Regjeringen er navnet på Norges utøvende myndighet. Regjeringen har ansvar for å iverksette de beslutningene som Stortinget fatter. Den har også det politiske initiativet, som vil si at de foreslår de fleste saker for Stortinget.

Regjeringen består av statsministeren, som er leder, og statsråder som har ansvar for hvert sitt departement.

Siden 2013 sitter Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Erna Solberg er statsminister.

Regjeringens sammensetning, oppgaver og forholdet til Stortinget, er bestemt i Grunnloven og i Regjeringsinstruksen. Ifølge Grunnlovens paragraf 3 ligger riktignok den utøvende makt hos Kongen eller regjerende Dronning, men etter at Norge fikk parlamentarisme, er det regjeringen som har den reelle makten.

Siden Norge er et parlamentarisk system, er det partiet eller partiene som har størst støtte i Stortinget som danner regjering. Regjeringen må gå om den ikke har Stortingets tillit. Mistilliten blir gjerne uttrykt gjennom et mistillitsvotum. Vanligvis går regjeringen av også etter at den har tapt et valg.

Regjeringen kan enten bestå av ett parti og dermed utgjøre en ettpartiregjering eller være en koalisjonsregjering med representanter fra flere partier.

Uavhengig av om regjeringen består av ett eller flere partier, kan den ha et flertall eller mindretall av de 169 representantene på Stortinget bak seg. Den kan altså være en flertallsregjering eller en mindretallsregjering. Det henger sammen med at Norge er et parlamentarisk system og regjeringen dermed utgår fra Stortinget.

Siden 1945 har Norge hatt alle regjeringskombinasjoner. Den nåværende Regjeringen Solberg er en koalisjonsregjering med mindretall i Stortinget. Regjeringen Stoltenberg (2005–2013) var en koalisjonsregjering med flertall. Jens Stoltenbergs første regjering fra 2000 til 2001 var en ettpartiregjering med mindretall. Fra 1945 til 1961 satt Arbeiderpartiet alene i regjering med flertall i Stortinget.

Ifølge maktfordelingsprinsippet er regjeringen en av de tre statsmaktene: Regjeringen er den den utøvende makt, Stortinget er den lovgivende og bevilgende makt og domstolene er den dømmende makt.

Mer konkret har Regjeringen ansvaret for følgende oppgaver:

  • Regjeringen foreslår statsbudsjett for Stortinget (St.prp.1).
  • Regjeringen foreslår nye lover for Stortinget.
  • Regjeringen iverksetter de lovene og tiltakene som Stortinget bestemmer.
  • Regjeringen lager retningslinjer og forskrifter til lovene som Stortinget har vedtatt.
  • Regjeringen har ansvaret for statens virksomheter, som sykehus, universitet, forsvaret.
  • Regjeringen håndterer utenrikspolitikken.
  • Regjeringen har ansvar for statens eierskap i bedrifter og for Statens pensjonsfond – utland (oljefondet).

Norge har negativ parlamentarisme. Det betyr at regjeringen ikke trenger uttrykt tillit hos Stortinget, men derimot fravær av mistillit. Regjeringen sitter inntil den selv søker avskjed eller til Stortinget vedtar et mistillitsforslag.

I land med positiv parlamentarisme trenger et flertall av representantene i parlamentet å gi sin uttrykte støtte til regjeringen. Forskere mener at fraværet av en slik ordning er med på å svekke regjeringens stilling i forhold til Stortinget.

Grunnlaget for å danne regjering får partier ved å få tilstrekkelig med stemmer ved stortingsvalg, som ved hjelp av en delingsmetode resulterer i et tilstrekkelig antall representanter på Stortinget. Stortingsvalget er hvert fjerde år, neste gang i 2017, og det skal fordeles 169 mandater.

Etter valget forandrer styrkeforholdene seg i Stortinget. Om regjeringspartiet eller -partiene er svekket hender det at regjeringen søker avskjed. Da vil statsministeren foreslå en ny statsministerkandidat for Kongen. Dette kan være lederen for det største partiet eller lederen for en koalisjon av partier.

Norge har et flerpartisystem hvor ett parti sjelden får flertall alene. Derfor består regjeringen ofte av flere partier. Dette kalles koalisjonsregjeringer. Om regjeringen er en flertallsregjering, så sitter den relativt trygt og den får mer effektivt gjennomslag for sine saker. Om regjeringen er en mindretallsregjering må den søke støtte hos andre partier fra sak til sak.

Sammenliknet med andre land har regjeringen i Norge få maktmidler overfor Stortinget. Den kan for eksempel ikke skrive ut nyvalg. Et maktmiddel en mindretallsregjering har til rådighet, er å stille kabinettsspørsmål. Det betyr at regjeringen truer med å gå av om Stortinget ikke stemmer for den aktuelle saken. Om det ikke er et regjeringsklart alternativ vil Stortinget nødig felle regjeringen. Det er likevel en risikabel strategi. Regjeringen Bondevik måtte i 2000 gå av etter å ha stilt kabinettsspørsmål om opprettelse av gasskraftverk.

Statsministeren er sjefen i regjeringen. Med seg har hun statsråder som har ansvar for hvert sitt departement, for eksempel Finansdepartementet eller Kulturdepartementet.

Ifølge Grunnloven skal regjeringen bestå av statsministeren og minst 7 departementer og ministre. Antallet departementer og ministre varierer, også innenfor en regjeringsperiode. Statsråder kan bytte departement eller byttes ut. Regjeringen Solberg har 15 departementer og 17 statsråder, i tillegg til Statsministerens kontor.

De faste møtene til regjeringen er statsråd og regjeringskonferanse.

Regjeringen møtes til statsråd på slottet hver fredag. Her fører Kongen forsete. Det betyr at han formelt er sjefen. Statsråd spiller ingen reell rolle fordi alle saker er avgjort når de kommer opp her. Mange av de viktigste sakene kommer heller ikke opp i statsråd, men behandles i regjeringskonferanse.

Det politisk viktigste møtet er regjeringskonferansen. Regjeringskonferansene holdes normalt mandager og torsdager og det er forberedende statsråd torsdag. Her fører statsministeren forsete.

De avgjørelser som fattes i statsråd kalles kongelige resolusjoner. De signeres av Kongen, men må kontrasigneres av statsministeren: Kongen skal være ansvarsfri. Statsråder som er uenige i avgjørelser som fattes i statsråd, må få sin uenighet, kalt dissens, protokollført for å unngå konstitusjonelt ansvar.

Regjeringen har opplysningsplikt overfor Stortinget. Det vil si at regjeringen plikter å gi alle opplysninger som er nødvendig for behandling av saker den fremmer for Stortinget. Opplysningsplikten innebærer også et forbud mot å gi uriktige eller villedende opplysninger til Stortinget.

Stortinget er kontrollorgan for regjeringen og kan i prinsippet kontrollere alle sider ved regjeringens og forvaltningens arbeid. De må for eksempel kontrollere at regjeringen faktisk bruker pengene slik Stortinget har vedtatt.

De kontrollerer regjeringen blant annet ved å stille spørsmål i spørretimen og gjennom kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. oktober 2015 skrev Lars Nygaard

Tittelen bør skrives med liten forbokstav.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.