sabotasje

I fagene sikkerhet og sikring er sabotasje eksempel på hendelser som følge av ondsinnede handlinger og reiser derfor spesielle krav til risikovurderinger og risikoanalyser. Risikotilnærmingen betyr at vi ser på en mulig «ond» aktivitet og konsekvensene av denne aktiviteten opp mot verdiene som blir berørt, det vil si tap av liv, skade på materiell, utrygghet og angst hos de berørte og i befolkningen ellers.

En modell som anvendes i slike risikoanalyser er den såkalte trefaktormodellen. I denne modellen inngår en verdi-, en trussel- og en sårbarhetsvurdering. Til sammen utgjør de en helhetlig vurdering av risikoen, det vil sammenhengen mellom konsekvenser og sannsynligheter og en presentasjon av risikobildet. Dette blir i neste omgang retningsgivende for hvilke tiltak som en anbefaler å iverksette med hensyn til sikring av bygg og annen type beredskapstiltak. Denne type beregningsmodell blir benyttet som risikostyringsverktøy over hele verden. En norsk variant av trefaktormodellen kommer fram i veiledere fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste og Norsk Standard. I prinsippet kan trefaktormodellen anvendes både på ulykker og konsekvenser av alle typer ondsinnede handlinger.

Under enkelte arbeidskonflikter på 1800-tallet og tidlig 1900-tall benyttet fagforeninger sabotasje som politisk virkemiddel. Tanken var at arbeiderne derved kunne skade arbeidsgiverne effektivt, uten selv å bli rammet som ved en streik.

Under og etter andre verdenskrig ble sabotasje benyttet om handlinger som motstandsgrupper utfører for å skade en okkupasjonsmakt eller kolonimakt, eller som medløpere og spesielt utsendte sabotører foretar i forbindelse med et angrep mot et land. Et kjent norsk eksempel er tungtvannsaksjonen på Rjukan.

• sabotere
• sabotør
• sabotasje i Norge under andre verdenskrig