Olaf Helset

Helset tok examen artium i 1912, og fullførte deretter Krigsskolen i 1915, for så å gjennomføre Statens gymnastikkskole (1915–1917) og Den militære høyskole (1917–1919). Han var aspirant i Generalstaben i 1919–1923, og adjoint der i 1925–1929, og avla sin generalstabseksamen i 1928. I 1924 hadde han, som løytnant, et halvt års studieopphold i Franrike, hvor han blant annet tjenstegjorde ved den franske 6. alpejegerbatajon. I 1929 hadde han to måneder tjeneste i den japanske armé, tilknyttet dets 27. infanteriregiment.

Etter endt krigsskole ble han i 1915 beordret som premierløytnant til 5. brigades infanteri. Deretter var han disponert i ulike stillinger i seks forskjellige regimenter: Infanteriregiment nr. 7 (IR 7), Infanteriregiment nr. 5 (IR 5), Infanteriregiment nr. 16 (IR 16), Infanteriregiment nr. 11 (IR 11), Dragonregiment nr. 2 (DR 2) og Artilleriregiment nr. 2 (AR 2). I årene 1938–1939 var han nestkommanderende i IR 6. Som nestkommanderende i staben til generalinspektøren for infanteriet, fra 1939, ble Helset utnevnt til major, og en av Otto Ruges nærmeste medarbeidere. Samtidig var han nestkommanderende ved Skyte- og vinterskolen for infanteriet. Etter krigsskolen arbeidet han i korte perioder for Norges Geografiske Opmåling, inklusive ett år som topograf.

Allerede i gymnastiden deltok Helset aktivt i Bondeungdomslaget, der han ble påvirket av venstre-nasjonale strømninger som målsak og forsvarssak, derunder skyttersaken, og han begynte tidlig å drive idrett, særlig ski. På 1920-tallet var han styremedlem i Norges Landsforbund for idrett, så vel som medlem av Akers herredstyre.

Helset spilte en avgjørende rolle i utformingen av norsk idrettsliv, både før, under og etter andre verdenskrig. Han var en pådriver for at norske utøvere skulle delta i vinter-OL i St. Moritz i 1928, der han var leder for den norske skitroppen, slik han også var for troppen til OL i Lake Placid i 1932. Han var i årene 1930–1932 formann i Norges Skiforbund, etter å ha vært nestformann fra 1927.

Ved krigsutbruddet, 9. april 1940, ble Helset med én gang trukket inn i felttoget, og kamper i Sør-Norge. Helseth fikk i oppdrag å etablere norske stillinger ved Midtskogen, da tyske styrker, natt til 10. april 1940, forfulgte Norges konge, kronprins og regjering. Helset ledet så en underlegen norsk styrke på rundt 90 mann som hindret den tyske framrykkingen, og forhindret at konge og kronprins, og medlemmer og regjering og storting ble tatt til fange. Deretter deltok Helset blant annet i kampene på Ringerike og i Gausdal.

Ved kapitulasjonen i Sør-Norge, ble Helset tatt som krigsfange, og satt på Grini. Han nektet å avlegge ed på ikke å ta opp kampen igjen. Etter råd fra forsvarssjef Otto Ruge avga han i stedet æresord, og slapp ut 5. juli. Deretter gikk han inn i en stilling som reiseinspektør for Nasjonalhjelpen.

Han kom snart med i forberedelsene til det som fra senhøsten 1940, under navnet Organisasjonen og med et klart mandat fra Ruge, ble kimen til Milorg. Reisevirksomheten gjorde det mulig for Helset å knytte kontakter med offiserer og idrettsfolk over store deler av landet, der han oppfordret dem til å danne små, hemmelige kampgrupper.

I 1940 ble Helset formann i Norges Landsforbund for Idrett (NLI), og sammen med Rolf Hofmo, formann i Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) ble han den fremste pådriveren for samlingen av norsk idrett i én organisasjon samme år. Helset ledet også idrettens interimstyre, som trosset forsøk fra Nasjonal Samling på å nazifisere idretten, og tok til orde for en idrettsboikott som fikk utstrakt oppslutning. Idrettsstyret ble derfor avsatt i november 1940, av den norske idrettsminister Axel Stang, men fortsatte sitt arbeid i det skjulte.

I 1941 ble han arrestert av den tyske okkupasjonsmakten, og satt fengslet vede Møllergata 19 i Oslo fra 27. februar 1941 til han ble løslatt 2. januar 1942. Han var antatt å være i fare for å bli tatt, på grunn av sin delaktighet i holdningskampen, den sivile motstandskampen, blant annet for sin rolle i idrettsstreiken.

Etter løslatelsen flyktet Helset til Sverige. Der arbeidet han først som flyktningsjef (1943–1944), deretter som sjef for de norske polititroppene i Sverige (1944–1945) med obersts grad.

Etter krigens slutt ble Helset utnevnt til generalmajor og beordret som sjef for Distriktskommando Østlandet (DKØ), for året etter å bli beordret som generalinspektør for Infanteriet. 1. august 1946 ble han sjef for Hæren, og han ble forfremmet til generalløytnant i 1947. Som hærsjef kom Helset i opposisjon til forsvarsminister Jens Chr. Hauge, idet han mente Hæren fikk for snaue midler til den nødvendige oppbyggingen etter krigen. Uoverensstemmelsen skjedde til tross for at de to hadde samarbeidet nært i Milorg, og striden endte med at Helset i 1948, etter eget ønske, ble frabeordret som sjef for Hæren. Han gikk så til stillingen som sjef for Distriktskommando Sørlandet med generalmajors rang. I årene 1951–1953 var han sjef for Distriktskommando Viken (DKV) og kommandant på Fredriksten festning

Etter at Helset kom tilbake til Norge, med polititroppene fra Sverige, ved frigjøringen i mai 1945, tok han straks opp igjen arbeidet i idretten. Han ble valgt til formann på det konstituerende Idrettstinget i 1946, og innehadde vervet som øverste leder for Norges Idrettsforbund (NIF) til 1948. Her gikk han blant annet i bresjen for å opprette et statlig idrettskontor i 1946 (fra 1949: Statens ungdoms- og idrettskontor), og etableringen av A/S Norsk Tipping i 1948.

I 1946 ble Helset valgt til første formann i Norges Idrettsforbund, et verv han hadde til 1948.

• Norges skiforbund, dets tilblivelse og virke 1908–1933 (1933, med K. V. Amundsen)
• Forsvaret. Militær og sivil opplæring (red., 1957)

• Norges forsvar under andre verdenskrig
• Norge under andre verdenskrig

• Arntzen, Jon G.: Norsk biografisk leksikon 2
• Tønnesson, S. (1986): Folkehelse, trim, stjerner 1939–1986, bd. 2 i d.s. og F. Olstad: Norsk idretts historie
• Kraglund, Ivar og Moland, Arnfin (1987): Hjemmefront, bd. 6 i Norge i krig