Det norske forsvaret i 1940

På grunn av det reduserte trusselbildet i Europa de ti første årene etter første verdenskrig ble det norske forsvaret rustet ned. Da krigsfaren igjen økte utover på 1930-tallet, satte den norske regjeringen i gang en halvhjertet opprustning.

Forholdet til svenskene ble betraktet som så godt at en invasjonsfare fra den kanten ikke engang ble vurdert. Tyskland ble heller ikke ansett som noen betydelig trussel. En mulig fiende var Sovjetunionen, som hadde invadert Finland, og man så ikke bort fra at de også skulle kunne tenke seg å ta Norge. Angrepet måtte i så fall komme gjennom Finnmark eller sjøveien, noe som uansett ville gi de sentrale strøkene av Norge tid til å mobilisere. Britene ble sett på som venner, og det ble ikke antatt at de skulle kunne utgjøre noen form for trussel mot Norges suverenitet. Det norske forsvaret besto av hæren og marinen. Det fantes ikke noe selvstendig flyvåpen, men både hæren og marinen hadde egne fly. Hovedbasen for Marinens flygevåpen lå i Horten, og hovedbasen for Hærens flygevåpen lå på Fornebu.

Verneplikten for en norsk infanterist var på 72 dager og dermed den korteste verneplikten i Europa. I marinen var den noe lengre. Forsvaret hadde gått på sparebluss gjennom hele mellomkrigstiden, og det var blant annet bevilget svært lite penger til større øvelser for de mobiliseringsoppsatte soldatene. Først i 1938 og 1939 steg forsvarsbudsjettene. Men det tok for lang tid å kjøpe nytt utstyr, lære opp soldater og gjøre hele organisasjonen stridsdyktig. Totalt kunne hæren mobilisere 119 000 mann.

I begynnelsen av april 1940 besto den stående hæren av rundt 20 000 mann. Det var lagt opp til at hæren skulle mobiliseres ved en krisesituasjon. Derfor var det opprettet en del større mobiliseringslagre rundt i landet – hovedsakelig ved garnisonene. Dette skulle gjøre det mulig å mobilisere raskt. Avdelingene som var i aktiv tjeneste i april 1940, var HMK Garden i Oslo, en infanteribataljon på Trandum, et landverskompani i Horten, en artilleribataljon i Fredrikstad, et batteri på Gardermoen, et bergartilleribatteri på Evjemoen i Setesdal, en infanteribataljon, et motorisert kompani på Gimlemoen ved Kristiansand, en infanteribataljon og en ingeniørbataljon på Madla, et landvernskompani ved Haugesund, en infanteribataljon ved Ulven leir utenfor Bergen og en infanteribataljon og deler av Dragonregiment nr. 3 i Trondheim.

I Finnmark var det imidlertid satt opp store styrker. I forbindelse med vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen var store deler av 6. divisjon mobilisert. Her lå hele fem infanteribataljoner, en artilleribataljon pluss to batterier og i tillegg en del mindre enheter. Blant disse var Varanger-bataljonen, Altabataljonen og Trønderbataljonen, som skulle komme til å yte tyskerne kraftig motstand under kampene om Narvik. Disse styrkene var under kommando av general Carl Gustav Fleischer.

I begynnelsen av 1940 hadde Hærens flygevåpen 62 fly og Marinens flygevåpen 42 fly. Da andre verdenskrig brøt ut i Europa, hadde det norske forsvaret imidlertid bare få operasjonelle kampfly: 9 Gloster Gladiator dobbeldekker jagerfly av engelsk opprinnelse, 4 Caproni rekognoserings-/ bombefly og 2 Heinkel He 115 torpedobombe-/ rekognoseringsfly. I 1938 ble det levert 4 lette bombefly, Capronica 310, fra Italia. Det var bestilt enda to, men disse var ikke pakket ut og montert da krigen kom til Norge.

Marinen besto for det meste av eldre fartøyer. De to største var panserskipene «Eidsvold» og «Norge». I tillegg var det 9 ubåter, 17 torpedobåter, 2 mineleggere og 5 jagere. Panserskipene var utdaterte – verken pansring, fart eller bestykning holdt mål sammenlignet med datidens moderne krigsskip. Ubåtene og torpedobåtene var også håpløst gamle og kunne i liten eller ingen grad yte effektiv motstand. De eneste skipene som var moderne, var mineleggerne «Olav Tryggvason» og «Frøy». I tillegg hadde man fem moderne jagere.

Kystfestningene som også var en del av marinen, var dårlig vedlikeholdt og ikke oppdatert ifølge kravene som nå skulle bli stilt. Det var bare fortene som lå lengst ut i fjordarmene som var bemannet, med rundt en firedel av den nødvendige styrken. Fortene lenger inn i fjordene skulle bli bemannet ved en eventuell mobilisering. Kanoner og utstyr var i all hovedsak gammelt. Radarer, sikteanordninger og kommunikasjonsutstyr var også gammelt og hadde grove feil og mangler.

• andre verdenskrig
• det norske flyvåpenet under andre verdenskrig
• Norge under andre verdenskrig
• Norges forsvar under andre verdenskrig
• Weserübung – det tyske angrepet på Norge i 1940