I 1943 tippet balansen i Nord-Atlanteren i alliert favør. Antall senkede handelsfartøyer kulminerte i mai, men så snudde det. Dette skyldtes ikke minst at man klarte å knekke tyskernes enigmakoder, at radar og asdic ble forbedret samt at USA med sitt produksjonsapparat var kommet med for fullt, noe som førte til et materielt overtak. Samtidig steg flyenes andel av senkede ubåter.
Marineflyger og kaptein Finn Lambrechts ledet flere operasjoner mot det okkuperte Norge. Han mente lokalkunnskap om norskekysten burde bli utnyttet, samtidig som det var viktig å vise ansikt overfor hjemmefronten. Avdelingen fikk imidlertid en dårlig start. I desember ødela en storm fire av skvadronens fly, og nordmennene måtte begynne forfra. I februar 1942 ble en norsk Catalina-avdeling opprettet i Skottland. I februar var den første Catalinaen, «Vingtor», på plass. I den første operasjonen i april 1942 fikk man vist det norske flagget – skipsmannskap de møtte langs kysten, jublet og vinket. En spesialitet var landsetting av allierte agenter. Første landsetting skjedde i mai, da Sverre Granlund og Oddvar Østgård fra Kompani Linge etablerte våpen- og ammunisjonslagre på kysten av Nord-Trøndelag. Med var for øvrig dikteren Nordahl Grieg. Agenter ble også hentet ut, som da tyskerne var i ferd med å peile inn en radiosender i Førde-området i slutten av mai 1942. Lambrecht førte selv flyet innover fjorden. De landet ved siden av båten med de to agentene og paret som hadde gitt dem husly. Alle ble tatt om bord i Catalinaen, og flyet tok av rett over en tysk vaktbåt som ikke rakk å åpne ild.
Ved juletider ble det sluppet julegaver på utvalgte steder langs kysten. Det ble ellers drevet med rekognosering, blant annet etter «Tirpitz», sommeren 1942.
5. mars 1943 ble avdelingen med flyene «Jøssing» og «Vingtor» utvidet med flyet «Viking». Catalinaene hadde en besetning på ni – én ekstra mann fordi toktene kunne vare i opptil 20 timer. Været og de forrevne kystlinjene i området gjorde hver flytur til en berg-og-dalbane. Innkvarteringen var ofte kummerlig, og Lambrechts ble innlagt på sykehus med lungebetennelse.
De nye Sunderland-flyene til 330. skvadronen var dyre maskiner og ble derfor bare lånt ut av britene, men Londonregjeringen betalte driften. De var imidlertid noe nedslitt. 330. skvadron hadde mange problemer, og trolig var det et motorhavari som ga det første tapet av en Sunderland. Det førte til murring overfor britene og ønske om flybytte. På våren 1945 fikk de nye motorer og i april kom den nye versjonen. Sunderland hadde imidlertid stor rekkevidde og god plass til mannskapet – de hadde til og med egen messe/bysse og vannklosett. Og i likhet med Catalina hadde Sunderland mekaniker om bord. Akkurat som 330. skvadron og flere britiske avdelinger patruljerte nå også 333. skvadron området Orknøyene, Shetland, Færøyene og Island.
I juli ble 330. skvadron overført til Shetland med elleve Sunderland-fly og ett Northrop-fly. Herfra eskorterte man konvoier på siste etappe til Murmansk. Utover høsten fikk skvadronen i tillegg som oppdrag å fly eskorte for kampgrupper, blant annet hangarskip med fly, som angrep «Tirpitz» i Altafjorden 3. april 1944. Norske flygere fra 330. og 333. skvadron var også med som kjentmenn på britiske skip. Første og eneste senking av en ubåt fikk 330. skvadron i mai 1944. Flygerne oppdaget den utenfor Trondheimsfjorden og fyrte løs på kanonmannskapene. Nye kom imidlertid til etter hvert som folk ble feid på sjøen, og det norske flyet tok flere treff. Etter flere forsøk fikk de endelig utløst synkeminene, og ubåten gikk ned. Flybåten subbet over bølgene med flere sårede om bord og klarte så vidt å lande i strandkanten på Shetland. To av mannskapene ble dekorert for innsatsen.
Sunderland og Catalina kunne ikke gå innover Norge på virkelig offensive oppdrag. Lambrecht ønsket i utgangspunktet bombefly, men i 1943 var det aktuelle flyet allerede ute av frontlinjetjeneste i Europa. RAF Costal Command foreslo i stedet de Havilland Mosquito fordi RAF særlig ønsket rekognosering utført av norske mannskap som var kjent langs kysten. I mars 1943 begynte oppbyggingen av en Mosquitoavdeling. 16. april kom de første flyene, til stor begeistring for de norske mannskapene, og 10. mai ble skvadronen offisielt opprettet. Men overgangen ble ingen enkel prosess. Motorene var nesten de samme som i Spitfirene. Skrog og vinger var imidlertid laget av kryssfinér og balsatre, ukjente materialer for norske mekanikere i Storbritannia. Ideen var å utnytte materialer og arbeidskraft som ellers ikke ble brukt. Det ga et raskt fly med både stor bæreevne og stor rekkevidde, og flyet var en av krigens mest vellykkede jagerbombere.
Det fantes imidlertid ingen ledig treningskapasitet for Mosquito-flygere i RAF, og 333. skvadron besluttet derfor å prøve selvopplæring. Denne foregikk parallelt med at operasjonene startet i mai 1943, og i juni skjøt avdelingen ned sitt første fly utenfor Karmøy. Senere samme måned ble også en tysk konvoi angrepet på vestlandskysten. Flere nedskytninger og angrep mot tysk skipsfart fulgte. Men oppstarten var full av ulykker – det hadde tydelig gått litt fort under oppsetningen, og tre av seks besetninger ble drept under trening. En fjerde ble drept under de første operasjonene. 28. august–15. november fikk skvadronen ikke-operativ status, mens britiske flygere drev opplæring. De neste to månedene fløy Mosquitoene flere rekognoseringsoppdrag mot tysk skipsfart langs norskekysten – man nøyde seg med å rapportere tilbake, men likevel ble åtte tyske fly skutt ned i perioden, mens britiske torpedobombere tok seg av skipene.
Våren 1944 ble angrepene på ubåter intensivert, og Mosquitoene tok i bruk synkeminer. Flere tyske ubåter ble skadd og minst én ble satt helt ut av spill. Men ubåtene var ofte godt eskortert, og nordmennene led tap. Lambrechts ønsket flere fly, men fikk avslag.
Flygerne deltok i den intensiverte ubåtjakten våren og sommeren 1944. 17. mai observerte mannskapet på «Jøssing» en ubåt sørvest for Ålesund. Flyet gikk inn i lav høyde, ga ild fra mitraljøsene og slapp seks synkeminer mens ubåtens luftvern skjøt tilbake. Ubåten ble skadd, men også nordmennene mistet en mann. Catalinaen fikk en stygg flenge i skroget, og mange instrumenter ble ødelagt. Ved landing måtte flyet bli rent på land. «Vingtor II» var heldigere i et tilsvarende angrep en måned senere, da ubåten sank og 40 overlevende ble observert. I september 1944 var nordmennenes oppgave fremdeles å drive rekognosering og være veivisere for britene, og avdelingen fikk i oppgave å sikre mot jagerangrep. På slutten av krigen var det også viktig å hindre overføring av tyske styrker fra Norge til kampene på kontinentet.
Noe som fikk stor betydning for Mosquitoavdelingens operasjoner, var i hvilken grad skipstrafikk langs norskekysten var et legitimt mål. Etter påtrykk fra norske myndigheter ble det gitt instrukser som tok sikte på å verne mindre skip som bare gikk i lokaltrafikk. Flyene kunne derfor angripe blant annet D/S «Cygnus» fra Bergens Dampskipsselskap og et større tysk skip i Leirvik på Stord annen juledag 1944. Begge ble skutt i brann, men flygerne møtte et intenst luftvern som skadet flere Mosquitos, og et tysk fly skjøt ned en av nordmennene. Flere lignende operasjoner fulgte på nyåret og dreide i mars fra Vestlandet og Sørvestlandet til Sørlandskysten og Østlandet. Et større angrep ble rettet mot skip i Porsgrunn havn. Sju skip ble skadd eller ødelagt. En norsk Mosquito deltok, men ble skutt ned i luftkamp av et tysk fly. De norske Mosquitoene fløy sitt siste krigsoppdrag 2. mai og senket en minesveiper utenfor Sognefjorden.
Catalina-avdelingen fikk oppdrag i forbindelse med frigjøringen av Finnmark fra høsten 1944. I februar 1945 deltok de i operasjonene på Sørøya vest for Hammerfest. Her hadde flere nordmenn motsatt seg tvangsevakueringen og kommet i kryssild mellom allierte og tyske styrker. På samme tid fratrådte Lambrechts sin stilling for å bli flyattaché i Stockholm.
Da freden kom, hadde 333. skvadron mistet 22 Mosquitos og én Catalina. 28 norske besetningsmedlemmer var drept og fire tatt til fange. Skvadronen var tilkjent to ubåter senket og sju skadd pluss 15 nedskutte tyske fly. I tillegg kom senkningen av en rekke større og mindre marine og fraktefartøyer. De maritime skvadronene var ikke omgitt av den samme beundringen som jagerskvadronene. Fløy man Sunderland eller Catalina, var det kanskje vanskelig å se viktigheten av oppdraget når en konvoi kom seg i havn. Men lasten disse konvoiene brakte med seg, var helt nødvendig for den allierte krigsinnsatsen.
Anskaffelse av Sunderland-fly og etablering av Catalina- og Mosquito-avdelinger samt 333. skvadron skjedde på initiativ fra FFK, og Riiser-Larsen pådro seg forsvarsdepartementets vrede, trolig fordi dette trakk mannskap og umuliggjorde den ønskede oppsettingen av en tredje jagerskvadron. Resultatet ble en ny instruks til sjefen for FFK, som innskrenket hans handlefrihet. I tillegg til senkningen utenfor Trondheimsfjorden hadde 330. skvadron bekreftet én ubåt hardt skadd, én trolig skadd og ett tysk fly skadd. Mot dette hadde de mistet 46 mann og seks fly, men resultatet kunne heller bli målt opp mot at ingen konvoi mistet skip mens skvadronens fly eskorterte dem.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.