgang. Tendensen til oppflising av det tradisjonelle topartisystemet var dermed forsterket, og ingen kjente konstellasjoner hadde flertall i den nye Forbundsdagen. Etter langvarige forhandlinger endte det med en storkoalisjon, den andre i landets historie, mellom CDU/CSU og SPD og med de konservatives nye leder Angela Merkel som Tysklands første kvinnelige forbundskansler – og dessuten den første fra det tidligere Øst-Tyskland etter gjenforeningen.

De dramatiske endringene i øst-vest-forholdene i Europa endret fundamentalt Tysklands posisjon internasjonalt. Landet fremstod fra midten av 1990-årene, til tross for store kostnader ved gjenforeningen, som Europas ledende økonomiske makt. Forventningene om at Tyskland, når økonomien i de østlige delene av landet kommer opp på nivå med den vestlige, ytterligere vil styrke sin dominans har virket inn på de internasjonale samarbeidsforhold. Det store Tyskland har i noen grad skapt spenninger innen det europeiske samarbeidet, og mellom Europa og USA. Tyskland har også krevd fast plass i FNs sikkerhetsråd.

Diskusjonen om tyske militære enheter skal kunne delta i operasjoner utenfor NATO-området var svært relevant i 1990-årene, ettersom det internasjonale samfunn stod overfor stadig flere situasjoner som krevde militær intervensjon og kontroll. Innenrikspolitisk har temaet vært brennbart i Tyskland, men det er også følsomt sett i forhold til et samlet Tysklands sikkerhets- og utenrikspolitiske rolle i Europa. Forfatningsdomstolen fastslo i 1994 at tyske soldaters deltakelse i freds- og sikkerhetsoperasjoner i utlandet ikke strider mot grunnloven hvis Forbundsdagen i hver enkelt sak gir sin godkjennelse med vanlig flertall. I tråd med dette vedtok Forbundsdagen i 1995 å bidra med 4000 tyske soldater til IFOR-styrken, den NATO-ledede flernasjonale styrken i Bosnia-Hercegovina.

I 1993 fastslo den tyske forfatningsdomstolen at Maastricht-avtalen ikke strider mot den tyske grunnloven. Dermed kunne Tyskland som siste EU-land ratifisere denne avtalen om den økonomiske og politiske unionen. Det var imidlertid en viss Europa-skepsis i befolkningen, særlig motvilje mot å oppgi D-marken som valuta – selve symbolet på den tyske økonomiske suksessen («Wirtschaftswunder») i etterkrigstiden. Men omleggingen gikk uten nevneverdige problemer, ikke misnt fordi EUs nye sentralbank kom under tysk ledelse.

Tyskland har vært pådriver i spørsmålet om utvidelse av EU. Etter at Østerrike ble medlem (sammen med Sverige og Finland) 1995 bidrog Tyskland til vedtaket i 1997 om å starte forhandlinger om medlemskap med de østeuropeiske landene. Med de ti nye EU-landene fra 2004 har Tyskland igjen plassert seg geografisk i sentrum av Europa – og i EU.

Etter terrorangrepene mot USA 2001 bidrog Tyskland til den USA-ledede styrken som invaderte Afghanistan for å fordrive al-Qaida; den første tyske militæroperasjonen utenfor Europa siden den annen verdenskrig. Beslutningen var omstridt, og forbundskansler Schröder måtte stille kabinettspørsmål. Men striden gikk dypere da regjeringen i 2002 gikk imot en invasjon i Irak uten et klart FN-mandat. Visjonen var et tyskledet, bredt internasjonalt samarbeid – basert på diplomati og FNs våpeninspektører – for å løse Irak-krisen.

Motstanden mot USAs doktrine om rett til «forhåndsangrep» var videre tenkt som et ledd i arbeidet med å utvikle EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk, med en tysk-fransk akse som tyngdepunkt. Denne aksen i EU ble styrket i Schröders regjeringstid. Massedemonstrasjoner i tyske storbyer ble tatt til inntekt for regjeringens linje. Men både i EU-sammenheng og internasjonalt fremstod den tyske regjeringen etter hvert som et ytterpunkt i motstanden mot USAs Irak-politikk. Samtidig så USA med skepsis på et stadig utvidet samarbeid mellom Tyskland og Russland. Det oppstod en isfront mellom USA og Tyskland, og opposisjonen anklaget regjeringen for isolasjonisme. Forholdene ble gradvis normalisert etter USAs invasjon i Irak 2003, men først under Angela Merkel syntes det historiske vennskapet å være fullt gjenopprettet. Under Merkel ble også den tysk-franske aksen tonet noe ned, men storkoalisjonens hovedbudskap var kontinuitet både i utenrikspolitikken og når det gjaldt Tysklands rolle i EU.

60-årsminnet om avslutningen av den annen verdenskrig i 2005 artet seg som en folkefest – og som en front mot nynazistiske strømninger i samfunnet. President Horst Köhlers ord om at tyskerne skal «gå videre, uten personlig skyldfølelse, men uten å glemme» – og jubelen med tyske flagg under fotball-VM på hjemmebane året etter – markerte at normaliseringen endelig er fullført.

Da den internasjonale finanskrisen begynte å merkes sommeren 2008, var tysk økonomi  kommet opp av den bølgedalen den befant seg i rundt hundreårsskiftet. Budsjettunderskuddet lå igjen innenfor EU-kravet, og industriproduksjonen sikret posisjonen som verdens største eksportland, selv om Tyskland nå ikke lenger var verdens tredje største økonomi - Kina har overtatt den plasseringen etter USA og Japan. Ut over høsten stod landet fortsatt i en særstilling innen EU, med synkende arbeidsledighet, ned til drøyt 7 % ved årsskiftet, før kurven igjen pekte oppover, for første gang på tre år. Ved inngangen til 2009 ble det imidlertid klart at "lokomotivet i den europeiske økonomien" hadde mistet mye av sin trekkraft; økonomien krympet med over 2 %. Storkonserner med verdenskjente merkevarer kom i dyp krise, ikke minst gjaldt det den tradisjonsrike og økonomisk meget viktige bilindustrien.

Den tyske regjeringen gikk imot EUs planer om en felles pakke mot finanskrisen og fremla selv en pakke til 17 milliarder euro, langt mindre enn i sammenlignbare land. Etter noen måneders nøling, fulgte imidlertid nye 50 milliarder i januar 2009, den største av alle nasjonale krisepakker, med et omfattende investerings- og stimuleringsprogram. Nølingen med hensyn til valg av virkemidler ble tilskrevet landets dystre erfaringer fra 1920-tallet, med høy opplåning og hyperinflasjon.

Både håndteringen av finanskrisen og de forutgående innstramningstiltakene som hadde satt ny fart i økonomien, bidro imidlertid også til å øke de indre spenningene i storkoalisjonen mellom CDU/CSU og SPD. Innstramninger i pensjons- og andre velferdsordninger, strid om minstelønn og pakker med lønnsnedslag bl.a. i deler av storindustrien - mye av dette knyttet til omstillingsplanen Agenda 2010 fra Schröder-regjeringens tid - hadde ført til langvarige streiker og også på andre måter vist sin politiske sprengkraft. Generelt ble lønnsveksten hengende godt etter prisveksten, og øst/vestskillet i økonomisk utvikling, ledighet, mv. var stadig like synlig.

Saker knyttet til bl.a. kjernekraft, verneplikt og militærengasjementet i Afghanistan forsterket slitasjeproblemene i regjeringen. Ved flere delstatsvalg ble koalisjonspartnerne straffet, til dels kraftig, også i sine tradisjonelle velgerbastioner. I 2008 foretok det sosialdemokratiske partiet (SPD) sitt fjerde lederskifte siden 2004, i det Franz Müntefering kom tilbake som partileder, mens utenriksminister og visekansler Frank-Walter Steinmeier ble utpekt til kanslerkandidat ved forbundsdagsvalget i september 2009.

SPD slet med intern strid om politisk retningsvalg, men avviste alt fremtidig samarbeid på riksplan med den nye partidannelsen på venstresiden, Die Linke, med SPD-utbryteren Oskar Lafontaine som en av lederne. Både dette partiet og Fridemokratene hadde medvind foran valget, mens det høyreekstreme og innvandrerfiendtlige Nasjonaldemokratiske parti (NPD), gikk sterkt frem ved flere østlige delstatsvalg. En generelt synkende valgdeltagelse har vakt bekymring i det politiske miljøet. Og ved den mest omtalte folkeavstemningen i senere år var deltagelsen for lav til å gi bindende resultat; dermed vedtok politikerne i 2008 at Berlins legendariske flyplass Tempelhof skal nedlegges, sammen med Tegel, mens Schönefeld skal gjenoppstå som den nye Berlin Brandenburg International.

I tråd med Tysklands ledende rolle i EU-samarbeidet gav Forbundsdagen i 2008 med overveldende flertall sin tilslutning til Reformtraktaten (Lisboa-traktaten), som skal erstatte den forkastede og mer omfattende "EU-grunnloven". Året i forveien hadde Tyskland formannskapet både i EU og i G 8, og forbundskansler Angela Merkel ble kåret til verdens mektigste kvinne, mens hun fra hjemlig hold er blitt kritisert for å bruke for mye av sin tid i internasjonale fora.

Forbundsdagsvalget 27. september 2009 gav et klart, fornyet mandat til Angela Merkel. Etter fire års storkoalisjon og en finanskrise førte regjeringspartiene en neddempet valgkamp med "sosial markedsøkonomi" som et felles multiplum. Merkels CDU/CSU måtte notere en tilbakegang på noen tideler, til 33,8 %. Atskillig verre gikk det med regjeringspartneren SPD som med et tap på 11,2 % fra 2005-valget, endte på historisk lave 23 % av stemmene, og dermed bare drøyt det dobbelte av venstrepartiet Linke med røtter i det tidligere østtyske kommunistpartiet. I sum hadde dermed de to tradisjonelt dominerende aktørene i tysk politikk, CDU/CSU og SPD, kommet ned i under 57 % av stemmene, mot over 80 % i tidligere tider. De tre partiene som utgjorde en sprikende opposisjon i perioden 2005-2009, Fridemokratene, Linke og Grüne, fikk alle en betydelig prosentvis fremgang; størst for det liberale, og i periodens løp mer høyreorienterte, FDP med 4,7 %, til 14,6 %. I den nye forbundsdagen fikk CDU/CSU og FDP til sammen 332 og de 622 setene.

Angela Merkel hadde i valgkampen pekt på FDP som ønsket koalisjonspartner. Og nå kunne storkoalisjonen avløses av en borgerlig flertallsregjering, med FDP-lederen Guido Westerwelle, som fremstod som valgvinner, som utenriksminister og visekansler. CDU fikk 8, FDP 5 og CSU 3 av ministerpostene i den nye regjeringen, som Merkel presenterte etter å ha blitt formelt gjenvalgt som forbundskansler 28. oktober 2009. Regjeringserklæringen bar bud om skattelettelser på 24 milliarder euro, særlig rettet inn mot lavere og midlere inntekter, en fanesak for FDP. Et hovedsiktemål var å stimulere den økonomiske veksten, budsjettinnsparinger ble derfor skjøvet ut i tid. Finansminister Wolfgang Schäuble (CDU) betegnet det som "utopisk" å få statsbudsjettet i balanse de nærmeste fire årene; i 2009 lå det an til et budsjettunderskudd på 4,5 prosent av bruttonasjonalproduktet. Landet med EUs tradisjonelt sterkeste økonomi øynet dermed ingen snarlig mulighet til å overholde 3-prosentkravet i EUs stabilitetspakt.

Senhøstes 2009 var det visse tegn til ny vekst etter finanskrisen, men både statsgjelden og arbeidsledigheten økte fortsatt. For 2010 pekte prognosene mot en ledighet på hele 10 %, mens gjeldspostene ville utgjøre 60% av bnp. Ved siden av skattelettelser var redusert verneplikt fra ni til seks måneder og en omfattende gjennomgang av finansieringen av helsevenet sentrale punkter i regjeringserklæringen; likeså fortsatt drift av landets 17 atomkraftverk, som etter et tidligere lovvedtak skal fases ut innen 2020. Dette punktet utløste flere massedemonstrasjoner i tyske storbyer. Kraftverkene pålegges imidlertid å bidra mer til utvikling av alternativ energi. Et annet punkt i erklæringen varsler skjerpet overvåking av ekstreme islamister.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

5. november 2013 skrev Terje Andersen

Hei.Har akkurat foreslått en endring av ordet "sentrifugale" i setningen; "Imidlertid skulle de sentrifugale kreftene vise seg å være sterkere i Tyskland enn i de vestlige naborikene", med "desentraliserende". Den sentrifugale kraft virker innover mot senteret og blir da misvisende.

24. november 2013 svarte Astrid Sverresdotter Dypvik

Hei, og takk for eit godt innspel. Beklagar at eg ikkje har svara før. Eg har vore sjuk. Skal få retta opp i det. Beste helsingAstrid, fagansvarleg

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.