Da instruksen om å reaktivisere Wollweber-organisasjonen og innlede krigen mot den tyske okkupasjonsmakten nådde Sunde i juli 1941, startet Sunde sin sabotasjekrig mot den tyske okkupasjonsmakten. Høsten 1941 disponerte Sunde kjerne på fem-seks sabotører – «spaniafarere» som han selv. To år senere hadde Sunde med god hjelp fra Norges Kommunistiske Parti (NKP) fått tidoblet antallet sabotører.
Sunde innledet også et samarbeid en rekke andre motstandsorganisasjoner som: «2A», Politigruppen, Milorg og etterretningsorganisasjonen XU. På oppdrag fra Politigruppen og Milorg utførte sabotasje, likvidasjoner samt befrielse av arresterte motstandsfolk. Samarbeidet innbrakte penger, forsyninger og annen hjelp av betydning for det videre motstandsarbeidet. Høsten 1942 inngikk Sunde også et nærmere samarbeid med NKP og påtok seg vervet som partiets sabotasjeleder.
Under Sundes ledelse foretok Osvaldgruppen totalt omkring 100 aksjoner og aksjonsforsøk. Mest kjent er aksjonene mot Statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate 21. august 1942, Oslo Arbeidskontor 20. april 1943, sprengningen av en tysk togtransport ved Mjøndalen 7. august samme år, samt industrisabotasjen mot transformatorfabrikken «Per Kure AS» på Hasle i Oslo 30. mai 1944.
Uenigheter med NKP-ledelsen resulterte i et brudd med partiet våren 1944. I juni samme år mottok Sunde en instruks fra NKVD om å innstille sabotasjevirksomheten og avvikle sin organisasjon, en oppgave som han utførte i løpet av høsten samme år. Tidlig i 1945 reiste Sunde til Stockholm for å avlegge rapport til sin oppdragsgiver ved den sovjetiske legasjonen. Fra februar og frem til frigjøringen i mai, levde han i dekning hos en familie ved Eina på Hadeland.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.