Trettiårskrigen gikk hardt ut over Tyskland. Mesteparten av krigshandlingene foregikk på tysk område. Bildet viser Münchens borgere som overrekker Gustav Adolf byens nøkler i 1632. Samtidig stikk.

av KF-bok. Begrenset gjenbruk

Tysklands historie regnes gjerne fra kroningen av Otto I til tysk-romersk keiser i 962, selv om Tyskland ikke ble en nasjonalstat før samlingen i 1871.

Kroningen av Otto 1 ble starten på Det tysk-romerske riket. Dette bestod av flere suverene fyrstedømmer og ble formelt oppløst i 1806. Etter oppløsningen begynte prosessen som førte til samlingen av Det tyske keiserriket i 1871. Dette gikk i oppløsning etter første verdenskrig og ble avløst av Weimar-republikken i 1919. Utnevnelsen av Adolf Hitler til rikskansler i 1933 skapte Det tredje rike, som ble oppløst i 1945. Etter andre verdenskrig ble Tyskland delt i fire soner. De tre vestlige sonene ble til Vest-Tyskland og den østlige til Øst-Tyskland (DDR). I 1990 ble landet gjenforent og består nå av 16 stater.

Frankerne under Chlodvig og hans etterkommere la på 500-tallet evt. under seg Gallia og innledet en ekspansjon østover som fortsatte under karolingerne. Alle germanske stammer øst for Rhinen ble lagt inn under frankisk velde. Delingen av karolingernes frankiske rike som ble innledet ved forliket i Verdun i 843, utviklet seg i de følgende 40 år til en permanent deling i et østlig og et vestlig rike. Det første skulle gi opphavet til Tyskland, det andre til Frankrike.

I 911 døde den karolingiske linjen ut i Øst-Frankerriket, og Tysklands politiske historie regnes vanligvis fra de tyske stammehertugenes valg av Henrik av Sachsen (Henrik Fuglefanger) til konge i 919. Trusselen fra madjarene i øst skal ha vært den viktigste grunnen til stammehertugenes kongevalg.

Det saksiske dynasti ble sittende med makten til 1024, da kongeverdigheten gikk over til det saliske dynasti, som igjen ble etterfulgt av hohenstauferne i 1138. Helt frem til Fredrik 2s død i 1250 var Tyskland for det meste samlet under én hersker, og monarkiet var den sentrale politiske faktor i riket.

Deretter gikk Tyskland inn i en politisk oppløsningsprosess, og selv om det fra 1273 igjen ble valgt tyske keisere, var det territorialfyrstene som dominerte i de følgende århundrer. Det var i egenskap av territorialfyrster enkelte keisere ennå kom til å gjøre seg politisk gjeldende i senmiddelalderen, samtidig som keiserverdigheten igjen ble brukt til å fremme territoriale interesser fremfor rikspolitiske mål.

Tyskland fikk således i løpet av 1200-tallet et stadig sterkere føderativt preg, som også ble konstitusjonelt anerkjent gjennom Den gylne bulle i 1356. I det samme tidsrommet skiftet også det politiske tyngdepunktet fra vest til øst. Saksiske og saliske keisere hadde funnet økonomisk fundament for sin politikk i Rhin-området, hohenstauferne i stor grad også i Italia, særlig Sør-Italia. De senere luxemburgere og habsburgere bygde primært på inntektene fra Böhmen, Tirol, Kärnten og Østerrike.

Men selv om Tyskland i hele perioden fra begynnelsen av 900-tallet til midten av 1200-tallet for det meste var samlet under en keiser, og monarkiet i dette tidsrommet var den dominerende faktor i tysk politikk, innebar perioden store befolkningsmessige og økonomiske endringer, som også virket avgjørende inn på utformingen av det politiske system. Til forskjell fra Vest-Frankerriket, som i løpet av 800-tallet gjennomgikk en føydal oppløsningsprosess, var østriket preget av et jevnere bondesamfunn under ledelse av stammehertugene.

Det har antagelig vært et sterkere sosialt grunnlag for en stabil statsdannelse her enn i vest. Etter at madjarene hadde blitt slått i 955, var dessuten Tyskland langt mindre utsatt for ytre fiender enn Frankrike.

Det økonomiske grunnlaget for den nye tyske staten var imidlertid dårlig. Naturaløkonomien rådde, og under de saksiske og til dels saliske keiserne var inntektene fra kongens husmaktområder de viktigste. Administrasjonen var enkel; det fantes ingen hovedstad, og kongen var stadig på flyttefot. Samarbeidet med kirken ble derfor en grunnpilar i det politiske og administrative system fra Otto 1s tid (936–973).

Biskopene som var bundet til kongen ved troskapsed og av ham ble utstyrt med embeter og len, utgjorde det viktigste bindemiddel i riket. I denne forbindelse tales det gjerne om det ottonske system.

Gradvis ble imidlertid også Tyskland føydalisert, og på 1100-tallet nærmet situasjonen i enkelte deler av riket, særlig de vestlige, seg til Frankrikes på 900-tallet. Keiser Fredrik Barbarossa (1152–1190) og hans etterfølgere forsøkte derfor i likhet med kongene i England og Frankrike å tufte monarkiet på føydale lover og institusjoner. Imidlertid skulle de desentraliserende kreftene vise seg å være sterkere i Tyskland enn i de vestlige naborikene. Viktig var det at den økonomiske ekspansjonen i høymiddelalderen – handelsekspansjonen og urbaniseringen – ikke inntraff i det tyske monarki på samme måte som i England og Frankrike.

Heller ikke kom en av de viktigste begivenheter i tysk middelalderhistorie, vandringen østover på slavisk område, den såkalte «Drang nach Osten» (suget mot Østen), til å favorisere kongemakten. Tvert imot kom denne veldige utvidelsen av det tyske bosetningsområdet sammen med den økonomiske veksten og urbaniseringen til å tjene territorialfyrstenes interesser.

Forholdet til kirken, som hadde vært av vital betydning for de første keiserne, kom fra 1070-årene inn i en kritisk fase fordi det vokste frem en europeisk kirke som krevde uavhengighet fra verdslige makthavere. Denne bevegelsen ble fanget opp av pavemakten, som fra Gregor 7s tid ble keiserens argeste motstander. Konflikten kalles investiturstriden. I første omgang oppstod en konflikt mellom keiser og pave om hvem som skulle ha kontrollen over biskopene i Tyskland og Italia. Selv om man foreløpig kom frem til et slags kompromiss i 1122, innebar det slutten på det ottonske system.

Men forholdet til paven kom til å bli langt mer enn et spørsmål om kirkelig autonomi og kontroll over bispeembeter. Under hohenstauferne ble det først og fremst et spørsmål om makt i Italia; dessuten var det hele tiden et spørsmål om ideologi og prestisje. I 962 hadde Otto 1 oppnådd keisertittelen under et krigstog til Italia. Arven fra Karl den store var fra da av overtatt av de tyske kongene.

Men noen virkelig tysk imperialisme ble ikke utviklet under de to første keiserdynastiene; for dem var keiserverdigheten i første rekke et middel til å styrke makten hjemme, ikke minst over kirken, inklusive pavestolen. Fredrik Barbarossa satte seg imidlertid som mål å bygge opp en virkelig keisermakt i Italia. Med sine militære styrker forsøkte han å undertrykke Nord- og Midt-Italia, men mislyktes.

Fredriks viktigste gevinst ble ekteskapet mellom sønnen Henrik og arvingen til normannerriket i Sør-Italia og på Sicilia, Constantia, datter av Roger 2. Fra dette utgangspunktet forsøkte Fredrik å skape et keiserrike i Italia. Hohenstaufernes imperialistiske politikk ble av paven oppfattet som en livsfarlig trussel. Fredrik 2 (1212–1250) måtte gi vidtrekkende konsesjoner til de tyske fyrstene for å få støtte til sin Italia-politikk, som imidlertid skulle ende med nederlag.

Omkring år 1400 stoppet den tyske øst-ekspansjonen opp, og i senmiddelalderen ble det tyske riksområdet mindre, dels gjennom fransk ekspansjon østover i retning av Rhinen – en bevegelse som skulle fortsette i flere hundre år – mot Burgund og Provence, dels gjennom fremveksten av sterke stater i øst (Polen, Litauen) og dels ved at mindre områder som de sveitsiske kantonene i sør og de nederlandske provinsene i nordvest, gjorde seg uavhengige.

I perioden fra rundt 1500 til midten av 1800-tallet fulgte den politiske utviklingen i Tyskland et annet løp enn i resten av Europa. Ellers i Europa ble sentralmakten styrket og som oftest kontrollert av en konge. Også lokaladministrasjonen ble kraftig styrket. Det samme gjaldt hæren, som oftest bestod av leiesoldater. De lavere trinn i det gamle, føydale makthierarkiet mistet etter hvert makten.

I Tyskland gikk det annerledes. Keiseren fikk aldri en tilsvarende stilling som for eksempel kongen i Frankrike. Inntektene som keiser tillot ham aldri å bygge opp en hær. Administrasjonen var uhyre liten. Lovverket var ikke fellestysk. Det fantes ikke tysk mynt.

I Tyskland ble det neste ledd i hierarkiet suverenitetsbærende: etter Trettiårskrigen i 1648 fantes det i Tyskland cirka 300 suverene fyrstedømmer og rundt 1500 såkalte riksumiddelbare områder, som også i praksis var selvstendige. Det ble fyrstene i disse områdene som etter hvert fikk den samme maktstilling som kongene i resten av Europa; flere av dem fikk til og med kongetittel.

Det er flere grunner til at Tyskland ikke fikk et sterkt keiserdømme. Keiseren hadde bare minimale inntekter fra riket, og han ble valgt av et fast kollegium som bestod av de største verdslige og geistlige fyrstene. Disse kunne ved nyvalg slå ned forsøk på keiserlig maktøkning, som gjerne måtte skje over flere generasjoner. Viktigere er det imidlertid at Tysklands sentrale beliggenhet gjorde at nabostatene så med stor uro på forsøk på å etablere en sterk, sentralisert stat i hjertet av Europa.

Keiser Karl 5 (1519–1556) løste de finansielle problemene ved hjelp av inntekter fra sine ikke-tyske områder. Han beseiret de protestantiske fyrstene, men ble stoppet av Frankrike i forsøket på å etablere en eneveldig stat i Tyskland. På 1600-tallet ble en tilsvarende drøm knust av franske og svenske våpen under Trettiårskrigen. Etter dette øvde keiseren bare minimal kontroll over fyrstene, og de fikk anledning til å etablere sine små eneveldige stater. Et nytt maktsentrum vokste frem: kurfyrstedømmet Brandenburg som i 1701 ble kongedømmet Preussen.

Under Fredrik 2 den store (1740–1786) ble Preussen en stormakt som rivaliserte med Østerrike om hegemoniet i Tyskland.

Rundt år 1500 stod Tyskland svært sentralt i Europas økonomiske liv. I Nord- og Vest-Europa spilte hansakjøpmennene en dominerende rolle i all handel. De sørtyske byene kontrollerte en stor del av varebyttet mellom middelhavsområdet og Nord- og Vest-Europa. Dette forandret seg i de neste århundrene. Handelsveiene begynte å gå utenom Tyskland, og handelen ble drevet av andre. Mer typiske kystland tok over, særlig England og Nederland. En grunn til dette var at mer voluminøse varer, som korn, salt og tømmer, utgjorde en stadig større del av handelsvolumet, og disse var vanskelig å frakte over land og på elver.

Men det betydde kanskje like mye at tyske kjøpmenn manglet en sterk stat i ryggen, noe som blant annet førte til uforholdsmessig mange tollstasjoner langs tyske elver og landeveier. Dette fordyret varene, og bevirket at tyske kjøpmenn ble holdt borte fra oversjøisk handel.

Jorden i hele Tyskland ble kontrollert av adelige og geistlige godseiere, men driften av jorden utviklet seg i to forskjellige retninger. Vest for Elben kan systemet kalles Grundherrschaft: godsene var stykket opp i mindre deler som ble leid ut til bøndene. Godseierne levde av jordleie. Denne var oftest fastsatt i penger, men kunne bli betalt i naturalier. Den fallende pengeverdien i perioden førte til synkende inntekter for godseierne i vest.

Øst for Elben dominerte et system som gjerne kalles Gutsherrschaft: godseierne drev mesteparten av jorden selv; bøndene ble jordløse arbeidere. Godseierne hadde fordelen av stigende priser på jordbruksvarer, særlig korn. For å få best mulig utbytte var de avhengig av nok og billig arbeidskraft. Dette gjorde at de fikk gjennomført lovregler som bandt bøndene til det godset de var født på; bøndene ble livegne. Dette er en utvikling som gikk særlig raskt i perioder med stagnasjon eller nedgang i folketallet, som for eksempel under og etter Trettiårskrigen.

På 1800-tallet fortsatte rivaliseringen mellom Østerrike og Preussen. Begge stater kjempet mot de franske revolusjonshærene under revolusjonskrigene), og senere mot Napoleon i napoleonskrigene. I 1803 ble 103 tyske stater strøket av kartet og om lag 130 000 kvadratkilometer landområde delt på nytt etter Napoleons ordre. Russland, Storbritannia og Østerrike dannet i 1805 «den tredje koalisjon», mens Preussen holdt seg passiv.

Etter Napoleons seier over Østerrike samme år ble Württemberg og Bayern, som hadde støttet Napoleon, opphøyet til kongeriker og dannet kjernen i Rhinforbundet, som Napoleon kontrollerte. Det tysk-romerske rikes formelle eksistens opphørte da Frans 2 i 1806 måtte gi avkall på tittelen tysk keiser; fra da av kalte han seg keiser av Østerrike.

I 1807 kom også Preussen i strid med Napoleon, men ble slått. Ved freden i Tilsit i 1807 mistet Preussen halvparten av sine provinser, som ble omgjort til kongedømmet Westfalen for Napoleons bror, Jérôme, og til hertugdømmet Warszawa for kongen av Sachsen. Hele nordsjøkysten og en del av østersjøkysten ble innlemmet i Frankrike av hensyn til kontinentalsperringen.

I disse årene vokste det frem en sterkere og mer bevisst nasjonalfølelse, og særlig den prøyssiske stat forberedte en frihetskamp ved blant annet å innføre reformer som opphevelsen av livegenskapet. Napoleon tvang Preussen til å ta del i invasjonen av Russland i 1812, men Napoleons motgang ble signalet til Preussens «frihetskrig» i 1813–1815, som ble støttet av Storbritannia, Russland og Østerrike. Napoleon tapte «folkeslaget» ved Leipzig i 1813 og trakk seg tilbake til Frankrike.

Etter Wienkongressen i 1815 ble de tyske stater forent i et meget løst statsforbund (Deutscher Bund), som på det meste hadde 39 medlemmer, med Østerrike som leder og med en felles forbundsdag i Frankfurt am Main. Mellom 1812 og 1842 lyktes det Preussen å forene alle tyske stater unntatt Østerrike i det tyske tollforbund (Zollverein).

Den liberale bevegelsen vokste i 1820-årene, og ble stimulert av julirevolusjonen i Frankrike i 1830. I mars 1848 utbrøt det under en økonomisk krise, og påvirket av februarrevolusjonen i Frankrike, en revolusjon i Tyskland. Den var ledet av borgerskapet, særlig den akademiske middelstand, og programmet var et samlet Tyskland med en liberal forfatning.

I begynnelsen av mars 1848 ble det innført liberale forfatninger i de tyske småstatene og i mars brøt revolusjonen ut i Wien og Berlin. Både keiseren av Østerrike og kongen av Preussen ble tvunget til å ta liberale regjeringer og love frie forfatninger. I mai ble det valgt en tysk nasjonalforsamling, som trådte sammen i Frankfurt (Frankfurtparlamentet). Den ble delt mellom «stortyskere» som stod under ledelse av sørtyske liberale og ville ha Østerrike som ledende makt, og «lilletyskere» som ble ledet av de prøyssiske liberale, som ønsket et Tyskland uten Østerrike.

Nasjonalforsamlingen valgte en østerriksk erkehertug til riksforstander. Den slesvigske opprørskrigen mot Danmark i Schleswig-Holstein i 1848–1850 ble støttet av Preussen, men da både den russiske og den britiske regjering støttet Danmark, trakk Preussen seg ut av kampen. Høsten 1848 seiret reaksjonen både i Østerrike og i Preussen. I mars 1849 vedtok nasjonalforsamlingen en grunnlov for Tyskland og valgte kongen av Preussen til keiser av et «lilletysk» rike.

Kongen nektet imidlertid å motta tilbudet, og den radikale fløyen i nasjonalforsamlingen forsøkte å sette i gang en ny revolusjon. Den ble slått ned av prøyssiske tropper. Etter at Østerrike hadde slått Sardinia og med russisk hjelp også knust opprøret i Ungarn, ble maktbalansen i Tyskland mellom Østerrike og Preussen gjenopprettet ved avtalen i Olmütz i 1850. Året etter ble forbundsavtalen fra 1815 satt i kraft igjen, og utpreget konservative krefter fikk makten i de enkelte statene.

Preussen beholdt imidlertid en landdag som var valgt etter et «treklassesystem», som sikret de øvre sosiale lag flertall.

1850-årene var en politisk reaksjonstid, men det var stor fremgang for industrien, og utbyggingen av et effektivt jernbanenett skjøt fart. Preussen kom til å gå i spissen for arbeidet med en samling av Tyskland, og kunne i dette arbeidet bygge på økonomiske realiteter, nemlig tollunionen fra 1834, der Østerrike ikke var med.

I Preussen var imidlertid fortsatt den adelige godseierklassen, «junkerne», sosialt og politisk førende. De hadde stilt seg skeptisk til den liberale og nasjonale bevegelses krav om Tysklands samling. I slutten av 1850-årene ble denne bevegelsen på ny aktiv, delvis på grunn av Italias samling.

Fra 1862 var junkeren Otto von Bismarck ministerpresident, og han regjerte mot landdagens flertall. Bismarck forstod at samlingen var uunngåelig, men han ville gjennomføre den med den prøyssiske hær under ledelse av huset Hohenzollern og derved sikre at de prøyssiske junkere beholdt den politiske makt i et samlet Tyskland. I 1863 støttet Bismarck Russland under opprøret i Polen, og oppnådde at Russland holdt seg utenfor da Preussen og Østerrike i 1864 sammen erobret Schleswig og Holstein fra Danmark.

Etter å ha sikret seg Russlands og Frankrikes nøytralitet og sluttet en allianse med Italia, tok Bismarck i 1866 den avgjørende kampen med Østerrike om herredømmet i Tyskland (Den tysk-østerrikske krig). Ved freden ble Østerrike tvunget til å trekke seg ut av Tyskland, og avstå Venezia til Italia. Preussen annekterte flere tyske småstater, blant annet Hannover, og overtok Schleswig-Holstein.

I 1867 ble Det nordtyske forbund (Norddeutscher Bund) opprettet under Preussens ledelse. De nasjonalliberale oppgav sin opposisjon og gikk over til å støtte Bismarck i håp om tysk samling og en sterk og liberal stat.

Etter seieren over Østerrike begynte Bismarck å forberede oppgjøret med Frankrike. Den tysk-franske krig brøt ut i juli 1870, den skapte en sterk nasjonal stemning i Tyskland, og den tyske hær vant store seire. Ved freden i Frankfurt i mai 1871 måtte Frankrike avstå Elsass-Lothringen (Alsace-Lorraine) og betale fem milliarder francs i skadeserstatning.

Den 18. januar 1871 hadde de tyske fyrstene i Versailles utropt kong Vilhelm av Preussen til tysk keiser. Keiserrikets forfatning bygde på den nordtyske av 1867. Det tyske riket ble en forbundsstat av 26 stater, men i realiteten ble Preussen den førende stat. Den utøvende makt lå hos keiseren, som også var konge av Preussen. Den lovgivende og bevilgende myndighet lå hos en riksdag valgt ved alminnelig stemmerett for menn, men etter en valgordning som begunstiget landdistriktene, og et forbundsråd av representanter for regjeringene i de enkelte land. Rikskansleren, som i regelen også var statsminister i Preussen, var direkte ansvarlig overfor keiseren, det var ingen parlamentarisme. Riksdagen hadde ingen reell innflytelse over utenrikspolitikk og militærvesen.

Det foregikk i denne tiden, den såkalte andre industrielle revolusjon, en rask industrialisering som gjorde Tyskland til Europas ledende industriland. Dette var særlig tydelig i tungindustrien og spesielt i Ruhrdistriktet (Krupp, Thyssen). Tyskland ble førende innenfor tidens nye industrier, den kjemiske og den elektrotekniske (for eksempel Badische Anilin (BASF), AEG og Siemens-Schuckert).

Den tyske industrien kom til å kontrollere viktige patenter og spilte en stadig større rolle på verdensmarkedet. Handelsflåten vokste til den nest største i verden. De tyske høyskolene, som tilførte næringslivet kompetente ingeniører og administratorer, var ledende i Europa. Mot slutten av hundreåret fant det sted en stor utvandring til USA, men innbyggertallet i riket steg likevel fra 41 millioner i 1870 til 68 millioner i 1914, en økning som bidrog til å skape et stort hjemmemarked for tysk industri.

Bismarck hadde ledelsen over Tysklands innenrikspolitikk også etter 1871. Godseierne beholdt imidlertid sin sosiale posisjon og sin innflytelse i hæren og byråkratiet. I riksdagen støttet Bismarck seg først til de nasjonalliberale og de frikonservative mot sentrumspartiet som forsvarte enkeltstatenes rettigheter og den katolske kirke. I årene etter 1871 stod den såkalte kulturkampen mot den katolske kirke i forgrunnen. Bismarck forsøkte å få herredømme over bispeutnevnelsene og skolevesenet. Men i slutten av 1870-årene trengte Bismarck sentrums politiske hjelp for å få drevet igjennom en proteksjonistisk politikk som blant annet skulle sikre en høy korntoll.

Han oppgav kulturkampen og vendte seg isteden mot sosialdemokratene. De to sosialdemokratiske partiene hadde sluttet seg sammen på kongressen i Gotha i 1875, og fikk ved valget i 1877 nesten en halv million stemmer. I 1878 ble keiseren utsatt for to attentater som ikke skyldtes sosialdemokratene, men som gav Bismarck påskudd til å få vedtatt en lov som forbød det sosialistiske parti og dets presse. Forbudet ble ikke effektivt. I Bismarcks tid kom flere sosiale trygdelover, blant annet med sikte på å forebygge fortsatt fremgang for sosialistene. Tyskland ble et foregangsland i sosiallovgivning, men dette fikk ikke store politiske virkninger.

Bismarck førte en forsiktig utenrikspolitikk etter 1870. Målet var å bevare det tyske riket. Et middel var å opprettholde vennskapet med Østerrike og Russland mot Frankrike. Bismarck mente at Frankrike ville forsøke å ta revansj, og hans utenrikspolitikk gikk ut på å isolere Frankrike. I 1872 ble det under en konferanse i Wien inngått et trekeiserforbund mellom den tyske og den østerrikske keiser og den russiske tsaren.

Striden på Balkanhalvøya, Balkankrigene, førte imidlertid til skjerpet motsetning mellom Østerrike-Ungarn og Russland. På Berlinkongressen i 1878 ville Bismarck opptre som den «ærlige megler», men russerne mente at han hadde tatt Østerrike-Ungarns parti. Det oppstod et spent forhold mellom Tyskland og Russland, og i 1879 inngikk Tyskland en forsvarsallianse med Østerrike-Ungarn. I 1882 ble den utvidet til en trippelallianse, idet Italia kom med. I 1887 fryktet Bismarck en fransk revansjekrig og sluttet en hemmelig «reassuransetraktat» med Russland. Den var i strid med den tysk-østerrikske avtalen, og Bismarcks forsøk på å balansere mellom Russland og Østerrike var dømt til å mislykkes.

I 1880-årene opprettet Tyskland kolonier i Tysk Vest-Afrika (nå Namibia), Kamerun, Togo, Tysk Øst-Afrika (nå Tanzania), på en del av Ny Guinea og på Bismarckøyene. Senere kom en del andre øygrupper i Stillehavet til. Ingen av disse koloniene hadde stor økonomisk betydning.

I 1888 døde Vilhelm 1 og ble etterfulgt av sin sønn Fredrik, som ble regnet som liberal. Han døde etter tre måneder og ble etterfulgt av Vilhelm 2, hans unge sønn som ikke hadde arvet farens liberale anskuelser. Det utviklet seg et motsetningsforhold mellom den unge, ærgjerrige keiseren og Bismarck, og i mars 1890 fikk Bismarck avskjed. De senere rikskanslere var mindre uavhengige overfor keiseren.

De viktigste innenrikspolitiske spørsmål var rustningspolitikken og skattepolitikken. I 1897 ble admiral Alfred von Tirpitz marineminister; i 1898 fikk han vedtatt sin første «flåtelov», og senere steg utgiftene til flåten stadig. Flåtepolitikken ble en belastning i forholdet til Storbritannia. I tiden fra 1890 til 1914 spilte forskjellige nasjonalistiske sammenslutninger en stor rolle, særlig i middelstanden.

På venstresiden gikk sosialdemokratene frem og fikk 4,5 millioner stemmer ved valget i 1912. Dette utgjorde mer enn en tredjedel av stemmetallet, og partiet ble riksdagens største med 110 av 397 mandater. Sosialdemokratene bygde på et marxistisk program, men førte i praksis en reformistisk politikk. Partiet var imidlertid i opposisjon til regimet, som igjen betraktet det som en trussel. Utenrikspolitikken fikk en ekspansiv karakter. Bismarcks moderate politikk, konsentrert om Europa, ble avløst av «Weltpolitik». Tysk kapital fikk konsesjon på Bagdadbanen, og Tyskland overtok Storbritannias rolle som Tyrkias beskytter. Samtidig viste Tyskland stor interesse for Afrika, og tyske «geopolitikere» planla opprettelsen av et tysk Sentral-Afrika.

Den tyske regjeringen forsøkte under inntrykk av Tysklands sterke økonomiske vekst å gjøre riket til en ledende makt både til lands og til sjøs. Storbritannia gikk i 1904 i allianse med Frankrike, og i 1907 med Russland. De allierte betraktet Tysklands utenrikspolitikk som aggressiv, mens Tyskland på sin side følte seg «innsirklet» av fiendtlige stater.

Etter mordet i Sarajevo i juni 1914 støttet keiser Vilhelm Østerrike-Ungarns krigspolitikk, og først i de siste dagene av juli gjorde han et svakt og mislykket forsøk på å avverge katastrofen. Ved utbruddet av første verdenskrig gikk det en nasjonalistisk stemningsbølge over det tyske folk, og det ble sluttet politisk borgfred. Etter som krigen trakk i langdrag og Tyskland ble utsatt for en streng blokade, måtte landet gjennomføre en streng krigsøkonomi, sette industrien under statskontroll og innføre rasjonering av råstoffer og matvarer.

Krigsøkonomien stod i de første krigsår under ledelse av industrimannen Walther Rathenau. Den politiske makt gikk mer og mer over til generalstaben, særlig etter at generalfeltmarskalk Paul von Beneckendorff Hindenburg og general Erich Ludendorff i august 1916 hadde fått den militære ledelse. Vinteren 1916–1917 var meget hard, og det oppstod uro i landet. USAs inntreden i krigen svekket troen på seier.

I januar 1916 dannet Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg en illegal revolusjonær organisasjon, der Spartakusbund, som var mot krigen og borgfreden og gikk inn for en sosialistisk revolusjon. Våren 1917 ble det stiftet et eget «uavhengig» sosialdemokratisk parti som gikk inn for fred uten skadeserstatning og anneksjoner. I juli 1917 vedtok et flertall av riksdagen, etter forslag fra sentrumspolitikeren Matthias Erzberger, en resolusjon om fred uten anneksjoner. Rikskansler Theobald von Bethmann-Hollweg gikk av, men begge de følgende kanslerne var avhengige av generalstaben, og denne fastholdt sine krigsmål: kontroll over Belgia, anneksjon av industridistriktene i Lorraine og opprettelse av vasallstater i Polen, de baltiske land og Ukraina. Den russiske revolusjon høsten 1917 åpnet nye perspektiver, og opposisjonen trådte i bakgrunnen. En streikebevegelse i januar 1918 ble slått ned av Ludendorff.

I slutten av september 1918 gikk Bulgaria ut av krigen, og det ble klart at Østerrike-Ungarn var i ferd med å bryte sammen. Generalstaben krevde nå at det ble dannet en parlamentarisk regjering som kunne slutte våpenhvile. Den 2. oktober dannet den liberale prins Max av Baden en ny regjering, hvor også sosialdemokratene var med. Den vendte seg til USAs president Woodrow Wilson for å oppnå våpenhvile på grunnlag av dennes «14 punkter». Etter en noteveksling ble våpenhvileavtalen undertegnet ved Compiègne nord for Paris 11. november 1918.

I oktober 1918 hadde en revolusjonær stemning bredt seg. 5. november kom det til matrosoppstand i Kiel, og det ble opprettet arbeiderråd (tilsvarende de russiske sovjetene) blant arbeiderne og matrosene. 7. november ble det utropt en rådsrepublikk i München, og 9. november trådte prins Max tilbake til fordel for sosialdemokraten Friedrich Ebert. Sosialdemokraten Philipp Scheidemann utropte samme dag republikken i Berlin, og det ble dannet en regjering som representerte de to sosialdemokratiske fraksjonene. Keiseren flyktet til Nederland.

«Flertallssosialistene» ønsket et parlamentarisk demokrati bygd på alminnelig stemmerett, mens de uavhengige ville bygge på rådene som organer for proletariatets diktatur. Flertallssosialistene beholdt ledelsen av fagforeningene og flertallet innenfor rådene. I desember trådte de uavhengige ut av regjeringen.

Spartakusforbundet, som nå ble omdøpt til Tysklands kommunistiske parti, arbeidet for en ny revolusjon etter de russiske bolsjevikers eksempel. I januar 1919 forsøkte de, sammen med noen uavhengige, en oppstand, som ble slått ned, og Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble myrdet. Kommunistiske oppstander i Ruhr i mars 1919 og den bayerske rådsrepublikk i april 1919 ble også slått ned med makt. Regjeringen brukte i disse kampene reaksjonære troppeavdelinger og frikorps.

I februar 1919 trådte den nyvalgte nasjonalforsamlingen sammen i Weimar. Flertallssosialistene hadde den største gruppen – sammen med de mer radikale uavhengige 185 av 421 plasser. Friedrich Ebert ble rikspresident og Philipp Scheidemann statsminister i spissen for en koalisjon av flertallssosialistene, sentrum og demokratene. I august 1919 ble Weimarforfatningen vedtatt. Den skulle sikre de sosiale og de demokratiske menneskerettigheter. Rikspresidenten skulle velges av folket hvert sjuende år, og han skulle utnevnte regjeringen, som også måtte ha riksdagens tillit. Regjeringen stod under ledelse av en rikskansler. Presidenten hadde oppløsningsett, men ingen vetorett. Han kunne regjere med dekreter (nødsforordninger) hvis rikets sikkerhet var i fare.

Forfatningen åpnet adgang til å holde folkeavstemning, men dette fikk i praksis liten betydning. Den lovgivende makt lå hos riksdagen som var sammensatt ved forholdstallsvalg, og alle menn og kvinner over 20 år hadde stemmerett. Riksrådet avløste forbundsrådet, men fikk liten betydning. Også i rikets enkelte land, med Preussen i spissen, ble det innført demokratiske forfatninger. Delstatene beholdt kontrollen over rettsvesenet, politiet og undervisningsvesenet. Weimarforfatningen var på mange måter en demokratisk mønsterforfatning.

Revolusjonen hadde ført til keiserdømmets fall og opprettelsen av et parlamentarisk demokrati, men ikke til økonomiske og sosiale strukturendringer. Weimarrepublikken startet med det handikap at den ble forbundet med nederlaget. Under protest undertegnet regjeringen 28. juni 1919 Versaillestraktaten. Tyskland mistet om lag åtte millioner innbyggere samt verdifulle jordbruks- og industriområder. Særlig vakte den nye grensen mot Polen og bestemmelsen om Tysklands krigsskyld forargelse, og tyske nasjonalister startet en voldsom propaganda mot traktaten, og mot sosialdemokratene og det katolske sentrumsparti som hadde vært med på å undertegne den. Etter en rekke konferanser fastsatte de allierte på en konferanse i London i 1921 Tysklands skadeserstatning til 132 milliarder gullmark.

Tysklands videre politikk i perioden 1919–1923 var for en vesentlig del bestemt av inflasjonen. Statens inntekter falt, og regjeringen finansierte sin statsdrift ved seddeltrykking. Deler av næringslivet, særlig eksportindustrien, hadde økonomiske fordeler av den synkende pengeverdien. Arbeidernes reallønn sank, og det gikk særlig hardt ut over offentlige tjenestemenn, pensjonister og småsparere.

Unge nasjonalister, særlig tidligere offiserer, ble organisert i terrorgrupper, som blant annet myrdet Matthias Erzberger (1921) og Walther Rathenau (1922). Det oppstod flere fascistiske og antisemittiske grupper, blant dem det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti under østerrikeren Adolf Hitler i Bayern. På de uavhengige sosialdemokratenes kongress i Halle i 1920 besluttet flertallet å slutte seg til det kommunistiske parti, som derved for første gang fikk en massebasis i Tyskland.

Den franske regjeringen hevdet at tyskerne saboterte erstatningsleveransene, og i januar 1923 ble Ruhrdistriktet besatt av franske og belgiske tropper. Tyskerne svarte med passiv motstand, blant annet streiker, og regjeringen finansierte denne motstanden. Inflasjonen truet nå med å føre til fullstendig økonomisk kaos, og i november 1923 var én dollar verdt to og en halv billion mark. I august 1923 dannet folkepartiets leder Gustav Stresemann en koalisjonsregjering hvor også sosialdemokratene var med. Den passive motstanden ble oppgitt, og i november ble tyske mark stabilisert. Samtidig slo regjeringen ned et nazistisk opprørsforsøk i München.

I 1924 ble erstatningsspørsmålet foreløpig ordnet, under amerikansk medvirkning (Dawes-planen) ved at betalingene skjedde med lån fra USA; til gjengjeld måtte Tyskland finne seg i en viss kontroll over sine finanser. Den umiddelbare følgen av stabiliseringen var deflasjon og arbeidsløshet, men fra 1925 gikk det en jevn strøm av amerikansk og noe britisk kapital til Tyskland. Den tyske storindustrien, som langt på vei gjenvant en dominerende stilling, i hvert fall på europeiske markeder, ble rasjonalisert og enda mer konsentrert enn før. Arbeidernes levestandard steg, men i de forholdsvis gode tider i perioden 1925–1929 var det fortsatt en viss arbeidsløshet.

I 1924–1928 var Tyskland styrt av borgerlige regjeringer. Sosialdemokratene gikk frem ved valget i 1928, og det ble dannet en ny koalisjonsregjering med sosialdemokraten Hermann Müller som rikskansler. Sosiallovgivningen ble videre utbygd, men sosialdemokratenes stilling var svak; de var avhengig av støtte fra det tyske folkeparti.

I utenrikspolitikken ønsket enkelte kretser på høyresiden samarbeid med Sovjet-Russland. I 1922 sluttet Rathenau som utenriksminister Rapallo-traktaten med russerne. Det var en viss forbindelse mellom de militære ledelsene i de to landene, og en betydelig handel utviklet seg.

Avspenningspolitikken fra midten av 1920-årene ble ledet av Gustav Stresemann som var tysk utenriksminister fra 1923 til sin død høsten 1929. Han gjennomførte en avspenning i forholdet til Frankrike, sluttet Locarno-pakten i 1925 og brakte i 1926 Tyskland inn i Folkeforbundet. Samtidig sluttet han en ny vennskapsavtale med Sovjetunionen. I 1929 fikk han vedtatt Young-planen, som inneholdt bestemmelser om varig ordning av erstatningsspørsmålet, og som opphevet den utenlandske kontroll med Tysklands finanser.

I 1930 ble Tyskland rammet av den økonomiske verdenskrisen. Kreditten fra utlandet stanset opp, og kortsiktige lån ble trukket tilbake. Utenrikshandelen sank i perioden 1930–1933 med rundt to tredjedeler. Et moratorium for erstatningene ble vedtatt i juli 1931 etter forslag fra USAs president, og et år senere etter et møte i Lausanne ble erstatningsutbetalingene innstilt. Det spilte imidlertid ingen avgjørende rolle. I 1931 brøt en rekke banker sammen. Prisfall og overproduksjon førte til innskrenkninger og redusert virksomhet i storindustrien, mens tallrike mindre bedrifter gikk konkurs. Ved utløpet av 1932 var det rundt seks millioner arbeidsløse. Fallet i prisene på landbruksvarer førte til tvangsauksjoner på landsbygda, og de korndyrkende godseiere i øst ble særlig hardt rammet.

Den økonomiske krisen ble ledsaget av en politisk krise. I mars 1930 trådte sosialdemokratene med Hermann Müller i spissen ut av regjeringen. Rikspresident Hindenburg utnevnte Heinrich Brüning, som tilhørte sentrums høyre fløy, til rikskansler. Da hans budsjettforslag, som innebar sterke nedskjæringer i de offentlige utgifter, ble nedstemt, oppløste regjeringen riksdagen. Dermed opphørte det parlamentariske system å fungere, og regjeringen styrte ved nødsforordninger.

Valget i september 1930 ble et gjennombrudd for partiene på ytterfløyene, det nasjonalsosialistiske parti (NSDAP) og kommunistene. Heinrich Brüning søkte å møte krisen med en nedskjærings- og deflasjonspolitikk. Nazistene gikk i 1931 sammen med de tysknasjonale under Alfred Hugenberg til en samlet opposisjon. Det kom til stadige sammenstøt mellom de forskjellige partiers halvmilitære organisasjoner. Nazistene fikk 37,3 prosent av stemmene ved valget i juli 1932; sosialdemokratene 21,5 prosent og kommunistene 14,3 prosent. NSDAP, som tidligere hadde fått tilslutning fra tysknasjonale, hjemmesittere og ungdom, utraderte nå nesten de borgerlige mellompartiene.

Ved et nytt valg i november 1932 inntraff en viss avspenning, og nazistene gikk tilbake fra 230 til 196 mandater. Hitler var fremdeles leder for det største partiet, men hadde ikke flertall i riksdagen. Hindenburg ble stadig mer avhengig av reaksjonære, utenomparlamentariske krefter og av Riksvernet. Under krisen satte Riksvernet gjennom en av sine ledere, general von Schleicher, i gang en livlig politisk intrigevirksomhet. Disse kretsene ønsket en sterk, nasjonal og uavhengig regjering som hadde en viss massebasis. Flere kanslere avløste hverandre (Heinrich Brüning, Franz von Papen, Kurt von Schleicher).

Hitler taler i Krolloperaen i Berlin i forbindelse med innmarsjen i Polen 1. september 1939.

av SCODE. Begrenset gjenbruk

Med Franz von Papen som mellommann sikret Adolf Hitler seg tilstrekkelig støtte fra storindustrien og godseierne, basert på et samarbeid med de tysknasjonale, og 30. januar 1933 utnevnte Hindenburg Hitler til rikskansler. Hermann Göring og Wilhelm Frick ble medlemmer av regjeringen, men de øvrige var konservative eller partiløse, og von Papen var visekansler. De konservative politikerne og Riksvernet hadde håpet på å få kontroll over nazismen, men det viste seg snart at avgjørelsen lå hos Hitler, og de ikke-nazistiske ministrene ble trengt helt i bakgrunnen. Riksdagen ble oppløst, valgkampen stod i terrorens tegn, særlig etter riksdagsbrannen 27. februar, og ved valget 5. mars fikk nazistene 44 prosent av stemmene og de tysknasjonale åtte prosent.

Kommunistene som var valgt, ble arrestert eller de gikk i dekning. 23. mars 1933 fikk Hitler ubegrensede fullmakter mot de tilstedeværende sosialdemokratenes stemmer. Den såkalte fullmaktsloven gav den legale basis for diktaturet. Så fulgte utraderingen av en rekke institusjoner med makt, og et systemskifte: «den nasjonale revolusjon». Fagforeningene ble oppløst, og i løpet av juni var alle partier utenom det nazistiske forbudt. Presse og kulturliv ble ensrettet under propagandaminister Joseph Goebbels. Alle som kunne mistenkes for å være politiske motstandere, risikerte å bli sendt i konsentrasjonsleir uten lov og dom, og ofte utsatt for brutal mishandling.

Særlig jødene ble hard rammet av forfølgelsene. Ved Nürnberglovene i 1935 ble de berøvet sine statsborgerlige rettigheter og alminnelig rettsbeskyttelse. Det nazistiske partiapparatet fikk kontroll over hele den offentlige administrasjonen. Hitler utskrev flere folkeavstemninger som gav ham overveldende flertall, og det ble holdt riksdagsvalg med bare én liste; den nazistiske. I 1934 døde Hindenburg, og Hitler etterfulgte ham, idet han som «fører og rikskansler» overtok rikspresidentens funksjoner. Ledelsen av den økonomiske politikken lå til 1939 hos direktøren for riksbanken, Hjalmar Schacht. Målet var at Tyskland skulle bli mest mulig selvhjulpet. Arbeidsløsheten ble avskaffet, særlig ved store offentlige arbeider og militær opprustning.

I 1933 var Tyskland utenrikspolitisk isolert og underlagt Versaillesfredens bestemmelser. I løpet av få år lyktes det Hitler å få bort de militære klausuler som var pålagt Tyskland, og komme ut av den utenrikspolitiske isolasjon. Allmenn verneplikt ble innført i 1935, og året etter marsjerte tyske tropper inn i det demilitariserte Rhinland. Vestmaktene forholdt seg passive. Etiopia-konflikten i 1935–1936, der Italia angrep Etiopia uten krigserklæring, og den spanske borgerkrig i 1936–1939 førte til en tilnærming mellom Tyskland og Italia.

Fra 1938 begynte Hitler å realisere andre deler av sitt program: revisjon av de territoriale tap under første verdenskrig og oppfyllelse av andre nasjonale aspirasjoner. I 1938 ble Østerrike annektert («Anschluss») og de sudettyske områder i Tsjekkoslovakia innlemmet i riket etter Münchenforliket. Anneksjonen av «rest-Tsjekkoslovakia» i mars 1939 og det tyske press på Polen førte imidlertid til en omlegging av vestmaktenes politikk.

Foran det store krigsoppgjøret som måtte komme, valgte Tyskland og Sovjetunionen en foreløpig forståelse gjennom en ikke-angrepspakt; 23. august ble det sluttet en avtale hvor Tyskland gikk med på en deling av Polen og på å overlate de baltiske land til russerne. 1. september 1939 rykket tyske tropper over grensen til Polen, og 3. september erklærte Storbritannia og Frankrike Tyskland krig.

Det ble gjennomført en streng krigsøkonomi, men til tross for mange vanskeligheter var ernæringssituasjonen lettere enn under første verdenskrig. Det ble drevet en systematisk utplyndring av de okkuperte land. For å avhjelpe mangelen på arbeidskraft brukte tyskerne krigsfanger og arbeidere fra de okkuperte land. Under krigen fortsatte jødeforfølgelsene, som hadde foregått siden nazistenes maktovertakelse, med økt styrke. I perioden 1938–1945 ble mer enn seks millioner jøder drept over hele Europa. Folkemordet på jødene er kjent som Holocaust. Både jøder og krigsfanger var blant gruppene som ble plassert i konsentrasjonsleirene. Den øverste militære og politiske ledelse lå hele tiden hos Hitler. I enkelte offiserskretser var det en viss opposisjon mot krigspolitikken, og det oppstod også mindre sivile opposisjonsgrupper som reagerte mot naziregimets forbrytelser, som etter hvert nådde et uhørt omfang.

Etter tyskernes nederlag ved Stalingrad i 1943 ble opposisjonen mer aktiv. Attentatet mot Hitler i hovedkvarteret i Øst-Preussen 20. juli 1944, etter den vestallierte invasjon i Normandie, var et ledd i en større sammensvergelse som ville sette nazistene ut av spill og innsette en foreløpig regjering. Aksjonen ble slått ned samme dag, og den følgende terror rettet seg for en stor del mot aristokratiet og offiserskorpset. Heinrich Himmler og hans SS trådte stadig sterkere i forgrunnen. 30. april 1945, etter at sovjetiske tropper hadde rykket inn i Berlin, begikk Hitler og Goebbels selvmord. Storadmiral Karl Dönitz dannet ny regjering i Flensburg.

Overkommandoen undertegnet 7.–8. mai kapitulasjonsbetingelsene, og 5. juni utstedte seierherrene en erklæring om at de overtok den politiske makten i Tyskland.

De allierte var på Jaltakonferansen i februar 1945 blitt enige om prinsippene for okkupasjonen, og bestemmelsene ble nærmere utformet på Potsdamkonferansen i juli–august samme år.

Tyskland ble delt i fire soner; en sovjetisk, som foruten landet øst for Elben omfattet Sachsen og Thüringen, mens Vest-Tyskland ble delt mellom Storbritannia, USA og Frankrike. Det ble opprettet et alliert kontrollråd som bestod av fire generalguvernører. Hver av dem hadde den utøvende makt i sin sone, og kontrollrådet fikk lite å si. Også Berlin ble delt i soner, men her ble det opprettet en felles kommendantura, som skulle lede byens administrasjon.

Polen fikk inntil fredsslutningen rett til å overta de tyske landskaper øst for Oder–Neisse-linjen, det vil si Pommern, en stor del av Brandenburg og hele Schlesien, med en tysktalende befolkning på 5–6 millioner. Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Saarområdet fikk i 1946 politisk selvstyre, samtidig som det økonomisk ble knyttet til Frankrike. Det ble opprettet en interalliert domstol i Nürnberg, som i oktober 1946 dømte en rekke ledende nazister og militære til døden eller lange fengselsstraffer. I de forskjellige soner ble krigsforbrytere dømt, og administrasjonen «denazifisert».

Tyskland hadde mistet rundt 3,3 millioner soldater ved frontene og rundt en halv million sivile ved luftangrep og lignende. Mer enn én og en halv million mennesker forsvant under flukt fra områdene i øst på vei mot Tyskland. Om lag 800 000 ble tvangssendt til Sovjetunionen. Mer enn to millioner tyskere fikk varige fysiske skader under krigen. Dertil kom over 100 000 krigsfanger som ble holdt igjen i Sovjetunionen etter krigen. Over 300 000 tyskere var blitt drept av nazistene i perioden 1933–1945. Industriens kapasitet hadde sunket med 25 prosent, og åtte millioner mennesker var uten bolig da krigen var over.

Med denne situasjonen oppstod det snart strid mellom de allierte om fortolkningen av beslutningene i Potsdam, særlig om Tysklands erstatningsbetalinger og om landets politiske styreform. Okkupasjonsmaktene søkte i samsvar med Potsdamavtalen å avskaffe den tyske krigsindustrien og redusere den tyske stålindustrien. Demonteringen av tyske fabrikker var meget upopulært og ble stadig mer innskrenket; først i de vestlige sonene, til den stanset høsten 1949.

Sovjetunionen og de vestlige allierte hadde svært ulike målsetninger også når det gjaldt den tyske økonomien. Mens de første ville ta ut så store verdier som mulig, ønsket særlig amerikanske myndigheter en velfungerende økonomi midt i Europa. Uenigheten førte til en svært ulik politikk i den sovjetokkuperte østsonen og vestsonene.

I øst ble det bygd opp en sentralistisk administrasjon fullstendig dominert av okkupasjonsmakten. Jordbruket gjennomgikk reformer og industrien ble sosialisert. I den første tiden ble mange fabrikker demontert, og produksjonsutstyret sendt til Sovjetunionen – mye av det uten noen sinne å bli tatt i bruk der. Senere valgte man å holde de østtyske fabrikkene i virksomhet, for heller å legge beslag på deler av produksjonen. Politisk og kulturelt ble østsonen ensrettet etter «folkedemokratisk» mønster. I april 1946 fremtvang kommunistene med sovjetisk støtte en samling av det sosialdemokratiske parti og kommunistpartiet i Det tyske sosialistiske enhetsparti (SED).

Størstedelen av den tyske industrien lå i vestsonene. I henhold til avtalene inngått i Potsdam, skulle en andel av de fabrikkanlegg som ble demontert der tilfalle Sovjetunionen som krigsskadeerstatning. Til gjengjeld skulle østsonen levere en rekke råvarer til vestsonene. Da disse råvareleveransene ikke skjedde som forutsatt, stoppet amerikanerne leveranser østover i mai 1946, og ved årsskiftet ble den britiske og den amerikanske okkupasjonssonen slått sammen, blant annet for å fremme tysk økonomisk gjenreisning. Det gikk mot et varig skille mellom øst og vest i Tyskland, som i Europa for øvrig.

Uenigheten om hvilken utvikling som var ønskelig i Tyskland hang uløselig sammen med «den kalde krigen» som i slutten av 1940-årene brøt ut mellom de allierte fra krigens dager. En gradvis «sovjetisering» av Øst-Europa («østblokken») i 1946–1947 ble møtt med proklamasjonen av den amerikanske Truman-doktrinen i mars 1947 og fremleggelsen av Marshallplanen noen måneder senere.

Våren og sommeren 1948 inntraff en krise i forholdet mellom Sovjetunionen og vestmaktene i Tyskland. Sovjetunionen oppløste ensidig det allierte kontrollrådet for Tyskland, mens vestmaktene innkalte en tysk lovgivende forsamling og gjennomførte en radikal pengereform i vestsonene. Da vestmaktene innførte den nye valutaen, D-mark, også i Vest-Berlin, ble det i østsonen gjennomført en blokade av byen. Det fikk vestmaktene til å organisere en luftbro med forsyninger til byens innbyggere, noe som gav dem en klar propagandaseier.

Men SED forberedte da opprettelsen av en egen stat i den sovjetisk-okkuperte delen av Tyskland. Da Berlin-blokaden ble hevet i mai 1949, var delingen av Tyskland en realitet, selv om DDR (Tyske demokratiske republikk) formelt ble opprettet først i oktober samme år.

Vestmaktene forberedte opprettelsen av en egen vesttysk stat fra 1947. Et parlamentsråd møtte i Bonn i september 1948. Etter mange vanskeligheter ble en ny forfatning vedtatt og godkjent av vestmaktene i mai 1949. Okkupasjonsmaktenes myndighet ble fastslått i et «okkupasjonsstatutt», som vesentlig gav dem en kontrollerende myndighet, mens selve administrasjonen ble overlatt til tyskerne selv. Den militære kommisjonen som representerte okkupasjonsmaktene ble avløst av en sivil.

I august 1949 var det valg til Forbundsdagen. Kristeligdemokratene og den bayerske kristeligsosiale union (CDU/CSU), som var klerikalt, føderalistisk og liberalistisk i økonomisk politikk, fikk 30,2 prosent, og sosialdemokratene (SPD) 28,5 prosent av stemmene. De frie demokrater (FDP), som var liberale i kulturpolitikken og liberalistiske i den økonomiske politikk, fikk 11,5 prosent. Ytterliggående partier hadde liten tilslutning.

I september ble lederen for de frie demokrater, Theodor Heuss, valgt til Forbundsrepublikkens president, og CDUs leder, Konrad Adenauer, til forbundskansler. Han dannet en samlingsregjering av CDU, FDP og det konservative, protestantiske «tyske parti». Adenauer oppnådde lettelser i okkupasjonsstatuttet, og på utenriksministermøtet i London i mai 1950 ble vestmaktene i prinsippet enige om at Forbundsrepublikken skulle få større selvbestemmelsesrett. I september godkjente de opprettelsen av et eget vesttysk militært forsvar i samarbeid med vestmaktene.

I 1951 overtok Adenauer det nye embetet som utenriksminister og undertegnet avtalen om Det europeiske kull- og stålfellesskap. Vest-Tyskland kom med i Europarådet, og Storbritannia og Frankrike erklærte krigstilstanden med Tyskland for avsluttet. I 1952 undertegnet man en «hovedavtale» som avløste okkupasjonsstatuttet. Den nye avtalen knyttet Vest-Tyskland til det vestlige forsvarssamarbeid, og sikret landet nesten full selvstendighet. Etter at prosjektet om Europahæren hadde strandet, fulgte isteden Parisavtalen av oktober 1954. Den gav full suverenitet for Forbundsrepublikken fra 5. mai 1955; de alliertes okkupasjon ble formelt avsluttet og landet ble medlem av NATO.

Under Adenauers myndige ledelse styrket landet samarbeidet med de vestlige land på flere områder og spilte en aktiv rolle ved opprettelsen av EF. Adenauer gikk av i 1963 og ble etterfulgt av Ludwig Erhard.

Utviklingen i den nye staten var fra opprettelsen i 1949 preget av sterk økonomisk fremgang. Industriproduksjonen ble mer enn fordoblet fra 1950 til 1960. Kapital fra Vest-Tyskland fant veien til alle deler av verden, men inntektsfordelingen var svært ujevn, og iblant oppstod streiker. På den annen side fant det sted en rask utbygging på det sosiale området. Et av hovedproblemene i de første årene var innpassingen av store grupper fordrevne og landflyktige i det tyske samfunnsliv. Gode konjunkturer lettet oppgaven slik at man klarte å opprettholde full sysselsetting.

CDU/CSU satt med makten frem til 1969, oftest i koalisjoner med andre borgerlige partier, blant annet FDP, men i 1966–1969 også sammen med SPD i «den store koalisjon» under Kurt Georg Kiesinger. Etter valget i 1969 overtok sosialdemokraten Willy Brandt og dannet regjering sammen med FDP. Walter Scheel, FDPs leder, ble utenriksminister og visekansler. Regjeringen hadde meget knapp majoritet i Forbundsdagen, men styrket sin stilling ved valget i 1972.

Adenauers regjering hadde lagt grunnlaget for et nært samarbeid med vestmaktene. Etter en regjeringserklæring i 1955 (Hallsteindoktrinen) var Forbundsrepublikken den eneste legitimerte representant for hele det tyske folk, og den skulle ikke ha diplomatisk forbindelse med noen stat som anerkjente DDR. Et unntak dannet Sovjetunionen etter forhandlinger i Moskva samme år. Langsomt skjedde imidlertid en viss oppmyking i forholdet til statene i øst. Fra midten av 1960-årene ble dette mer markert, og Brandts regjeringserklæring trakk opp et program som bygde på avspenning mellom øst og vest.

I begynnelsen av 1970-årene kom det i stand en rekke avtaler med øststatene som la grunnlaget for avspenning. Forbundsrepublikken anerkjente Oder–Neisse-linjen som polsk vestgrense. Firemaktssamtalene om Berlin i 1971 førte til en avtale som sikret transittrafikken mellom Vest-Berlin og Forbundsrepublikken, og vestberlinernes adgang til å besøke DDR. Forhandlinger i 1972 mellom de to tyske stater ledet til en normalisering av forholdet gjennom den såkalte grunnavtalen som trådte i kraft i juni 1973. Samme år ble de to tyske statene medlemmer av FN.

En avtale med Tsjekkoslovakia ryddet av veien problemer knyttet til München-avtalen av 1938, og det ble opprettet diplomatiske forbindelser også med Ungarn og Bulgaria.

Også Vest-Tyskland ble rammet av den økonomiske krisen fra 1973/1974 som førte til fall i eksporten og investeringene, innskrenket produksjonskapasitet og høy arbeidsløshet. Under ledelse av Helmut Schmidt, som overtok som forbundskansler etter Brandt i mai 1974, taklet Vest-Tyskland problemene bedre enn de fleste andre land. Det lyktes å opprettholde posisjonen som Europas ledende økonomiske makt med stabil valuta og moderat prisstigning. Ved valget i 1976 måtte imidlertid regjeringskoalisjonen SPD/FDP tåle et tydelig tilbakeslag. Regjeringen møtte også motstand hos utenomparlamentariske grupper som blant annet gikk imot programmet for utbygging av kjernekraftverk. I kampen mot den venstreradikale terrorisme (for eksempel fra Røde Armé Fraksjon), som var rettet mot fremstående personer, hadde myndighetene fremgang.

Ved forbundsdagsvalget høsten 1980 styrket regjeringskoalisjonen SPD/FDP sin stilling, idet særlig FDP gikk frem. Motsetningene mellom partnerne i koalisjonen om den økonomiske politikk for å møte krisen ble imidlertid etter hvert åpenbare. I september 1982 sprakk koalisjonen; Helmut Schmidt mistet sitt flertall og ble avløst av CDU-formann Helmut Kohl som dannet en regjering av CDU/CSU og FDP. Ved valget i mars 1983 gikk CDU/CSU sterkt frem og oppnådde 48,8 prosent av stemmene, mens SPD, nå ledet av Hans-Jochen Vogel, gikk tilbake til 38,2 prosent. Miljøpartiet, «Die Grünen», kom inn i Forbundsdagen med 5,6 prosent av stemmene.

I 1983–1984 stod regjeringen overfor en viss innenriks uro. Utplasseringen av amerikanske missiler førte til voldsom konfrontasjon med kjernevåpenmotstanderne. En lang streik for krav om kortere arbeidstid lammet metall- og verkstedindustrien, blant annet bilfabrikkene, i flere uker. Etter valget i januar 1987 kom den borgerlige koalisjonen tilbake med redusert majoritet. De grønne økte sin andel til 8,3 prosent.

Den vesttyske økonomien i 1980-årene var meget sterk. Bruttonasjonalproduktet vokste i perioden 1973–1985 med gjennomsnittlig to prosent per år, og landet eksporterte langt mer enn det importerte. En arbeidsløshet på om lag ti prosent av arbeidsstyrken bet seg likevel fast. Antallet utlendinger i Vest-Tyskland, innvandrere og flyktninger, steg i 1970- og 1980-årene til 4,5 millioner (1986), hvorav den største gruppen, 1,4 millioner, var tyrkiske statsborgere.

Et østtysk folkeråd la i mars 1949 frem forslag til forfatning, og det ble utskrevet valg til en folkekongress. Valget var samtidig en folkeavstemning over forslaget til forfatning. Ved valget i mai 1949 stemte vel 7,9 millioner for og rundt fire millioner mot. Det nye folkerådet trådte sammen i oktober 1949 og erklærte da formelt Den tyske demokratiske republikk (DDR) for opprettet. Wilhelm Pieck ble president og Otto Grotewohl statsminister. Fra 1950 var Walter Ulbricht generalsekretær i SED; fra 1954 førstesekretær og statens sterke leder etter en endring i partivedtektene.

DDR ble medlem av Comecon i 1950, og regjeringen godtok Oder–Neisse-linjen som grense til Polen. Den første femårsplanen ble offentliggjort i 1950 og tok sikte på i planperioden å nå samme levestandard som før krigen. DDR fikk i 1952 egne forsvarsstyrker, i første omgang hentet fra folkepolitiet, og var med i Warszawapakten fra opprettelsen i 1955 etter at russerne hadde erklært at det var sluttet fred med DDR.

Misnøye med regimet førte i juni 1953 til uroligheter, og 17. juni ble et stort demonstrasjonstog i Berlin stanset med sovjetisk våpenmakt. I august kom det i stand en avtale med Sovjetunionen om stans i erstatningsleveransene, men DDR måtte betale fem prosent av statsinntektene som bidrag til stasjoneringen av sovjetiske styrker. I 1957 ble det inngått en avtale som formelt tillot nærvær av sovjetstyrkene.

Wilhelm Pieck var president til sin død i 1960. Statsledelsen ble da reorganisert. Et statsråd ble opprettet med Walter Ulbricht som formann (statssjef).

Industrien var nasjonalisert, og kollektiviseringen av jordbruket ble hardhendt gjennomført. Skoleundervisningen var omlagt etter partiets retningslinjer, og myndighetene grep inn overfor opposisjonelle innen kulturlivet. Flere millioner østtyskere flyktet vestover og folketallet sank. En stor del av flyktningene representerte kvalifisert arbeidskraft som vanskelig kunne erstattes. Grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland var strengt avsperret, særlig mange forlot landet ved å krysse sektorgrensene i Berlin. I august 1961 bygde østtyske styrker en mur som isolerte Vest-Berlin, og stanset dermed flyktningestrømmen.

Østtyske styrker deltok i 1968 under Warszawapaktlandenes innmarsj i Tsjekkoslovakia. Samme år fikk DDR en ny forfatning som definerte landet som «den sosialistiske stat av den tyske nasjon» og slo fast at Berlin var hovedstad. I mars 1970 møttes den vesttyske forbundskansler Willy Brandt og DDRs statsminister (fra 1964) Willi Stoph i den østtyske byen Erfurt og i vesttyske Kassel for å drøfte mulighetene for en normalisering av forholdet mellom de to tyske statene. Avspenningspolitikken som fulgte i de nærmeste årene fikk store konsekvenser for DDR, som nå ble anerkjent diplomatisk av en rekke land i Vest-Europa, og i 1973, samtidig med Forbundsrepublikken, medlem av FN.

I 1971 ble Erich Honecker generalsekretær i SED (tittelen endret igjen); Willi Stoph ble i 1973 statssjef etter Ulbrichts død, og hadde denne stillingen til Honecker i 1976 også overtok denne. Stoph ble da igjen statsminister. I sin utenriks- og sikkerhetspolitikk samt ideologisk, holdt DDR-lederne seg lojale til Sovjetunionen.

Innenfor rammen av en sosialistisk planøkonomi opplevde DDR fra 1960-årene anselig økonomisk fremgang. Boligsituasjonen og lønnsforholdene bedret seg, levestandarden steg og ble den høyeste i Comecon. DDR utviklet seg til et ledende industriland, ikke bare i Øst-Europa, der landet inntok andreplass etter Sovjetunionen, men i hele verden. Utenrikshandelen økte betraktelig i perioden 1980–1985. 66,1 prosent av utenrikshandelen gikk til sosialistiske land; den største handelspartner var Sovjetunionen med 38,8 prosent, og deretter fulgte Forbundsrepublikken med 8,3 prosent. DDR var helt avhengig av olje fra Sovjetunionen; tilførsel gjennom rørledning dekket omtrent 90 prosent av landets behov.

Den økonomiske fremgangen gjorde det mulig å bygge ut et omfattende offentlig velferdssystem i 1960- og 1970-årene; østtyskerne fikk relativt høy utdanning og var sikret tilgang til blant annet helsetjenester og barnehageplasser. På den annen side førte industriutbyggingen til svært omfattende miljøproblemer. I 1980-årene ble det også tydelig at den østtyske økonomien stagnerte. Som i Sovjetunionen slet industrien med lav produktivitet, og det manglet mekanismer som kunne stimulere utvikling av nye produkter i tråd med folks ønsker og behov.

Slik forhold utenfor Tyskland var avgjørende ved delingen av landet i 1949, ble det også forhold utenfor som skapte forutsetningene for en gjenforening 40 år senere. I mai 1989 startet ungarske soldater å demontere piggtrådgjerdet mellom Ungarn og Østerrike. Dette ble det første hullet i jernteppet siden Berlinmuren ble reist – og det var særlig østtyskere som skulle komme til å benytte seg av det.

De sovjetiske myndighetene under reformatoren Mikhail Gorbatsjov hadde gjort det klart at de ikke ville gripe inn i de østeuropeiske statenes indre forhold. Reformprosessen var sommeren 1989 kommet lengst i Polen og Ungarn, der det var utsikter til reelt flerpartisystem. Etter sommerferien ble tusener av østtyskere igjen i Ungarn. Tidlig i september gav ungarske myndigheter etter og grensene ble åpnet. Kilometerlange bilkolonner med østtyskere passerte grensen på vei til Vest-Tyskland. Fluktbølgen forplantet seg raskt til Vest-Tysklands ambassader i Praha og Warszawa, og i oktober fikk 20 000 flyktninger fra disse ambassadene utreisetillatelse til vest.

Samtidig med fluktbølgen var det økende oppslutning om store demonstrasjoner i Øst-Tyskland, særlig i Leipzig, der demonstrasjonene hver mandag etter hvert samlet flere hundre tusen mennesker. 14. oktober ble DDR-statens 40-årsjubileum feiret med blant andre Mikhail Gorbatsjov som gjest. Feiringen kom i skyggen av fluktbølgen og massedemonstrasjonene, som på jubileumsdagen ble slått ned med harde midler. Fire dager etter gikk Erich Honecker av som stats- og partisjef. Han ble erstattet av sin «kronprins», Egon Krenz.

Krenz viste vilje til reformer og la sin politikk nærmere opp mot Gorbatsjovs perestrojka, men det stoppet verken demonstrasjonene eller fluktbølgen. I begynnelsen av november gikk både regjeringen og politbyrået av, og 9. november 1989 skjedde det som er blitt stående som symbolet på den østtyske revolusjonen: som en følge av nye reisebestemmelser ble grensene mot Vest-Berlin og det øvrige Vest-Tyskland åpnet. Millioner av østtyskere benyttet anledningen til å besøke vest de første ukene. Etter «Berlinmurens fall» var det ingen vei tilbake. Den liberale kommunistlederen fra Dresden, Hans Modrow, ble statsminister, kommunistpartiets særrettigheter ble opphevet og Egon Krenz gikk av som statssjef og ble midlertidig erstattet av Manfred Gerlach fra det liberale parti.

I november kom den vesttyske forbundskansler Helmut Kohl med en tipunktsplan for Tyskland. Planens endelige mål var tysk gjenforening, noe som fortsatt ble regnet for uaktuelt både av østtyske politikere og av store deler av det internasjonale samfunn. Andre deler av planen, blant annet et nærmere samarbeid mellom de tyske statene mot en økonomisk union, ble tatt godt imot.

I desember 1989 startet en rundebordskonferanse i Øst-Tyskland. SED, som etter hvert ble omdøpt til PDS (Partiet for demokratisk sosialisme), møtte sammen med sine tidligere koalisjonspartnere, CDU og det liberale parti. Det nystartede sosialdemokratiske parti var representert; det samme var ulike aksjonsgrupper og borgerinitiativer som hadde stått bak massedemonstrasjonene. Konferansen kom raskt til enighet om å utskrive frie valg til folkekammeret. Etter dette brøt de gamle statsstrukturene delvis sammen utover vinteren, og Modrows regjering måtte fremskynde valget. 18. mars 1990 ble så det første – og siste – frie valg til DDRs folkekammer avholdt.

Vesttyske politikere engasjerte seg sterkt i den østtyske valgkampen. Forbundskansler Kohls valgløfte om at østtyske mark skulle kunne veksles inn i forholdet 1:1 i den kommende økonomiske unionen hadde trolig stor innvirkning på CDUs valgresultat. Partiet alene fikk over 40 prosent av stemmene (med alliansepartnere 48 prosent). Sosialdemokratene, som få måneder tidligere var spådd et meget godt valg, fikk bare 22 prosent, mens PDS (restene av det tidligere kommunistpartiet) fikk 16 prosent. Valgets store tapere var de gruppene som ikke ble støttet av vestlige partier, deriblant opposisjonsgruppene og borgerinitiativene fra høstens demonstrasjoner.

CDUs Lothar de Maizière dannet en samlingsregjering, som raskt fikk karakter av en overgangsregjering frem til den tyske gjenforening som de fleste etter hvert så måtte komme. Men mens de to tyske statene alene kunne forhandle frem den økonomiske og sosiale union som trådte i kraft 1. juli 1990, måtte den politiske samlingen forhandles frem i samarbeid med flere andre stater.

Etter først å ha markert motstand, gav Sovjetunionen sommeren 1990 sitt samtykke til at et gjenforent Tyskland selv kunne velge militær blokktilhørighet, det vil si NATO-medlemskap. En viktig hindring for gjenforeningen var da fjernet, og endringene kom i rask rekkefølge. En monetær, økonomisk og sosial union mellom de to statene trådte i kraft i juli 1990. I august 1990 ble de to tyske stater enige om en statsavtale som fastla det juridiske grunnlaget for gjenforeningen, som så skjedde 3. oktober 1990. 2. desember ble de første fellestyske forbundsdagsvalg siden 1932 avholdt. Helmut Kohl ble etter valget leder for en høyre-sentrum-regjering bestående av CDU/CSU og FDP.

Det var stor begeistring og festivitas rundt den tyske gjenforeningen, både i Tyskland og utenfor. Men etter feiringen ventet utfordringer knyttet til administrativ samordning, sammensmeltning av to svært ulike økonomier, miljøproblemer, samt flere millioner menneskers mentale og sosiale tilpasning til en ny virkelighet.

I 1991 vedtok Forbundsdagen at det samlede Tysklands regjeringsby skal være Berlin, og en omfattende flytteprosess ble igangsatt fra Bonn. I 1999 var den gamle riksdagsbygningen ferdig ombygd, og Forbundsdagen holdt sine første møter i hovedstaden. Samme år ble nye regjeringsbygninger tatt i bruk, og flyttingen var fullført da Forbundskanslerens nye hus ble innviet i 2001. Et endelig punktum for avviklingen av etterkrigstiden for Tysklands vedkommende ble satt 31. august 1994 ved en seremoni med forbundskansler Helmut Kohl og Russlands president Boris Jeltsin til stede, hvor de siste russiske troppenes utmarsj fra tyske områder ble markert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

5. november 2013 skrev Terje Andersen

Hei.Har akkurat foreslått en endring av ordet "sentrifugale" i setningen; "Imidlertid skulle de sentrifugale kreftene vise seg å være sterkere i Tyskland enn i de vestlige naborikene", med "desentraliserende". Den sentrifugale kraft virker innover mot senteret og blir da misvisende.

24. november 2013 svarte Astrid Sverresdotter Dypvik

Hei, og takk for eit godt innspel. Beklagar at eg ikkje har svara før. Eg har vore sjuk. Skal få retta opp i det. Beste helsingAstrid, fagansvarleg

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.