Renessansen fikk sitt gjennombrudd i Firenze og dateres gjerne fra konkurransen i 1401 om bronseportene til domkirkebaptisteriet. Lorenzo Ghiberti (1381–1455) vant konkurransen med forslag som fortsatt var gotiske i hovedtrekk, men som viste en ny realisme i skildringen av den nakne menneskekroppen, basert på studier av antikk skulptur.
Antikken og naturen ble billedhuggernes læremestre. Nanni di Banco (1380–1421) og Donatello (1386–1466) gikk lenger enn Ghiberti i realistisk fremstilling av menneskekroppen. Donatellos bronseskulptur David (1430) var den første frittstående, nakne skulpturen siden antikken, og hans monument over kondottieren Gattamelata (1453) i Padova dannet mønster for lignende ryttermonumenter i renessansen og barokken.
Sentralperspektivet ble tatt i bruk i relieffkunst og i malerier fra omkring 1450 og markerer tydelig den nye tiden i kunsten. Donatellos etterfølgere var Andrea del Verrocchio (1435–88) og Antonio Pollaiuolo (1429–98). Ghiberti fortsatte sine arbeider med relieffer til baptisteriedørene i Firenze. Hans komposisjoner ble etter hvert klarere og mer oversiktlige, med en sentralperspektivisk oppbygd arkitektur. Luca della Robbia (1399–1482) ble tidlig berømt for sine madonnaskulpturer og medaljonger i blått og hvitt. Til Ghibertis samtidige regnes Jacopo della Quercia (1376–1438), som virket i Siena samt i Bologna, der relieffene til San Petronio viser scener fra skapelseshistorien. Hans Adam og Eva er fremstilt nakne, med en plastisk kraft og realisme som senere vakte Michelangelos beundring.
Noen år etter Donatellos gjennombrudd påbegynte Masaccio (1401–28) freskene i Brancaccikapellet i Santa Maria del Carmine i Firenze, som regnes som gjennombruddet for renessansen i malerkunsten. I disse freskene trer menneskene frem som individer. Til denne gjennombruddsgenerasjonen tilhører også Andrea del Castagno (1423–57) og Domenico Veneziano (1410–61). Veneziano tilførte det florentinske maleriet en ny måte å skildre landskap på, og Paolo Uccello (1397–1475) malte jaktscener med avansert perspektivbruk.
Etter maleriets gjennombrudd i Firenze fortsatte utviklingen også i andre norditalienske byer. Piero della Francesca (1416–92) virket ved hoffet i Urbino og Rimini. Han ble banebrytende særlig gjennom sin behandling av lyset og ved sin klare plan og sin romoppfatning. Andrea Mantegna (1431–1506) utførte fresker i Eremitanikirken i Padova (1449–54) med scener fra Jakobs martyrium, fremstilt i skarpt underperspektiv. I hans kjølige og klare komposisjoner gjør de antikiserende elementer seg også sterkt gjeldende.
Det mer tradisjonelle maleri levde videre i Firenze på 1400-tallet. Dominikanermunken Fra Angelico (1387–1455) malte religiøse malerier fylt av inderlig følelse. Mer robust i fremstillingen var Fra Filippo Lippi (1406–69). Hans fremstillinger av madonna med barn er realistisk fremstilt. Benozzo Gozzolis (1420–97) fresker i kapellet i Palazzo Medici skildrer Medici-familiens medlemmer, fremstilt som de tre hellige konger med følge, ridende gjennom det toskanske landskapet. Gozzoli, Domenico Ghirlandaio (1449–94) og Pinturicchio (1454–1513) utførte også veggfresker i Det sixtinske kapell i Vatikanet.
Venezia fikk på 1400-tallet to sentrale kunstnere; Gentile Bellini (1429–1507) og Vittore Carpaccio (1455–1526) som skildret prosesjoner og regattaer, helgener og lignende med inntrengende realisme.
I Firenze fikk kunstnerne en betydelig mesén i Medici-fyrsten Lorenzo il Magnifico i 1470- og 1480-årene. Han omgav seg med en krets poeter, filosofer og malere, som i allegorisk og mytologisk drakt tolket epokens nyplatonske tankegang. Sandro Botticelli (1445–1510) var Medici-kretsens sentrale kunstner. Han fremstilte sensuelle og drømmende kvinneskikkelser i allegoriske og mytologiske bilder som Våren og Venus' fødsel. Sammen med Ghirlandaio og Perugino utførte han også veggfresker i Det sixtinske kapell.
Antonello da Messina (ca. 1430–79) introduserte en nederlandsk påvirket realisme i landskaper og portretter, og gav viktige impulser blant annet til malerne i Venezia. Der skapte Giovanni Bellini (1430–1516) det venetianske stemningsmaleriet. Samme opphøyde ro finnes i Peruginos (1445–1523) helgenbilder fra Umbria. Luca Signorelli (1441–1523) skildret, i de store freskene i Orvietos domkirke, den nakne menneskekroppen i hvile og dramatisk bevegelse og foregriper høyrenessansens program: disiplinert komposisjon og livfull bevegelse.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.