Steinkjer

Faktaboks

landareal:
1 981 km²
innbyggertall:
24 539
fylke:
Trøndelag
innbyggernavn:
steinkjerbygg
målform:
nøytral
kommunenummer:
5006 (fra 01.01.2020)
høyeste fjell:
Brannheiklumpen (818 moh.)

Kommunevåpen. I 2020 tok nye Steinkjer kommune Verrans tidligere kommunevåpen.

Beliggenhetskart for Steinkjer før utvidelsen med Verran i 2020
/Store norske leksikon ※.
Til venstre Steinkjers tidligere kommunevåpen, til høyre våpenet fra 2020. Det gamle våpenet med stjerna symboliserte Steinkjer som et trafikknutepunkt. Det nye, med en sølv båt med råseil og toppseil mot en blå bakgrunn, forestiller Verrans-jekta.. Dette var den tidligere kommunen Verran sitt kommunevåpen.
Kommunevåpen
Av .

Steinkjer sentrum, med Sørsidleiret nærmest og Nordsidleiret på den andre siden av Steinkjerelva.

.
Lisens: fri

Steinkjer er en bykommune i Trøndelag fylke. Byens sentrum ligger ved nordøstsiden av Beitstadfjorden, en utløper i nordlige del av Trondheimsfjorden og ved utløpene av Steinkjerelva og Figgja. Steinkjer grenser i nordvest til Namsos, i nord til Overhalla, i nordøst og øst til Snåsa, i sør til Verdal og Inderøy, og i vest til Åfjord.

Steinkjer by ble grunnlagt i 1857. Det var ferdselen fra bygdene omkring, der bøndene kom for å selge varene sine som skapte byen. Kommunen fikk sine nåværende grenser i 2020, da Verran ble slått sammen med Steinkjer. Forrige grenseendring var i 1964, da nabokommunene Ogndal, Egge, Sparbu, Stod, Kvam og Beitstad ble slått sammen med bykommunen. Med et samlet areal på 1981 km² kan byen med rette kalle seg "bygdenes by".

Under den tyske invasjonen i 1940 ble Steinkjer bombet 21. april; om lag 80 prosent av byen ble ødelagt, deriblant kirken. Sentrum og det meste av bebyggelsen er bygd opp igjen.

Natur

Steinkjer har forholdsvis mye lavland og en stor del av dette er dekket av marin sand og leire, som gir god jordbruksjord. Skogkledde åser hever seg opp til 400–800 moh., særlig i nordvest og øst; høyest når Brannheiklumpen (818 moh.) i nordøst. Helt øst i kommunen ligger et mindre område av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, som ble opprettet i 2004. En del av det tilliggende landskapsvernområdet Skjækra ligger også i kommunen.

Berggrunnen består overveiende av kambrosilur, men de østligste deler av Sparbu, Ogndal og Stod har grunnfjell. I de sørvestlige deler av kommunen, det vil si Verran, består berggrunnen er gneis i sør og vest, ellers omdannet grønnskifer og kalkstein med strøkretning nordøst–sørvest. I forbindelse med grønnskiferen og kalksteinen finnes betydelige mengder jernmalm langs en forkastning i strøkretningen.

Bosetning

Steinkjer. Tallene på kartet viser til: 1) Jernbanestasjon, busstasjon. 2) Badeanlegg. 3) Sykehus. 4) Egge gård, Egge Kirke.

Av /KF-arkiv ※.

Steinkjer. Flyfoto av Steinkjer med omkringliggende bygder. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon.

/KF-arkiv ※.

Folkemengden økte frem til 1970-årene, men har siden ligget nokså stabilt på rundt 21 000. I tiårsperioden 2003–2013 økte folketallet med 4,8 prosent. I perioden 2010–2018 var veksten i folketallet også 4,8 prosent mot 8,7 prosent i Trøndelag som helhet. Jordbruksområdene har en relativt tett bosetning. Steinkjer sentrum er det dominerende tettstedet, 48 prosent av innbyggerne bor her. Andre mindre tettsteder er Sparbu, Malm, Follafoss, Mære og Velde (Vellamelen).

Selve bysentret Steinkjer ligger på en flat sandmo ned mot fjorden, på begge sider av Steinkjerelvas munning. Her ligger sentrumsfunksjoner med forretninger og kontorer, hoteller og jernbanestasjon. Ut mot sjøen på begge sider av sentrum ligger kontor- og industriområder og kaianlegg, men også moderne boligblokker. Mye av dette ligger på mudret grunn. På Sørsidleiret og Nordsidleiret, og oppover bak en moreneås som går i bue om sentrum, ligger boligområder. Steinkjersannan militærleir, som ble avviklet som militært område på begynnelsen av 2000-tallet er omgjort til boligområde for rundt 2000 mennesker.

Næringsliv

Verran; bildet viser området rundt det tidligere administrasjonsstedet Malm. I bakgrunnen Beitstadsundet.

/NTB Scanpix ※.

Steinkjer var et handelssentrum allerede i vikingtiden, men er siden lite nevnt før på 1800-tallet. I 1857 ble Steinkjer ladested, basert på handel med trelast og jordbruksprodukter. I dag er Steinkjer først og fremst en administrasjonsby, blant annet som Trøndelag fylkes administrasjonssentrum, men også en betydelig handelsby. Industrien er i stor grad basert på produkter fra jord- og skogbruk, og næringsmiddel- og trevareindustri står for en betydelig del av sysselsettingen. Byen har også en allsidig industri- og håndverksvirksomhet med blant annet transformatorfabrikk og husfabrikk. Sysselsettingen i kommunen fordeler seg slik:

  • Primærnæringer: 5,4 prosent
  • Industri, produksjon, energi: 21,3 prosent
  • Varehandel, hotell, restaurant, samferdsel, finans: 32,3 prosent
  • Offentlig administrasjon, forsvar, sosialforsikring: 8,9 prosent
  • Undervisning: 8,7 prosent
  • Helse- og sosialtjenester: 20,5 prosent
  • Personlig tjenesteyting: 2,9 prosent

Steinkjer er en av landets største jord- og skogbrukskommuner med mange store bruk og særlig stor produksjon av korn og melk. Slik sett er det naturlig at Steinkjer ofte omtales som bygdenes by eller bygdebyen. Totalt jordbruksareal i drift er 172 301 dekar (2018). Det beste jordbrukslandet ligger nord for Steinkjerfjorden og nordover i en senkning i terrenget gjennom den vestlige del av Egge. I dette området er det spesielt mye kornproduksjon. Produktivt skogsareal er 874 623 dekar, og avvirkningen av tømmer (gran) var i 2018 på 112 566 m³.

Steinkjer er en relativt liten kraftkommune, med en gjennomsnittlig årsproduksjon på rundt 250 GWh. Det er seks kraftverk i kommunen. Størst er Follafoss kraftverk; 48 MW, 185 GWh og fallhøyde 177 meter.

Dagsavisen Trønder-Avisa og ukeavisen Steinkjer-avisa kommer ut i Steinkjer.

Samferdsel

Steinkjer har god forbindelse med distriktene rundt og landet for øvrig. Nordlandsbanen og E6 går gjennom Steinkjer. Alternative ruter til Trondheim kan være å følge Fv 720 fra Malm til Rørvik fergehavn i Indre Fosen, eventuelt Fv 761 til Straumen i Inderøy og videre Fv 755 via Leksvik til Vanvikan (hurtigbåt) eller Rørvik (ferge).

Steinkjer er endestasjon for lokaltogforbindelsen (Trønderbanen) til Trondheim. Like nord for sentrum tar Fylkesveg 17 av mot Namsos. Avstanden fra Steinkjer sentrum til Trondheim lufthavn Værnes er knapt 90 km og til Trondheim 120 km.

Administrativ inndeling og offentlige institusjoner

Etter etableringen av et samlet Trøndelag er fylkeskommunens administrasjon med rådmann plassert i Steinkjer (fylkesordførerfunksjonen ligger fortsatt i Trondheim). Fylkesmannen i Trøndelag holder til her, og det gjør også regionledelsen for NAV.

Deler av Landbruksdirektoratet er under flytting til Steinkjer, det gjelder fagområdene innenfor økonomi, administrasjon, areal og skog.

Steinkjer hører til Trøndelag politidistrikt, Inntrøndelag tingrett og Frostating lagmannsrett.

Steinkjer samarbeider med Inderøy og Snåsa i regionrådet lnn-Trøndelagsregionen. Dette er et strategisk, politisk samarbeid og et samarbeid om tjenesteproduksjon innen områder hvor den enkelte kommune kan ha en utfordring med å løse dette alene.

Steinkjer kommune tilsvarer de ti soknene Beitstad, Egge, Følling, Henning, Kvam, Mære, Ogndal, Steinkjer, Stod og Verran i Stiklestad prosti (Nidaros bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Steinkjer til Inderøen fogderi i Nordre Trondhjems amt.

Skole/Utdanning

Steinkjer har ti offentlige barneskoler og to ungdomsskoler. Dessuten én privat; Steinkjer Montessoriskole.

Steinkjer har en stor videregående skole med cirka 1100 elever og 240 ansatte. Den har flere studieforberedende utdanningsprogram, et bredt utvalg yrkesfaglige utdanningsprogram, samt idrettsfag. Mære Landbruksskole har i dag status som videregående skole med ulike studieretninger som har naturbruk som utgangspunkt.

Nord universitet har avdelinger for sosiologi, økonomi, organisasjon og ledelse lokalisert i Steinkjer.

Delområder og grunnkretser

For statistiske formål er Steinkjer kommune (per 2016) inndelt i ni delområder med til sammen 82 grunnkretser:

  • Sparbu/Henning: Susegg, Skarpnes, Vegmo, Lysheim, Smolan, Sparbu, Mære spredt, Mære, Bjerkan, Kringla, Vist, Sørlia, Lerkehaug, Lø-Figga
  • Steinkjer sentrum: Sørsileiret, Midtbyen, Furuskogen, Skjeftejordet, Nordsileiret, Nordsihaugen, Alfheim/Skjervetrøa, Guldbergaunet, Svedjan, Fergeland, Tranabakkan
  • Egge: Steinvika, Bogen, Eggelia, Hegge, Heggesenget, Søndre Egge B og C-Skåtangen, Søndre Egge D og Lundflata, Søndre Egge E og Eggemarka, Kvamsenget, Gjævran, Byafossen, Asphaugen, Sunnan/Vatne
  • Beitstad: Moen, Bartnes, Solberg, Veldemelen sør, Veldemelen nord, Hjellosen, Sprova, Dalbygda, Røsegg, Jådåren
  • Kvam: Følling-Hatlinghus, Kne, Flekstad, Kvam, Rygg
  • Stod: Sunnan-Forr, Binde, Stod, Strinda, Hatling
  • Ogndal: Fagerheim, Skei, Røysing, Bruem/Overrein, Grøtan-Bodom, Vålen, Gaulstad
  • Malm: Vada, Nordberg, Kirkreit, Bratreit, Holdåsen, Malmo, Fossdalen, Ressem, Sundbygda, Tverås, Folladalen/Ystmark, Holden/Langvatnet
  • Verran: Sela, Follafoss østre, Follafoss vestre/Tua, Skjelstad, Verrastranda.

Historikk og kultur

Steinkjer er rik på fornminner med gravhauger, steinkretser (sirkulær samling steiner som markerer en grav) og bautasteiner på Eggevammen. Tingvoll og Helge (Helge betyr det ’hellige eidet’ ved Byafossen, Todnes og Skei i Sparbu. Ved Bardal og i Stod (Bølareinen) er det helleristninger både fra steinalder og bronsealder. På Mærehaugen var både gudehov og tingsted, nå står Mære kirke her, det er en steinkirke fra 1100-tallet med 310 plasser. På Egge ligger blant annet de gamle, kjente trøndergårdene Nordre Egge (som tilhørte Kalv Arnesson) og Gjevran. Egge museum på Eggevammen nord for sentrum har flere gamle hus fra distriktet.

Steinkjer kirke fra 1965 er tegnet av arkitekt Olav Platou og har bronsekrusifiks av Sivert Donali og glassmalerier og veggdekorasjoner av Jakob Weidemann. Kirken har 600 sitteplasser. Egge kirke; langkirke i tre med 330 sitteplasser, oppført i 1767. Malm kirke; langkirke i tre med 350 sitteplasser, oppført i 1886.

Navnet kommer av norrønt Steinker, demning eller brokar av stein, også brukt om oppdemming for fangst av fisk, for eksempel laks.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bartnes, Henrik: Det gamle Beitstaden : kommune- og allmenhistorie 1837-1904, 1969.
  • Bartnes, Henrik & Haakon Kvam: Beitstadboka : gårdshistoria, 1977-94, 3 b.
  • Bygdebok for Sparbu og Ogndal, 1983-94, 9 b.
  • Koldaas, Erling: Gjenreisning og vekst : hovedtrekk i Steinkjers historie fra 1940-1995, 1995, isbn 82-993470-0-9.
  • Nordgård, O.: Stod i fortid og nutid, 1914-20, 2 b.
  • Pedersen, Jac Wicklem: Steinkjer 100 år : 1857-1957, 1957.
  • Saxvik, Kjell: Handel og handelsmenn i gamle Steinkjer : trekk av byens handelshistorie, 1970.
  • Smedstad, Ingrid: Det var en gang – : funn og fornminner i Egge, 1992, isbn 82-992791-0-0.

Kommentarer (2)

skrev Audun Dybdahl

Hei!
Ved sammenslåingen med Verran fra 2020 endret Steinkjer kommunevåpen og overtok det som Verran hadde brukt, en jekt.

skrev Knut A Rosvold

Jeg vil be redaktøren skifte til Verrans tidligere våpen, da jeg ikke har mulighet til å gjøre det selv.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg