Nord-Norge

Porten til Nord-Norge
Porten til Nord-Norge er veifarendes første møte med landsdelen, og er et populært landemerke på E16 ved fylkesgrensen mellom Trøndelag og Nordland.
Porten til Nord-Norge
Landsdeler i Norge
Det er vanlig å dele Norge inn i fem landsdeler: Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet, Østlandet og Sørlandet. De fire sistnevnte omtales i fellesskap som Sør-Norge. Landsdelene har ingen formell funksjon i seg selv, men er vanlige grupperinger i statistikk og en del offentlige virksomheter.
Landsdeler i Norge
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Troms fylke

Primærnæringene har alltid vært viktige i Nord-Norge. Fiskeværet Gryllefjord på vestsiden av Senja er et viktig senter for fiskeindustrien. Fjellet Skipstind sees i bakgrunnen.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Nord-Norge er fellesnavn for de to nordligste fylkene i Norge: Nordland og Troms og Finnmark. Landsdelen har et areal på 112 986 kvadratkilometer og 481 926 innbyggere (2022), noe som utgjør henholdsvis 34,9 prosent av landets areal og 8,9 prosent av befolkningen. Nord-Norge er med dette den største av Norges fem landsdeler etter areal, og nummer tre i folketall, etter Østlandet og Vestlandet.

Navnet

Navnet Nord-Norge er en relativt ny betegnelse. I middelalderen ble landsdelen gjerne kalt Hålogaland så langt nord som den norske bosetningen strakte seg, det vil antagelig si til traktene rundt fjorden Malangen i Troms (se Ottar – høvding).

På 1500-tallet ble betegnelsen De Nordlandske Len eller Nordlandenes Hovedlen brukt om det området som utgjør nåværende Nordland fylke (med unntak av Bindal sør for Bindalsfjorden, som først i 1852 ble en del av Nordland fylke), likeledes det nåværende Troms og Finnmark fylke. Dette hovedlenet besto av flere underliggende, mindre smålen: Helgeland, Salten, Lofoten og Vesterålen, Andenes, Senja, Troms og Vardøhus. Fra 1600-tallet ble betegnelsen Nordlandenes len benyttet.

I 1671, elleve år etter innføringen av eneveldet, ble Nord-Norge delt i to amt: Nordland (nåværende Nordland fylke med unntak av Bindal sør for Bindalsfjorden) og Vardøhus (Troms og Finnmark fylker, avgrenset som før 2020).

I 1787 ble Tromsø og Senjen fogderier i det daværende Nordlands amt (svarer til Troms fylke før 2020) overført til Vardøhus, og Vardøhus amt skiftet samtidig navn til Finmarkens amt. Dette ble så i 1866 delt i to amt, henholdsvis Troms og Finnmark. I 2020 ble Troms og Finnmark igjen slått sammen til ett fylke.

Natur

Nord-Norge har et sterkt oppskåret landskap med daler, fjorder, sund og øyer der de fleste store dalene går parallelt med foldningsaksen og dagens kystlinje. Særlig gjelder dette Nordland og Troms. Geologien er sterkt preget av den kaledonske fjellkjededannelsen som løper fra grensen mot Trøndelag i sør helt til kysten av Vest-Finnmark i nord. Gjennom landsdelen veksler berggrunnen i den kaledonske foldesonen mellom motstandsdyktige dypbergarter og gneismassiv og områder med mer eroderte skifre i berggrunnen. Førstnevnte danner grunnen i de flere steder alpine fjellområdene som har bratte, høye tinder, mens berggrunnen i sistnevnte område preges av lavereliggende og mer avrundete landformer.

Først på Finnmarksvidda kommer den underliggende prekambriske berggrunnen (grunnfjellet) igjen frem i dagen som et peneplan under de overskjøvne bergartene fra den kaledonske fjellkjeden. Sentralt og nordøst i Finnmark er yngre, lagdelte bergarter fra eokambrium skjøvet over peneplanet og danner en tinderekke, gaissene, som flere steder når over 1000 meter over havet. Lenger nord går dette over i noe lavere fjellpartier som når helt ut til Finnmarkskysten som et rundt 300 meter høyt platå som ender i stup, næringer, ned mot havet. Grunnfjell finnes ellers i isolerte områder, for eksempel i Sør-Varanger, i de innerste strøkene av Troms og innenfor Narvik. I disse to sistnevnte områdene har landblokken steget betydelig under den tertiære landhevningen, og her finner en til dels høye fjell.

Landskapet på store deler av kysten av Nord-Norge nordover til Vest-Finnmark er preget av strandflate. Dette er en landskapstype som består av lavt, slaktskrånende land, mellom rundt 60–70 meter over og 30–40 meter under dagens havnivå, skarpt avgrenset av bratte skrenter mot fjellområder innenfor eller isolerte fjell som rager opp ute på flaten. Strandflatens bredde kan være betydelig i Nord-Norge og er særlig stor på Helgelandskysten. Med en strandflate nær havnivå er det her et utall større og mindre øyer, holmer, skjær og båer med smale sund imellom.

Befolkning

Befolkningsutviklingen i Nord-Norge som helhet har i tiden etter andre verdenskrig vært svakere enn i landet som helhet, med en synkende andel av landets befolkning som resultat. Mens landsdelen hadde 12,3 prosent av landets folkemengde i 1946, var andelen sunket til 11,7 prosent i 1970, 10,4 prosent i 2000 og 8,9 prosent i 2022.

Den svake befolkningsutviklingen i etterkrigstiden gjelder begge de to nåværende fylkene og også et klart flertall av kommunene i landsdelen. Samtidig har imidlertid en del kommuner hatt en betydelig vekst i folketallet. Dette gjelder i særlig grad sentrale kommuner som Tromsø, Bodø, Rana og Alta.

Tettstedsandelen i befolkningen har tradisjonelt vært relativt lav i Nord-Norge. I 1950 utgjorde den for eksempel 32 prosent her, mot 51 prosent i landet som helhet, klart lavest av de fem landsdelene. I 2021 var imidlertid tettstedsandelen (urbaniseringsgraden) økt til 74 prosent i Nord-Norge, mot 83 prosent i hele landet. Dette viser at forskjellen i tettstedsandelen mellom Nord-Norge og landet som helhet de siste rundt 70 årene er sterkt redusert, fra 19 prosentpoeng i 1950 til 9 prosentpoeng i 2021. I Nord- Norge har både en betydelig vekst i folkemengden i de største og mellomstore tettstedene og et stadig mer finmasket nett av mindre tettsteder over hele landsdelen bidratt til denne utviklingen.

Det er også grunn til å merke seg at tettstedsandelen i befolkningen i Finnmark tradisjonelt har ligget høyere enn i resten av Nord-Norge. I 2021 utgjorde andelen 79 prosent i Finnmark, mot 72 prosent i begge de to andre tidligere fylkene.

Kvener og samer

Det finnes ikke noen løpende statistikk for tallet på kvener og samer i den nordnorske befolkningen, selv om tall for disse gruppene brukes i forskningsmiljøer, av norske myndigheter og i de minoritetspolitiske organisasjonene, foruten i lokalmiljøene og blant personer som selv tilhører gruppen. Mangelen på tall skyldes både at det ikke finnes noen klar, alment akseptert avgrensning av de to gruppene, og at mange av dem som kunne inkluderes i dem, ikke ønsker å bli registrert som kvene eller same.

I offentlige dokumenter brukes ofte et tall på 10 000–15 000 kvener i Norge, mens kvenske organisasjoner i noen tilfeller har brukt 30 000–50 000. I en helseundersøkelse sist på 1980-tallet oppga over 18 000 voksne personer i Finnmark, det vil si nærmere en firedel av befolkningen i fylket, at de hadde finsk eller kvensk slektsbakgrunn.

Heller ikke for samer er det mulig å gi noe konkret befolkningstall, for en stor del av de samme årsakene som gjelder den kvenske befolkningen.

Innbyggere over 18 år kan melde seg inn i sametingets valgmanntall ved å tilfredsstille visse krav, blant annet at en oppfatter seg som same, at en selv, eller minst én av ens besteforeldre eller oldeforeldre har hatt samisk som hjemmespråk under oppveksten, eller at minst én av ens foreldre står eller har stått i valgmanntallet eller har vært registrert som same i visse offentlige dokumenter. Ved stortingsvalget 2021 var det på dette grunnlag innmeldt 20 545 personer i Sametingets valgmanntall i Norge. Dette tallet omfatter samer i hele landet, ikke bare i Nord-Norge.

Endelig foreligger tall for befolkningen i de kommunene eller grunnkretsene i Nord-Norge som omfattes av Sametingets tilskuddsordninger til næringslivet (STN-området). I 2022 hadde dette området 53 710 innbyggere. Dette er et altfor høyt tall for den samiske befolkningen i Nord-Norge og skyldes at hele befolkningen i STN-området er tatt med, også den ikke-samiske befolkningen i dette området.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (1)

skrev Geir Thorsnæs

Betegnelsen len ble benyttet på de regionale enhetene i Norge helt frem til 1671 da et reskript ga landet en ny, regional inndeling og betegnelsen amt på de nye enhtene ble innført. Nordland len er derfor den riktige betegnelsen i 1600.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg