Tortur, legemlig eller åndelig mishandling, særlig når den utøves som tvangsmiddel av politi, domstoler eller andre myndigheter. Former for tortur har også blitt benyttet som straff, for eksempel pisking.

Bruk av tortur som tvangsmiddel er ikke offisielt anerkjent noe sted, men er vanlig praksis i en lang rekke land rundt om i verden. Forbud mot tortur eller «grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff» er inntatt i FNs menneskerettighetserklæring av 1948, art. 5, og en lignende bestemmelse finnes i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950, art. 3. Særskilte forbud mot tortur og annen mishandling finnes i Genève-konvensjonen av 1949 om behandling av krigsfanger.

Tortur kan bl.a. bestå i brennemerking med sigaretter, elektriske sjokk og nålestikk under neglebåndene. Av gamle torturmetoder kan nevnes bastonade, hudstrykning og spanske støvler.

Langtidsvirkninger av tortur kan bl.a. være aggressivitet, søvnproblemer, konsentrasjonsvanskeligheter, kronisk smerte og posttraumatisk stresslidelse.

Tortur ble i eldre straffeprosess brukt av domstolene for å avpresse siktede tilståelse. Tortur ble brukt i kanonisk rett, og gikk i senmiddelalderen over i den alminnelige straffelovgivning på kontinentet. Den foregikk vanligvis i nærvær av dommer og rettskriver, som til protokolls gjorde rede for de brukte torturmidler, siktedes holdning under torturen og hans tilståelser. For å kunne dømmes måtte han i regelen senere i fritt forhør fastholde sine tilståelser.

På slutten av 1600-tallet begynte det å reise seg kritikk mot bruk av tortur, og på 1700-tallet vedtok en rekke stater forbud mot tortur.

Tortur overfor frie menn var ukjent i norrøn rett, men kunne i en viss utstrekning anvendes overfor treller. Som følge av at Christian 5s Norske Lov i alt vesentlig skulle stemme med den danske, ble tortur 1687 innført i Norge ved majestetsforbrytelse og ved avhør av personer som allerede for andre forhold var dømt til døden (Christian 5s Norske Lov 1–18). Den fikk liten praktisk betydning og falt bort ved forbudet i Grunnlovens § 96 mot «Pinligt Forhør». Forbudet ble antatt å omfatte også andre tvangsmidler enn egentlig mishandling når de tar sikte på å fremkalle en tilståelse, f.eks. fengslig forvaring. Psykisk press under forhør (3. grad) kan også anta slike former at det kommer i konflikt med Grunnloven. Under den store grunnlovsreformen i 2014 ble forbudet mot "Pinligt Forhør" opphevet og erstattet med en mer utfyllende bestemmelse i § 93 annen setning om at ingen må utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Under den tyske okkupasjon av Norge 1940–45 ble tortur anvendt både av det tyske sikkerhetspoliti og av det norske statspoliti overfor arresterte norske patrioter. I en rekke tilfeller var mishandlingen så grov at de torturerte døde.

Forskjellig fra tortur i forannevnte forstand er legemlig mishandling som straff, f.eks. radbrekking, lemlestelse, brennemerking m.m. Grunnlovsforbudet rammer ikke dette, men de gjeldende bestemmelser på dette området i Christian 5s Norske Lov av 1687, som delvis allerede var gått av bruk i praksis, ble i alt vesentlig opphevet i den nærmeste tid etter 1814.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.