Frigjøringsdagen 8. mai 1945. Utenfor Adresseavisen i Nordre gate, Trondheim.
/Schrøder.
Lisens: CC BY 2.0
Folkemengde feirer frigjøringen med norske flagg.
Frigjøringen
Av /Forsvarsmuseets bildearkiv.

Da kronprins Olav (i baksetet på bilen) kom tilbake til Norge, ble han tatt i mot av en stor folkemengde på Rådhusplassen i Oslo. Max Manus sitter som bevæpnet livvakt i forsetet.

Av /NTB.
Fangene fra Falstad fangeleir vender hjem. Foto fra jernbanestasjonen i Trondheim 9. mai 1945.
Av /Trondheim byarkiv.
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Den 8. mai er Norges frigjøringsdag. Dagen markerer frigjøringen av Norge etter den tyske okkupasjonen i årene 1940–1945.

Faktaboks

Også kjent som

Frigjøringsdagen

Frigjøringen startet da sovjetiske tropper rykket inn i Finnmark 18. oktober 1944 og nedkjempet de tyske styrkene i Kirkenes. De stoppet opp ved Tanaelva, og mellom dem og tyske tropper lenger vest oppsto det et ingenmannsland i Finnmark og Nord-Troms der tyskerne raserte alt, og det meste av befolkningen ble tvangsevakuert sørover.

Det var lenge uvisst hva tyskerne i resten av Norge ville gjøre i sluttfasen, men det endte med at de overga seg natten mellom 8. og 9. mai 1945. Hjemmefrontens ledelse overtok styringen inntil en regjeringsdelegasjon ledet av kronprins Olav ankom Oslo 13. mai. Etter kong Haakons tilbakekomst 7. juni ble det utnevnt en samlingsregjering, og etter valgene høsten 1945, der Arbeiderpartiet fikk absolutt flertall og dannet regjering, var de politiske forhold igjen normale.

Samtidig startet en rekke oppgjør som skulle strekke seg over flere år. Det ble nedsatt egne undersøkelseskommisjoner som gransket førkrigspolitikernes og offiserenes handlinger og reiste til dels skarp kritikk, men det største oppgjøret av alle ble rettsoppgjøret mot dem man mente hadde sveket landet, landssvikoppgjøret.

Ved kongelig resolusjon 12. oktober 1945 ble det nøyaktige tidspunktet for frigjøringen fastsatt til 9. mai 1945 kl. 00.01 (lokal norsk tid). Kapitulasjonsbestemmelsene for tyskerne i Norge trådte i kraft minuttet før, den 8. mai kl. 24.00.

Planlegging

Finnmark frigjort fra tysk okkupasjon av sovjetiske soldater allerede høsten 1944.
Sovjetiske soldater marsjerer inn i Finnmark
Av /Forsvarsmuseets bildearkiv.

Frigjøringen av Norge var det endelige målet. Planleggingen startet allerede da de lovlige myndighetene måtte forlate landet i 1940. Det ble likevel tidlig klart at Norges skjebne var uløselig knyttet til begivenhetene på de store krigsteatrene i Europa. Riktignok eksisterte tidlige planer om en invasjon i Norge, men disse ble stadig mindre aktuelle. Det mest sannsynlige scenariet var en frigjøring knyttet til et alminnelig tysk sammenbrudd og en påfølgende kapitulasjon.

For norske myndigheter og hjemmefrontens ledelse ble planlegging av frigjøringen et hovedanliggende. De viktigste oppgavene var å hindre tyske ødeleggelser i sluttfasen, gjenopprette lovlige styringsorganer og ta hånd om de nordmennene som hadde stilt seg på fiendens side. Selvtekt og rettsløshet var noe man måtte unngå. Gjennom en serie forordninger skulle dette bli sikret.

Norges frigjøring startet imidlertid allerede høsten 1944 i forbindelse med de dramatiske hendelsene i Nord-Norge. Øst-Finnmark ble frigjort av sovjetiske soldater, samtidig som tyskerne tvangsevakuerte befolkningen lenger vest. Erfaringene derfra gjorde at det ble et hovedmål å hindre en videre rasering av store deler av landet. Det ble etter hvert klart at det ikke ville stå vesentlige allierte styrker til disposisjon i den mest kritiske overgangsfasen. Styrkene som i utgangspunktet var avsatt, ble stadig redusert, og den britiske generalen Andrew Thorne, som hadde det militære ansvaret for Scottish Command, ble betegnet som «generalen uten tropper». Avdelingene som faktisk ble disponert, gikk under navnet Task Force 134, og selve operasjonen fikk det skjebnetunge navnet Doomsday.

Det var under disse betingelsene hjemmestyrkene skulle utføre oppgavene de møysommelig hadde trent på de siste årene. Gjennom disiplinert opptreden skulle kontrollen bli overtatt fra okkupasjonsregimet fram til ordinære myndigheter igjen kunne tre i funksjon. Parolen var «Verdighet, ro, disiplin». Alt dette var planlagt, og spørsmålet var bare om alt ville gå etter planen.

Den tyske kapitulasjonen

Da det raknet for tyskerne på kontinentet, steg spenningen i Norge. Ville tyskerne kapitulere eller kjempe til siste mann? Det sto fremdeles over 300 000 soldater på norsk territorium. Den tyske øverstkommanderende i Norge, general Franz Böhme, var like til det siste innstilt på å holde stand. Selv ikke da styrkene i Danmark kapitulerte 5. mai, endret han sitt syn. Først etter melding kvelden 7. mai fra admiral Karl Dönitz, Adolf Hitlers etterfølger, om innstilling av alle kamper klokken 00.00 den 9. mai, gikk Böhme med på å ta imot en alliert delegasjon. Meldingen om dette kom på formiddagen 8. mai. Det var etablert en hemmelig kontakt til det tyske hovedkvarteret via den tyske major Frithjof Hammersen. Her ble det formidlet at hjemmestyrkene ville opptre disiplinert.

De alliertes rolle

Polititropper paraderer på festningsplassen i Oslo etter frigjøringen.
Polititroppene
Av .

En detaljert prosedyre åpnet for den allierte kommisjonens ankomst. Et sjøfly skulle samme dag komme opp Oslofjorden i 300 meters høyde. Først ute var imidlertid en gruppe flyoffiserer på privat heisatur. De landet på Fornebu i et Dakota-fly. De ble feiret i Oslo på noe sviktende premisser. Den riktige kommisjonen ankom klokken 16.30. Etter et opphold i hovedstaden, der de møtte hjemmefrontens ledelse, gikk turen til det tyske hovedkvarteret på Lillehammer. Klokken 23.30 den 8. mai fikk general Böhme overlevert det allierte diktatet av brigader Ronald Richard Byron Hilton, leder av kommisjonen.

En annen viktig faktor og ressurs var de norske polititroppene i Sverige. Disse sto klare til å rykke inn for å bidra til en fredelig overgang. 11 000 mann sto ved grensen og ventet på klarsignalet. Det tok imidlertid et par dager før dette kom, og først 10. mai kunne polititroppene krysse grensen. Svensk nøytralitet var på dette tidspunktet strukket til det ytterste i norsk favør. Ikke minst gjennom innsats fra den svenske politimannen Harry Södermann ble utdanningen av norske soldater i Sverige gjennomført. Samme person innledet også forhandlinger med tyske politimyndigheter i Norge, noe som utvirket frigivelsen av politiske fanger på Grini og andre steder.

9. mai landet de første britiske fallskjermsoldatene fra 1st Airborne Division på Gardermoen. Samtidig fulgte det norske fallskjermkompaniet. I dagene som fulgte, ble styrkene bygd opp, slik at de utgjorde tre brigader. Disse ble senere ytterligere forsterket med britiske og amerikanske styrker, men det allierte militære nærværet var hele tiden svært beskjedent i forhold til oppgavene.

Kravene til okkupasjonsregimet

Både Josef Terboven (til venstre) og Wilhelm Rediess (til høyre) begikk selvmord på Skaugum 8. mai 1945. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Terboven og Rediess
Av /NTB Scanpix ※.

For de ubeseirede tyskerne i Norge var det harde krav. De skulle i realiteten avvæpne seg selv, trekke seg ut av de store byene innen 14 dager samt arrestere SS-personell og væpnede norske NS-grupper under tysk kommando. Böhme protesterte på de siste punktene om arrestasjoner og fikk aksept for dette. Andre protester ble avvist, og avtalen ble stort sett lojalt fulgt fra tysk side.

For okkupasjonsregimets menn var nå regnskapets time kommet. Josef Terboven og Wilhelm Rediess tok sine liv på Skaugum 8. mai. Vidkun Quisling og hans nærmeste overga seg til norske myndigheter 9. mai. Noen andre tyskere og NS-folk valgte også selvmord framfor rettsoppgjør. Med noen unntak ble oppgjøret med taperne slik man med rimelighet kunne håpe. Det ble ingen «lange knivers natt» i Norge.

Frigjøring og normalisering

Selve frigjøringen ble som virkeliggjøringen av de fleste drømmer. Tysk militær disiplin i nederlagets time var en hovedfaktor, men også ryddig og ansvarlig opptreden fra hjemmestyrker og andre bidro til en fredelig maktoverføring. Da kronprins Olav ankom Oslo med en regjeringsdelegasjon 13. mai, var det som forsvarssjef. Den militære ledelsen lå likevel hos britene. Først ved kong Haakon 7.s ankomst 7. juni ble den militære delen av frigjøringen avsluttet. Konstitusjonelt kan man si at normaliteten inntraff ved åpningen av det nyvalgte Stortinget i desember samme år.

Veterandag

I 2010 besluttet regjeringen at 8. mai også skal være nasjonal veterandag. På denne dagen hedres alle veteraner for deres innsats, fra andre verdenskrig og fram til dagens internasjonale operasjoner. Veterandagen ble markert første gang i 2011. Det nye innholdet i frigjøringsdagen har ført til mye diskusjon.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg