Bolærne fort

En kombinasjon av artilleri og miner skulle danne en ytre sperre av Oslofjorden mellom fortet på Bolærne og Rauøy fort på østsiden av fjorden. Disse skulle beskytte både Marinens hovedbase i Horten og hovedstaden. De første fire kanonene på Bolærne, alle 12 cm, var ferdig montert vinteren 1917. Kort tid senere var også anlegget på Rauøy klart til bruk.

Under okkupasjonsmaktens voldsomme utbygging av kystbefestninger gjennom andre verdenskrig ble denne sperrelinjen styrket. Etter andre verdenskrig ble den ytterligere forsterket med kystartilleri og minefelt, slik også det øvrige norske kystinvasjonsforsvaret ble under den kalde krigen.

På 1970-tallet ble Østre Bolæren, som det første av seks norske kystfort, oppgradert til tre teknisk avanserte Bofors 75 mm tårnkanoner slik Kystartilleriplanen av 1968 la opp til. Kanontypen var for sin tid effektiv og har maksimal skuddvidde på rundt 13 000 meter. Tårnkanoene er sprengt ned i fjell, i regelen tre etasjer under terreng. Fjellanleggene har integrert forlegning og mannskapene betjente både kanon og nærforsvar.

Forsvaret hadde anlegg på både Østre, Vestre og Mellom Bolæren, samt flere av de omkringliggende øyene. Administrasjon, forlegning og selve fortet er lokalisert til Østre Bolæren, som har anlegg og anleggsrester fra hovedsakelig tre perioder: Etableringen av fortet, tysk byggevirksomhet og en stor utbygging av nytt administrasjons- og forlegningsområde i 1990.

I henholdsvis 2004 og 2005 ble Vestre og Mellom Bolæren solgt til daværende Nøtterøy kommune. Fylkeskommunen overtok Østre Bolæren i 2004, og i 2005 kom også kommunen inn på eiersiden og den tok senere over alt.

Etter flere år ute av Forsvarets bruk ble endelig nedleggelse av Bolærne fort vedtatt 2006. Deler av fortet er vernet og utvalgte elementer i 75 mm-anlegget er planlagt fredet av Riksantikvaren.

• Bolærne