torpedo

Torpedo

Av /Store norske leksikon ※.

Torpedo er et selvdrevet, sylinderformet undervannsvåpen som anvendes av undervannsbåt, overflatefartøy, fly og helikopter. Torpedoer anvendes også i stasjonære anlegg. Ved kystbefestninger og havneforsvarsanlegg finnes torpedobatterier som vanligvis er innsprengt i fjell.

Faktaboks

uttale:
torpˈedo
etymologi:
fra navn på fiskearten elektrisk skate, av latin ‘stivhet, lammelse’.

Virkemåte

En vanlig torpedo er omkring seks meter lang, har en diameter på 53 centimeter og veier omkring 1400 kilogram. Den har forrest et hode, stridshode, som inneholder omkring 260 kilogram sprengstoff og tennapparat for anslag og/eller magnetisk avfyring. Aktenfor hodet er en luftbeholder i stål beregnet på et lufttrykk på inntil 200 kilogram per kvadratcentimeter. Herfra leveres luft til maskinen, som vanligvis er en firesylindret, semidiesel stjernemotor. I balanserommet er beholdere for dieselolje og smøreolje samt regulerbart hydrostatisk dybdeapparat. Gyrorommet inneholder et trykkluftdrevet gyroskop som kan settes for rett kurs eller innstilles for vinkling eller kursforandringer etter på forhånd fastsatte, utløpne distanser. En trykkluftdrevet styremaskin overfører gyroens og dybdeapparatets impulser til side- og dybderorene, som sitter aktenfor de to kontraroterende propellene. Propellakselen er hul og tjener også som eksosavløp.

På mindre fartøyer ligger torpedoene i fastmonterte enkeltrør vinklet utad fra fartøyets midtlinje. På større fartøyer, for eksempel jagere, ligger de i svingbare torpedokanoner med opptil fem parallelle rør. Utskytning skjer med kruttladning. Undervannsbåter fører vanligvis torpedoene i innvendige rør i baugen. Utskytning skjer med trykkluft. Ved angrep skytes torpedoen ut i en viss vinkel foran målet, bestemt av målets kurs og fart og torpedoens fart. For å kompensere for eventuelle forandringer i målets kurs og fart skytes torpedoene i salver fra to til åtte med en vifteformet spredning. Torpedoens fart og distanse reguleres ved hjelp av luft- og drivstofftilførsel. Settes torpedoen til 35 knop, vil maksimum distanse bli omkring 20 000 meter, og ved 23 knop omkring 28 000 meter.

For øvelsesskyting erstattes stridshodet med et vannfylt blåsehode. Torpedoen settes til å gå vel under målfartøyets dypgående, og ved utgått distanse tømmes blåsehodet ved hjelp av trykkluft og torpedoen kommer opp til overflaten.

Målsøkende torpedoer er det mest effektive våpen mot undervannsbåter; de kan skytes ut fra overflatefartøyer og undervannsbåter, og slippes fra fly eller helikoptre. Styrte torpedoer kontrolleres ved at elektriske styreimpulser sendes gjennom en tynn ledning, som samtidig vikles av fra spoler i torpedoen og fartøyet. Moderne torpedoer har både styring og innebygd målsøker. Torpedoen blir styrt av skytende fartøy til den er i nærheten av målet, undervannsbåt eller overflatefartøy, hvor målsøkeren overtar og styrer den til treff i målet. Torpedoen melder tilbake til skytende fartøy når den har kontakt med målet og selv kan overta styringen.

Det vanligste torpedokaliber er 53 centimeter, men varierer fra 32,4 centimeter til 65 centimeter. Den minste diameteren har den amerikanske Mk 46. Denne torpedo brukes blant annet i minesystemet CAPTOR (av engelsk enCAPsulated TORpedo) hvor torpedoen utløses fra minefeltet og søker mot målet.

I Norge brukes torpedoen DM2A3 på undervannsbåtene i Ula-klassen. Den er trådstyrt og utstyrt med målsøker. Den brukes både mot overflatefartøy og undervannsbåter. I tillegg brukes den lette torpedoen Sting Ray på patruljeflyet Orion og på helikopteret NH90.

Historikk

Torpedo var opprinnelig betegnelsen på en mine utviklet av amerikaneren Robert Fulton omkring 1805. Den var forutsatt å drive ned på målet. Senere fikk man stangtorpedoen, en sprengladning ført på en lang stang i fartøyets baug, og derfor vel så farlig for egen besetning som for fienden. Slepetorpedoer som ble trukket på samme måte som fiskeredskapet oter, var også i bruk.

Den moderne torpedoen er en videreutvikling av en torpedo konstruert i Fiume i Østerrike i 1866 av den britiske ingeniør Robert Whitehead på basis av arbeid utført av orlogskaptein Lupis fra den østerriksk-ungarske marine. I 1870 oppnådde en slik torpedo en fart av åtte knop, og rekkevidden var 400 meter.

Under og etter andre verdenskrig er det utviklet en rekke andre typer torpedoer. Den elektriske torpedoen drives med elektromotor og akkumulatorbatteri. Denne torpedo har ingen avslørende boblebane, men fart og rekkevidde har større begrensninger enn for den vanlige luft/semidiesel -torpedoen. En relativt ny type torpedo benytter et fremdriftssystem hvor en av komponentene er høykonsentrert hydrogenperoksid H2O2. Mest kjent av denne typen er den amerikanske Mk 48 som er 5,84 meter lang og som med et stridshode på 295 kilogram sprengstoff kan styres eller søke ned til en dybde på over 900 meter. Farten er 55 knop og rekkevidden 50 kilometer.

Torpedoen var hovedvåpenet på torpedobåter og undervannsbåter. I de senere årene er det imidlertid blitt vanligere at disse fartøystyper fører både torpedoer og missiler. Det er også utviklet et amerikansk kombinert våpen, som fra overflatefartøy ved hjelp av rakettmotor skytes ut i luftbane, hvoretter torpedoen dykker og begynner søk etter undervannsbåten. Det samme system kan også anvendes til utskytning av synkeminer.

Norge var relativt tidlig ute med å ta i bruk torpedoer. Marinen opprettet et torpedovesen i 1870, og bestilte det som var verdens første torpedobåt i 1873. Marinen produserte også egenutviklede torpedoer, den første i 1919. Det ble også utviklet en flytorpedo i Norge i 1932. Etter andre verdenskrig har Norge kjøpt inn torpedoer fra andre land.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg