Alta bataljon

Alta bataljon var en militær hæravdeling som etter første verdenskrig utgjorde en vesentlig del av Forsvaret i Finnmark, og som er særlig kjent for sin deltakelse i felttoget i Nord-Norge i april–juni 1940, under slaget om Narvik. Bataljonen ble opprettet i 1918, og nedlagt i 1995. Avdelingen hadde sitt hovedkvarter (standkvarter) på Altagård i Alta.

Historikk

Alta bataljon ble opprettet 1. januar 1918, etter en deling av den tidligere Finnmarkens bataljon. Avdelingens opprinnelse var Alten kredskompani i 1898. Dette ble opprettet etter at vernepliktsloven ble gjort gjeldende også for Nord-Norge, i 1897. I 1911 ble kompaniet slått sammen med Varanger kredskompani til Finnmarkens bataljon.

Som følge av hærordningen av 1927 ble bataljonen fra 1930 nedlagt, og Finnmarkens bataljon gjenopprettet. Den fikk standkvarter i Kirkenes, og hadde to kompanier i Vest-Finnmark (Alta) og to i Øst-Finnmark. Fra 1. juli 1934 ble Alta bataljon og Varanger bataljon gjenopprettet.

Etter andre verdenskrig ble Hæren gjenoppbygd og reorganisert. Alta bataljon ble gjenopprettet i 1946, på Porsangmoen. I 1950 flyttet bataljonen tilbake til Alta; etter hvert til den gjenreiste Altagård. fra 1959 ble bataljonen kommandomessig underlagt Finnmark landforsvar (FLF). Administrativt lå den under Distriktskommando Nord-Norge (DKN).

Som følge av omorganiseringen av Hæren i 1995 ble Alta bataljon nedlagt som selvstendig administrativ og oppsettende avdeling.

Nøytralitetsvakt

Alta bataljon ble innkalt til nøytralitetsvakt ved begge de to verdenskrigene. Norge erklærte seg nøytral forut for første verdenskrig, og holdt på denne politikken i mellomkrigstida.

Under første verdenskrig hadde Marinen det operative ansvaret for nøytralitetsvakten ved kysten av Finnmark. Finnmarkens bataljon deltok med mindre vaktstyrker for nøytralitetsvern. Mens dette for resten av landet ble opphevet i desember 1918, ble det i Finnmark videreført til 1921.

Etter utbruddet av andre verdenskrig ble Alta bataljon mobilisert for nøytralitetsvakt 10. oktober 1939. Avdelingen ble satt opp i Altagård, for så å bli satt inn i Øst-Finnmark ved månedsskiftet november/desember. Bataljonen hadde en styrke på rundt 900 mann. Hovedkvarter ble opprettet i Kirkenes; avdelinger satt inn for patruljering langs den norsk-finske grense.

Samtidig med at Alta bataljon ankom området, brøt Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen ut 30. november. Bataljonen observerte krigshandlingene i Petsamo-området (nå Petsjenga), inklusive ødeleggelsen av Salmijärvi (Nikel).

Bataljonen var inne til nøytralitetsvakt til 15. januar 1940. Den returnerte til Altagård ved årsskiftet 1939/1940, for så å bli demobilisert. Bataljonssjef fra 1938 var oberstløytnant Arne Dagfin Dahl.

Krigsdeltakelse

Ved mobiliseringen av styrkene i Nord-Norge 8. april 1940 ble Alta bataljon på ny innkalt. Styrken ble igjen satt opp på Altagård. Kommandomessig var bataljonen underlagt 6. divisjon, ledet av generalmajor Carl Gustav Fleischer.

Mobiliseringen av Alta bataljon startet 10. april, og avdelingen var ferdig oppsatt 18. april. Bataljonen ble først satt inn i Sjøvegan i Salangen, for så å bli forflyttet til Lavangen, 23. april. Oppdraget var å være divisjonsreserve, og sikre 6. brigades høyre flanke.

Under de harde kampene i Gratangsdalen 25. april lå Alta bataljon bak Trønderbataljonen, som ble angrepet av tyske styrker og led store tap. Alta bataljon deltok ikke direkte i disse kampene, men kom selv i kamp i Gratangen senere samme dag, og nedkjempet de tyske stillingene der.

Fra 30. april inngikk Alta bataljon i 7. brigade, og deltok i offensiven mot Bjerkvik. I mai var bataljonen engasjert i en rekke kamphandlinger, blant annet i de harde kampene om Roasme (fra 6. mai) og Lille Balak (fra 19. mai). De to navnene er innbrodert på bataljonens fane.

Alta bataljon var strid med tyske avdelinger og planla nye framrykkinger, blant annet mot Bjørnefjell, helt til norske myndigheter beordret demobilisering 8. juni. Bataljonen returnerte deretter til Altagård 10. april, da personellet ble dimittert. Altagård ble deretter overtatt av den tyske okkupasjonsmakten, for så å bli brent under tilbaketrekkingen i 1945.

Bataljonen hadde fem falne under felttoget, og 36 sårede. Ytterligere én mann døde senere som følge av å ha blitt såret i kamphandlingene. En bauta over de falne, utført av billedhoggeren Per Hurum, er reist ved Altagård.

Etterspill

Etter krigen har det vært politisk strid om oppfølgingen av veteranene fra Alta bataljon. Til dette hører spørsmålet om dekorasjoner og krigspensjon.

Regjeringen nedsatte i 1986 et utvalg som skulle vurdere forhold under krigstjeneste og -fangenskap som kunne tilsi av særlig psykiske senvirkninger kunne påregnes, som grunnlag for krigspensjon. Utvalget ble ledet av professor emeritus Leo Eitinger, og kom ikke fram til det i henhold til gjeldende regelverk ikke var grunnlag for pensjon.

På bakgrunn av kritikk av Eitinger-utvalgets arbeid, blant annet fra Alta bataljons veteranforening, og ny forskningsbasert kunnskap om psykiske senvirkninger, ble et offentlig utvalg nedsatt i januar 1997. Det ble ledet av tidligere fylkeslege Kolbjørn Øygard. Utvalget skulle vurdere historiske fakta, altså Alta bataljons krigsdeltakelse, opp mot det historiske grunnlaget Eitinger-utvalget bygde sine konklusjoner på. Dernest skulle det vurdere konklusjonene til Eitinger-utvalget i lys av ny kunnskap om post-traumatisk stresslidelse (PTSD).

Øygard-utvalget peker på at Alta bataljons soldater ble utsatt for en dobbel, kollektiv belastningsopplevelse. Først krigshandlingene i 1940, dernest okkupasjonsmaktens tvangsevakuering og brenning av Finnmark vinteren 1944/1945. Det legger også vekt på at mange av soldatene fulgte oppfordringen om å motsette seg evakuering, og at mange lå i dekning i gammer og huler, under strenge forhold.

Mens Eitinger-utvalget stilte seg tvilende til psykiske senskader, støtter Øygard-utvalget dette, basert på undersøkelser av gjenlevende veteraner fra felttoget. Utvalget framholder også at bataljonen hadde et lavt antall falne, sårede og skadde, selv om stridsmiljøet var belastende.

I 1994 fremmet to stortingsrepresentanter et forslag om å anmode regjeringen vurdere å innvilge krigspensjon for veteranene fra Alta bataljon, men forslaget fikk ikke flertall. Veteraner som er påført krigsskade er derimot innvilget krigspensjon.

Åtte soldater fra Alta bataljon mottok Krigsmedaljen. Bataljonssjef Arne Dagfin Dahl og kompanisjef Ole Forseth ble tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren.

Etter krigen har det også vært en diskusjon om hvorvidt soldater fra Alta bataljon, i kaoset under kampene ved Gratangen i april 1940, hadde beskutt landsmenn i Trønderbataljonen. Belegg for dette er ikke funnet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Haga, Arnfinn (1998/2020): Alta bataljon 1940. Oslo, Cappelen Damm.
  • NOU 1998: 2 (1998). Alta bataljon. Oslo, avgitt til Sosial- og helsedepartementet
  • Ramberg, S.E.L. m.fl. (1996): Alta bataljons historie 18989–1995. Alta, Alta bataljon.
  • Dahl, A.D. (1945): Med Alta bataljon mot tyskerne. Oslo, Aschehoug

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg