Nord-Norge

Porten til Nord-Norge er veifarendes første møte med landsdelen, og er et populært landemerke ved fylkesgrensen.
Porten til Nord-Norge av . Gjengitt med tillatelse

Nord-Norge er fellesnavn for de tre nordligste fylkene i Norge: Nordland, Troms og Finnmark. Landsdelen har et areal på 112 973 kvadratkilometer og 486 001 innbyggere per 2018, noe som utgjør henholdsvis 34,9 prosent av landets areal og 9,2 prosent av befolkningen. Nord-Norge er med dette den største av Norges fem landsdeler etter areal og nummer tre i folketall etter Østlandet og Vestlandet.

Navnet

Nord-Norge er en relativt ny betegnelse. I middelalderen ble landsdelen gjerne kalt Hålogaland så langt nord som den norske bosetningen strakte seg, det vil antagelig si til traktene rundt fjorden Malangen i Troms. Se Ottar – høvding.

På 1500-tallet ble betegnelsen Nordlandene brukt om de områdene som utgjør nåværende Nordland fylke (unntatt Bindal sør for Bindalsfjorden som først i 1852 ble en del av Nordland hovedlen). Fra rundt 1600 ble betegnelsen Nordlands len benyttet.

Elleve år etter innføringen av eneveldet, ble Nord-Norge i 1671 delt i to amt, Nordland (nåværende Nordland og Troms) og Vardøhus (nåværende Finnmark). I 1787 ble Troms og Senjen fogderier i daværende Nordland og Troms amt (svarer til det nåværende Troms) overført til Vardøhus, og Vardøhus amt skiftet samtidig navn til Finmarkens amt. Dette ble så i 1866 delt i henholdsvis Troms og Finnmark.

Natur

Nord-Norges geologi er sterkt preget av den kaledonske fjellkjededannelsen som løper fra grensen mot Trøndelag i sør helt til kysten av Vest-Finnmark i nord. Gjennom landsdelen veksler berggrunnen i den kaledonske foldesonen mellom motstandsdyktige dypbergarter og gneismassiv som danner grunnen i de flere steder alpine fjellområdene med bratte, høye tinder og områder med mer eroderte skifre i berggrunnen. Dette har gitt et sterkt oppskåret landskap med daler, fjorder, sund og øyer der de fleste store dalene går parallelt med foldningsaksen og dagens kystlinje. Særlig gjelder dette Nordland og Troms.

Først på Finnmarksvidda kommer den underliggende prekambriske berggrunnen (grunnfjellet) igjen frem i dagen som et peneplan under overskjøvne bergarter fra den kaledonske fjellkjeden. Nordøst i Finnmark er yngre, lagdelte bergarter skjøvet over peneplanet og danner en tinderekke, gaissene, som når over 1000 meter over havet. Lenger nord går dette over i noe lavere fjellpartier som når helt ut til Finnmarkskysten som et cirka 300 meter høyt platå som ender i stup, næringer, ned mot havet. Grunnfjell finnes ellers i isolerte områder, for eksempel i Sør-Varanger, i de innerste strøkene av Troms og innenfor Narvik. I disse to sistnevnte områdene har landblokken steget betydelig under den tertiære landhevningen, og her finner en til dels høye fjell.

Landskapet på store deler av kysten av Nord-Norge nordover til Vest-Finnmark er preget av strandflate. Dette er en landskapstype som består av lavt, slaktskrånende land, mellom rundt 60-70 meter over og 30-40 meter under dagens havnivå, skarpt avgrenset av bratte skrenter mot fjellområder innenfor eller isolerte fjell som rager opp ute på flaten. Strandflatens bredde kan være betydelig i Nord-Norge og er særlig stor på Helgelandskysten. Med en strandflate nær havnivå er det her et utall større og mindre øyer, holmer, skjær og båer med smale sund imellom.

Befolkning

Befolkningsutviklingen i Nord-Norge som helhet har i tiden etter siste krig vært svakere enn i landet som helhet med en synkende andel av landets befolkning som resultat. Mens landsdelen hadde 12,3 prosent av landets folkemengde i 1946, var andelen sunket til 11,7 prosent i 1970, 10,4 prosent i 2000 og 9,2 prosent i 2018.

Denne svake utviklingen gjelder alle de tre fylkene og også et klart flertall av kommunene i landsdelen. Således hadde 63 av 77 kommuner (kommunegrenser som i 2018) et lavere folketall i 2018 enn i 1950. Samtidig med denne utbredte tilbakegangen har en del kommuner hatt en betydelig vekst. Dette gjelder i første rekke Tromsø, Bodø, Rana og Alta.

Tettstedsandelen i befolkningen har tradisjonelt vært relativt lav i Nord-Norge. I 1950 utgjorde den for eksempel 32 prosent her mot 51 prosent i landet som helhet, klart lavest av de fem landsdelene. I 2018 var imidlertid andelen økt til 72 prosent mot 82 prosent for hele landet. Forskjellen på ti prosentpoeng nå mot 19 i 1950 viser at urbaniseringsgraden i Nord-Norge over tid har nærmet seg landsgjennomsnittet. Både en betydelig vekst i de største og mellomstore tettstedene og et stadig mer finmasket nett av mindre tettsteder over hele landsdelen har bidratt til denne utviklingen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Geir Thorsnæs

Betegnelsen len ble benyttet på de regionale enhetene i Norge helt frem til 1671 da et reskript ga landet en ny, regional inndeling og betegnelsen amt på de nye enhtene ble innført. Nordland len er derfor den riktige betegnelsen i 1600.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg