Oscarsborg festning

Oscarsborg ble på midten av 1800-tallet bygd ut til et svært omfangsrikt anlegg, men det hadde vært militære installasjoner her fra Christian 4.s tid. I forbindelse med uroligheter på 1640-tallet ble det bygd et blokkhus, sannsynligvis også det på Søndre Kaholmen, som trolig sto til omkring 1660. Så fulgte en periode da Drøbaksundet var ubefestet. I 1814 ble det oppført skanser på Søndre Kaholmen, Husvik (på Drøbak-siden) og Nestangen/Nesset (på Hurum-siden) for i alt tretten kanoner.

Først i 1845 ble det besluttet å befeste Drøbaksundet skikkelig. Dette skulle gjøres ved å oppføre et hovedfort, to beskyttete strandbatterier, et åpent strandbatteri og et havneforsvar. De to kaholmene ble innkjøpt samme år. Utenverkene skulle bygges først, dernest Hovedfortet. I 1847 sto Havnefortet ferdig som første stridsanlegg. Østre og Vestre strandbatterier samt Søndre batteri ble ferdig året etter. Anlegget hadde da en bestykning på 34 kanoner. I 1848 ble trolig også Hovedfortet påbegynt.

I 1855 var anlegget såpass ferdig at kong Oscar 1. kom på inspeksjon. Ved kongens besøk fikk også festningen sitt navn. I 1856 sto Hovedfortet i det vesentligste ferdig, og i årene som fulgte, ble det utført stadige suppleringer og forbedringer i bygningsmassen. Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig til å forhindre følgende faktum: Det som var et fremragende forsvarsanlegg ved ferdigstillelsen, et forsvarsanlegg som med patos ble omtalt som «en av Nord-Europas sterkeste festninger», var nesten øyeblikkelig blitt håpløst foreldet.

Årsaken var at både skyts og krigsskip og kombinasjonen av disse, hadde en rivende utvikling i disse årene. Det «gamle» Oscarsborg måtte fornyes raskt hvis anlegget skulle opprettholde sin militære relevans. Dermed foreslo man allerede i 1865 å etablere flere minelinjer og anskaffe nye, store kanoner for utplassering på spredte batterier, blant annet på landsidene, for å øke forsvarets dybde. Av passive tiltak ble det foreslått å lage en undersjøisk mur (jeté, se nedenfor), i vestre løp. Moderniseringen av det så å si nye anlegget foregikk over en drøy 20-årsperiode fram til 1890-tallet.

Den 9. april 1940 var følgende batterier bemannet: Søndre Kaholmen, med to 28 centimeters kanoner; Nordre Kaholmen med torpedobatteriet; Kopås med tre 15 centimeters kanoner; Husvik med to 57 millimeters kanoner; Nesset med tre 57 millimeters kanoner; Seiersten med to 40 millimeters luftvernkanoner. I tillegg fantes det batterier med fire 28 centimeters haubitser og ti 12 centimeters kanoner på Håøya. Ingen av disse, og heller ikke batterier på to 57 millimeters kanoner på Kaholmen, var bemannet.

Da den tyske angrepsgruppen med Blücher i spissen nærmet seg Oscarsborg 9. april 1940, lot kommandanten, oberst Birger Kristian Eriksen, åpne ild. Dette var klokken 04.21. Blücher var da på cirka 1000 meters avstand og ble truffet av to skudd fra 28 centimeters-kanonene. Den og et annet skip i gruppen ble også truffet av skudd fra Kopås og Husvik batterier. Etter å ha blitt truffet av to torpedoer, sank Blücher klokken 06.22. De øvrige skipene trakk seg ut sørover. Festningen ble deretter utsatt for et voldsomt og vedholdende luftangrep og etter forhandlinger overtatt av tyskerne 10. april klokken 09.00. Oscarsborg ble sterkt skadet i angrepene, men festningens innsats forsinket de tyske operasjonene og bidro til at Kongen, regjeringen og Stortinget fikk tid til å reise fra Oslo.

Okkupasjonsmakten overtok som nevnt anlegget, og benyttet det resten av krigen til marinebatteri, utdannelsessenter og etter hvert som hvilested for soldater fra østfronten.

Etter fredsslutningen mottok kommandant Eriksen både anerkjennelse og anklager for beslutningen om å åpne ild den 9. april 1940. Etter hvert stilnet imidlertid kritikken. Han ble høyt dekorert, og i dag anses Eriksen som en besluttsom militær leder og krigshelt.

Bombeskadene på festningen ble reparert, et arbeid som varte til 1959. Av fortifikatoriske prosjekter var utbygging av luftvernet prioritert i denne perioden. Men generelt gikk Forsvarets aktivitet i retning av utdanning og undervisning, mens stridselementet ble redusert, rett nok over lang tid: Det store Hovedbatteriet ble sist prøveskutt i 1952, nedleggelsen av minefeltet skjedde i 1989, og i 1993 ble de siste operative stridsanleggene – Torpedobatteriet (som hadde blitt oppgradert sent på 1980-tallet), Kopåsbatteriet og Søndre batteri – tatt ut av bruk.

Festningsanlegget som fikk navnet Oscarsborg ble anlagt for å beskytte hovedstaden. Akershus festning kunne ikke lenger beskytte Oslo på grunn av artilleriets økte rekkevidde. Man valgte Oslofjordens smaleste sted for det nye og framskutte anlegget. Militært sett var det fullgodt ved ferdigstillelsen, men måtte straks videreutvikles og vokste til et vidstrakt og komplekst anlegg i takt med behovene. Under oppseilingen til unionsoppløsningen ble Oscarsborg bygd ut, og bidro til at Norge kunne sette et visst militært trykk overfor Sverige. Under første verdenskrig var festningen i full, permanent beredskap som del av nøytralitetsvakten. Hendelsene 9. april er omtalt over, og er antakelig den enkelthendelse som flest forbinder med Oscarsborg. Mindre kjent, men likevel forsvarshistorisk viktig, er anleggets bidrag til luftvernet av Oslo på 1950- og 1960-tallet.

Festningsanleggene inngår nå i Oscarsborg museer, og det drives hotell, restauranter, gjestehavner, et bredt spekter av kulturelle arrangementer, blant annet opera, samt forlystelser og friluftsliv i sivil regi. Eier av anlegget er Staten ved Forsvarsbygg.

Oscarsborg er en av landets åtte salutterende festninger. Den representerer viktige nasjonal- og militærhistoriske verdier, samt verdier av teknologi- og arkitekturhistorisk art, og festningen utgjør et av de mest betydningsfulle kulturmiljøene i landet. På bakgrunn av dette er Oscarsborg definert som et av Norges 14 nasjonale festningsverk. Store deler av festningen ble fredet av Riksantikvaren i 2014.

• Norges forsvar under andre verdenskrig
• Norge under andre verdenskrig
• Blücher

• Nasjonale festningsverk: Oscarsborg

• Evensen, Knut (1992). Oscarsborg forteller historie, isbn 82-7683-004-8, Finn boken
• Hovland, Tor (2005). Bli med til Oscarsborg
• Stangeland, Gro & Eva Valebrokk (2001). Norges bedste værn og fæste: nasjonale festningsverk, 251–65, isbn 82-91370-35-4, Finn boken