Sovjetiske soldater marsjerer inn i Finnmark
Høsten 1944 ble Finnmark frigjort fra tysk okkupasjon av sovjetiske soldater.
Sovjetiske soldater marsjerer inn i Finnmark
Av /Forsvarsmuseets bildearkiv.
Sovjetiske styrker i Finnmark

Sovjetiske soldater fra Den røde armé frigjorde Finnmark i oktober-november 1944.

Av /Riksarkivet.

Frigjøringen av Øst-Finnmark under andre verdenskrig ble gjennomført av sovjetiske soldater høsten 1944. Norge hadde siden våren 1940 vært okkupert av Nazi-Tyskland, men mot slutten av krigen ble det klart at de allierte kom til å vinne. De allierte bestod av en allianse av blant annet Storbritannia, USA og Sovjetunionen. I oktober 1944 angrep sovjetiske tropper fra den røde armé de tyske stillingene ved Ishavsfronten langs Litsa-elven øst for Petsamo, og rykket videre inn i Finnmark.

Etter å ha kjempet harde kamper med de tyske styrkene i Kirkenes, frigjorde de sovjetiske troppene byen og fortsatte framrykningen et stykke vestover fram til de stoppet opp ved Tanaelva. Samtidig pågikk den tyske tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms lenger vest. Mellom frigjorte områder i Øst-Finnmark og områdene tyskerne fortsatt hadde kontroll over, oppstod det et ingenmannsland.

For resten av Norge kom frigjøringen først 8. mai 1945.

Bakgrunn

Det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941, operasjon Barbarossa, hadde også en frontlinje via norsk territorium. Norges østgrense var på dette tidspunktet fremdeles mot Finland. Selve grensen som følger Pasvikelva og Grense Jakobselv, er i alt 196 kilometer lang. Allerede fra første stund etter at kampene i Sør- og Nord-Norge var over i juni 1940, ble det klart at Nazi-Tyskland ville markere revir østover. 17. juni var Josef Terboven i Kirkenes og heiste hakekorsflagget, og i løpet av sommeren 1940 tok tyske SS-tropper over grensevaktholdet, som fram til da var blitt utført av norske styrker.

Forberedelsene til det tyske angrepet på Sovjetunionen helt i nord begynte med at tyske styrker rykket østover fra Norge inn i Finland samme dag som operasjon Barbarossa ble iverksatt i juni 1941. Deler av troppene gikk i stilling for å sikre Petsamo, mens de øvrige grupperte seg for angrep. Da de tyske styrkene krysset grensen til Sovjetunionen en uke senere, nærmere bestemt klokken 03.00 natt til den 29. juni 1941, var det altså fra finsk territorium. Målet på dette frontavsnittet var å ta Murmansk, en operasjon som hadde kodenavnet Platinfuchs (platinarev). Det viste seg imidlertid snart at dette målet var uoppnåelig, og fronten kom i stedet til å løpe langs elven Litsa – som ble nådd den første uken – der den frøs fast, også bokstavelig talt, i mer enn tre år.

Noe større suksess hadde det tysk-finske angrepet lenger sør, operasjon Polarfuchs (polarrev), som hadde mål om å rykke fram til Kandalaksja ved Kvitsjøen. Imidlertid stanset framrykningen også her opp på et nokså tidlig tidspunkt, etter erobringen av landsbyen Salla i en operasjon der både tyske og finske styrker deltok. Da de nordligste tyske framstøtene under operasjon Barbarossa ble iverksatt, skjedde dette dermed i samarbeid med Finland. Det finske motivet var å søke revansj etter det smertelige tapet i vinterkrigen året før. På finsk side blir krigshandlingene i 1941–1944 omtalt som «fortsettelseskrigen», det vil si som en fortsettelse av vinterkrigen 1939–1940. Operasjonene finske styrker utførte sammen med det tyske Wehrmacht blir dessuten fra finsk side beskrevet mer som et «våpenfellesskap» snarere enn som en allianse.

Etter at framrykningen sommeren og tidlig på høsten 1941 var stanset opp, beveget frontlinjene seg lite på Polarfronten. Likevel blåste vinden bare én vei, og etter tre års stillingskrig, ble det i 1944 stadig mer tydelig at sovjetiske styrker kom til å gå til angrep. Finske fredsfølere overfor Sovjetunionen tidlig i 1944 hadde ikke gitt resultater, og etter at de sovjetiske troppene i januar hadde klart å bryte beleiringen av Leningrad, lå alt til rette for et framstøt lenger nord. Den påfølgende sovjetiske offensiven mot Karelen samme sommer førte på ny til militær og politisk bevegelse, og 19. september godtok Finland en avtale med sovjetiske myndigheter. Den innebar også at de finske styrkene skiftet side og forpliktet seg til å vende seg mot sine tidligere våpenbrødre.

Tvangsevakueringen

Tvangsevakuering av Finnmark
Omtrent samtidig som sovjetiske soldater rykket inn fra øst, begynte tyskernes tvangsevakuering av Finnmark og Nord-Troms. Tvangsevakueringen og nedbrenningen skulle bremse den røde armés frammarsj i Finnmark. Bildet viser en strøm av flyktninger forlate landsdelen.
Av /NTB.

Da var de tyske operasjonene Birke (bjørk) og Nordlicht (nordlys) allerede i gang. Disse operasjonene innebar en tilbaketrekning av hele 20. Gebirgsarmee (tidligere Armee Lappland), bestående av mer enn 200 000 mann ledet av generaloberst Lothar Rendulic, til Lyngenlinjen, som strekker seg fra bunnen av Lyngenfjorden i Troms og sørover til den finske grensen. Den tyske strategien var å innta forsvarsposisjoner her for å trygge Narvikområdet lenger sør. Etter at generaloberst Eduard Dietl omkom i en flyulykke i juni samme år, hadde Rendulic overtatt kommandoen over 20. Gebirgsarmee. Han kom fra tjeneste på Balkan, der han hadde gjort seg skyldig i atskillige krigsforbrytelser.

Det skulle snart vise seg at oppgaven med å trekke alle tyske styrker tilbake fra Finland og inn i Nord-Norge innebar enorme vanskeligheter. Ikke bare omfattet den forflytningen av flere hundre tusen soldater med utstyr og flere tusen krigsfanger, men operasjonen skulle finne sted mens vinteren nærmet seg, og det i områder der veiene var få og dårlige.

Tyske vanskeligheter var én ting. For både de sovjetiske krigsfangene og for lokalbefolkningen var situasjonen langt verre. Fra tysk side var det besluttet å benytte «den brente jords taktikk». Grunnlaget var et «Führerbefehl» datert 28. oktober, som i realiteten var rikskommissær Josef Terbovens verk. Han hadde selv foreslått en slik løsning overfor Adolf Hitler. Hele den norske befolkningen i Finnmark og Nord-Troms skulle bli evakuert vestover. I begynnelsen foregikk dette som et frivillig tilbud, men frivilligheten ga få resultater.

Løsningen var tvangsevakuering etter den nevnte ordren fra Hitler, og norske nazimyndigheter under politiminister Jonas Lie og sosialminister Johan Lippestad skulle bidra til gjennomføringen. Evakuering var imidlertid bare en del av tiltaket. Landsdelen skulle bli lagt helt øde, og, som det sto i ordren, «medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass».

Frigjøringen

Gruvene ved Bjørnevatn
Store deler av sivilbefolkningen søkte tilflukt i gruvene ved Bjørnevatn i Sør-Varanger under sluttkampene i 1944. På bildet kommer flyktningene ut, og møtes av sovjetiske soldater.
Gruvene ved Bjørnevatn
Av /Forsvarsmuseets bildearkiv.
Frigjøringen av Kirkenes
Sovjetiske soldater og nordmenn fotografert i forbindelse med firgjøringen av Kirkenes.
Av /Riksarkivet.

Operasjon Nordlicht ble iverksatt den 3. oktober 1944, men de tyske styrkene var knapt kommet i bevegelse før den 14. sovjetiske armé gikk til angrep med 100 000 mann den 7. oktober. Angrepet ble innledet med et voldsomt artilleribombardement, før sovjetiske infanteristyrker rykket fram i et forsøk på å omringe de 56 000 tyske soldatene ved Litsa-fronten og tilintetgjøre de tyske avdelingene i et knusende slag.

14. armé tilhørte Den karelske front, som ble ledet av marskalk Kirill A. Meretskov. Armeen ble på sin side ledet av generalløytnant Vladimir I. Sjtsjerbakov, og 14. armé hadde på dette tidspunkt dannet tre korps med i alt seks divisjoner og åtte brigader. I tillegg kom marineinfanteri og andre styrker som samlet utgjorde en formidabel overmakt.

10. oktober klarte sovjetstyrkene å komme rundt og vest for Rybatsjijhalvøya (Fiskerhalvøya). 13. oktober falt Petsamo (Petsjenga), og veien mot norsk territorium var nå ikke lang. De første sovjetsoldatene krysset norskegrensen 19. oktober. Hovedframstøtet kom over Korpfjellet. Derfra kunne man følge en vei ned til den lille grenda Tårnet ved Jarfjorden. Et annet framstøt kom lenger sør, ved Holmfoss i Pasvik. 22. oktober ble Tårnet erobret etter innbitte kamper, og dermed falt også den viktige kraftstasjonen som forsynte Kirkenes med strøm.

Framrykkingen fortsatte fram til slaget om Kirkenes 25. oktober, da sovjetarmeen kjempet seg inn i en istykkerskutt og brennende by. Den tyske garnisonen på 5000 mann ble beseiret, og trakk seg tilbake. Fra gruvene i Bjørnevatn kom nå en hardt prøvet lokalbefolkning etter hvert ut av gruvegangene, der nesten 4000 sivile hadde søkt tilflukt i tre uker. Tyskerne rakk ikke å gjennomføre den brente jords taktikk i Kirkenes. Det var heller ikke nødvendig. Da kampene stilnet, sto bare 23 hus igjen. For de sovjetiske styrkene gikk ferden videre vestover. Høybuktmoen ble erobret, og de siste trefningene foregikk omkring Varangerbotn, der tyske styrker fra Varangerfjordens østside holdt på å bli avskåret på sin retrett langs riksvei 50. Ved Tanaelva stoppet den sovjetiske offensiven. Tyskerne hadde sprengt broen, men en mindre styrke krysset likevel elven og tok seg 7. november fram til Rustefjelbma på vestsiden.

Militært sett nådde den sovjetiske offensiven likevel kun delvis sine mål, ettersom de tyske troppene trakk seg tilbake i god orden og det ikke lyktes sovjeterne å hindre tilbakemarsjen ved å omringe og tilintetgjøre de tyske avdelingene. Dermed kunne de tyske avdelingene fortsette sin ferd vestover før vinteren kom, mens de etterlot seg et stadig større ingenmannsland. Den militære trusselen mot sovjetisk territorium var imidlertid ikke lenger til stede på dette frontavsnittet, og styrkene ble derfor i stor grad forflyttet for å settes inn på avgjørende frontavsnitt i forbindelse med sluttkampene på kontinentet. Frigjøringen av norsk territorium hadde kostet. Det har i ettertid vært forsøkt å kvantifisere tapene, men tallene må sies å være anslag. Ett sovjetisk tall sier 15 000 egne falne under det siste felttoget, uten å presisere hvor mange som falt på norsk jord.

Administrasjon av frigjorte områder

De frigjorte områdene representerte en særskilt utfordring for de lovlige norske myndighetene. Den sovjetiske offensiven kom så raskt at planer for en norsk administrasjon ikke var ferdig utformet. Likevel ble det sendt av gårde en symbolsk styrke med krysseren «Berwick» til Kirkenes via Murmansk. 10. november kunne «den norske militærmisjon» rykke inn i Kirkenes. I underkant av 300 mann fra 2. bergkompani samt noen observatører utgjorde bare en dråpe i havet. Selve operasjonen, ledet av oberst Arne D. Dahl, hadde fått det megetsigende navnet Crofter eller «husmann».

Selv om den sovjetiske velviljen var stor, var de praktiske problemene svært mye større. Til en landsdel som manglet alt, hadde man med seg bare en brøkdel av de forsyningene det var behov for. Dette uoverstigelige gapet mellom behov og tilgjengelige ressurser skapte merkbare problemer, og den gjensidige forståelse mellom «frigjørere» og «frigjorte» ble også satt på tallrike prøver i tiden som fulgte. Forholdet til de sovjetiske frigjøringsstyrkene og lokalbefolkningen var likevel hele tiden godt. På politisk hold var det imidlertid betydelig usikkerhet. En uuttalt bekymring for at den store naboen i øst skulle gjøre seg mer varig gjeldende på norsk territorium, viste seg imidlertid å være uten hold. Gradvis ble det bygd opp en norsk administrasjon på frigjort område, og konfliktene som hadde oppstått den første tiden, dempet seg.

I Vest-Finnmark oppsto en spesiell situasjon. På Sørøya hadde et stort antall mennesker unndratt seg evakueringen og holdt seg skjult blant annet i huler flere steder på den store, men uveisomme øya. Mange ble evakuert østover under svært vanskelige forhold, men fremdeles var det mellom 700 og 800 innbyggere igjen på øya. Forholdene var kritiske, og norske myndigheter fikk utvirket at fire britiske destroyere ble sendt til området for å evakuere befolkningen. Den 15. februar 1945 kom britene, og 506 flyktninger – menn, kvinner og barn – ble fraktet til Skottland via Murmansk under dramatiske omstendigheter.

Det norske militære nærværet ble gradvis bygd opp i området. Polititropper ble også overført fra Sverige. Norsk-amerikaneren Bernt Balchen fløy inn blant annet et større antall fra Kallax i Nord-Sverige til Høybuktmoen. Samlet sto etter hvert om lag 3000 mann, en liten brigade, i landsdelen vinteren 1944–1945. Selv om de tyske styrkene hadde trukket seg vestover og inntatt posisjoner i Lyngen–Skibotn-området, drev de likevel begrensede operasjoner østover. Ved enkelte anledninger kom det til trefninger med både norske og finske styrker. Det skjedde også at nordmenn kom i kamp med hverandre. Norske SS-soldater ble sendt til Finnmark som kjentmenn for tyske jaktkommandoer. Den 6. mai 1945, to dager før den tyske kapitulasjonen, utførte tyskere en massakre på seks norske sivilpersoner på Hopseidet. I Nürnbergprosessen etter krigen ble Rendulic frikjent for sine ugjerninger i Finnmark. Drapsmennene fra Hopseidet ble stilt for tysk rett i 1969 – og frikjent.

Betydning

Frigjøringen av Finnmark ble også den mest dramatiske perioden i norsk krigshistorie. Materielt sett representerte ødeleggelsene i vår nordligste landsdel en katastrofe som satte sitt langvarige preg på etterkrigstiden. Ingen annen del av landet opplevde ødeleggelser i et slikt omfang. Foruten 11 000 bolighus ble tusenvis av driftsbygninger, skoler, forretninger og annet fullstendig rasert. Alt som kunne tenkes å komme befolkningen til nytte, ble brent og sprengt. Dette inkluderte også ødeleggelse av veier og kaianlegg og annen infrastruktur. Den tvangsmessige evakuering av 50 000 mennesker gjorde katastrofen komplett.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg