Steinkjer

Steinkjer har forholdsvis mye lavland og en stor del av dette er dekket av marin sand og leire, som gir god jordbruksjord. Skogkledde åser hever seg opp til 400–800 meter over havet, særlig i nordvest og øst; høyest når Brannheiklumpen (818 meter over havet) i nordøst. Helt øst i kommunen ligger et mindre område av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, som ble opprettet i 2004. En del av det tilliggende landskapsvernområdet Skjækra ligger også i kommunen.

Berggrunnen består overveiende av kambrosilur, men de østligste deler av Sparbu, Ogndal og Stod har grunnfjell. I de sørvestlige deler av kommunen, det vil si Verran, består berggrunnen er gneis i sør og vest, ellers omdannet grønnskifer og kalkstein med strøkretning nordøst–sørvest. I forbindelse med grønnskiferen og kalksteinen finnes betydelige mengder jernmalm langs en forkastning i strøkretningen.

Folkemengden økte frem til 1970-årene, men har siden ligget nokså stabilt. I tiårsperioden 2003–2013 økte folketallet med 4,8 prosent. I perioden 2010–2022 var veksten i folketallet 0,3 prosent mot 11,4 prosent i Trøndelag som helhet. Jordbruksområdene har en relativt tett bosetning. Steinkjer sentrum er det dominerende tettstedet, over 50 prosent av innbyggerne bor her. Andre mindre tettsteder er Sparbu, Malm, Follafoss, Mære og Velde (Vellamelen).

Selve bysentret Steinkjer ligger på en flat sandmo ned mot fjorden, på begge sider av Steinkjerelvas munning.Her ligger sentrumsfunksjoner med forretninger og kontorer, hoteller og jernbanestasjon. Ut mot sjøen på begge sider av sentrum ligger kontor- og industriområder og kaianlegg, men også moderne boligblokker. Mye av dette ligger på mudret grunn. På Sørsidleiret og Nordsidleiret, og oppover bak en moreneås som går i bue om sentrum, ligger boligområder. Steinkjersannan militærleir, som ble avviklet som militært område på begynnelsen av 2000-tallet er omgjort til boligområde for rundt 2000 mennesker.

Steinkjer var et handelssentrum allerede i vikingtiden, men er siden lite nevnt før på 1800-tallet. I 1857 ble Steinkjer ladested, basert på handel med trelast og jordbruksprodukter. I dag er Steinkjer først og fremst en administrasjonsby, blant annet som Trøndelag fylkes administrasjonssentrum, men også en betydelig handelsby. Industrien er i stor grad basert på produkter fra jord- og skogbruk, og næringsmiddel- og trevareindustri står for en vesentlig del av sysselsettingen. Byen har også en allsidig industri- og håndverksvirksomhet med blant annet transformatorfabrikk og husfabrikk. Sysselsettingen i kommunen fordeler seg slik (SSB 2020):

• Primærnæringer: 5,6 prosent
• Industri, produksjon, energi: 21,6 prosent
• Varehandel, hotell, restaurant, samferdsel, finans: 31,6 prosent
• Offentlig administrasjon, forsvar, sosialforsikring: 8,7 prosent
• Undervisning: 8,8 prosent
• Helse- og sosialtjenester: 21,1 prosent
• Personlig tjenesteyting: 2,6 prosent

Av innbyggerne var det 2661 som pendlet til annen kommune for arbeid, mens 2665 pendlet fra andre kommuner til Steinkjer for arbeid.

Steinkjer er en av landets største jord- og skogbrukskommuner med mange store bruk og særlig stor produksjon av korn og melk. Slik sett er det naturlig at Steinkjer ofte omtales som bygdenes by eller bygdebyen. Det beste jordbrukslandet ligger nord for Steinkjerfjorden og nordover i en senkning i terrenget gjennom den vestlige del av Egge. I dette området er det spesielt mye kornproduksjon. Kommunens samlede produktive skogareal er 852 935 dekar. I femårsperioden 2017–2021 ble det i snitt avvirket 114 461 m³ skog for salg per år.

Steinkjer har god forbindelse med distriktene rundt og landet for øvrig. Nordlandsbanen og E6 går gjennom Steinkjer. Alternative ruter til Trondheim kan være å følge Fv 720 fra Malm til Rørvik fergehavn i Indre Fosen, eventuelt Fv 761 til Straumen i Inderøy og videre Fv 755 via Leksvik til Vanvikan (hurtigbåt) eller Rørvik (ferge).

Lokaltogforbindelsen (Trønderbanen) til Trondheim. Like nord for sentrum tar Fv 17 av mot Namsos. Avstanden fra Steinkjer sentrum til Trondheim lufthavn Værnes er knapt 90 km og til Trondheim 120 km.

Etter etableringen av et samlet Trøndelag er fylkeskommunens administrasjon med rådmann plassert i Steinkjer (fylkesordførerfunksjonen ligger fortsatt i Trondheim). Statsforvalteren i Trøndelag holder til her, og det gjør også regionledelsen for NAV.

Deler av Landbruksdirektoratet er lagt til Steinkjer, det gjelder fagområdene innenfor økonomi, administrasjon, areal og skog.

Steinkjer hører til Trøndelag politidistrikt, Trøndelag tingrett og Frostating lagmannsrett.

Steinkjer samarbeider med Inderøy og Snåsa i regionrådet lnn-Trøndelagsregionen. Dette er et strategisk, politisk samarbeid og et samarbeid om tjenesteproduksjon innen områder hvor den enkelte kommune kan ha en utfordring med å løse dette alene.

Steinkjer kommune tilsvarer de ti soknene Beitstad, Egge, Følling, Henning, Kvam, Mære, Ogndal, Steinkjer, Stod og Verran i Stiklestad prosti (Nidaros bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Steinkjer til Inderøen fogderi i Nordre Trondhjems amt.

Steinkjer er rik på fornminner med gravhauger, steinkretser (sirkulær samling steiner som markerer en grav) og bautasteiner på Eggevammen. Tingvoll og Helge (Helge betyr det ’hellige eidet’ ved Byafossen, Todnes og Skei i Sparbu. Ved Bardal og i Stod (Bølareinen) er det helleristninger både fra steinalder og bronsealder. På Mærehaugen var både gudehov og tingsted, nå står Mære kirke her, det er en steinkirke fra 1100-tallet med 310 plasser. På Egge ligger blant annet de gamle, kjente trøndergårdene Nordre Egge (som tilhørte Kalv Arnesson) og Gjevran. Egge museum på Eggevammen nord for sentrum har flere gamle hus fra distriktet.

Steinkjer kirke fra 1965 er tegnet av arkitekt Olav Platou og har bronsekrusifiks av Sivert Donali og glassmalerier og veggdekorasjoner av Jakob Weidemann. Kirken har 600 sitteplasser. Egge kirke; langkirke i tre med 330 sitteplasser, oppført i 1767. Malm kirke; langkirke i tre med 350 sitteplasser, oppført i 1886.

Navnet kommer av norrønt Steinker, demning eller brokar av stein, også brukt om oppdemming for fangst av fisk, for eksempel laks.

Kommunevåpen: Båt med råseil og toppseil i sølv på blå bakgrunn. Det var tidligere Verran kommune sitt våpen og forestiller Verrans-jekta.

• Trøndelag
• Innherred

• Steinkjer kommune
• SSB: kommunefakta Steinkjer
• Visit Innherred
• Trønder-Avisa
• Steinkjer-avisa
• NORD universitet
• Politisk og valg

• Bartnes, Henrik: Det gamle Beitstaden : kommune- og allmenhistorie 1837-1904, 1969.
• Bartnes, Henrik & Haakon Kvam: Beitstadboka : gårdshistoria, 1977-94, 3 b.
• Bygdebok for Sparbu og Ogndal, 1983-94, 9 b.
• Koldaas, Erling: Gjenreisning og vekst : hovedtrekk i Steinkjers historie fra 1940-1995, 1995, isbn 82-993470-0-9.
• Nordgård, O.: Stod i fortid og nutid, 1914-20, 2 b.
• Pedersen, Jac Wicklem: Steinkjer 100 år : 1857-1957, 1957.
• Saxvik, Kjell: Handel og handelsmenn i gamle Steinkjer : trekk av byens handelshistorie, 1970.
• Smedstad, Ingrid: Det var en gang – : funn og fornminner i Egge, 1992, isbn 82-992791-0-0.
• Landsem, M. O.: Gårdshistorie for Malm 1600-1930, 1964