polititroppene

Utover i okkupasjonen flyktet tusenvis av nordmenn til Sverige, og tallet fortsatte å øke sterkt etter hvert som trykket økte hjemme. Svært mange av flyktningene i vernepliktig alder ønsket å ta seg videre til Storbritannia for der å gå inn i norske styrker. Den svenske nøytraliteten gjorde imidlertid dette så godt som umulig. Det stadig økende antallet flyktninger skulle også bli sysselsatt. Mange ble sendt på arbeid i jordbruk og skogbruk, men tanken om å kunne utdanne flyktningene militært i Sverige dukket opp. Vanskene var mange, og først gradvis ble den svenske holdningen endret. I begynnelsen av 1943 hadde stemningen svinget tilstrekkelig til at en begrenset politiutdanning ble satt i gang, der utdannelsen også inkluderte militære ferdigheter. Rikspolitiet ble navnet på styrken som ble satt opp, og de fikk etter hvert følge av Reservepolitiet.

Rundt om i det sentrale Sverige ble det opprettet et større antall leirer der nordmenn ble innrullert. Til å begynne med ble disse benevnt som «helseleirer». Til tross for strenge begrensninger fikk utdanningen etter hvert et stadig sterkere militært preg. Fra svensk side var det særlig sjefen for statens «Kriminaltekniske Anstalt», dosent Harry Söderman, som bidro til denne utviklingen. Den opprinnelige planen var at 1200 mann skulle bli utdannet til ordenspoliti og ytterligere 10 000 til reservepoliti. Sistnevnte utdanning skulle gjennomføres i tre trinn – forberedende trening uten våpen, deretter politileirer med skytetrening, og en siste del med blant annet eksersis. Svenske politiske myndigheter satte imidlertid foten ned. Disse planene hadde alle et frigjøringsperspektiv. Det var ikke på noen måte snakk om å utdanne «geriljasoldater» til operasjoner i Norge.

Det skulle etter hvert bli de militære kontaktene – mellom nordmenn og svensker – som drev igjennom dette spørsmålet. På politisk hold var som nevnt den svenske motviljen ganske stor, og den varte forbausende lenge. Selv om oberst Ole Berg ble utnevnt til norsk militærattaché i desember 1943, ble han ikke godkjent av svenskene før høsten etter. Tilsvarende svensk politisk motvilje var til stede på flere plan.

Det har vært hevdet at Sverige gjennom lengre tid så på London-regjeringen som en «statsrettslig fiksjon», og samarbeidsklimaet var lenge vanskelig. Da Jens Bull overtok som norsk sendemann til Sverige høsten 1940, fikk han ikke levert sine akkreditiver til svenskene før sent i desember 1943. Her spilte nok i tillegg personlige hensyn inn. Bull var svært upopulær hos svenske myndigheter, noe som passet utmerket for statsminister Johan Nygaardsvold, som på dette punktet ikke hadde noe imot å irritere svenskene.

For norske myndigheter hadde utdanningen tre mål: Det første var å løse rene politioppgaver, deretter militære vaktfunksjoner og til sist rene kampoppdrag i den grad det skulle bli nødvendig. Rikspolitiet var den politisk enkleste biten. I løpet av et drøyt halvår fra sommeren 1943 var styrken etablert. Mer besværlig var reservepolitiet. Både svenskenes kontroll med avdelingene, det innholdet utdanningen skulle ha, og ikke minst den utrustningen som var ønsket, krevde både diplomatisk kløkt og tålmodighet. I desember 1943 ble det åpnet for en begrenset tre måneders utdanning av 8000 mann. I den svenske regjeringen var sosialminister Gustav Möller den eneste som helhjertet støttet den opprinnelige planen. Utenriksminister Christian Ernst Günther og flere andre hadde store betenkeligheter.

Innholdet og omfanget av utdanningen sto altså langt tilbake for norske ønsker. Hele 1944 skulle gå før de svenske restriksjonene i hovedsak ble opphevet og en tidsmessig og realistisk militær trening kunne bli iverksatt. De vanskeligste punktene var utdanningens innhold og hvilke våpen den skulle omfatte. Særlig skyteopplæringen ble hemmet. Det var bare i noen leirer slik opplæring skulle finne sted, og det skulle skje i svært begrenset omfang. Skyting med automatvåpen skulle ikke inngå. Totalt sett ble derfor den tidlige utdanningen nokså mangelfull. Minister Bulls anmodninger om lettelser i vilkårene ble møtt med «påtagelig svensk irritasjon» over norsk mas.

På dette tidspunktet hadde selvsagt krigslykken for lengst snudd til de alliertes fordel, og nøytraliteten skulle kunne bli målt med en ny målestokk. Det norske «maset» førte til slutt fram, slik at det i krigens siste fase kunne bli holdt øvelser i større format. «Politiet» ble utrustet med bombekastere og annet tyngre utstyr. På dette tidspunktet ble det også et stadig tettere samarbeid med svenske militære myndigheter. I forbindelse med frigjøringen av Finnmark ble 1300 politisoldater ved en storstilt operasjon overført fra Sverige senvinteren 1945. De øvrige styrkene rykket inn i Norge da den tyske kapitulasjonen var et faktum.