sabotasje i Norge under andre verdenskrig

Osvaldgruppen gjennomførte flere sabotasjeaksjoner mot virksomheter som produserte for den tyske okkupasjonsmakten. De gjennomførte blant annet sabotasjeaksjonen mot A/S Per Kure i mai 1944. Industribedriften på Hasle i Oslo produserte transformatorstasjoner, og i ettertid er Per Kure-aksjonen vurdert som den kanskje mest betydningsfulle industrisabotasjen som ble utført av noen norsk hjemmefrontgruppe under okkupasjonen.
Av /NTB Scanpix.

Mesteparten av gruppa fra Operasjon Gunnerside (tungtvannsaksjonen) samla i London etter krigen.

Framme fra venstre: Hans Storhaug og Joachim Rønneberg. Bak fra venstre: Fredrik Kayser, Kasper Idland og Birger Strømsheim. Knut Haukelid og Leif Tronstad (begge i England under aksjonen) mangla.

Norsk Industriarbeidermuseum.
Lisens: CC BY NC 2.0

Artikkelstart

Under andre verdenskrig drev deler den norske motstandsbevegelsen med sabotasje mot den tyske okkupasjonsmakten. En betydelig del av aksjonene foregikk uten direkte medvirkning fra norske og allierte spesialstyrker på utefronten. De første organiserte og målrettede aksjonene skjedde høsten 1941, men det var først de to siste okkupasjonsårene (1944–1945) at sabotasjeaksjonene fikk et visst omfang.

Lederne innenfor hjemmefronten var i utgangspunktet imot sabotasjeaksjoner fra norske motstandsgrupper, fordi de fryktet at det kunne skade sivilsamfunnet mer enn det ville ramme okkupasjonsmakten. Den kommunistiske delen av motstandsbevegelsen gikk tidligere og mer uforbeholdent inn for sabotasje som virkemiddel i frihetskampen.

Først i november 1943 ga hjemmefrontledelsen uttrykk for at sabotasje fra norske motstandsgrupper kunne godtas i et begrenset omfang. Betingelsene var at sabotasjeangrepene måtte være godt planlagt, godkjent av norske myndigheter og at aksjonene ble regnet som nødvendige for den allierte krigføringen. Mesteparten av sabotasjeaksjonene i Norge var forsøk på å ramme industriproduksjon, oljelagre og infrastruktur som den tyske krigsmakten gjorde bruk av.

Blant de mest kjente norske sabotasjegruppene var Osvaldgruppen. Mest kjent av sabotasjeaksjonene er spesialoperasjonene mot den norske tungtvannsproduksjonen, men disse angrepene ble utført av Kompani Linge på oppdrag fra allierte myndigheter.

  • For en oversikt over ulike sabotasjegrupper og -aksjoner, se nederst i artikkelen.

Motstandsbevegelsens syn på sabotasje

De første okkupasjonsårene var det svært få innenfor den organiserte motstandsbevegelsen som ønsket en snarlig overgang til en mer radikal og voldelig motstandskamp. Væpnet motstand eller asymmetrisk sabotasjekrig mot den tyske okkupasjonsmakten kunne første skje som koordinerte deler av et større alliert invasjonsforetak mot det okkuperte Norge.

Fra kommunistpartiets (NKP) generalsekretær, Peder Furubotn, ble det imidlertid tidlig poengtert at den sivile holdningskampen ikke rammet okkupasjonsregimets militærmakt eller den tyske krigsøkonomien. Wehrmachts og Organisastion Todts avdelinger i Norge fikk helt uforstyrret drive sine befestnings- og anleggsarbeider uten nevneverdige mottiltak fra hjemmefronten. Frem til 1944 var fint lite blitt gjort fra norske motstandsgrupper for å forsinke eller redusere leveransene til den tyske krigsindustrien på Kontinentet. Den norske gruve- og metallindustrien sin eksport fortsatte ufortrødent, og i Norge kunne tyskerne bruke det norske jernbanenettet til sine troppetransporter uten særlig risiko. Sabotasjen mot industribedrifter som i særlig grad ble regnet som verdifulle for tyskerne var i all hovedsak blitt utført av innsendte operatører fra Kompani Linge (KPL).

De tyske bekymringene for en motstandspolitisk radikalisering i det okkuperte Norge fikk trolig næring etter Osvaldgruppens første jernbaneaksjoner høsten 1941. Men sabotørene var både få og dårlig utstyrt, og i første omgang var de ikke i stand til å trappe opp virksomheten. NKP-ledelsen hadde allerede i 1942 gitt uttrykk for at den sivile og militære motstanden burde inngå i en tettere sammenheng og ikke føres isolert fra hverandre. Holdningskampen måtte derfor suppleres med andre former for motstand som i større grad kunne ramme den tyske krigsmakten. Men det var først midtveis i 1943 at kommunistene gjennom sine undergrunnsaviser stod fram som en egen fraksjon av hjemmefronten og agiterte mer åpent og uforbeholdent for sabotasje mot krigsviktig anleggsarbeid, industrivirksomheter og militære installasjoner.

Verken militære eller sivile hjemmefrontledere var tilhengere av slik aktiv linje. Det fantes tre hovedgrunner til dette. Den første var hensynet til befolkningen som ville bli rammet av ytterst brutale tyske gjengjeldelsesaksjoner. Den andre innvendingen gikk på oppslutningen om holdningskampen hvor de sivile hjemmefrontlederne fryktet splittelse og frafall. Milorgs ledere advarte også mot sabotasjeaksjoner som de hevdet ville svekke organisasjonens potensiale for innsats ved frigjøringen. En rekke aktører mente ellers at sabotasje mot industri og infrastruktur kunne skade det norske sivilsamfunnet i langt større grad enn den tyske okkupasjonsmakten, blant annet ved å forsinke gjenoppbyggingen av landet etter krigen.

Bombing eller sabotasje?

Av /Eiker Arkiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

I 1943 trappet de allierte opp sine flyangrep mot norsk industri. Da 160 amerikanske bombefly i juli samme år la det nyreiste aluminiumsanlegget på Herøya i grus, som drepte 57 nordmenn, reagerte norske myndigheter. De hevdet at sabotasje i de fleste tilfeller ville være et mer velegnet og skånsomt alternativ for å stanse krigsviktig produksjon – med langt mindre materielle, økonomiske og menneskelige tap for de berørte lokalsamfunn. Det ble også vist til en rekke vellykkede angrep mot norske gruver og smelteverk som innsendte KPL-sabotører hadde utført fra Storbritannia.

Et poeng med disse aksjonene hadde vært at sabotørene skulle forlate Norge, og at gjennomføringen i minst mulig grad skulle involvere lokale motstandsgrupper. En utvidelse av sabotasjen mot industri og infrastruktur kunne vanskelig skje uten at den norske hjemmefronten ble en mer aktiv deltaker. Den norske utenriksministeren, Trygve Lie, røpet i et fortrolig brev at han ved flere anledninger hadde fått spørsmål fra alliert hold om hva norske myndigheter gjorde for å aktivisere motstanden i Norge. Noe press fra Londonregjeringen for en slik aktivisering mot hjemmefrontsorganisasjonene i Norge var det fortsatt helt uaktuelt å utøve.

7. oktober 1943 sprengte Osvaldgruppen et troppetog av skinnene ved Mjøndalen. Flere tyske soldater ble drept, og den tyske okkupasjonsmakten svarte med å arrestere over 60 sivile fra Drammensdistriktet og henrette fem av dem. Hendelsen ble kommentert i den illegale pressen, og aksjonen ble gjenstand for motstandspolitiske refleksjoner fra forskjellige norske aktører i Norge, Sverige og i Storbritannia. I et fellesbrev til statsminister Johan Nygaardsvold i midten av november samme år åpnet imidlertid den militære og sivile hjemmefrontledelsen opp for deltakelse i denne type allierte spesialoperasjoner. Betingelsene var at sabotasjeangrepene måtte være godt planlagt, godkjent av norske myndigheter, og at aksjonene ble regnet som nødvendige for den allierte krigføringen.

Milorg saboterer

Fra høsten 1944 ble det opprettet en del leire for Milorg-folk flere steder i skog og fjell, hvor det ble gitt opplæring i sabotasje og bruk av våpen.
Milorg-leir
Av /NTB scanpix.

Da striden om innkalling av nye ungdomskull til den nazistiske arbeidstjenesten (AT) tilspisset seg våren 1944, ba de sivile hjemmefrontlederne Milorg om hjelp til å utføre sabotasje mot arbeidskontorene som skulle utføre NS-regimets registeringstiltak. I mars samme år hadde Milorgs ledere og norske militære myndigheter på utefronten drøftet mulighetene for en snarlig aktivisering av Hjemmestyrkene. Milorg-ledelsen fikk fullmakt til aksjoner til støtte for den sivile motstanden i kampen mot AT. Men norske myndigheter kunne ikke gi grønt lys for sabotasje mot industrianlegg eller kommunikasjonslinjer uten samtykke fra den allierte overkommandoen (SHAEF). Før invasjonen av Normandie var gjennomført og de sentrale delene av Frankrike frigjort, ønsket ikke allierte myndigheter noen eskalering av motstandskampen i andre tysk-okkuperte land. Det kunne forstyrre de planlagte krigsoperasjonene i Nord-Frankrike.

I slutten av juli fikk Milorgs sentralledelse beskjed om at lokale milorg-grupper kunne ødelegge tyske bensin- og oljeanlegg. Andre typer mål skulle ikke angripes uten godkjennelse fra SHAEF. I løpet av september kom det en ny ordre som tillot ødeleggelser av tyske verksteder og lagre for fly- og bildeler, men angrep mot industribedrifter måtte fortsatt godkjennes i hvert enkelt tilfelle. Det var først i begynnelsen av desember 1944, da de allierte armeene samlet seg til den siste storoffensiven mot de sentrale delene av Tyskland, at SHAEF åpnet for å iverksette sabotasjeaksjoner mot norske veier og jernbanelinjer. Til grunn for dette det nye direktivet lå det et ønske om å sinke troppeoverføringene fra Norge til de hardt pressede tyske forsvarslinjene på Kontinentet.

Tyskerne, som manglet både skip og bunkersolje, fryktet særlig angrep fra allierte fly- og sjøstridskrefter. Innlastingen av tropper og utstyr til tyske havnebyer skjedde derfor hovedsakelig fra utskipningshavner langs Oslofjorden. Men først måtte avdelingene fraktes på norske tog. For å forstyrre og forsinke de sørgående tyske togtransportene, gjennomførte Milorg «Operasjon Betongblanding», et koordinert sabotasjeangrep mot jernbanenettet. Nesten 1000 milorgmannskaper deltok, og operasjonen som ble utført 14. mars 1945 resulterte i vel førti linjebrudd over hele Østlandet.

Beskyttelsesoperasjonene (antisabotasje)

Det siste året av okkupasjonen ble vern av vital infrastruktur som havner, broer og strømforsyning, samt sikring av verdifulle industrianlegg mot ødeleggelser fra okkupasjonsmakten i krigens sluttfase, ansett som en viktigere oppgave enn å angripe verksteder, produksjonsutstyr og depoter som smurte den tyske krigsmaskinen. Sprengingene av havneanleggene i Nord-Frankrike sommeren 1944, og den tyske nedbrenningen av Finnmark ved utgangen av 1944, satte fart på planleggingen av forebyggende beskyttelsesoperasjoner. Over 60 spesialutdannede instruktører gikk fra høsten 1944 i gang med forberedelser og trening av utvalgte milorg-enheter for disse oppgavene. En egen organisasjon, Bedriftsorganisasjonen (eller B-org.), var allerede i 1942 blitt grunnlagt for dette formålet, men hovedansvaret for å hindre slike ødeleggelser falt på Milorg.

Oversikt over sabotasjegrupper

Oversikt over sabotasjegrupper som helt eller delvis var underlagt norske motstandsorganisasjoner. Oversikten omfatter ikke innsendte aksjonslag fra Storbritannia som utførte oppdrag og stod under direkte kommando av britiske eller amerikanske spesialtjenester (SOE eller OSS, for eksempel «Gunnerside» eller «Rype»).

Navn Område Tidsrom Tilknytninger Leder Antall aksjoner1
Aks. 13.000 Stor-Oslo 1944–1945 Milorg (D 13) Svein Blindheim og Per Røed 102
Oslogjengen Det sentrale Østlandet 1944–1945 Milorgs sentral-ledelse (SL) Gunnar Sønsteby 29
Osvaldgruppen Det sentrale Østlandet 1941–1944 NKP Asbjørn Sunde 100
Pellegruppen Stor-Oslo 1944–1945 NKP Ragnar Sollie 15
Saborg Bergen Bergen og Hordaland 1943–1945 NKP og Osvaldgruppen, Milorg (D 20.2) Hans Langeland og Norman Iversen 23
Saborg Drammen Drammen og Nedre Buskerud 1944 NKP Martin Gunnar Knutsen 11
Saborg Stavanger Stavanger og Rogaland 1944–1945 NKP Helge Hansen 3
Saborg Vestfold Vestfold 1943–1945 NKP og Osvaldgruppen Albert Carlsson og Thorvald Meyer ca. 20

1. Omfatter også enkelte andre aksjoner som likvidasjoner av angivere, bankran, befrielsesaksjoner av arresterte motstandsfolk og innbrudd i okkupasjonsmaktens forsyningslagre.

Oversikt over sabotasjeaksjoner

Oversikten omfatter 30 kjente og mye omtalte sabotasjeaksjoner i kronologisk rekkefølge.

Aksjon/operasjon Dato Organisasjon/-gruppe Formål og resultat
Bjølvefossen AS. Sprengning av rørgate til kraftstasjon. Ålvik i Hardanger 17.06.1940 MI (R). Axel Kronberg og Rubin Langmo Resulterte i produksjonsstans av ferrokrom (fire uker) og ferrosilisium (fire måneder).
Operasjon Barbara, Jernbanesabotasje på Meråkerbanen 18.04.1941 SOE. Seks nordmenn Mindre skader på et dieseldrevet passasjertog.
Eksplosjoner i ventehallene på Vest- og Østbanen, Oslo 01.02.1942 Osvaldgruppen Markering mot statsakten på Akershus festning.
Kapring av kystruteskipet D/S Galtesund, Flekkefjord 15.03.1942 SOE/KPL,Op. «Cheese» Fartøyet ble ført over Nordsjøen til Storbritannia.
Sprengning av trafostasjon på Thamshavnbanen, Løkken verk 05.05.1942 SOE/KPL,Op. «Redshank» Rammet utskipingen av svovelkis fra gruveanlegget.
Sprengning av statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate, Oslo 21.08.1942 Osvaldgruppen Eksplosjonen drepte en statspolitibetjent og ødela etterforskningsmateriale.
Glomfjordraidet (Operasjon Muskedunder) 21.09.1942 CO/SOE/KPL, britisk-norsk aksjonsgruppe Sabotasjeraid for å stoppe aluminiumsproduksjonen ved Haugvik smelteverk.
Stordø kisgruber (Operasjon Cartoon), Stord. Sagvåg og Litlabø 24.01.1943 CO/MTB-flotiljen på Shetland, samt Commandotroppen Stans i svovelkisproduksjon ved å ødelegge heiser og gruveutstyr.
TungtvannsaksjonenVemork 28.02.1943 SOE/KPL, Op. «Gunnerside» Sprengning av produksjons-utstyret for å forsinke tysk atombombeutvikling.
Arbeidskontoret i Pilestredet, Oslo 20.04.1943 Osvaldgruppen Ødeleggelse av person-registre til NS’ arbeids-mobilisering. Utført for SL.
Skipsabotasje på Oslo havn 27.04.1943 SOE/KPL/D 13, Op. «Mardonius» Sprengning av lasteskipene «Ortelsburg» (3 800 tonn) og «Tugela» (5 800 tonn).
Jernbanesabotasje på Sørlandsbanen ved Ryghkollen, Mjøndalen 07.10.1943 Osvaldgruppen Sprengningen resulterte i avsporing og ødeleggelse av en tysk troppetransport.
Togsabotasje på Thamshavnbanen, Løkken, Orkanger og Thamshavn 31.10.1943 SOE/KPL,Op. «Feather 1» Sprenging av lokomotiver og motorvogner for malm- transport og persontrafikk.
Arendal Smelteverk 30.11.1943 SOE/KPL,Op. «Company» Transformatoranlegget ødelegges og stanser silisiumkarbidproduksjonen.
Fergesabotasjen på Tinnsjøen 20.02.1944 SOE/KPL(Knut Haukelid og to lokale hjelpere) Transport av tungtvann stanses ved å senke Tinnsjø-ferga D/F «Hydro».
Arbeidskontoret i Akersgata, Oslo 18.05.1944 Oslogjengen Sprengning av kontorer og arkiver for å forstyrre AT-innkalling av tre årsklasser.
Per Kure AS, Oslo 30.05.1944 Osvaldgruppen Transformatorstasjoner ødelegges. Sabotasje med-fører full produksjonsstopp.
Oslo Sporveiers busshall 13.08.1944 Oslogjengen Aksjonen ødela omkring 150 flymotorer og et stort delelager til tyske jagerfly.
Tankvogner i Hakadal 25.09.44 D 13/Aks. 13.000 Vellykket, 63 av 86 jernbanetankvogner ødelagt.
Tysk torpedojagerHorten verft 27.09.1944 Milorg D 15 (Ragnvald Teien og Henry Hansen) En nesten sjøklar torpedo-jager ble senket. Stanset også leveransen av søsterskipet.
Skipssabotasjen på Aker og Nyland mek. verksteder, Oslo 23.11.1944 Pellegruppen Eksplosjonene senket fire skip og skadet to andre. En løftekran helt ødelagt.
Sabotasje mot trans-formatorstasjoner ved fem bedrifter i Bergen/Laksevåg 24.11.1944 Saborg Bergen Fire av fem transformatorer ble ødelagt. Driftsstans ved fire verksteder i Bergen.
Knottfabrikken på Hillevåg, Stavanger 29.11.1944 Saborg Stavanger Nedbrenning av Rogalands største produksjonsanlegg for generatorknott.
Sprengningen av Jørstad bru, Snåsa. Jernbanesabotasje 13. 01.1945 SOE/KPL, Op. Woodlark Aksjonen resulterte i en togulykke som tok livet av omkring 80 tyske soldater.
Skipssabotasjen mot D/S «Donau», Oslo havn/Drøbak 16.01.1945 SOE/KPL, Op. «Bundle» Ladningene eksploderte ved Drøbak. Skipet ble kjørt på land og kunne ikke berges.
Sprenging av tyske torpedoladninger, Østøya, Horten 21.01.1945 D 15 (Hjalmar Berge) Det tyske torpedolageret og krutthuset på øya ble helt tilintetgjort.
Slepebåtaksjonen i Fredrikstad 08.02.1945 SOE/KPL, Op. «Polar Bear 6E», D 11 Kapring av 11 slepebåter til Sverige, for å hindre en mulig tysk havneblokade.
Sprengning av administrasjonsbygget til NSB, Oslo 14.03.1945 SL/Oslogjengen Aksjonen skulle skape kaos i togtrafikken. Bygningen ble totalt ødelagt.
Operasjon Betongblanding. Jernbanesabotasje på Sørlandsbanen, Østfold- og Vestfoldbanen 14.03.1945 Milorgs distrikts-organisasjoner på Østlandet Koordinert aksjon mot tyske troppetransporter. Forårsaket ca. 40 linjebrudd.
Automobilhuset i Bygdøy Allé 23, Oslo 19.03.1945 D 13/Aks. 13.000 Omkring 50 tyske lastebiler, 1000 batterier og 8 000 liter smøreolje ble ødelagt.

Forkortelser

  • CO: Combined Operations. Stab underlagt det britiske krigsdepartementet (War Office) for gjennomføring av spesialoperasjoner med støtte av regulære luft- og sjøstridskrefter.
  • D 11: Distrikt 11. Milorg i Østfold
  • D 13: Distrikt 13. Milorg i Stor-Oslo
  • D 15: Distrikt 15. Milorg i Vestfold
  • KPL: Kompani Linge
  • MI (R): Military Research. Britisk militær kontor for hybrid krigføring ved begynnelsen av andre verdenskrig. Kan defineres som en forgjenger til SOE.
  • SL: Milorgs sentralledelse
  • SOE: Special Operation Executive. Britisk spesialtjeneste for hybrid krigføring i områder okkupert av Hitler-Tyskland.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Barstad, Tor Arne (1975): Sabotasjen i Oslo-området 1944-45. Universitetsforlaget. Oslo.
  • Borgersrud, Lars (1999): Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden. Universitetsforlaget. Oslo.
  • Færøy, Frode (2017): Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge. Oslo. Dreyers Forlag.
  • Kraglund, Ivar og Moland, Arnfinn (1987): «Hjemmefront», bind 6 i Magne Skodvin (red.), Norge i krig. Aschehoug, Oslo.
  • Løken, Roar (2017): Antisabotasjen 1943-45. Commentum. Sandnes.
  • Riste, Olav (1979): London-regjeringa. Bind 2. Vegen heim (1942-1945). Samlaget. Oslo.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg