humle (plante)

Bladene er motsatte, håndfliket og sterkt rue og opp til 20 centimeter lange. Det finnes hann- og hunnplanter. Hannplantene blomstrer i knipper, mens hunnene blomstrer i gulgrønne, konglelignende blomsterstander.

Humle har sin opprinnelse i Europa og det nordlige Asia. I Norge finnes humle forvillet i urer og småskog nord til Bindal og Velfjord i Nordland. Hannplanten er sjelden, mens hunnplanten dyrkes til bruk for ølbrygging. De gule kjertlene på konglene inneholder et aromatisk bitterstoff, lupulin, som gir ølet smak og gjør det holdbart.

Humle var kjent i oldtiden og nevnes blant annet av Plinius. Men det var slaviske folkeslag som først brukte den som smaksstoff i øl, og fra øst bredte skikken seg vestover i Europa. På Karl den stores tid måtte humledyrkerne i Bayern betale tiende til kongen.

Omkring år 1100 var humle dyrket i Norge, og det sies i Frostatingsloven at ingen må ta epler eller humle fra andre. For å hjelpe landbruket ble det i 1661 gitt påbud om at hver bonde skulle anlegge en humlehage, om han ikke hadde noen før, «dersom han ikke ville stå i fare for å miste sin gård». Dette førte til oppsving av humledyrkingen, særlig på Vestlandet, fra Sunnhordland til Nordfjord. I 1667 nevnes 187 humlehager i Hardanger, og det ble produsert mer enn tilstrekkelig til eget bruk. Fra midten av 1800-tallet ble dyrkingen oppgitt i Norge.

Humle er en av bærebjelkene innen ølbrygging. Ifølge det gamle tyske renhetsprinsippet skulle øl inneholde kun fire ingredienser: humle, malt, gjær og vann. Også her i landet brygges øl etter dette prinsippet. Humle inneholder bitterstoffer som gjør ølet holdbart, i tillegg til å gi god smak.

Unge humleskudd og blomster kan kokes og spises som grønnsak.

I folkemedisinen ble tørkede humleblomster brukt som beroligende og urindrivende middel, en virkning som skyldes bitterstoffene. Humle har også blitt brukt mot blant annet søvnproblemer, forkjølelse og innvollsorm.

^{Kilde: FAO}

• staude
• lupulin
• øl