Kunst i Italia før 1900

Som i de øvrige landene i Europa er kunsten i denne perioden hovedsakelig knyttet til kirken og kirkelig arkitektur. Med røtter i tidlig kristen og bysantinsk kunst fikk den en utvikling som på flere måter skiller den fra annen europeisk middelalderkunst. Det ble skapt et stort antall freskomalerier og mosaikkfremstillinger i perioden 600–1200; i Roma, Ravenna og andre steder.

Veggmalerier i den lille kirken Santa Maria i Castelseprio i Lombardia viser at romersk-hellenistiske tradisjoner levde videre i årene 600–900. Greske kunstnere ble også innkalt, som i Sant'Angelo in Formis, nær Capua, og en østlig preget italiensk stil vokste frem på 1100- og 1200-tallet, maniera bizantina eller maniera greca. Denne stilen spredte seg over hele Italia og danner grunnlaget for det videre italienske maleri. Da pave Honorius 3 i 1218 innkalte kunstnere fra Venezia ble således en bysantinsk karakter fremherskende i mosaikkene og freskene som pavene lot utføre i og ved Roma.

I Venezia ble Basilica San Marco (Markuskirken), påbegynt 1063, utstyrt med tallrike vegg- og kuppelmosaikker i bysantinsk stil. Også i Muranos og Torcellos domkirker i nærheten av Venezia ble det skapt fine mosaikker. På Sicilia viste den bysantinske innflytelsen seg i Palermos, Monreales og Cefalùs palasser og kirker, hvor rommene ble utstyrt med marmorkledning og mosaikkdekorasjoner.

I Lombardia ble det på 1000- og 1100-tallet utført figurativ og ornamental relieffskulptur i romansk stil knyttet til tidens kvaderstensarkitektur i Sant'Ambrogio i Milano, San Michele i Pavia, domkirkene i Ferrara, Parma og flere. Den lombardiske bygningsskulpturen var gjerne plassert ved eller omkring et vindu eller en portal, og utviklet seg raskt til å omfatte rundskulptur.

Gotikken fikk ikke den betydning for kunsten i Italia som i det øvrige Vest-Europa. Perioden kalles gjerne med benevnelsene duecento (1200-tallet) og trecento (1300-tallet). På 1200-tallet førte Toscana an som ledende i kunstutviklingen. I Firenze, Padova, Pisa og Siena ble grunnlaget lagt for renessansen. I de raskt voksende bystatene begynte kunstnerne etter hvert å frigjøre seg fra kirken og klostervesenet og etablerte egne verksteder. Roma fikk også et oppsving som kunstby; tallrike kirker ble dekorert med veggmalerier og mosaikker, delvis i tilknytning til tidlig kristen kunst, men også med klassiskinspirerte former.

Romersk klassisisme og fransk gotikk løper sammen som to parallelle linjer i toskansk skulptur på slutten av 1200-tallet. Niccolò Pisanos (1225–78/87) relieffer på prekestolene i baptisteriet ved domkirken i Pisa og i Sienas domkirke var inspirert av romersk sarkofagskulptur. Hans hellige skikkelser fremstår som portretter av antikkens guder og filosofer. Hans sønn Giovanni Pisano (1245–1317) representerer den gotiske retningen og hans figurfremstillinger er influert av fransk gotisk katedralskulptur.

Cimabue (1240–1302) malte sine tronende madonnaer og helgener med større volum og plastisitet enn sine forgjengere, men fulgte for øvrig det bysantinske mønsteret. Han virket blant annet i Basilica di San Francesco i Assisi, der flere ledende freskomalere var samlet, blant andre Pietro Cavallini (1250–1330) og Jacopo Torriti. Deres fremste inspirasjonskilde var senromerske og tidlig kristne fresker.

Siena ble sentrum for en blomstrende malerskole; en ledende kunstner var Duccio di Buoninsegna (1255–1319). I intim kontakt med fransk kunst fikk hans bilder en lyrisk stemning. Hans madonnaer er friere og ledigere fremstilt enn Cimabues og er satt inn i et arkitektonisk miljø.

Den avgjørende innsats ble likevel gjort av florentineren Giotto di Bondone (1266–1337). I hans fresker med scener fra Jesus' liv i Arenakapellet i Padova (1305–06) er hendelsesforløp og menneskelige relasjoner skildret med en dramatisk uttrykkskraft. Hans fremstillinger har en ny dybdedimensjon, skapt ved hjelp av perspektivlinjer og skyggeeffekter som betoner figurenes plastisitet.

Den internasjonale stilen i Italia ble først og fremst representert av Siena-skolen på begynnelsen av 1300-tallet. Kontakten med landene nord for Alpene ble livligere; Simone Martini (1284–1344) virket en periode som pavens hoffmaler i Avignon. Han gav som Giotto figurene en viss tyngde, men stod nærmere Duccio i linjeføring og fargeprakt. Ambrogio Lorenzetti (død ca. 1348) gjengav det frodige folkelivet i byen og på landet i allegoriske fresker i Sienas rådhus. Både han og broren Pietro Lorenzetti (1280–1348) fortsatte Giottos streben etter å skape billedrom med perspektivisk dybde. Etter svartedauden i 1348 gikk den internasjonale stilen inn i sin mest dekorative fase med Lorenzo Monaco (1370–1425) og Gentile da Fabriano (ca. 1360–1427) som forgrunnsskikkelser.

Renessansen fikk sitt gjennombrudd i Firenze og dateres gjerne fra konkurransen i 1401 om bronseportene til domkirkebaptisteriet. Lorenzo Ghiberti (1381–1455) vant konkurransen med forslag som fortsatt var gotiske i hovedtrekk, men som viste en ny realisme i skildringen av den nakne menneskekroppen, basert på studier av antikk skulptur.

Antikken og naturen ble billedhuggernes læremestre. Nanni di Banco (1380–1421) og Donatello (1386–1466) gikk lenger enn Ghiberti i realistisk fremstilling av menneskekroppen. Donatellos bronseskulptur David (1430) var den første frittstående, nakne skulpturen siden antikken, og hans monument over kondottieren Gattamelata (1453) i Padova dannet mønster for lignende ryttermonumenter i renessansen og barokken.

Sentralperspektivet ble tatt i bruk i relieffkunst og i malerier fra omkring 1450 og markerer tydelig den nye tiden i kunsten. Donatellos etterfølgere var Andrea del Verrocchio (1435–88) og Antonio Pollaiuolo (1429–98). Ghiberti fortsatte sine arbeider med relieffer til baptisteriedørene i Firenze. Hans komposisjoner ble etter hvert klarere og mer oversiktlige, med en sentralperspektivisk oppbygd arkitektur. Luca della Robbia (1399–1482) ble tidlig berømt for sine madonnaskulpturer og medaljonger i blått og hvitt. Til Ghibertis samtidige regnes Jacopo della Quercia (1376–1438), som virket i Siena samt i Bologna, der relieffene til San Petronio viser scener fra skapelseshistorien. Hans Adam og Eva er fremstilt nakne, med en plastisk kraft og realisme som senere vakte Michelangelos beundring.

Noen år etter Donatellos gjennombrudd påbegynte Masaccio (1401–28) freskene i Brancaccikapellet i Santa Maria del Carmine i Firenze, som regnes som gjennombruddet for renessansen i malerkunsten. I disse freskene trer menneskene frem som individer. Til denne gjennombruddsgenerasjonen tilhører også Andrea del Castagno (1423–57) og Domenico Veneziano (1410–61). Veneziano tilførte det florentinske maleriet en ny måte å skildre landskap på, og Paolo Uccello (1397–1475) malte jaktscener med avansert perspektivbruk.

Etter maleriets gjennombrudd i Firenze fortsatte utviklingen også i andre norditalienske byer. Piero della Francesca (1416–92) virket ved hoffet i Urbino og Rimini. Han ble banebrytende særlig gjennom sin behandling av lyset og ved sin klare plan og sin romoppfatning. Andrea Mantegna (1431–1506) utførte fresker i Eremitanikirken i Padova (1449–54) med scener fra Jakobs martyrium, fremstilt i skarpt underperspektiv. I hans kjølige og klare komposisjoner gjør de antikiserende elementer seg også sterkt gjeldende.

Det mer tradisjonelle maleri levde videre i Firenze på 1400-tallet. Dominikanermunken Fra Angelico (1387–1455) malte religiøse malerier fylt av inderlig følelse. Mer robust i fremstillingen var Fra Filippo Lippi (1406–69). Hans fremstillinger av madonna med barn er realistisk fremstilt. Benozzo Gozzolis (1420–97) fresker i kapellet i Palazzo Medici skildrer Medici-familiens medlemmer, fremstilt som de tre hellige konger med følge, ridende gjennom det toskanske landskapet. Gozzoli, Domenico Ghirlandaio (1449–94) og Pinturicchio (1454–1513) utførte også veggfresker i Det sixtinske kapell i Vatikanet.

Venezia fikk på 1400-tallet to sentrale kunstnere; Gentile Bellini (1429–1507) og Vittore Carpaccio (1455–1526) som skildret prosesjoner og regattaer, helgener og lignende med inntrengende realisme.

I Firenze fikk kunstnerne en betydelig mesén i Medici-fyrsten Lorenzo il Magnifico i 1470- og 1480-årene. Han omgav seg med en krets poeter, filosofer og malere, som i allegorisk og mytologisk drakt tolket epokens nyplatonske tankegang. Sandro Botticelli (1445–1510) var Medici-kretsens sentrale kunstner. Han fremstilte sensuelle og drømmende kvinneskikkelser i allegoriske og mytologiske bilder som Våren og Venus' fødsel. Sammen med Ghirlandaio og Perugino utførte han også veggfresker i Det sixtinske kapell.

Antonello da Messina (ca. 1430–79) introduserte en nederlandsk påvirket realisme i landskaper og portretter, og gav viktige impulser blant annet til malerne i Venezia. Der skapte Giovanni Bellini (1430–1516) det venetianske stemningsmaleriet. Samme opphøyde ro finnes i Peruginos (1445–1523) helgenbilder fra Umbria. Luca Signorelli (1441–1523) skildret, i de store freskene i Orvietos domkirke, den nakne menneskekroppen i hvile og dramatisk bevegelse og foregriper høyrenessansens program: disiplinert komposisjon og livfull bevegelse.

Med Leonardo da Vinci (1452–1519) fullføres høyrenessansens program. Hans malerier er dyktig komponert på grunnlag av geometriske figurer og dramatisert med kontrasterende bevegelser. I Nattverden, den store fresken i Santa Maria delle Grazie i Milano (1498) er de tolv disiplene plassert i fire symmetriske grupper omkring den sentrale kristusskikkelsen. Hans mest berømte maleri er portrettet Mona Lisa (utført i begynnelsen av 1500-tallet). Andre kjente malerier er Madonna i grotten, og det ufullendte Helligtrekongers tilbedelse. Leonardo da Vinci brøt nye veier i malerkunsten gjennom sin fargebehandling og sin perspektiviske kunnskap. Han var den første som innså og målbevisst utnyttet lysets og atmosfærens betydning for malerkunsten.

Da Roma etter skismaene igjen var blitt pavemaktens anerkjente hovedstad, kom den kunstneriske ledelse til å ligge der. Michelangelo Buonarroti (1475–1564) var høyrenessansens sentrale skikkelse i Roma. Han arbeidet både som billedhugger, maler og arkitekt. Som billedhugger utførte han en rekke helt sentrale skulpturer og gravmonumenter; figurgruppen Pietà (1497–1500) i Peterskirken, kolossalstatuen David (1501–04) i Firenze, Moses og to slaver til Julius 2s gravmæle. Til mediceernes gravmonument i det Nye sakristi i San Lorenzo i Firenze ble bare statuene av Lorenzo og Giuliano de' Medici og de symbolske skikkelser Dagen og Natten, Skumringen og Demringen gjort ferdig. Som maler skapte Michelangelo tidenes kanskje mest betydelige fresker i taket i Det sixtinske kapell (1508–12). På den bakerste veggen fullførte han i 1541 den berømte fremstillingen av Dommedag.

Den tredje av høyrenessansens mestere var Rafael (1483–1520). Han malte tidlig en rekke madonna- og helgenbilder som Madonna del Granduca (Firenze). For pave Julius 2 utførte han store veggmalerier i en serie rom (stanser) i Vatikanet; Skolen i Athen regnes som hans hovedverk. Av hans berømte portretter nevnes Donna Velata og Pave Leo 10 og to kardinaler. I Villa Farnesina malte han den feststemte mytologiske komposisjon Galateas triumf. Av hans religiøse komposisjoner merkes Madonna della Sedia og Sixtinske madonna.

I Venezia er høyrenessansens maleri først og fremst et lys- og stemningsmaleri, godt forberedt av Giovanni Bellini. Hans elev Giorgione (ca. 1478–1510) malte helst profane motiver; sensuelt har han skildret den nakne Venus i et paradisisk landskap, det første i en rekke malerier med kvinneakt som hovedmotiv. Mange av hans malerier ble fullført av Tizian (ca. 1485–1576), i en stil som er vanskelig å skille fra lærerens. Tizians fremragende portretter kjennetegnes av en inntrengende karakterstudie, representativ beherskelse og eleganse, og kom til å inspirere barokkens malere. Et annet høydepunkt i hans produksjon er Venus-bildene: Venus fra Urbino, Venus og Adonis og flere. Blant hans allegoriske verker må nevnes Den himmelske og den jordiske kjærlighet i Villa Borghese i Roma. Tizians senere bilder er preget av manierismen og beveger seg mot en ekspressiv, malerisk formoppløsning.

I Parma forberedte Correggio (1489–1534) barokken i sine hvelv- og kuppelfresker. De er preget av illusjonisme og perspektivisk forkortning, virvlende bevegelser og strømmende lys.

Manierismen i billedkunsten er tydelig hos florentinske malere som Jacopo Pontormo (1494–1557) og Agnolo Bronzino (1503–72) og billedhuggeren Giovanni Bologna (1529–1608). Lengst gikk likevel Parmigianino (1503–40), for eksempel i maleriet Madonna med lang hals. Til Venezia kom manierismen omkring 1540, og gav seg uttrykk i en intensifisert farge- og lysholdning, som hos Tizian. Hans fremste elev Tintoretto (1518–94) utnyttet manierismens effekter til å forsterke den religiøse opplevelsen i bibelske undere og legender. Paolo Veronese (1528–88) gikk delvis tilbake til høyrenessansens harmoni, men brukte også flittig illusjonistiske effekter i sine dekorative veggfresker.

Barokkens malere fulgte to hovedlinjer, en idealiserende og en realistisk. Den idealiserende linjen ble innledet av Annibale (1569–1609) og Agostino Carracci (1557–1602). De søkte sine forbilder i høyrenessansens mestere, Michelangelo, Rafael og Tizian.

I motsetning til den idealiserende retning stod Caravaggio (1573–1610), som skapte personlige tolkninger av bibelske og mytologiske hendelser. Typisk for hans bilder er realismen, de dristige forkortningene, spenningen i komposisjonens grunnlinjer (oftest diagonaler) og lyset som modellerer figurene frem fra en mørk bakgrunn (clair-obscur).

1600-tallets malere drog nytte av både Carracciernes idealer og Caravaggios realisme og lyseffekter, for eksempel. Domenichino (1581–1641), Guido Reni (1575–1642), Guercino (1591–1666) og Lanfranco (1582–1647). Flere av barokkens malere fikk i oppdrag å dekorere kirker og palasser med takmalerier. De store plafondmaleriene hadde gjerne perspektivisk malt arkitektur, såkalt quadratura, eller et tak som åpner seg mot en «himmel» hvor svevende figurer er tegnet i sterk forkortning. Pietro da Cortona (1596–1669) skapte storslagne takmalerier i Palazzo Barberini og Palazzo Pitti.

Betoning av uttrykk og følelser forent med en nyansert realisme kjennetegner barokkens fremste billedhugger og arkitekt, Lorenzo Bernini (1598–1680). Som billedhugger søkte han en naturalistisk illusjon og en dynamisk bevegelse i skulpturer som Apollon og Daphne og Den hellige Teresa. Han skapte også en rekke banebrytende fontener i Roma; Il tritone (Tritonfontenen) og Fontana dei Fiumi (Flodenes fontene).

I senbarokken utvikles en annen italiensk spesialitet, veduttmaleriet, en topografisk gjengivelse av byprospekter og landskaper. Venezias kanaler og plasser er hovedmotiver for veduttmaleriets mestere Canaletto (1697–1768) og Francesco Guardi (1712–93). Motiver fra dagliglivets Venezia skildres av Pietro Longhi (1702–85). Venezia var Italias kunstneriske sentrum på 1700-tallet, også innen monumentalmaleriet. Giambattista Tiepolo (1696–1770) dekorerte tak og vegger i kirker og palasser med fresker. I komposisjon og motiv fullførte han den store barokktradisjonen, men brukte rokokkoens lyse palett.

Det var italieneren Juste Aurèle Meissonier som egentlig formulerte rokokkoen i Frankrike. Denne stil fikk vesentlig tilslutning i maleriet hvor Francesco Solimena, Giovanni Battista Crespi, Alessandro Magnasco, Giovanni Battista Piazzetta formidlet overgangen til Giovanni Battista Tiepolos monumentale dekorasjoner. Lik genremaleren Pietro Longhi og arkitektur- og veduttmalerne Francesco Guardi, Antonio Canaletto og Bernardo Bellotto hørte han hjemme i Venezia, som var et sentrum for rokokkoen. Giovanni Paolo Pannini, Rosalba Carriera, Pompeo Batoni og radereren Giovanni Battista Piranesi virket forskjellige andre steder.

Utgravningene i Pompeii og Herculaneum på midten av 1700-tallet hadde gitt ny kunnskap om livet i romersk keisertid, og antikken ble på ny en inspirasjonskilde i kunsten. Romas minnesmerker og ruiner var allerede skildret monumentalt i Giovanni Battista Piranesis (1720–78) etsninger og kobberstikk.

Antonio Canova (1757–1822) inntok en ledende stilling i italiensk nyklassisistisk skulptur, og utførte en rekke monumenter i marmor, blant annet Clemens 7s gravmæle i Peterskirken.

Italiensk kunst på 1800-tallet spilte en beskjeden rolle i samtidens internasjonale produksjon. Giovanni Segantini (1858–99) malte bilder inspirert av impresjonisme, naturalisme og symbolisme. Kunstnerkretsen i Macchiaioli i Firenze arbeidet i tiden 1860–80 i en mer moderne, kraftig realistisk, grovt impresjonistisk uttrykksform, først og fremst Giovanni Fattori, Silvestro Lega og Telemaco Signorini. Portrettmaleren Giuseppe De Nittis vant berømmelse i Paris med sin elegante og raffinerte koloristiske teknikk. Først med Medardo Rosso (1858–99) fikk Italia igjen en interessant billedhugger, inspirert av Auguste Rodin i sin impresjonisme, men med et intimt og vart forhold til formen, noe som senere fikk betydning for flere italienske billedhuggere, blant andre futuristen Umberto Boccioni.

• Italias kunst på 1900-tallet