krysser (raskt krigsskip)

Amerikanske USS Leyte Gulf – en krysser i Ticonderoga-klassen – til kai i Tromsø.
Av /Forsvaret.

Krysseren Devonshire.

.
Lisens: fri

Krysser er et større krigsskip med evne til å fylle flere forskjellige roller, enkeltvis eller som del av en flåtestyrke.

Etter hangarskip og helikopterbærende landgangsfartøyer (Amphibious Assault Ships), er krysseren den største blant dagens krigsskipstyper og den som har størst slagkraft. I 2020 er det bare to mariner som har krigsskip formelt klassifisert som kryssere i operativ drift: Den amerikanske marinen har 22 missilkryssere av Ticonderoga-klassen, bygget mellom 1980 og 1994. Den russiske marinen har to tunge atom- eller reaktordrevne missilkryssere eller slagkryssere av Kirov-klassen, bygget mellom 1988 og 1998 og tre missilkryssere av Slava-klassen, bygget mellom 1982 og 1989.

Våpen

Moderne kryssere har missiler som hovedvåpen. Fartøyene har missiler både mot sjø- og luftmål, og noen er utstyrt med spesielt kryssermissiler mot landmål. Et lite antall kanoner opp til kaliber 130-millimeter brukes. Som nærforsvarsvåpen mot innkommende missiler brukes meget hurtigskytende, radarkontrollerte og automatiske flerløpede kanoner med kaliber 20–30 millimeter, med skuddtakt per løp på over 1000 skudd i minuttet.

Klassifisering

Grensene mellom hva som klassifiseres som en krysser og hva som klassifiseres som en jager eller destroyer, er etter hvert blitt utydelig. Flere mariner har jagere eller destroyere i aktiv tjeneste med egenskaper som tilsvarer eller til og med overgår krysserens. Det gjelder for eksempel den kinesiske marinens moderne Type 055-klasse missildestroyer, som det skal bygges åtte av, og hvor det første fartøyet er i aktiv tjeneste. Denne destroyeren er større en amerikanernes Ticonderoga-klasse krysser, har tilsvarende utvalg av våpen mot luft-, overflate-, ubåt-, og landmål, bare i mer moderne utgaver, og har et mye mer moderne design basert på stealth-prinsippet. Også de amerikanske Zumwalt- og Arleigh Burke-klasse destroyerne, de japanske destroyerne av Atago- og Kongo-klassen og sør Koreas Sejong-klasse, har mange av de samme egenskapene som en krysser.

Historie

Betegnelsen krysser har vært i bruk i marinene i flere hundre år, og har i løpet av disse årene hatt mange forskjellige betydninger. I seilskutetiden var en krysser assosiert med et fartøy som utførte forskjellige oppdrag, slike som rekognosering, beskyttelse av handelsflåten, eller raid, oppdrag som ble utført av fregatter eller de mindre pinassene, som tjente som flåtens kryssende krigsskip.

Midt på 1800-tallet kom betegnelsen krysser til å bety et krigsfartøy spesielt konstruert og utrustet for å krysse i fjerne farvann på egen hånd, for handelskrig, og som speidere for flåten. Kryssere fantes i mange størrelser, fra den middelsstore panserbeskyttede krysseren med lett pansret dekk, men uten panser i vannlinjen, til store panserkryssere som var nesten like store, men ikke like tungt bevæpnet eller panserbeskyttet, som de tidlige slagskipene. Da de store slagskipene av typen Dreadnought ble introdusert i årene før første verdenskrig, utviklet panserkrysseren seg til en fartøystype av samme størrelse med betegnelsen slagkrysser. Første verdenskrigs store slagkryssere ble nå, sammen med dreadnoughtene, klassifisert som krigsskip av første rang, som Capital Ships.

Etter krigen, tidlig på 1900-tallet, ble krysserne plassert på en skala mindre enn et slagskip, men større enn en destroyer. Under nedrustningskonferansen i Washington i 1922, Washington-konferansen, som blant annet munnet ut i The Washington Naval Treaty, forpliktet de allierte fra krigen seg til å legge strenge begrensninger på marinenes flåtestyrker og på bygging av nye krigsskip. En krysser ble i denne sammenheng definert som et krigsskip ikke større enn 10 000 tonns deplasement, og ikke med større kanoner enn åtte tommers kaliber. Etter dette var definisjonen av en tung krysser, en krysser med åtte toms kanoner, mens en lett krysser hadde 6,1 tommers kanoner eller mindre, definisjoner som kom til å prege krysserdesignet helt opp til slutten av andre verdenskrig. Noen avarter av Washington-avtalens krysserdesign var de tyske «lommeslagskipene» av Deutschland-klassen, som, sammenliknet med en standard tung krysser, hadde tyngre kanoner på bekostning av fart. En annen variant var den amerikanske Alaska-klassen, som ble klassifisert som tung krysser med betegnelsen «krysserdreper».

På slutten av 1900-tallet gikk slagskipet ut av bruk. Med unntak av hangarskipet og det helikopterbærende landgangsfartøyet, var krysseren dermed flåtens kraftigste overflatekampfartøy. Krysserens rolle varierte fra marine til marine, men omfattet ofte luftforsvar og bombardement av mål på land. Under den kalde krigen utviklet den sovjetiske marinen kryssere bestykket med et stort antall anti-overflate-missiler beregnet på å ødelegge amerikanske hangarskipsgrupper, ved å mette amerikanernes missilforsvar. Den amerikanske marinen bygget på sin side kryssere på destroyer-skrog, og kalte dem kryssere rett og slett fordi de var større og hadde luftforsvarsmissiler med større rekkevidde, og dermed evne til områdeluftforsvar av en flåtestyrke, i motsetning til de tidlige destroyerne av Charles F. Adams-klassen, som med sine luftvernmissiler med kortere rekkevidde, kunne etablere punktforsvar av seg selv, og til nød også av et enkelt fartøy i flåtestyrken.

Mot slutten av den kalde krigen ble forskjellene mellom en krysser og en destroyer utvisket ved at den amerikanske marinen bygget Ticonderoga-klasse kryssere på Spruance-klasse destroyerskrog. Den eneste grunnen til at de likevel klassifisert som kryssere, og ikke som destroyere, var at de hadde et mer velutviklet og potent sensor- og våpenkontrollsystem.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg