hoffmaler

Det var lenge tradisjon at dansk-norske konger og dronninger knyttet kunstnere til hoffet. Danske og utenlandske kunstnere har i stort antall tjenestegjort ved hoffet i København helt fra kong Frederik 2. til kong Christian 7. Lambert van Haven, som var født i Bergen, gjennomførte lange studiereiser til Italia og Frankrike med økonomisk støtte fra det danske kongehuset. Omkring 1671 ble han ansatt som hoffmaler i København.

Franskmannen Jacob d'Agar ble hofffmaler omkring 1685, og hans malerier fikk stor betydning for fremtidige portretter av eneveldets konger og dronninger. Dansken Bénoit Le Coffre ble hoffmaler 1700 hos Frederik 4., som han portretterte fire ganger. Den svenske rokokko-kunstneren Carl Gustaf Pilo ble hoffmaler i København 1747. Han portretterte både Frederik 5. og dronning Louise.

Etter en periode som hoffmaler hos den russiske keiserinne Katarina den store reiste dansken Vigilius Erichsen tilbake til København i 1772, hvor han ble hoffmaler for enkedronning Juliane Marie. Etter mange år i utlandet vendte Jens Juel tilbake til København 1780 og ble straks ansatt som hoffmaler. Hans portretter ble meget godt likt av kongehuset, adelen og borgerskapet.

Ved det svenske kongehuset ble det både ansatt utenlandske og svenske kunstnere. Den franske kunstneren Sébastien Bourdon, som var tilhenger av den franske barokkstilen, ble invitert til Sverige og arbeidet som hoffmaler i Stockholm i 1652–1653. Han utførte portretter av dronning Kristina og medlemmer av hoffet.

Den tysk-svenske kunstneren David Klöcker Ehrenstrahl ble hoffmaler ved det svenske kongehuset omkring 1661. Foruten portretter malte han monumentale vegg- og takmalerier i Drottningholm og Riddarhuset i romersk barokkstil. Ehrenstrahls yngre slektning David von Krafft ble hoffmaler i 1697 og malte portretter av Karl 12.

Gustaf Lundberg ble oppnevnt til hoffmaler i 1750. Han portretterte dronning Lovisa Ulrika i rokokko-stil. I 1875 ble den norske maleren Morten Müller utnevnt til hoffmaler i Stockholm.

Polakken Daniel Schultz (1615–1683), som studerte billedkunst i Holland og Flandern i unge år, bosatte seg i Warszawa i 1649–1660. Han var nært knyttet til hoffet til den polske kongen Johan 2. Kasimir. Schultz tjente som hoffmaler, men utførte også hemmelige diplomatiske oppdrag. I portrettene av kongen karakteriserer Schultz ham med innlevelse på lignende vis som i portrettene til Rembrandt.

Den italienske kunstneren Bernardo Bellotto tjente som hoffmaler i Warszawa fra 1768, ansatt av kong Stanislaw 2. August, Poniatowski. Bellotto fikk ansvar for utsmykningen av interiøret i slottet Ujazdow i Warzawa. Bellotto hadde tidligere tjenestegjort som hoffmaler i Dresden hos Frederik August 2., kurfyrste av Sachsen.

Peter den store, russisk tsar som tilhørte dynastiet Romanov, gjennomførte en omfattende og ny organisering av det russiske imperiet. St. Petersburg ble hovedstad i 1712. På det kulturelle området foretrakk Peter den store vesteuropeisk arkitektur og billedkunst. Denne nyorienteringen ble veiledende i kulturpolitikken frem til revolusjonen i 1917.

Peter den store ga økonomisk støtte til studieturer for unge kunstnere. Etter hjemkomsten fra Italia i 1720 ble russeren Ivan Nikitin (cirka 1680–1742) utnevnt til hoffmaler.

Flere utenlandske malere ble også engasjert. Keiserinne Elisabet ansatte italieneren Antonio Rotari (1707–1762) som hoffmaler. Dansken Vigilius Erichsen var hoffmaler i noen år frem til 1772 hos keiserinne Katarina den store. Ungareren Mihály Zichy (1827–1906) tiltrådte fra 1859 som hoffmaler hos Aleksander 2., senere også hos Aleksander 3.

Lucas Cranach ble 1505 hoffmaler hos Fredrik 3. den vise i Wittenberg, som var hertug og kurfyrste av Sachsen. Kurfyrsten støttet Martin Luther, og derfor blir Cranach ofte forstått som reformasjonens viktigste kunstner. Cranach utførte portretter av kurfyrsten og Luther. Rachel Ruysch (1664–1750) fra Amsterdam var hoffmaler i 1708–1713 hos Johan Vilhelm 2., kurfyrste av Pfalz. Hun var spesialist på blomstermaleri og nature morte.

Den italienske kunstneren Bernardo Bellotto ble ansatt som hoffmaler i Dresden i 1747–1766 hos Frederik August 2., kurfyrste av Sachsen. Han er mest kjent for sine detaljerte malerier av landskaper og bygninger. Fra 1837 var Wilhelm von Kaulbach hoffmaler hos Ludvig 1., konge av Bayern. Han utførte portretter og historiemalerier.

I 1532 vendte Hans Holbein den yngre, født i Augsburg, tilbake til London. Her ble han engasjert av Henrik 8. som hoffmaler («King's Painter»). Som hoffmaler utførte han mange portretter av kongen og medlemmer av hoffet. På oppdrag fra Henrik 8. reiste Holbein til Brussel i 1538. Holbein malte et portrett av den 16 år gamle danske prinsessen Christine, den yngste datteren til Christian 2., men uten at det førte til forhandlinger om ekteskap.

Den flamske maleren Anthonis van Dyck ble i 1632 utnevnt til «Principal Painter in Ordinary to their Majesties» av Karl 1., konge av England og Skottland. Han malte flatterende portretter av kongefamilien og hoffet. Ikke minst utførte han portretter av Karl 1. som gentleman og krigsherre. Anthonis van Dyck hadde London som bosted, men reiste mye.

I 1784 ble Joshua Reynolds, etter et langt yrkesliv som portrettmaler i London, utnevnt til hoffmaler («Principal Painter») hos Georg 3., konge av Storbritannia. Til tross for utnevnelsen hadde kongen et dårlig forhold til Reynolds.

Giuseppe Arcimboldo, født i Milano, ble ansatt som hoffmaler ved hoffet til keiser Ferdinand 1. av fyrstehuset Habsburg fra 1562. Fra 1564 fortsatte Arcimboldo i sitt engasjement som hoffmaler ved hoffet til keiser Maximilian 2., og fra 1576 ved hoffet til keiser Rudolf 2. Som hoffmaler var Arcimboldo virksom både i Wien og Praha. Ved hoffet i Wien hadde man sans for Arcimboldos allegoriske malerier.

På 1700- og 1800-tallet ble flere kunstnere engasjert som hoffmalere i Wien. Etterfølgende keisere på 1800-tallet opprettholdt tradisjonen med fast hoffmaler. Det gjelder for eksempel Frans 2. og Ferdinand 1. Moritz Michael Daffinger (1790–1849) ble knyttet til hoffet og utførte svært mange portretter av keiserfamilien fra og med Wienerkongressen i 1814–1815 og frem til 1841.

Leonardo da Vinci var hoffmaler i hertugdømmet Milano cirka 1482 til 1499. I disse årene var Ludovico Sforza hertug. Stabil politikk og god økonomi virket positivt inn på kulturlivet. Leonardo da Vinci fikk flere bestillinger og ble trukket inn i mange prosjekter. Fra 1516–1517 og livet ut var Leonardo da Vinci i tjeneste hos den franske kongen Frans 1. Leonardo da Vinci bodde i slottet Cloux, nær Amboise.

I 1456 ble Andrea Mantegna ansatt som hoffmaler ved fyrstehuset Gonzaga i Mantova. Kontrakten var meget gunstig. Den innebar at Mantegna utelukkende skulle arbeide for medlemmer av familien Gonzaga med ansvar for malerier og utsmykning av interiører.

Fra 1516 var Tizian engasjert ved hoffet til Alfonso d'Este 1., hertug av Ferrara. Oppgaven var blant annet å utstyre et værelse i hertugens slott med mytologiske malerier. Også Dosso Dossi og Rafael leverte malerier til hertugens slott. I 1523 begynte Tizian å arbeide for hoffet i Mantova. Oppdragsgiver var den fremtidige Federigo II Gonzaga, hertug av Mantova. For hoffet i Mantova malte Tizian fortrinnsvis portretter.

I 1530-årene var Tizian i tjeneste hos Francesco Maria 1. della Rovere og hans sønn Guidobaldo II, hertuger av Urbino. En sentral begivenhet i Tizians liv var møtet med Karl 5., tysk-romersk keiser, som fant sted i Bologna 1530. Tilknytningen til Karl 5. og hans hoff førte til mange oppdrag både fra fyrstehuset og flere andre hoff i Europa. Tizian fortsatte som hoffmaler under Filip 2., sønn av Karl 5., konge av Spania.

Agnolo Bronzino ble hoffmaler i 1539 hos Cosimo 1. de'Medici, hertug av Firenze. Bronzino arbeidet mye med utsmykninger i sammenheng med hertugens bryllup med Eleonora av Toledo samt utsmykning av et kapell som fikk navn etter hertuginne Eleonora.

Charles Le Brun ble adlet av kong Ludvig 14. av Frankrike i 1662. I 1664 fikk han tittelen «Premier Peintre du Roi». Kongen overførte dermed det administrative og kunstneriske ansvaret for billedkunst og arkitektur i det eneveldige Frankrike til Le Brun. Le Bruns ledelse førte til dreining mot klassisisme og historiske motiver.

Élisabeth Vigée-Lebrun hadde et nært vennskap med dronning Marie Antoinette, som var gift med Ludvig 16. I årene 1778 og frem til revolusjonen i 1789 malte hun opp mot 30 portretter av dronningen. De fleste av disse portretterer Marie Antoinette med uformelle klær i private situasjoner. I 1785 fikk Vigée-Lebrun i oppdrag å male et offisielt portrett av Marie Antoinette i rollen som dronning med barna. Hensikten var å imøtegå kritikken av dronningens liberale livsførsel og dempe skandalene.

Napoleon 1. Bonaparte utnevnte Jacques Louis David til hoffmaler («Premier Peintre») like etter at han selv lot seg krone til keiser i Frankrike i desember 1804. I tjenesten som hoffmaler utførte David monumentale malerier, som blant annet fremstiller Napoleon Bonapartes kroning til keiser og mange portretter.

Den flamske kunstneren Jan van Eyck tjente som hoffmaler i Haag hos Johan av Bayern, greve av Holland, i årene 1422–1425. Han flyttet til Brussel i 1425 og ble hoffmaler hos Filip 3. den godmodige, hertug av Burgund. Her bodde han livet ut. På vegne av Filip 3. utførte van Eyck flere diplomatiske oppdrag i 1426–1429, som blant annet innebar portrettering av ekteskapskandidater.

Barend van Orley, portrettmaler i Brussel, ble fra 1518 engasjert som hoffmaler hos Margrete av Østerrike, stattholder i De spanske Nederlandene, en stilling han beholdt 1532–1535 under hennes etterfølger Maria av Ungarn. Jan Brueghel (den eldre) tjente som hoffmaler i Brussel fra 1606 hos erkehertug Albert av Østerrike og Infanta Isabella av Spania, Habsburg-regenter i De spanske Nederlandene.

Etter mange års studieopphold i Italia og Spania flyttet Peter Paul Rubens tilbake til hjembyen Antwerpen. I 1609 ble han utnevnt til hoffmaler hos De spanske Nederlandenes stattholder i Brussel, erkehertug Albert av Østerrike og Infanta Isabella. De spanske Nederlandene, inklusive Antwerpen, var på 1600-tallet del av det spanske imperium, og som katolikk ble Rubens en av motreformasjonens sentrale kunstnere.

På grunn av den usikre utenrikspolitiske situasjonen i 1620-årene ble Rubens trukket inn som forhandler på vegne av De spanske Nederlandene. Rubens reiste med diplomatiske oppdrag til Paris, Madrid og London. Under oppholdene utførte han portretter og monumentale arbeider. Da Rubens trakk seg tilbake fra diplomatiet i 1630-årene, ble kong Filip 4. av Spania en av hans viktigste oppdragsgivere. Den spanske kongen bestilte over 80 malerier.

I 1623 ble Diego Velázquez oppnevnt til hoffmaler («Pintor del Rey») hos den spanske kongen Filip 4. Som hoffmaler i Madrid hadde Velázquez en forholdsvis fri stilling. I tillegg til portretter og mindre malerier utførte han de monumentale arbeidene Bredas kapitulasjon (1635) og Las Meninas (1656).

Francisco de Goyas tilknytning til det spanske kongehuset gikk over mange år. I 1786 ble han oppnevnt til hoffmaler («Pintor del Rey») av Karl 3. Han fortsatte i denne stillingen i Madrid hos Karl 4. Fra 1789 ble han tildelt tittelen «Primer Pintor de Cámera». Goya opprettholdt sine rettigheter og plikter hos Ferdinand 7. (1808 og fra 1814) og under interimsstyret til Joseph Bonaparte (1808–1813). Som portrettmaler ble Goya verdsatt høyt av kongefamilien og aristokratiet.

Så lenge Portugal hadde monarki som statsforfatning, ble det jevnlig ansatt hoffmalere, særlig fra 1400-tallet og frem til 1800-tallet. Nuño Gonçalves ble engasjert som hoffmaler i 1450 hos Alfons 5. Francisco Vieira Lusitano var hoffmaler i Lisboa fra 1733 hos Johan 5. Domingos António de Sequeira ble ansatt som hoffmaler («Primeiro Pintor da Corte») 1802 hos prinsregenten Dom João (kong Johan 6. fra 1816).

På 1400-tallet stod portugisisk maleri i nær tilknytning til malerkunsten i Nederlandene. I renessansen og barokken dominerte påvirkningen fra spansk og særlig italiensk malerkunst.