Nøytralitet, under en krig den rettstilstand som oppstår mellom på den ene side de krigførende stater og på den andre side enhver stat som ikke deltar i krigen. Nøytralitet inntrer i prinsippet ved krigsutbruddet, uten at det er nødvendig med noen uttrykkelig erklæring fra staten hvorved den tilkjennegir sin posisjon. Men for å avklare situasjonen krever 3. Haagkonvensjon av 1907 at de krigførende ved krigsutbruddet straks skal meddele dette til de nøytrale stater, og det har vært vanlig at disse offisielt erklærer sin nøytralitet. Nøytralitet medfører gjensidige rettigheter og plikter. Hvis en krigførende stat ikke respekterer disse, foreligger en nøytralitetskrenkelse. Hvis den nøytrale stat ikke gjør det, kalles det nøytralitetsbrudd. Hovedinnholdet av nøytralitet kan sies å være at den nøytrale stat er forpliktet til å behandle de krigførende stater likt, iallfall i juridisk henseende, og at disse til gjengjeld må avstå fra handlinger som er til hinder for dette.

De nærmere regler er til dels fastslått gjennom statenes praksis, men finnes også i stor utstrekning som skreven rett, især 5. og 13. Haagkonvensjon av 1907 om nøytrale staters og personers rettigheter og plikter under henholdsvis landkrig og sjøkrig. Andre viktige regler om nøytralitet under sjøkrig var uttrykt allerede ved Utrechtfreden av 1713 og i Parisdeklarasjonen av 1856. Londondeklarasjonen av 1909, som riktignok aldri er trådt formelt i kraft, er også av betydelig interesse. Statene fastsetter i alminnelighet nøytralitetsforskrifter for sine borgere.

Den nøytrale stats landterritorium må ikke krenkes. De krigførende kan derfor f.eks. ikke sende tropper eller forsyninger gjennom en nøytral stat, og denne må heller ikke tillate dette, eller at dens territorium på noen måte blir brukt som base. Kommer det krigførende tropper inn over nøytral grense, skal de avvæpnes og interneres. Heller ikke må det verves stridende til fordel for en krigførende på nøytralt territorium. Men støtte som ytes privat til en av partene, plikter den nøytrale regjering ikke å hindre.

Særreglene for nøytralitet under sjøkrig knytter seg bl.a. til begrepene krigskontrabande og blokade, og refererer seg ellers bl.a. til adgangen for krigførende staters marinefartøyer til å oppholde seg i nøytralt farvann og anløpe havner.

De folkerettslige regler om nøytralitet er av forholdsvis moderne opprinnelse, og i tidligere tider så man annerledes på mange spørsmål, bl.a. skjelnet man med virkning for nøytralitet mellom en rettferdig og en urettferdig krig, mens plikt til absolutt upartiskhet senere har vært det ledende prinsipp. Ved opprettelsen av de internasjonale organisasjoner m.m. har dette imidlertid igjen kommet i en noe annen stilling, idet statene gjennom deltagelse f.eks. i Folkeforbundet, FN og NATO på forhånd har forpliktet seg til en viss grad av støtte til den som i tilfelle blir angrepet. Hvis et slikt system var altomfattende og effektivt, ville alle folkerettens regler om nøytralitet ha hørt historien til. Dette er imidlertid som kjent ikke tilfelle.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.