6. divisjon

Oppgavene har i hovedsak vært de samme, med et ansvar for den nasjonale landmilitære forsvarsevne i den nordligste landsdelen, inklusive å kunne lede egne og andre avdelinger i strid.

Divisjonen hadde ansvar for styrkeproduksjon innenfor og til egne avdelinger, med utdanning, forvaltning og oppsetting av disse. Sjef 6. divisjon førte kommando over de staber, skoler, avdelinger og institusjoner slå under divisjonen.

6. divisjon i moderne tid, under og etter den kalde krigen , var en organisasjon for å utvikle og lede det moderne landmilitære samvirkesystemet (combined arms), med alle funksjoner i én samvirkende struktur. 6. divisjon besto i hovedsak av mobiliserbare avdelinger, men med Brigaden i Nord-Norge (Brig N) som en stående avdeling på høy beredskap , og som hovedtyngden i divisjonen. Etter den kalde krigen, da Hæren ble sterkt redusert, ble Brigade Nord den operative kjerne i divisjonen, og er i all vesentlighet det som er igjen etter 6. divisjon som struktur. Divisjonen var organisert med en ledelse og stab, og de kamp- og støtteavdelinger som normalt inngår i en divisjonsoppsetting, med brigader og bataljoner som hovedelementer. Organisering og oppsetting endret seg mange ganger både før og etter andre verdenskrig, og etter den kalde krigen. Endringene var en følge av en rekke omorganiseringer av Forsvaret og Hæren , som dels var militært, dels økonomisk betinget, og alltid politisk besluttet. I perioder var divisjonen i praksis en divisjonskommando; et takisk ledelseselement for undergitte avdelinger. Mot slutten av, og etter, den kalde krigen var 6. divisjonskommando (6. divkdo) et slikt element, også som en del av 6. divisjon, til den ble nedlagt i 2009.

Inntil 1897 var det ingen militære avdelinger i Nord-Norge. Med innføringen av verneplikt i denne landsdelen dette året, ble de første avdelinger opprettet, under ledelse av Tromsø Stifts Distriktskommando, med generalmajor Frithjof Jacobsen som sjef, med ansvar for å bygge opp et landmilitært forsvar med feltavdelinger i landsdelen. Hovedkvarteret (standkvarteret) til det som så ble kjent som Tromsø Stifts Forsvar ble først lagt til Tromsø, men ble flyttet til Harstad i 1899. Samtidig fikk den navnet 6. brigade. Tromsø Stifts Forsvar besto av åtte kretskompani (Tromsø, Ranen, Salten, Bardo, Lofoten, Alten, Vefsen, Varanger).

Som følge av hærordningen av 1909 ble 6. brigade en operativ brigadekommando. Samme år ble landet delt inn i regimenter, og 6. brigade (deretter 6. divisjon) besto av IR 14 Sør-Hålogaland, IR 15 Nord-Hålogaland, IR 16 Troms og IR 17 Finnmark.

Distriktskommandoen satte først opp åtte avdelinger, i form av kretskomapanier, deretter to kretsbataljoner, og opprettet en underoffisersskole i Harstad, i 1899. Kretskompaniene fikk navn etter gamle distrikter i landsdelen: Vefsen, Ranen, Salten, Lofoten, Bardu, Troms, Alten og Varanger.

Ved unionsoppløsningen i 1905 besto styrkene av Nordland kredsbataljon og Tromsø kredsbataljon samt Alten kredskompani og Varanger kredskompani.

Divisjonen ble til i 1916, som 6. divisjon, men var i praksis en divisjonskommando, med fire regiment. Hærordningen av 1933 videreførte divisjonsstrukturen, men ikke IR 17, som ble oppløst. De to avdelingene der – Alta bataljon og Varanger bataljon – ble videreført som selvstendige bataljoner. Divisjonen besto da av tre regiment, ti bataljoner (åtte infanteri- og hjulryttere, én feltartilleri og én ingeniør) og 38 kompanier.

Etter hærordningen av 1933 besto 6. divisjon av følgende avdelinger direkte underlagt divisjonen:

• Sør-Hålogaland infanteriregiment nr. 14, med Vefsn, Rana og Salten bataljoner
• Nord-Hålogaland infanteriregiment nr. 15, med Ofoten, Lofoten og Vesterålen bataljoner
• Troms infanteriregiment nr. 16, med Trondenes, Bardu og Lyngen bataljoner
• Alta bataljon
• Varanger bataljon
• Garnisonskompaniet i Kirkenes
• Bergartilleribataljon nr. 3
• Hålogaland ingeniørbataljon
• Narvikdetasjementet (underlagt IR 15)
• 6. Divisjons skole

Norge hadde seks divisjoner da Norge ble overfalt i april 1940. Bare én av disse, 6. divisjon, ble mobilisert og satt inn i kampene som divisjon. Dette skyldes flere forhold, men for 6. divisjon lå forholdene godt til rette for mobilisering: Avdelingene var nylig øvd gjennom nøytralitetsvakten, og forsyninger var bygd opp. Divisjonen hadde dertil en dyktig ledelse i divisjonssjefen, generalmajor Carl Gustav Fleischer, og hans stabssjef, major Odd Lindbäck-Larsen. Divisjonssjefen hadde, og tok, ansvaret for forsvaret av Nord-Norge, også etter at den sørlige landsdelen var oppgitt og de norske avdelingene der hadde lagt ned våpnene.

Ved mobiliseringen i 1940 gikk 6. divisjon over til en krigsstruktur. Feltavdelingene ble lagt til 6. brigade og forvaltningsoppgaver til 6. distriktskommando, men operasjonen ble ledet fra 6. divisjonskommando, under general Fleischer.

Divisjonen mobiliserte rundt 12 000 mann, og ble engasjert i krigen allerede fra 9. april, ved angrepet på Narvik. Her kom det imidlertid ikke til kamp, idet sjefen for de norske styrkene, oberst Konrad Sundlo. Etter fullført mobilisering startet 6. divisjon en offensiv mot de tyske styrkene fra 24. april, og fikk etter en uke alliert støtte. Under slaget om Narvik var divisjonens styrker underlagt den franske generalmajor Antoine Marie Émile Béthouart, og kjempet i en fellesoperasjon sammen med britiske, franske og polske avdelinger. Disse ble satt inn mot tyske styrker ledet av generalmajor Eduard Dietl.

Med deltakelse av flere av divisjonens avdelinger ble Narvik gjenerobret 28. mai, men så oppgitt da de allierte styrkene ble trukket ut. De norske styrkene hadde ikke mulighet til å fortsette kampen, og 6. divisjon startet demobiliseringen 8. juni. Dermed opphørte også divisjonen, i likhet med resten av det norske forsvaret, å eksistere, før et forsvar ble reetablert i eksil.

6. divisjon hadde i alt 134 falne, hvorav 107 ble drept under kampene om Narvik.

Med oppbyggingen av en ny hærstruktur etter krigen, ble det opprettet nye distriktskommandoer. I Nord-Norge ble 6. divisjon erstattet av Distriktskommando Nord-Norge (DKN), i Harstad, fra 1946.

Med opprettelsen av Brigaden i Nord-Norge (Brig N) i 1953, var det behov for å styrke den operative ledelsen i landsdelen. Stortinget vedtok i 1953 å gjenopprette 6. divisjonskommando, under ledelse av oberstløytnant Bjørn Christophersen. Den ble opprettet i Sør-Norge, og i 1954 overført til Narvik. I 1959 ble den slått sammen med Brig N som Troms landforsvar (TLF), med TLF som kommando, og med territorielt ansvar for Troms, undelagt DKN, og med standkvarter i Heggelia. 6. divisjon ble nedlagt i 1963.

Med endringer i kommandostrukturen, og opprettelsen av Forsvarskommando Nord-Norge (FKN) i 1971, ble deler av DKNs stab integrert i denne, på Reitan. Dette førte til at Forsvaret gjenopprettet 6. divisjon i Harstad, med oppdrag å planlegge for ledelse av to eller flere brigader i felt. I praksis videreførte 6. divisjon dermed funksjonen til DKN, og i realiteten var 6. divisjon en divisjonskommando.

Da DKN ble reetablert, med landkommandøren som sjef, i Harstad i 1991, ble 6. divisjonskommando slått sammen med Troms landforsvar til den nye 6. divisjon. Denne ble da en såkalt integrert divisjon, tilpasset en mindre styrkestruktur og nye operative konsepter. Stortinget vedtok enstemmig å bruke tradisjonsnavnet 6. divisjon framfor det foreslåtte TLF/Div 6. divisjonen fikk da det samme territorielle ansvar som TLF hadde. Divisjonens hovedkvarter, med en generalmajor som sjef, ble lagt til Heggelia.

6. divisjon ble deretter utviklet med tre taktisk brigader: Brig N, Brig 5 og Brig 6. I 1996 opphørte Brigaden i Nord-Norge å være en oppsatt operativ enhet, og brigadens tre selvstendige garnisoner (Heggelia, Setermoen og Skjold) ble direkte underlagt 6. divisjon som dens utdanningsgarnisoner. Mens divisjonen tidligere hadde vært et ledelseselement, ble 6. divisjon med disse endringene en integrert avdeling med egne divisjonstropper. Divisjonen ble ikke bare Hærens største avdeling, men sto i realiteten for Hærens kampkraft.

Både forsvarspolitisk og operasjonelt var det ønskelig at Norge hadde kompetanse til å lede landstyrker på divisjonsnivå, både nasjonalt og i en alliert kommandokjede. Dette var en av årsakene til at 6. divisjon ble opprettholdt som divisjon, og øvd mot slutten av den kalde krigen.

Konseptuelle planer for å styrke divisjonen, kjent som Divisjon 2000, ble aldri realisert. De innebar en prioritert oppbygging av hæren i nord, innenfor rammen av 6. divisjon, mens realiteten ble at Hæren ble sterkt redusert etter den kalde krigen. Den største styrkereduksjonen skjedde i den sørlige landsdelen, og 6. divisjon ble derfor den største og tyngste del av Hæren, med tre brigader og divisjonstropper – til den ble nedlagt i 2002. Divisjonsnivået ble da oppgitt, og rammen for de gjenværende divisjonsavdelinger ble Brigade Nord, og en inntil videre videreført 6. divisjonskommando.