kampene i Midt- og Nord-Norge i 1940

Den tyske invasjonen av Norge og Danmark under andre verdenskrig begynte 9. april 1940. Da angrep Tyskland begge landene i det som ble kalt «Operasjon Weserübung». De allierte – landene som kjempet mot det nazistiske Tyskland – var oppsatt på å demme opp for det tyske stormløpet nordover mot Narviks isfrie malmhavn. Britiske og franske elitestyrker skulle stanse tyskerne, for så å presse dem sørover. Det skulle vise seg å være alt annet enn enkelt.

Som en del av Operasjon Hammer (den allierte aksjonen for å ta Trondheim) ble 350 britiske soldater landsatt i Namsos 14. april. Sjefen for styrkene som hadde fått navnet Mauriceforce, general Adrian Carton de Wiart, ankom dagen etter. I løpet av de neste dagene var hele den britiske 146. brigade på plass, og 19. april ankom den franske 5. halvbrigade med alpejegere under ledelse av generalløytnant Sylvestre-Gérard Audet (1883–1972). De Wiart var en hardbarket soldat med lang stridstjeneste bak seg. Han la stor vekt på at troppene og utstyret skulle være gjemt, og at all forflytning skulle skje om natten. Han visste at hvis de ble oppdaget, ville tyskerne umiddelbart bombe Namsos og de omkringliggende områdene. Hans bestrebelser fungerte, og styrkene forble uoppdaget av tyskerne helt til nyhetsbyrået Reuters med stor iver og glede kunne meddele den norske befolkningen at den britiske unnsetningsstyrken var landsatt i Namsos.

Tyskerne svarte med å bombe Namsos sønder og sammen. Hoveddelen av byen besto av trehus, hvorav de fleste brant ned. Mye av ammunisjonen og utstyret til Mauriceforce ble også ødelagt under bombingen. De Wiart sendte styrkene sine ut så fort som mulig. De beveget seg raskt sørover og gikk i stilling sammen med norske avdelinger ved Verdalsøra. De norske avdelingene ble satt i reserve – bare noen få skiavdelinger ble brukt der det var nødvendig, og ble plassert bak de engelske i Grong, Steinkjer og ved Snåsavatnet. De Wiart var ikke klar over at Operasjon Hammer var i ferd med å bli avblåst. Hans mål var derfor fremdeles å rykke sørover mot Trondheim som den nordre armen av «knipetangsmanøveren».

Øst for Trondheim, ved Værnes, holdt Hegra festning fremdeles stand. Da major Hans Reidar Holtermann og 200 mann inntok det nedlagte fortet, var planen å holde ut til Mauriceforce kom dem til unnsetning. Det skulle vise seg at hjelpen aldri kom, men fortet holdt ut mot tysk beleiring til det kapitulerte 5. mai.

Etter at isen gikk innerst i Trondheimsfjorden og Beitstadfjorden, sto styrkene ved Verdalsøra og østover til Stiklestad i fare for å bli avskåret. 21. april angrep tyskerne stillingene ved Verdalsøra i front samtidig som det ble landsatt tyskere ved Hylla litt lenger vest og nærmere Steinkjer. Situasjonen ble snart uholdbar for de norske og britiske soldatene, som trakk seg raskt tilbake mot Stiklestad. Omtrent samtidig hadde tyske bergjegere gått i land ved Kjerknesvågen på Inderøy i Beitstadfjorden. Tyskerne delte seg i to grupper som dro henholdsvis nordover mot Vist og østover mot Straumen. På grunn av tyskernes mangel på transportkjøretøy rakk britene å gå i stilling sør for Vist før tyskerne nådde dit. Tyskerne gikk på med artilleri og fly, slik at de britiske soldatene måtte trekke seg tilbake til Vist i løpet av ettermiddagen. De britiske og norske styrkene var presset tilbake til Stiklestad i øst og Vist i nord. Tyskerne gikk nå til bombeangrep på Steinkjer. I løpet av kort tid ble nesten hele byen ødelagt, hvorav mye var trebebyggelse som brant ned.

Styrkene ved Vist begynte å falle tilbake, slik at britene som holdt veien mellom Sparbu og Mære, ble avskåret fra retrettmuligheten til Steinkjer. De måtte trekke seg tilbake til Fisknes i øst. De allierte soldatene strømmet nordover fra de framrykkende tyskerne. De passerte gjennom Steinkjer og samlet seg ved Beitstad. Flere av de britiske avdelingene som var blitt avskåret, måtte gå lange omveier i meterdyp snø. Noen av dem kavet seg fram i over 40 timer uten å miste en eneste mann.

I Namsos-området var situasjonen håpløs, og 28. april besluttet den britiske og den franske regjeringen å evakuere soldatene sine. De norske styrkene ble ikke informert om dette før 5400 britiske soldater var om bord på skipene. 6. mai inntok tyskerne Namsos og Grong, dagen etter at de norske styrkene i området hadde kapitulert.

Etter evakueringen av Sickleforce og Mauriceforce ble det besluttet å opprette forsvarslommer i området rundt Mosjøen og Bodø for å hindre at de tyske styrkene i Narvik fikk støtte sørfra. Det første kompaniet ble landsatt ved Mo 4. mai. Dagen etter kom to kompanier til Bodø. I alt besto styrken av 270 mann og 20 offiserer. Dette var selvstendige kompanier som i stor grad skulle klare seg på egen hånd over lengre tid og ha kontakt bare med lokalbefolkningen. Disse styrkene kunne etter hvert bli sett på som kommandosoldater, som vi kjenner fra senere operasjoner.

Styrken hadde fått navnet Scissorsforce og ble ledet av den britiske obersten Colin McVean Gubbins (1896–1976). Den startet marsjen sørover 8. mai og trakk så langt sør som til Fellingfors 40 kilometer sør for Mosjøen. Her gikk de sammen med to norske bataljoner, hvorav én var evakuert fra Namsos etter evakueringen der. Tyskerne som hadde inntatt Grong, fortsatte nå marsjen nordover og møtte styrkene ved Fellingfors 10. mai. Tyskerne ble først overrasket og mistet noen menn, men fikk etter hvert samlet seg og gått til motangrep. Utover dagen ble presset så stort på den britisk-norske styrken at den falt tilbake til Mosjøen.

Samtidig hadde tyskerne iverksatt Operation Wildente, som gikk ut på å landsette soldater ved Hemnesberget. Soldatene skulle bli fraktet fra Trondheim med det norske dampskipet «Nord-Norge». I tillegg skulle 70 soldater ankomme luftveien med sjøfly. Om operasjonen lyktes, ville retretten for styrkene sør for Finneid være avskåret. Under operasjonen ble «Nord-Norge» senket av de britiske skipene «Carlisle» og «Zulu», men først etter at soldatene var satt i land. Gubbins’ soldater, som befant seg sør for Finneid, ble nå evakuert via sjøveien til Bodø, og området ble oppgitt, til nordmennenes store fortvilelse.

Styrkene som var igjen nord for Finneid, ble presset tilbake og opptok nye stillinger ved Stien, Lundenget og i Mo. Tyskerne presset hardt på, og ved én anledning omgikk de stillingene ved Stien. Her ble de møtt av blant annet en gruppe svenske frivillige som ga solid motstand. Tyskerne drev de britiske soldatene ut av stillingene, og britene mistet nesten 70 mann i kampene sør for Mo. Britene måtte stadig trekke seg tilbake og gå i nye stillinger i Krokstrand, Viskiskoia og Storfjord etter hvert som tyskerne presset på. Ved Pothus fikk infanteristene på bakken uventet støtte fra tre Gloster Gladiator-fly som var stasjonert på Bardufoss og hadde Bodø som base. I to dager raste harde kamper, og det falt mange britiske og tyske soldater.

De britiske stillingene var veldig hardt presset, og mennene hadde problemer med å komme seg unna. De trakk seg gradvis tilbake og benyttet anledningen til å fullføre retretten og komme seg helt tilbake til Bodø-halvøya under et av flyangrepene fra Gloster Gladiatorene. Der ble de evakuert med orlogsfartøyer, mens nordmennene ble ført ut med fiskebåter og andre småbåter. 27. og 28. mai ble Bodø bombet av mer enn 30 tyske fly. Nesten 800 hus ble ødelagt, og 15 sivile ble drept. Dette var avslutningen på kampene sør for Narvik.

Slaget om Narvik skiller seg ut fra den tyske invasjonen av Sør-Norge ved at de norske og allierte styrkene gjennomførte offensive operasjoner over tid, de hadde sjøherredømme og tallmessig overlegenhet på land og innledningsvis også i luften.

Narvik var strategisk viktig for Tyskland og de allierte på grunn av utskiping av jernmalm fra de svenske gruvene i nord, siden Bottenviken fryser til om vinteren. For Tyskland var særlig jernmalmen viktig for krigsindustrien, dermed ble det viktig for de allierte å hindre denne transporten til Tyskland. Samtidig var også jernmalmen viktig for den britiske krigsindustrien.

Angrepet på Narvik var starten på 62 dager med kamper. På land var det mellom 8000 og 10 000 norske soldater, cirka 25 800 allierte og opp mot 6000 tyske soldater. Ikke alle disse styrkene var involvert i kampene samtidig.

Tyske styrker tok kontroll over Narvik og flere områder rundt 9. april. Fire dager senere klarte de norske styrkene å stanse den tyske fremrykningen ved Lapphaugen, i luftlinje cirka 33 kilometer nordøst for Narvik. Samme dag nedkjempet den britiske marinen de siste tyske jagerne og en ubåt i Ofotfjorden ved Narvik, og opprettet alliert sjøherredømme. Dette førte til at den tyske styrken på land var isolert og måtte belage seg på etterforsyninger fra fly og noe med tog gjennom Sverige.

Norske styrker startet en offensiv mot områdene under tysk kontroll 24. april, og fra 30. april var også allierte soldater med i denne offensiven. Narvik ble gjenerobret 28. mai i en kombinert operasjon mellom de allierte og nordmenn. Byen ble ikke holdt lenge. De allierte styrkene hadde på dette tidspunktet fått ordre om å trekke seg ut for å delta i kamper på kontinentet, og 8. juni forlot de siste styrkene Nord-Norge. Samme dag startet de norske styrkene å trekke seg tilbake, for så å bli demobilisert. Ved midnatt mellom 9. og 10. april inntrådte våpenstillstand, og 10. juni kapitulerte de norske styrkene i Nord-Norge.

• Les mer om slaget om Narvik

• andre verdenskrig
• de allierte
• kampene i Sør-Norge i 1940
• Norge under andre verdenskrig
• Norges forsvar under andre verdenskrig
• slaget om Narvik
• Weserübung – Tysklands angrep på Norge i 1940

• Narvik Krigsmuseum