Asbjørn Sunde

Sunde var født i Rørvik i Vikna. Han vokste opp i fattige kår som sønn av en skomaker og lokal arbeiderpartimann i Kopervik på Karmøy. Seksten år gammel gikk han til sjøs, og året etter vervet han seg for seks års tjeneste ved Marinens sjømilitære korps i Horten. Etter flere disiplinærovertredelser fikk Sunde avskjed på grått papir. Han fikk hyre på flere skip, men konflikter med skipsbefal ga han snart et renommé som bråkmaker og revolusjonær oppvigler, og i 1933 ble han svartelistet. Sunde ble værende i Horten hvor han to år tidligere hadde giftet seg. I 1932 ble han medlem av Norges Kommunistiske Parti (NKP). Som arbeidsledig i Horten engasjerte han seg sterkt i lokale sosialpolitiske saker.

Sunde ble også sterkt involvert i arbeiderbevegelsens politiske og ideologiske kamp mot fascismen (se antifascisme), og på midten av 1930-tallet kom han i kontakt med representanter for Den kommunistiske sjømanns- og havnearbeiderunionen (ISH). Dette revolusjonære fagforbundet ble snart et subversivt verktøy for den sovjetiske etterretnings- og sikkerhetstjenesten, NKVD. Som en av de første norske spaniafrivillige vervet Sunde seg for å delta i den spanske borgerkrigen på republikkens side mot Francisco Francos styrker. Oppholdet i Spania varte fra januar 1937 og frem til sommeren 1938. Sunde tjenestegjorde først som ambulansesjåfør, men ble senere overført til en avdeling for spesialoperasjoner bak fiendens linjer.

Da Sunde returnerte fra Spania, flyttet han til Oslo sammen med hustruen Astrid og sønnen Rolf. Sunde var da tilknyttet Wollweber-organisasjonen, et hemmelig NKVD-styrt nettverk for sabotasje mot tysk og tyskvennlig skipsfart. Denne organisasjonen var virksom i en rekke større havnebyer i Nordvest-Europa, og høsten 1938 ble Sunde, med dekknavnet «Osvald», leder for den norske delen. Fra 1939 arbeidet også organisasjonen med forberedelser til sprengningsaksjoner mot havner og jernbanelinjer i Norden. Med avslutningen av vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland 13. mars 1940 gikk organisasjonen i dvale.

Da instruksen om å reaktivisere Wollweber-organisasjonen og innlede krigen mot den tyske okkupasjonsmakten nådde Sunde i juli 1941, startet Sunde sin sabotasjekrig mot den tyske okkupasjonsmakten. Høsten 1941 disponerte Sunde kjerne på fem-seks sabotører – «spaniafarere» som han selv. To år senere hadde Sunde med god hjelp fra Norges Kommunistiske Parti (NKP) fått tidoblet antallet sabotører.

Sunde innledet også et samarbeid en rekke andre motstandsorganisasjoner som: «2A», Politigruppen, Milorg og etterretningsorganisasjonen XU. På oppdrag fra Politigruppen og Milorg utførte sabotasje, likvidasjoner samt befrielse av arresterte motstandsfolk. Samarbeidet innbrakte penger, forsyninger og annen hjelp av betydning for det videre motstandsarbeidet. Høsten 1942 inngikk Sunde også et nærmere samarbeid med NKP og påtok seg vervet som partiets sabotasjeleder.

Under Sundes ledelse foretok Osvaldgruppen totalt omkring 100 aksjoner og aksjonsforsøk. Mest kjent er aksjonene mot Statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate 21. august 1942, Oslo Arbeidskontor 20. april 1943, sprengningen av en tysk togtransport ved Mjøndalen 7. august samme år, samt industrisabotasjen mot transformatorfabrikken «Per Kure AS» på Hasle i Oslo 30. mai 1944.

Uenigheter med NKP-ledelsen resulterte i et brudd med partiet våren 1944. I juni samme år mottok Sunde en instruks fra NKVD om å innstille sabotasjevirksomheten og avvikle sin organisasjon, en oppgave som han utførte i løpet av høsten samme år. Tidlig i 1945 reiste Sunde til Stockholm for å avlegge rapport til sin oppdragsgiver ved den sovjetiske legasjonen. Fra februar og frem til frigjøringen i mai, levde han i dekning hos en familie ved Eina på Hadeland.

Etter frigjøringen holdt Sunde flere foredrag om sin motstandskamp, og i november 1947 utkom hans personlige beretning Menn i mørket. Den ble en bestselger. Sunde mottok ingen utmerkelser fra norske myndigheter, men han ble invitert til slottet på audiens hos kong Haakon – på lanseringsdatoen for bokutgivelsen. I en seremoni ved den sovjetiske ambassaden noen uker senere fikk han overrakt den sovjetiske frihetsmedaljen. Sunde opprettholdt kontakt med en rekke fremstående kommunister, men var selv ikke medlem av NKP. Høsten 1949 engasjerte han seg i oppgjøret mot partiets generalsekretær Peder Furubotn, og Sunde deltok personlig med å kaste de Furubotn-lojale sekretariatsmedlemmene ut av partikontoret.

Etter frigjøringen hadde Sunde kontakt med flere diplomater ved den sovjetiske ambassaden, hvorav flere representanter for sovjetisk etterretning. Norske justismyndigheter var også kjent med Sundes forbindelser til sovjetiske hemmelige tjenester under krigen, og Sundes henvendelse i mars 1949 til sjefen for Politiets overvåkingstjeneste (POT), Asbjørn Bryhn, bidro neppe til å redusere myndighetens oppfatninger av Sunde som en trussel mot rikets sikkerhet. I flere år drev POT en intens spaningsvirksomhet mot Sunde, men det var først på nyåret i 1954 at Bryhn fikk klarsignalet av riksadvokaten og justisministeren til å foreta pågripelse.

Sunde ble arrestert 29. januar sammen med sin medhjelper, sersjanten Erling Nordby, og siktet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Foruten overlevering av hemmeligstemplete dokumenter om den militære beredskapen i Oslo, inneholdt tiltalen mot Sunde også anklager om verving av andre nordmenn til ulovlig etterretningsvirksomhet og dokumentforfalskning med henblikk på produksjon av falske identitetspapirer. I dommen fra Eidsivating lagmannsrett, som forelå 3. juli 1954, ble Sunde kjent skyldige etter tiltalen og idømt en fengselsstraff på åtte år som også ble stående etter påfølgende ankebehandling i Høyesterett.

Sunde slapp ut i juni 1959 etter å ha sonet to tredjedeler av fengselsdommen. Hans radikale ståsted forble uendret gjennom hele 1960-tallet, men spiondommen resulterte i at NKP-ledelsen motsatte seg å godkjenne Sundes søknad om medlemskap i partiet. Sunde var likevel politisk aktiv i det lokale NKP-laget «Østkanten». I striden som oppstod omkring veivalget mellom det sovjetiske og det kinesiske kommunistpartiet, fulgte Sunde flertallet av medlemmene i det lokale partilaget som pekte mot Kina. På 1970-tallet engasjerte han seg for det venstreradikale solidaritetsarbeidet som søkte oppslutning for en større politisk mobilisering mot Franco-diktaturet i Spania.

• Asbjørn Sunde i Norsk biografisk leksikon
• Osvaldgruppen
• Norge under andre verdenskrig

• Borgersrud, Lars (1999): Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden. Oslo. Universitetsforlaget.
• Conradi, Morten og Skjeseth, Alf (2015): Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde. Oslo. Spartacus.
• Sunde, Asbjørn (2009): Menn i mørket. Oslo. Spartacus, (Originalutgave: Dreyer, 1947).
• Ulateig, Egil (1989): Raud krigar, raud spion. Oslo. Samlaget.